trakten

Noen her (som er 96'er) som har fått hybel i studentby i Trondheim nå til høsten? Har søkt de store som Berg, Lerkendal, Moholt og teknobyen, men ingen tilbud enda. Er det lite eller stor sannsynnlighet for å få hybel hvis jeg er 96?

Lurer også på om noen bor eller kjenner noen som bor på den nye studentbyen på Moholt (har søkt hybel m eget bad) og kan fortelle meg hva de synes? Er det bedre enn den gamle Moholt? 

Noen som vet hvor stor sjansen er for å få hybel fra SiT nå til studiestart i august 2017? Har søkt Lerkendal som førstevalg, og Berg som andrevalg, Moholt (ny) og teknobyen. Er er 96'er. Noen som har erfaring? Må jeg risikere å få tilbud etter studiestart siden jeg ikke er rett fra vgs? 

Hei.

Jeg er lege, kun 2 års erfaring etter turnus. Men nå så har jeg et ønske om å skifte yrke, ingeniørvitenskap. Noen tips å komme med? Noen som er siv ing it ?

Jeg har en lidenskap for vitenskap og utvikling, alt som har med det. Jeg ville bli lege pga læren om menneskekroppen og det å hjelpe pasienter

For de av dere som tenker å skifte yrke. Så er det flere viktige ting dere må reflektere over før dere går så langt. Å fullføre embetseksamen er egentlig ingen sak.. det som er viktig er om dere vil trives i bransjen. Det er alfa omega. Som sagt så er selve pasientkontakten svært givende. Men er det gøy å jobbe i offentlig sektor? Ekstremt byråkratisk og masse papirarbeid. Vil dere like turunsarbeid med lange vakter osv.?

Har en i familien som er ferdig utdanna siving i ingeniørvitenskap fra NTNU, og jeg vil tro det er en solid utdanning som gir deg gode muligheter ettersom du også lærer god del programmering: https://www.ntnu.no/studier/mting

Veldig tøft av deg å vurdere å skifte yrke må jeg si! Er det ikke mulig å jobbe innen privat sektor eller ta en spesialisering for å unngå dette du nevner?

 

Noen her som har byttet studier mellom medisin og sivilingeniør og kan dele sine erfaringer? Det hadde hjulpet utrolig mye og jeg setter stor pris på svar

 

En god venn av meg byttet fra medisin til siv ing kjemi, og har ikke sett seg tilbake. Du slipper å jobbe med pasienter og kan likevel være på lab hvis det er det du vil. Og så er det ALLTID bruk for kjemikere, fysikere eller matematikere. Spesielt i dag når barne-, ungdom- og vg-skolen handler om omsorg og ikke fag og læreryrket har gått fra høy til lav status, vil det være seriøs mangel på folk som har gode realfagskunnskaper... BTW får du ikke jobb i Norge, så HYLER de etter realfagsutdannede utenfor landegrensene. Flere av mitt kull siv ing gikk rett inn i conoco phillips, bp, macgregor, schlumberger, eni, osv.   Velger du å fortsette i helse så er jo det også en trygg arbeidsplass, men da må du helt sikkert innom syke mennesker/pasienter.

 

Såpass! Gikk du siving kjemi? Har dog hørt at mange derfra sliter med å få jobb etter oljekrisa...? 

Hvor og hva skal du studere?

 

Noen som vet om MAT1100 på UiO tilsvarer matematikk 1 på NTNU? Kan man få dette emnet godkjent som matematikk 1 på NTNU?

Det skal gjøre det: https://www.ntnu.no/wiki/display/idiemner/UiO+-+Universitetet+i+Oslo

 

Så bra, takk for linken! 

Noen som vet om MAT1100 på UiO tilsvarer matematikk 1 på NTNU? Kan man få dette emnet godkjent som matematikk 1 på NTNU?

Takk for innspill! Jeg liker best de mer naturvitenskapelige teoretiske linjene på NTNU, og vil gjerne ha litt innspill på hvilke av linjene som gir best (jobb)muligheter av fysmat, industriell kjemi og biotek og industriell design (retning interaksjonsdesign)? Ser av siste spørreundersøkelsen til industriell design at 30% av studentene der fikk jobb før de ble ferdig med studier, er det mye eller lite sammenlignet med de andre linjene?

Blir veldig takknemlig for tips og erfaringer!

