Tannkrem+banan

trn100 skrev (På 26.8.2020 den 1.02):

Høres ut som meg for over 20 år siden. Nå er sønnen vår 30 i år og vi bodde sammen i 10.

I etterpåklokskapens navn, for min del, var det nok jeg som pushet på for mye.

Ditt eneste fokus er tilsynelatende deg selv? Kommer ALDRI til å funke! ?

trn100, jeg kunne gjerne tenkt meg å høre litt mer om hva du tenker rundt at du kanskje pushet for mye. Er det tanker du fikk etter bruddet når du gransker hvor det gikk galt? Selvklandring eller pushet du faktisk for mye?

Mitt eneste fokus er ikke meg selv. Det er vanskelig å nyansere vårt forhold i kort tekstform. Ingen er perfekte, jeg er ikke perfekt. Jeg strekker meg ganske langt for å komme hennes behov i møte, det er i allefall hensikten. Det kan jo være at hun har noen behov jeg ikke ser selvfølgelig. 

 

henrikwl skrev (På 28.8.2020 den 9.38):

Tja, hvis det er sånn at hun faktisk er fornøyd med sånn ting er nå så er det jo ikke egentlig så mye du kan få gjort med det. Vi har alle forskjellige libido, og i et forhold hvor det er veldig store forskjeller i libido så må man jo finne et kompromiss – men det fungerer bare hvis begge to genuint er villige til det. Går ikke det, så går det ikke.

Jeg vil faktisk ikke anbefale ikke-monogami som en løsning på dette problemet. Ikke-monogami fungerer helt utmerket det, men det løser ingen eksisterende problemer i et monogamt forhold – snarere tvert i mot.

Du spør "er det sånn livet skal være" – og svaret på det er: "livet er sånn du lar det være". Noen ganger har man ingen annen utvei enn å foreta et "umulig" valg og ingen av løsningene ser spesielt gode ut, men sånn er nå en gang livet. Jeg har ikke noe fasitsvar til deg, men sånn det ser ut for meg blir du nødt til å velge mellom familie eller sex her. ??‍♂️ Du kan jo prøve å jobbe videre for å få dama di til å forstå deg bedre så kanskje hun blir mer villig til å finne en løsning sammen med deg, men igjen: sånn det virker fra her jeg sitter så er hun egentlig fornøyd med sånn ting er og er ferdig med den diskusjonen.

Ikke-monogami er ikke ønsket heller. Men spennende tema. Tror ikke det hadde vært noe for meg, selv om jeg personlig kanskje kunne fungert i noe sånt så hadde ikke hun tålt det. For å ikke snakke om stigmatiseringen. 

Ja, jeg har nok tenkt at det kanskje går mot slutten. Men før vi havner der er jeg interessert i å snu en del steiner. Men ja, kanskje er det ikke så mye mer å gjøre. Hvis hun er fornøyd så er det vel greit.

SchmidtO skrev (9 timer siden):

Hvor mye tjener du og hvor mye tjener hun? Hvor mye tjente dere da dere ble sammen?

qualbeen skrev (6 timer siden):

Relevant? Virkelig?

Dette er problem som kan oppstå mellom alle, helt uavhengig av økonomi. 

Jeg velger å tro de begge har god økonomi, slik at de begge ville ha overlevd et evnt brudd - rent økonomisk.

Det er forøvrig ikke praktiske og økonomiske råd trådstarter spør om. Vi skal inn på det emosjonelle plan. Da spiller ikke økonomi så stor rolle. Psykisk helse bryr seg ikke om størrelse på bankkonto!

SchmidtO skrev (6 timer siden):

Du antar du vet hvorfor jeg stilte spørsmålet, et spørsmål jeg forøvrig ikke stilte deg.

Faen så store baller har bak tastaturet. Men et ærlig spørsmål fortjener et ærlig svar. Vi tjener litt over 2 mill i året sammen. Mer enn tidligere. Vi har det vi trenger at det materialistiske. Vi har familie rundt oss. Litt inhabil nå, men vi er faktisk to ganske jordnære mennesker som ikke bruker tid på kjøpe ting vi ikke trenger for å imponere folk vi ikke liker. 

