Vimsan

Det er vel en åen måte å gjøre det slutt på. Det er lettere å pakke testen når dere ikke har kommunisert i 2-3-4 uker

Jeg synes det virker som en veldig god løsning. Spesielt om man bor på hvert sitt sted og har etablerte liv der. For leg som har barn og har en rimelig hektisk hverdag, er dette den eneste løsningen jeg kunne valgt ed en evt ny partner. Men det er ytterst få menn som ønsker den løsningen har jeg merket.

Jeg fikk barn da jeg var 19, 28 og 30. jeg vil helt klart påstå at jeg var bedre rustet til å få barn da jeg var 30 enn da jeg var 19. Oppdragerstil, roen, etableringen, fremtidsplanene. Det meste var annerledes da jeg var eldre. Derfor pleier jeg å si at 30 er ideelt. Men jeg har ikke fått barn da jeg var 25, så kan ikke helt svare på akkurat det. Men jeg var mamma da jeg var 25, og jeg kan ikke påstå at det var noen idyll heller. Det var fortsatt 2-3 år til venninnene mine fikk barn, så jeg gikk glipp av mange treff fordi jeg hadde barn

Gjest 24635...997 skrev (2 timer siden):

Jeg forstår at det ikke er noen belønning for deg og i dine forhold.

Men når man i det generelle tilfellet er i et forhold hvor mannen har mer lyst enn kvinnen så blir det lett til at kvinnen «premierer god oppførsel med sex». Enten fordi hun ønsker å trene mannen til god oppførsel, eller fordi hun blir sliten av at mannen ikke gjør som hun vil.

Anonymous poster hash: 24635...997

Dette tror jeg tilhører sjeldenheter

Gjest 24635...997 skrev (På 26.3.2023 den 18.26):

Jeg tror at alle har noe å klage på i forhold. Og man må ta kamper og krangler for å greie å leve sammen - og antageligvis er det en livslang kamp.

Hvis sex er et «betalingsmiddel» som den ene parten gir den andre parten for «godt utført arbeid» så strider det med min opplevelse av hva sex skal være. I min verden så er sex og kos og bekreftelse noe man ikke klarer seg uten i parforhold. Hvis en av partene klarer seg uten det så er forholdet i praksis over uansett.

Hvis den ene partneren greier å leve uten sex i lang tid fordi den andre partneren legger igjen sokker på gulvet så gjør man alle en tjeneste om man avslutter forholdet.

Anonymous poster hash: 24635...997

Det er ikke noen belønning. Det er «jeg er mindre sliten, derfor orker jeg». Det er det samme som når menn er fulle og ikke får til avslutning. De er påvirket av noe som gjør at de ikke får til det de ellers klarer helt fint.

Baranladion skrev (4 timer siden):

Man kan også si at dersom man prater i syklubben om disse tingene, så klager og syter man ikke over partneren, men man snakker over de små ting som irriterer i  hverdagen. Tenker det er helt normalt å prate med venner om, når det gjelder partneren, og anser det ikke er så innmari alvorlig. 

Hvis du derimot sitter i syklubben og noen klager over de tingene, og du selv forteller hvor flink partneren din er til å gjøre akkurat disse tingene, og at partneren bare er fantastisk på alle måter, så blir det kvalmende for de andre, selvom det er reelt. Jeg tror balansen er viktig, og da er det innafor å klage på småting, men balansere det med de viktige og gode tingene ved partneren i tillegg. 

Det er derfor jeg skriver at man da kan si «jeg har ikke noe å klage på».

Men det er også fint å kunne si «da jeg kom hjem fra jobb i går hadde Kjell laget middag til oss. Det var så godt å slippe det, for jeg hadde en dårlig dag i går». Det er ikke veldig skryt, men Gud bedre som jeg savner å slippe å lage middag en gang i blant

Baranladion skrev (56 minutter siden):

Misforstå meg riktig, jeg er enig, eller rettere sagt, det bør selvfølgelig snakkes positivt og negativt om sine partnere. Hvis man utelukkende snakker positivt så tviler jeg på at folk tror du er ærlig, og det kan være kvalmende å høre på. Hvis noen utelukkende snakker negativt så er jeg enig med deg, da er det betimelig å spørre om hvorfor de er i forholdet. 

Enkelt fortalt, det er ingen som har utelukkende positive ting å si om sin partner, da er det noe galt. 

