Laumb

Jeg må løpe inn på trening nå så kikker litt nærmere senere - men umiddelbart slår det meg at situert du nevner det er spesifikt knyttet mot 6-44-13, e som de henviser til under. At en reise med kort som innom kontoret skal likevel betales hele veien hjemmefra dersom den går rett videre til ikke fast arbeidsplass. Men, hvis man starter å faktiske bruke den definisjonen et sted så sier man implisitt at den definisjonen også gjelder. synd du ikke fikk noe mer håndfast fra HR/Jurist sine påstander. Kunne vært interessant nå. dobbltsynd at ingen faktisk har noe å by på der.

I praksis har ingen av reisene som gjelder gått innom kontoret. De har gått rett fra hjem til kunde så hjem.

Den parallellen har jeg trukket flere ganger i tråden nå. Det bør være klart hvor jeg mener relasjonen ligger (arbeidsgiver kan ikke bokføre reiseregning om den ikke er fylt ut etter MÅ-reglene (se Altinn) som i sin tur refererer til definisjonene i FSFIN. det er ikke jeg som trekker reglene fra et sted over i et annet. Det er lovene som selv refererer til hverandres begrepsbruk og krav.

Målet her i så fall må være og overlate denne samtalen til Skatteetaten ved å tipse dem, så bli like firkantet tilbake og slutte med privat bil i yrkesreiser. Det er verken billigere, mer tidseffektivt eller bedre for arbeidsgiver overhodet.

Noen av dere sier "det er sånn". men ingen av dere klarer å forklare hvorfor det er sånn. For at arbeidsgivers argument skal stå seg så må det være hjemlet i noe. Ingen her med perspektivet til arbeidsgiver, eller arbeidsgiver i seg selv, har noe som helst saklig eller dokumentert argumenter. "Fordi jeg sier det." Er særs lite dekkende. Har du en bunnsolid argument, lovtekst, tolking eller noe som helst som kan dokumentere påstanden til arbeidsgiver/perspektivet ditt utover meninger eller påstander som står alene? jeg vil gjerne ha dem.

Bilaget danner grunnlaget for min skatt og min rapportering og skal følge reglene for selve bilaget. og nei, vi snakker ikke om hvorvidt den skattefrie andelen på 3,50 kr versus de 5 kr vi får er forskjellig. Der er vi enig. men om jeg kjører 1000 km så skal jeg skatte 330 kr for de 1,50 kr over 3,50 kr gange 1000 km. så om jeg da i stedet bare får utbetalt godtgjørelse for 500 km fordi startadressen ikke er reell og faktisk - så vil min skatt bli 165 kr. hvis jeg da rapporterer/endrer riktig i skattemeldingen men arbeidsgiver ikke utbetaler for full kjøring så vil jeg måtte belastes 330 kr, eller dobbelt skatt, for at jeg har fått utbetalt halvparten av det jeg beskattes for. jeg mener dette er enten skattesvik hos arbeidsgiver (de rapporterer inn lavere enn faktisk kjørt så de ansatte betaler mindre skatt og arbeidsgiveravgiften blir lavere) eller hos den ansatte som enten lar det stå underrapportert eller endrer og blir straffet med dobbelt skatt.

Ja, mener det er ulovlig fordi jeg er avhengig av å føre korrekt reiseregning for at skattemeldingen min skal bli riktig - og arbeidsgiver må få korrekt reiseregning inn i sitt system for å kunne lovlig bokføre dem. korrekt reiseregning defineres hos Altinn med henvisning til definisjoner og begreper i FSFIN 6-44-10/-13.

De får en liten dytt tilbake på spor - så ignorer jeg dem videre. Fortsatt ingen som har gitt meg en håndfast eller solid referanse på mottatt standpunkt av mitt. Det finner jeg interessant. Du virker å se at det er en helhet her. At en lov for et formål for en praktisk anvendelse utenfor lovens opprinnelige formål isolert sett. skulle gjerne sett det men for motsatt argument av mitt.

Spennende at du har hands on erfaring med diskusjonen! Du har helt rett i at reisen fra bopel til fast arbeidssted ikke skal dekkes (såfremt man ikke følger kort-stopp-regelen 6-44-13, e.). Konsekvensen av dette her vil i mitt tilfelle enten ende med at de endrer praksis eller at jeg og blir ekstremt firkantet i arbeidstider og reiser (for arbeidstider har vi ikke engang startet å diskutere fordi det i seg selv ikke er tema, enda). Og det er i hvert fall ikke til deres fordel at jeg slutter å bruke privat bil i arbeid. Men, selv om du har vært igjennom dette - så er det fortsatt ingen som har klart å gi meg en redelig lovlig hjemmel i hvorfor det skal være slik arbeidsgiver sier. Jeg har 15-20 argumenter for hvorfor det skal være som jeg sier (rekken av lovverk, kravene som stilles, tariffavtale med henvisninger og ordlyd, departementenes kommentarer på direktiver, artikler fra regnksapssystemleverandører, ++), men motparten har bare "fordi jeg sier det". Det gjelder forsåvidt de fleste i tråden her. Jeg håper så inderlig på en break all argument eller fundamental rettspraksis, lovhjemmel eller noe. Men er jo bare påstander uten anekdoter eller analogier forøvrig. Takk for ditt innspill!