Men som @qualbeen sier så kan du gjerne bruke noen setninger på å forklare litt hva som ligger bak det spørsmålet.

nonlocality skrev (5 timer siden):

Hva med å gi henne sex istedenfor å gi deg sex hvis du skjønner hva jeg mener.

Det har jeg ikke tenkt på. Så smart. 

Det er bare en måte å formulere seg på. Før jeg skal lire av meg at det var en mindre intelligent kommentar av deg skal jeg la deg på utdype litt hva du mener. Jeg tror jeg kommer frem gjennom det jeg skriver at jeg har prøvd "å gi henne" over 4 år, vært tålmodig og gjort ting på hennes premisser. 

vidor skrev (20 minutter siden):

Høres mest ut som dere kunne trengt en ordning hvor du får litt mer frihet under ansvar for å tilfredstille dine behov. Er hun forståelsesfull nok der har dere kanskje en løsning så lenge det blir på voksne premisser.

Det er ikke det jeg vil. Jeg vil ha henne. Frihet på voksne premisser funker sjelden. Da kunne jeg vel kanskje like godt hatt en side hustle.

Gjest 2b96b...804 skrev (1 minutt siden):

Der har du det, du har basert hele samlivet deres på at det "måtte" bli dere to, om sexlysten hennes er så laber så kjente du ikke dama før dere ble sammen.

Anonymous poster hash: 2b96b...804

Det var ganske heftig sex i starten som med alle forhold. Jeg tørr å påstå at under halvparken av alle barn er planlagt. Men du tenker at det er så enkelt? Kanskje.. jeg har tenkt tanken. Har du erfaringer?

Kortversion: Mann 31, samboer på 30. Har 1 felles barn. Ressurssterke, bil, båt, svært hus og godt betalte jobber. Null jævla sex (kanskje 3 "vellykkede" ganger i året) og hun ser ikke problemet. Som mann tenker jeg at sex er en selvfølge. Hva er det ikke jeg forstår? 

Hvis du har tenkt til å lese videre, så vær obs på at dette er en desperat manns freestyling av frustrasjon på tastaturet som følger. Buckle the fuck up, dette blir ingen Shakespeare.

Lang version: 
Vi fikk barn relativt tidlig etter vi ble kjærester. Jeg ønsket det ikke, hun ønsket det. Som far til en nå 4 år gammel gutt kunne jeg selvfølgelig aldri byttet han ut med noen ting som helst. Jeg satset det meste på ett kort; henne. Jeg har stilt opp og tatt ut alt av foreldrepermisjon, trillet barnevogn på universitetet hennes, vært verdens mest tålmodige og snille mann. Hun skulle ut i turnustjeneste som lege, jeg fulgte selvfølgelig etter med barnet. Plutselig skulle hun forske ett år ekstra, vi hadde null penger og jeg jobbet dobbelt opp for å få endene til å møtes. Klagde aldri. 

Fødselen var tøff, tiden gikk og barnet vårt ble etterhvert 1 år. Jeg tenkte at enhver mann i relasjon til en kvinne som har gjennomgått en normal (eller spesielt tøff) fødsel hyler ikke om sex med det første. Jeg gav det tid. Pushet ingen ting. Så begynner jeg å innse at vi går i et spor det vi ikke får sexlivet i gang. Jaja, litt dritt det.. men det ordner seg nok sikkert. Dessuten er jeg veldig glad i jenta og familien betyr jo aller mest. Vi har jo skapt noe magisk sammen. 

2 år går. Hennes sexlyst er mangelvare. Jeg føler jeg gjør ting riktig. Stiller opp, trener, er attraktiv. Hun elsker meg og setter stor pris på meg, men gir utrykk for at hun er sliten på kveldene og at "hennes tid" er på morgenen. Angivelig. Jaja, tenker jeg. Misfornøyd, men finner meg tross alt i det. We got a kid to raise. Regningene skal betales. Vi er i ferd med å legge de viktigste grunnsteinene for resten av livet vårt tenker jeg. Jeg tar initiativ til sex, får avslag. Tar det opp, får samme forklaring. Gang på gang. Vi krangler om det, blir venner igjen. Elsker hverandre og har det bra sammen ellers. 