 

Jeg er for så vidt enig i det, men det man klager på er ofte disse småtingene; legge sokker på gulvet, hentet ikke barn, kjører ikke på treninger, går ikke på foreldremøter, vasker ikke klær, tar ikke oppvask…… bla bla bla. Hvis partneren gjør alle disse tingene, så har man ikke noe å klage på.

Baranladion skrev (14 minutter siden):

Brannfakkel, og ikke nødvendigvis min oppriktige mening, men: 

Folk flest, klager over sine nærmeste til venner og kjente i hverdagen, og så tar de igjen èn til to ganger i året (bursdag og nyttår) ved å overøse de samme personene med skryt og alt som er positivt med de på facebook. 

Tenker det er en grei løsning, ingen som liker å høre på hvor bra andre har det hele tiden, så sant de ikke selv kan toppe det med enda bedre historier om sitt eget liv, da er det bedre å prate mest om det negative, ispedd noen få positive elementer.

Hvis en venn av meg hadde sittet i hele samtalen og bare snakket om hvor flott hans kone og barn var, hadde jeg kjent på kvalme og blitt fort lei av samtalen. 

Jeg er motsatt. Jeg spyr av at venner klager på partneren sin. Hvis alt er så negativt, hvorfor er du da sammen med personen? Jeg synes det er mye hyggeligere å snakke om de positive tingene, for et eller annet er det jo som holder deg der?

itgrevelin skrev (10 timer siden):

eg skal gjøre det eg kan for å motstå den "fristelsen" der, for den lukter det drit lang vei av. 

Det må du gjerne mene. Men kvinner, som menn, klager på partneren sin til venner. Og de aller fleste mennesker liker å kunne skryte av sine nærmeste. Ikke fordi de har utrettet noe stort, men fordi de gleder deg i hverdagen

Theo343 skrev (1 time siden):

Hvorfor må man ha en partner man kan skryte av? Hvorfor er det et viktig moment?

Fordi man ønsker å skryte av familien sin. Det samme gjelder med barna sine. Man forteller ikke «verden» om det bår de gjør noe galt, men når de gjør noe bra, så sier man det til «alle».

Dessuten er det digg når venninnegjengen syter og klager på alt som er galt med mannen og man selv kan si «jeg har ikke noe å klage på»

Kvinner har ikke mer følelser eller er mer styrt av følelser. Men de blir ikke ertet av venner eller kritisert om de viser dem. 

Etter å ha gått igjennom det å ha et fremmedlegeme eller fler i kroppen (svangerskap) er det mye ved kvinner som forandrer seg. Selv om barnet er ute og formen er fin igjen, så har det vært hormonforandringer og ubalanse, og det påvirket seksualiteten. Med en partner man kjenner godt og har tillit til, så klarer man det å si nei fordi man vet at det et en forståelse der. Kvinners seksualitet er også forbundet med følelser. Derfor har kvinner sex oftere bår de blir satt pris på, verdsatt og har en partner de kan skryte av. De kan ha et ønske om å glede mannen litt ekstra, men så er man litt sliten og orket ikke likevel.

Jeg vil ikke kalle det dominerende, men å ha tillit til partner. Jeg kan live at etter å ha født 3 barn, så føler jeg meg ikke attraktiv, jeg er konstant sliten, ikke av at det et så mye å gjøre, men hodet kverner konstant med alt som må gjøres, burde ha vært gjort og som jeg skulle ha orket, og jeg har null tid til sex i livet mitt. 

Fot min del var det skattefordeler og arverettigheter. Giftet meg i 2008, og vi begge hadde et barn fra tidligere. Ble separert i 2013 da…. 

ITtraktor skrev (På 11.3.2023 den 15.23):

Fordi kravene kvinnen har til menn fortsatt er skyhøye og helt urealistiske. 

Men kravene menn stiller til kvinnen er ikke lavere og mer realistiske altså. 

ITtraktor skrev (2 timer siden):

Nå er det vel en kjent sak at det siste man burde gjøre er å høre på hva kvinner sier når det kommer til dating, men observerer hva de faktisk gjør. Så godt som alltid to helt forskjellige ting. Godhetssignalering på sitt mest ekstreme. 

Folk synes jeg er morsom og intelligent, men jeg kommer dessverre ingen vei grunnet feil farge. I dagens samfunn er det ingenting som er så viktig som utseende. Bare man er kjekk nok kaster kvinner seg etter pedofile menn som har misbrukt barn. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle da, men dere skjønner poenget. 

Du er morsom, intelligent og selvmedlidende. Får du vekk det siste, så hjelper det mye

Kvinner sier at de setter humor og intelligens høyere enn utseende. Vær deg selv, og stol på at det er nok. For om det ikke er nok, så klarer du ikke spille et skuespill resten av livet. 