Supert! Hvilken hjemmel er det som gir grunnlaget for at dette skal kunne avtales - og hvilken hjemmel er det som gir rett til at dette skal kunne avtales til skattemessig ugunst for meg (potensielt føre for mange km som overbeskattes eller få feil antall km i skattemeldingen min og i praksis utføre skattejuks)?

Fordi når reisen faktisk starter på kontoret så er det ingen tvist. Disse punktene er ikke en enten-eller-liste, men en punktvis oppsummering av alle alternativene.

Det er riktig. Men dersom de gir meg en gave så må hele gaven føres av begge parter slik at beskatning blir riktig.

Sålenge skattemessig vurdering baserer seg på at man skal føre faktisk reise etter etablerte definisjoner på selve reiseregningen og skattemeldingen - så vil de i praksis regulere hva som leveres til arbeidsgiver. Igjen, det faktum at de skal betale og selve satsene er ubestridt her. De er dokumentert grundig. Arbeidsgiver sin styringsrett går ikke så langt i at de skal instruere meg i å føre en uriktig reiseregning som i sin tur medfører en uriktig skattemelding. Deres styringsrett går ikke så langt som å tvinge meg til å bryte loven. Hvis det var andre praksiser enn de kravene som må følges som skulle ligge til grunn - så hadde enten ordlyden i disse lovene vært annerledes - eller det ville vært flere lover som regulerte avvikene. Forøvrig helt ordinær rettspraksis å bruker begreper overført fra tilstøtende eller andre lovverk for å definere noe som ikke er definert andre steder. Dette er hverdagen til jurister og rettsapparat. Jeg håper noen kan finne rettspraksis som bekrefter selve lovanvendelsen på feltet. Jeg har saumfart haugevis av tariffavtaler - og felles for de jeg har sett på er at de - faller tilbake på statens regulativ som et minimum - Har satser og definisjoner som gjør den ansatte bedre stilt enn det jeg mener er lovens minimum. - sier absolutt ingenting (og man må se til tilstøtende lovverk). Det er for meg 100% klart at dersom jeg skal lovlig føre skatten min riktig samt at arbeidsgiver skal lovlig kunne bokføre en reiseregning må den være korrekt utfylt. For at den skal være korrekt utfylt må den følge definisjonene i Altinn-beksrivelsen av må-krav til en reiseregning. Den beskrivelsen henter sine definisjoner i FSFIN og overfører således verdien direkte. Supert om du klarer å finne lovanvendelse, rettspraksis eller troverdig juss som overstyrer mine påstander. Påstander uten grunnlag får jeg nok av fra HR 😂

1. Det er ikke betvilt at arbeidsgiver faktisk skal betale her. Ei heller satsen de bruker. Det er punktene for hvor reisen starter og stopper som er oppe til diskusjon. 2. Derfor - for at arbeidsgiver skal kunne bokføre en gyldig reiseregning så må den følge lovkravene til en reiseregning som blant annet sier at man må oppgi den faktiske reisen (ikke den fiktive) - og innenfor dette definerer FSFIN 6-44-10 og ut de forskjellige begrepene. Ingen andre lover omdefinerer disse begrepene og med såpass tetthet i prinsippene så er det unaturlig å innføre andre definisjoner eller begreper enn det som allerede brukes i hele prosesskjeden for begrepet kjøregodtgjørelse underlagt reiseregning. Jeg skulle ønske jeg fikk håndfaste bevis på en annen tolkning - og ikke bare meninger om temaet.

Aller aller først: La meg presisere at vi snakker om yrkesreiser, ikke arbeidsreiser i lovens definisjon. Arbeidsreiser er til/fra jobb - yrkesreiser er reiser i forbindelse med jobb. Da er spørsmålet jeg leter etter fasiten på; I hvilken lov hjemler du denne påstanden? Hvilket grunnlag ligger til grunn for at de skal kunne pålegge dette. Ønsker å legge til som argumentasjon da FSFIN: 6-44-13, e., som regnes som "kort-stopp-regelen" av alle de store regnskapssystemleverandørene, sier eksplisitt at man må fysisk innom kontoret og gjøre "allminnelig arbeid" for at startadressen på en gyldig reiseregning etter reglene for reiseregning som ligger til grunn for gyldig bokføring av en reiseregning skal gjelde som fra kontoret. Gjør man enten ikke allminnelig arbeid på kontoret (før og etter) regnes hele reisens om en yrkesreise - eventuelt om man frakter arbeidsgivers utstyr i privatbilen før et kort stopp videre regnes det som yrkesreise. Jeg sier ikke at du tar feil (det enkleste er om du har rett!) - men ingen har så langt klart å argumentere juridisk for denne påstanden. Foreløpig har jeg bare møtt påstander som ikke det kan vises til hvorfor står seg (mot mine påstander som har bred dekning innen jussen). Mangel på bevis er ikke i seg selv bevis på mangelen.