3 år går. Nå har vi prøvd å ha sex en del ganger. 9 av 10 ganger mister hun fokus midt i akten og vi må avslutte. Hun beklager seg, jeg sier at hun ikke trenger det. Jeg gir henne tid. Mye tid. Vi prøver mye rart for å gå i gang sexlysten. Hun starter på prevensjon, bytter typer prevensjon, slutter og starter igjen. Humøret er til tider ustabilt, kanskje litt som mitt humør begynner å bli. Jeg begynner å se meg om etter andre og får oppmerksomhet fra andre jenter. Får ganske konkrete tilbud fra andre jenter på julebord og seminarer. Har mange anledninger til å være utro, men biter ikke på. Står ved hennes side. Selv om jeg er usikker på om jeg har lyst. 

Hver kveld sovner hun som regel før meg. Av og til koser vi litt, men svært sjelden blir det home run. Jeg tar initiativ, hun klager i det ene øyeblikket på at "jeg går for fort frem" og i det neste så er hun alt for sliten. Vi har kanskje samleie 4-5 ganger i løpet av 1 år. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil dele resten av livet mitt med henne hvis ting ikke endrer på seg. Hun vil gifte seg og ha flere barn. Helt vilt tenker jeg, da det at vi fikk barn var starten på sextørken. Vil hun virkelig ha enda mindre tid, overskudd og legge opp til at vi ALDRI skal ha sex igjen? Jeg kan ikke fatte og begripe det, men det blir i mine tanker. 

Etterhvert foreslår jeg samtaleterapi. Det skulle jeg ikke gjort, for det ble fullstendig avslått. Hun er overholdet ikke interessert i å åpne seg for noe andre enn meg. Okay, tenker jeg. Da er siste utvei at vi starter å snakke seriøst sammen om hvordan vi vil ha det. Når kidden har lagt seg på kveldene og vi er alene har jeg av og til tatt opp temaet på en respektfull måte. Her ender vi alltid og uten unntak med krangling. Dette gjør det bare enda værre for henne å holde fokus på de gode tingene med sex og gjør det enda lettere for henne å miste fokus fullstendig når vi først ligger der. 

Vi freestyler videre..

4 år. Jeg føler at det eneste som holder oss sammen er vår sterke økonomi og trygge omgivelser for vårt felles barn. Jeg er usikker på om jeg elsker henne. Hun har gjennom tiden vist at hun er helt tilfreds med sex 4-5 ganger i året. Jeg har vært forbanna på meg selv, gransket meg selv, vært forbanna på henne (i mitt stille sinn for det meste selvfølgelig), sett på andre jenter og vurdert strategier for hvordan vi nå kan gå fra hverandre uten å forvolde stress eller ulempe for vårt felles barn. Det eneste som holder oss sammen nå er altså vår sønn, at vi har fine stunder sammen i Familie AS og at jeg er feig som ikke klarer å forlate alt det trygge et godt familieliv kjennetegner. 

Jeg er mest bare trist. De siste 100 dagene har jeg stort sett ligget i senga ved siden av henne etter hun har sovnet og stirret melankolsk i taket og syntes litt synd på meg selv. Som oftest skammer jeg meg over mine egne forventninger.

Wow.. so there it is. Nedskrevet, hvor jeg sitter atter en gang for meg selv i stua klokka 00:00 hvorpå hun har sovnet for timer siden.
Jeg skammer meg over å si dette, men jeg føler meg som en feig pubertal sytete voksen mann som ikke takler voksenlivet her. Og jeg er redd for at noen skal tenke at jeg bare tenker med pikken. Jeg elsker jenta, men vet ikke. Er det slik livet faktisk kan bli, og skal man bare være tilfreds med det man har? 

Hvis du har tanker om dette hadde jeg satt pris på om du kunne skrive litt. Hvis du kan relatere deg til noe av dette så setter jeg pris på å høre fra deg. Hvis du tenker at jeg faktisk bør ta meg litt sammen, så vil jeg gjerne høre det også.