Og forresten. Et tips er å date en del forskjellige kvinner. Da får du mer følelsen av hva du selv vil ha og ikke ha, og ut fra det å date flere, så får du bedre selvtillit også

Lurer litt på om du har barn? For barn ikke bare snakker om bæsj, men de bæsjer faktisk av og til mens man spiser. Det er etter man får barn man tåler det meste.

Men det finnes så klart grenser. Etter en viss alder bør man lære seg at det kan være ubehagelig for andre at man snakker om alt mulig. Men det krever jo at den som opplever det ekkelt sier fra da

Gjest fa9c4...907 skrev (1 time siden):

Jeg elsket kona mi jeg, men ikke betingelsesløst. Jeg elsket henne på betingelsen at hun ville ha meg. Det viste seg til slutt at hun ville ha ganske mange andre istedenfor, og kjærligheten min til henne har elegant gått tom nå.

Barnet vårt elskes nær betingelsesløst. Jeg spøker med at det er på betingelsen at han ikke begynner å heie på Manchester City.

Blir han øksemorder eller voldtektsmann skal jeg også slite litt kjenner jeg.

Anonymous poster hash: fa9c4...907

Det tror jeg ikke jeg ville slitt med. Jeg tror jeg ville elsket barna mine uansett om de blir øksemorder, rusavhengig eller høyesterettsjustitiarius. Men- jeg vil alltid mislike noen av valgene og handlingene deres. Kanskje også forakte. Men barnet jeg vet de er innerst inne tror jeg jeg aldri slutter å elske. 

Dette gjelder meg også. Som kvinne. Jeg skal klare alt hele tiden. Jeg skal jobbe, klatre på karrierestigen, ta meg av barn, hus og hjem og alltid ha det plettfritt. Jeg skal kjøre til og fra treninger, jeg skal delta på kamper, og jeg skal ikke klage på at det er slitsomt. Hvis jeg er sliten, skal jeg overse det og komme meg videre.

Faren til barna får klapp på skulderen om han har barna en helg. Flink pappa da.

Jeg har aldri elsket noen andre enn barna mine betingelsesløst. Hadde mann og kvinne elsket hverandre betingelsesløst, så hadde man ikke hatt skilsmisser. Jeg tror menn tenker at om de gjør ditt og datt, så kan de bli elsket, men det er altså en myte.

Keg tenker at likes på sosiale medier ikke har betydning for om noen liker deg eller ikke. 
Gå på besøk til henne i stedet for å trykke liker på innleggene hennes. Liker forteller henne ingen ting faktisk. Annet enn liker. Stikk innom henne. Du vet hvor hun bor. Ta med kaffe, sjokolade og en blomst eller to. 

Gjest 1f228...97d skrev (12 timer siden):

Kan vi slutte å prøve og gjøre "hen" til en greie? Det høres bare tåpelig ut.

Anonymous poster hash: 1f228...97d

Hen er en greie allerede

Gjest 436c2...5d7 skrev (13 timer siden):

Fra trådstarter:

Å reise på jobbreise med en kollega av annet kjønn var ikke problemet her. Det er helt uproblematisk!!

Problemet var at hen bevisst lot meg tro at de skulle være en gjeng, og bevisst valgte å ikke fortelle om at det kun ble de to, som da også hadde betydelige planer også utenom jobb.

Anonymous poster hash: 436c2...5d7

Tidligere skrev at hen ikke sa dette til deg fordi hen visste at du kom til å «lure» (som kan være så mangt) 

Hvis du hadde visst dette på forhånd, hva hadde skjedd da? Hen hadde likevel gjort tingene på fortiden om du hadde visst om det. Eller er det det som er problemet her? Hen har gjort ting uten deg og med en annen av ditt kjønn, og det er ting du mener dere som par skal gjøre?

I nesten alle arbeidssituasjoner vil man ende opp med å ha kolleger av motsatt kjønn. Årsaken at hen ikke fortalte deg det, er ganske åpenbar. Hen ville ikke kunne hatt en fin tur fordi du ville gitt hen dårlig samvittighet for å reise, eller nektet hen å reise.