Jeg er interessert i å studere noe innenfor naturvitenskap da jeg er glad i realfag og naturfag generelt. Men jeg vet ikke om jeg bør gå for en bachelor+master universitetsutdanning, eller ta en profesjonsutdanning som feks 5-årig siving. Jeg vil ha flest muligheter åpne og da vet jeg at det er mange flere jobbmuligheter for en siving enn en realist(?) Har vurdert siving i industriell kjemi og bioteknologi på NTNU, men tenker også bachelor i materialer, energi og nanoteknologi ved UiO. Evt fysmat ved NTNU. En annen ting som jeg liker med en bachelorgrad er at det er mer fleksibelt og man kan dra på utveksling allerede fra 2.året. Og muligheten for å søke seg til en master ved et utenlandsk anerkjent universitet ligger også der, så sånn sett er det flere muligheter med å tilpasse utdanningen sin slik man vil ved å ta 3+2.

Noen som har noen tips til hva som kan være lurt å velge? Jeg vil ha en utdanning som gir meg gode jobbmuligheter, og jeg er litt redd for å velge en 3+2 (universitets)utdanning da man kanskje ikke er like ettertraktet på arbeidsmarkedet enn hvis man er utdanna siving.. Hvis noen vet om folk som har tatt 3+2 og endt opp med samme jobbmuligheter og lønn som en siving så vil jeg gjerne vite om det!

Takker på forhånd!

Jeg har tidligere vært student ved NTNU ifjor høst (siving), men har ikke søkt NTNU i år. Har lyst til å starte der igjen, jeg har fortsatt adgang til studentweb, men tror dere jeg får meldt meg opp i fag som ITGK og matte 1 (og andre siving-emner) som privatist? Har fullført øvingsopplegget til begge fagene fra ifjor.

Har jeg forresten mulighet til å få hybel i SiT selv om jeg ikke er tatt opp som student ved NTNU?

Ble det, men er fortsatt veldig usikker på om jeg skal gå for det..

Jeg har et spørsmål til: hva er lønna til forskere/ansatte med doktorgrad i legemiddelindustrien? Er lønna der mye høyere enn hvis man er vitenskapelig ansatt ved et universitet?

Er det noen her som har noen erfaringer/informasjon om hvilke av yrkene forsker eller konsulent/sivilingeniør som er best mtp lønn og arbeidstid/mengde?

Med forsker mener jeg da en som jobber i legemiddelindustrien. Det er kanskje annerledes enn å være vitenskapelig ansatt ved et universitet?

Konsulent innen IT/UX design - hvordan er lønn og arbeidsmengden der? 

Setter stor pris på noen innspill! 

Begge deler. En venn fra videregående tar doktorgraden sin ved et amerikansk universitet, men tok også bachelorgraden sin der. Det var forresten han som fikk Fulbright-stipend og det ble vel utbetalt som del av et forsknings/undervisningsopphold i Østerrike. Ellers hadde flere av PhD-studentene i gruppen jeg skrev mastergraden min i hatt 1-årige forskningsopphold i USA som del av PhD-utdannelsen sin. Jeg er selv akkurat ansatt som PhD-student og det foreligger planer om at jeg skal til USA i 6 måneder eller et år innen de neste to årene som del av et samarbeidsprosjekt mellom gruppen min på NTNU og en gruppe ved et amerikansk universitet. 

 

Uansett: I USA er jo bachelorgraden en 4-årig utdanning hvor man starter direkte på en PhD-utdanning etterpå. PhD-utdanning i USA har gjerne mindre faste rammer enn i Europa når det kommer til tidsavgrensing og tar gjerne 5-6 år å gjennomføre. II Europa har PhD-utdanning tidsbegrensning og er normert til 3 år (eller 4 år dersom du har undervisningsplikt). I tillegg er det dårlig betalt (spesiet sammenlignet med Norge hvor man har 430,000 som startlønn) og stor arbeidsbelastning. Man har f.eks. ofte stort undervisningsansvar. I Europa får man eksplisitt ekstra tid på graden dersom man skal undervise. Det er mange fordeler med å ta PhD i USA, men det er i alle fall lurt å vite litt om hva man begår seg ut på. Se f.eks. denne artikkelen om de mer negative sidene: www.theatlantic.com/education/archive/2016/07/why-do-so-many-graduate-students-quit/490094/?utm_source=atlfb

Det er vel også kjempegode muligheter for PhD-utdanning i USA, men tror de fleste nordmenn som starter PhD der gjør det etter å ha fullført mastergrad. 

