EESP81

Motorsykkel har og kjører jeg. Jeg har hatt veldig mange forskjellige biler opp gjennom, men etter at jeg kjørte elbil i 7 år mens jeg hadde forrige jobb hvor jeg måtte pendle 11 mil om dagen, føles fossilbil skrekkelig utdatert i forhold. Som veteranbil OK, men det er ikke aktuelt å kjøre noe så gammelt som bruksbil pga. rust og sikkerhet. Har vel hatt biler fra de fleste verdensdeler og med 4, 5, 6 og 8 sylindre, små og store og alt mulig rart igrunn. Så jeg har ihvertfall vært innom det meste.

Helt klart, har kikket på det alternativet også. Det som er litt kjedelig her er at mye av det jeg bruker bilen til er turer som blir uforholdsmessig dyre med en slik bil - av typen "kjør 20 mil, vær der tre dager, kjør 20 mil hjem igjen" hvor man da betaler flere dager for en bil man ikke bruker (den kan jo ikke avsluttes i "gokk"), eller ferieturer på gryss og tvers i Europa, som en sånn bil er både utilgjengelig og uegnet til. Hadde jeg brukt bilen stort sett til småturer i nærområdet hadde det klart kunnet være verdt å prøve ut og se.

Jada, men det går an å være bilentusiast uten å ha en typisk entusiastbil. Jeg må innrømme at jeg er mye mer interessert i å kikke på en strøken 30 år gammel Toyota Camry enn en 30 år gammel Ferrari om de står på en parkeringsplass, det er "hverdagsbilene" som trykker på mine knapper mest. Som sagt, et kompromiss. Jeg vil ha en bil som trykker litt på de rette knappene for meg (altså ikke en Valium-bil som RAV4, Kodiaq og sånt), samtidig som den har grei komfort, kan trekke en tilhenger ved behov og funker fett på roadtrip gjennom Europa.

Nå kommer entusiasme i mange former, da. Jeg vet mange himler med øynene over det valget, men jeg har landet på at i triangelet pris - morofaktor - fornuft blir det nok en Tesla Model Y Performance. De vanlige tyske er for dyre med topp-spec og ikke er de særlig gode på konseptet elbil heller, Plaid er alt for dyr, og Taycan blir både for dyr og for mye "se-på-meg-bil" for meg.

Kan hende jeg formulerte meg litt uklart, men disse 1,4 er spredt på fond, aksjer og konto. Per i dag er det snakk om ca. en mill i fond, ca. 150k i aksjer og resten på konto. 1,4 mill på en konto hadde vært meningsløst over tid, ja.

Jeg bor i Oslo i en leilighet verdt ca. 7,5 mill, med 40% belåningsgrad. Har en leilighet til (ikke i Oslo) som er utleid, som er gjeldfri, hvor leieinntekten går rett inn i lånet som ekstranedbetaling. Tjener ganske greit i en fast offentlig jobb, og har bortsett fra et lite studielån i rest, ingen annen gjeld. Har rundt 1,4 mill totalt i sparekonto, fond og aksjer og sparer 7-8k i måneden dit, noe jeg uansett vil fortsette med uansett. Jeg har også en 20 år gammel bil, som jeg bruker ikke spesielt mye. Jeg kan heldigvis vedlikeholde selv, og derfor drifte den billig. Jeg har nok bildilla, og har *lyst* på en ny/nyere bil, og da en elbil. Vi snakker prisklasse 450-500k, så ikke noe voldsom ekstravagans. Såpass lite som jeg kjører er det egentlig bare tull om man skal være rasjonell, da den gamle greia jeg har dekker behovet. Men sånn er det når man er bilentusiast. Den eventuelt nye bilen vil finansieres 50% med sparepenger og 50% med billån, for å sitte igjen med en buffer på sparekonto på et par-tre månedslønner. Kan cashe den ut ved å selge litt fond, men det blir vel litt i overkant ufornuftig, spesielt da avkastningen på fondet i de fleste tilfeller er høyere enn effektiv rente på lånet. Her er dilemmaet mellom hodet og hjertet: Alternativ 1: Behold den gamle bilen, bruk heller alle ekstrapenger på å nedbetale gjeld og inn i fond. Fornuften styrer. Alternativ 2: Unne seg en ny bil og vær glad og kos meg med den, og aksepter at det gir en månedlig fast utgift og dyrere forsikring, samtidig som man nedbetaler med rente på en gjenstand som bare taper seg i verdi. Hjertet styrer. For hver gang jeg tenker på dette, blir jeg ikke enig med meg selv. Argumentene for alternativ 1 er jo ikke vanskelige å se, da det er 100% fornuftsbasert. På den annen side, til fordel for alternativ 2, jeg er ikke noe smårips lenger (tidlig i 40-årene), har egentlig ganske grei og svært stabil økonomi, og jeg er prinsipielt litt motstander av å spinke, spare og ikke unne seg noe man har lyst på fordi det er lurt om 30 år. Trenger noen inputs her.

Dilemma: Fast jobb, helt ok lønn på rundt 800k i året. Singel og uten barn. Har boliggjeld på 3,2 mill på en bolig verdt ca. 7 mill. Studielån på 150k. Ingen annen gjeld. Lite faste kostnader og svært lite "luksusforbruk". Litt penger går til hobby, men har snurpet igjen kraftig der. Har rett under 1 mill i aksjer og fond. Har også en bufferkonto med ca. 80-100k. Sparer ca. 8-10k i måneden i snitt, aldri under 5k. Har også en gjeldfri leilighet nr. 2 som er utleid. Inntekten gir ikke mye pluss i måneden (3k), men verdistigningen har vært svært hyggelig. Den er i utlandet, og de lokale skattereglene der gjør at salg ikke er aktuelt før tidligst om fire år. Begynte nylig i ny stilling som ukependler. Jobben betaler kost og losji og pendlerreiser, så jeg er ikke så mye hjemme. Noen ting jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om: 1. Det går med 21k i måneden i renter, avdrag og felleskostnader. Det går helt greit, men med den siste tidens renteoppgang blir det mye rente og lite avdrag hver måned. Kjennes bare kjipt tatt i betraktning at jeg er hjemme kanskje 4 dager i måneden. 2. Med utsikter til lavere boligpriser og generell nedgang i finansmarkedet, frister det litt å selge en del fond for å betale inn på boliglånet og redusere gjeldsgraden, dog har jeg ikke tenkt å redusere terminbeløpene. Bare behagelig å se at jeg ikke må vente til jeg blir 70 med å bli gjeldfri. 3. Jeg vurderer å leie ut et rom, da jeg er nesten aldri hjemme, men det frister lite å leie ut hele leiligheten og ikke ha noe "hjemme", pluss at det da må skattes av leieinntekten. Et rom vil gi 7-8k skattefritt i måneden. Ikke så voldsomt, men greie ekstrapenger til boliglånet? Noen innspill på hva som er lurt eller ikke lurt å gjøre? Banken skal jo "in the end" være selgere, så stoler ikke 100% på råd fra dem uten litt uavhengige innspill. Kjenner at jeg ikke er noe komfortabel med å måtte ut med over 10k i måneden i renter, selv om det går fint føles det som waste of money.