Det er jobb. Og det er en oppgave som skulle utføres. Det ble gjort. Din sjalusi må settes til side, og så må du jobbe med deg selv fremfor å å gå til angrep på ektefellen din

Min eks lot kjøleskap, spisestue, komfyr og oppvaskmaskin stå igjen. Nå er det 10 år siden han dro, så da er det mitt

knutinh skrev (2 timer siden):

Jeg synes godt at man kan være såpass raus med seg selv og med andre at man anerkjenner at «joda, det er synd på deg». Livet kan være krevende. Å ha barn er krevende. Å ha dem alene eller sammen med en forelder som ikke drar sin del av lasset må være betydelig tyngre.

Det høres ut som en fryktelig dårlig ordning. En kyniker ville kanskje spørre hvorfor du valgte å få barn med en slik person. En pragmatiker ville spørre om det er noen måte du kan synliggjøre problemet på og ansvarliggjøre ham? Jeg forstår at slike diskusjoner med eks-er i en allerede vanskelig relasjon er krevende, men hvis han fremdeles har et snev av empati for deg så forstår han kanskje at du har et behov for å ha fri når du har fri? Min erfaring er at mennesker rundt deg raskt tilpasser seg å benytte seg av alle tjenester du tilbyr dem, uten å tenke over hva det koster deg.

Har han venner eller nær familie som kan bidra hvis han blir syk i «sin» tid? Som barna er komfortable med?

Å ta bilde av at man har barna kan nok (og er nok ofte) en slags skryt av seg selv. Men kan det ikke også være en deling av glede over situasjonen? Om venninnene dine deler bilder fra ferie i Toscana, er det bare for å skryte av hvor priviligerte de er, eller er det et slags uskyldig gledes-utbrudd?

Jeg tror at samfunnet forventer mindre av menn som omsorgs-personer. Det gjør at menn får skryt for noe som kvinner forventes å gjøre uten å mukke. Er ikke det egentlig samme fenomen som gjør at det er mulig for kvinner å torpedere fars adgang til å være tilstede i sine barns liv, også når far faktisk er en fullgod omsorgsperson? Samfunnets stereotype syn på kjønnsroller er til menns fordel i det ene tilfellet, og til kvinners fordel i det andre.

Jeg avviser ikke at kvinner i snitt kan være bedre omsorgspersoner enn menn. Men det er som å si at Norsk-Pakistanere i snitt har (?) større sjanse for å være medlemmer av en voldelig gjeng enn majoritets-Nordmenn. Å bruke slik statistikk til å bure inne alle Norsk-Pakistanere ville være ganske latterlig. Det er også på trynet å dømme alle menn om det skulle være slik at flere menn enn kvinner gjør en dårlig jobb med barna.

Personlig så møtte jeg opp på sykehuset et par uker etter fødselen med nurket for førstegangs-kontroll. Jeg ble møtt av en hyggelig sykepleier som utbrøt «nei så flink _pappa_ som kommer hit alene på kontroll». Jeg vil poengtere at jeg ikke forventer ros for å ha kjørt ungen noen kilometer og veid og målt henne. Men jeg har tenkt litt på den setningen i etterkant. Hvilke forventninger hadde hun til fedre siden hun gav meg ros for å gjøre noe helt naturlig? Var hun bare en trivelig person som ville si noen hyggelige ord, eller burde jeg bli krenket over hva hun potensielt tenkte om fedres evne og vilje? Hva ville ha skjedd om en kvinne på kontoret hadde lagd en rapport om neste års budsjett, og så en kunde «klappet henne på hodet» og sa «nei så flink kvinne som bruker Excel helt alene»?

-k

 

Sett fra min situasjon har jeg brukt mye tid på å «ta» venninner som har fedre som har barna 50% og det er aldri bra nok. Det er aldri fuckings bra nok! Far tar sin del, han tar de med på ferier, han gjør alt som forventes av en pappa og kanskje mer, men det er aldri bra nok! Og tro meg, jeg har sagt i fra. (Mulig i bitterhet)

Jeg er som sagt ingen feminist. Jeg støtter fedre (de som virker) fullt ut. Jeg er for juridisk abort til og med. Men jeg mener også at en kvinne som vil ha barn, ikke skal hindres fra det fordi de ikke fant en mann å leve med. Så lenge de klarer å ta seg av barnet, så er det ikke noe problem tenker jeg. Og de kvinnene som velger dette er jo ofte de som er veletablerte og ikke koster samfunnet så mye. De er ofte nærmere 40 år og har jobbet i mange år før de tok valget. Og selv om det sitter menn og klager på at de ikke får barn eller dame, så er jo ikke samfunnet tjent med at disse kvinnene skal ta til takke med en de ikke vil ha, men som var tilgjengelig og ønsket seg barn. Da får barn som lever med skilte foreldre en kraftig økning