Eilifkr

Hvem enn som kom opp med frasen "livet er en dans på roser" hadde tydeligvis ikke innsikt på hva livet faktisk er. For livet kan være hardt og brutalt, uten at det viser rettferdighet. Det er for livet bryr seg ikke, det bare skjer. Det kan komme knusende ned på deg når du minst venter det, og slå deg rett i bakken. Men selv når du ligger nede, har du et valg. Du kan krype i ett hjørne og synes synd på deg selv, eller du kan prøve å tørke tårene dine og prøve å stable deg på føtterne igjen, slik at du kan gå videre. Hvis du klarer det siste, har du lært noe. Du er forberedt hvis det skulle skje igjen. Og om du ser noen andre som sliter med det samme, så vet du hvordan de har det. Ja, de sier at tiden leger alle sår. Men etter sårene, kommer arrene. Men på ny er det opp til deg. For du bestemmer hvordan du skal bære dine arr. Du kan vær redd for å vise dem, eller du kan du kan bli "fandenivoldsk" og si at dette er meg. men du må bestemme selv hvordan du dømmer deg. Du kan kan høre på dine negative tanker som sier at du ikke er verd noe. Eller du kan høre på dine konstruktive tanker : "Du har mye å bidra med. Du forstår ikke dette, men du kan lære. Hvordan finner jeg en annen løsning på dette." Å ha dårlige dager er viktig. For bare da vil du sette pris på og verdsette de gode dagene. Hvis du bare hadde gode dager, hvordan vil du vite at det er en god dag, og ikke en gjennomsnittlig kjedelig dag?