 

Hvis du bare ønsker å et lite opphold i utlandet (6 måneder eller et år) som del av utdannelsen din på NTNU så er jo det også veldig enkelt å få til. NTNU har masse muligheter for uveksling på bachelor- og masternivå. Se her: https://www.ntnu.no/studier/studier_i_utlandet

Såpass ja, interessant å lese. Høres dog spennende ut med forskningsopphold i USA, da de gjerne er i verdenstoppen i mange områder. Får jeg spørre hva du tar doktorgrad i? Kunne selv tenkt meg å forske på noe innenfor legemidler/bioteknologi. 

Om du får til overgang direkte fra tredje året i et femårig program til mastergrad i USA er jeg skeptisk til. England også egentlig. Å søke overgang uten å ha fullført bachelorgrad er ganske uvanlig tror jeg, og tipper det blir vanskelig å få det til steder som ikke er en del av Bologna-prosessen (England er vel det, men tror fint de kan være litt vanskelig å ha med å gjøre). Det aller sikreste hvis du vil ta mastergrad i utlandet er uansett å fullføre en bachelorgrad, spesielt hvis du vil til USA. Men, de eneste jeg kjenner som har dratt til USA for å studere har gjort det som doktorgradsstudenter etter å ha fullført mastergraden sin, så jeg tipper i utgangspunktet bare. Det er forresten mulig å ta deler av mastergraden sin i utlandet på NTNU, og eventuelt også å skrive selve masteroppgaven i utlandet.

 

Å ta masteren i utlandet kan vel være kjempefint, men det spørs jo på hvor man ender opp og hvordan man trives. Jeg har for øvrig for det meste hørt positive ting fra folk jeg kjenner personlig.

 

Greia med Fulbright er jeg egentlig ikke så sikker på. En venn av meg har/hadde Fulbright-stipend, men det var på doktorgrad. Du får jo uansett selvsagt støtte fra lånekassen for studier i USA og England.

Interessant å lese! Tok de selve doktorgraden hos et amerikansk universitet eller var det et forskningsopphold i samarbeid med en norsk insitutsjon? Hvordan er mulighetene for en doktorgrad i USA?

Tusen takk for inspill, det var nyttig å lese! Er det noe vennene dine anbefaler å gjøre eller var det så som så å ta masteren i utlandet?

Jeg har litt lyst til å søke til universiteter i USA eller England. Vet du noe om mulighetene for det? Og var det mulig å søke stipend til det også, utenom lånekassen? Fulbright feks?

Jeg var ferdig på universitetet i fjor sommer. I november fikk jeg meg jobb i London. Angående hvor vanskelig det er å få jobb så vil det selvfølgelig avhenge veldig av hva slags grad du har og hva slags jobber du søker på. Det finnes selvfølgelig jobber det er vanskelige å få, men om du har en populær grad innen en industri som alltid trenger folk (ingeniører) så vil du få deg en jobb til slutt. Så sant du ikke får deg jobb som konsulent eller innen finans i London er lønn-vs-husleie helt syk. Man må da så og si alltid bo med noen andre så sant du ikke får penger hjemmefra. Utenfor London er husleie mye, mye snillere og du kan da bo komfortabelt nok. Typisk graduatelønn ligger på ~£25-30,000.

Takk for inspill! Tror dere det gir flere muligheter med jobb i feks konsulentbransken i England enn i Norge fordi de kanskje ansetter flere folk eller har flere internships? Eller er det mer konkurranse der? Så feks på noen av nettsidene til UCL at det var folk som ble ansatt i Goldman Sachs og Accenture som ikke studerte ren ingeniør eller finans engang. En med feks BA i historie og filosofi kunne jobbe i Goldman Sachs.

Hva slags studier anbefaler dere at man velger for å få et større utbytte av oppholdet mtp jobb og lønn?

Er det noen her som har studert en treårig bachelorgrad innen realfag, og etterpå søkt seg til en 2-årig master i utlandet? Eventuelt, vet noen om det er mulig å gå siving på NTNU i tre år og hoppe av for å fullføre en master i utlandet istedenfor å ta hele den femårige graden på NTNU?

Håper det er noen som har litt innspill, det setter jeg stor pris på!

Hva gjør de fleste ferdigutdannede norske studentene som har studert i England? Vender dere hjem til Norge for å jobbe eller blir dere værende i England?

Og hvordan er det med jobbtilbud og internships osv? Er det "enklere" å få jobb i England enn i Norge? Hvordan er arbeidstiden og lønn i England sammenlignet med Norge?

Setter stor pris på svar

Vet noen om dersom man allerede har tatt (privatisteksamen) fremmedspråk i nivå 2, om man kan ta privatist i samme språkfag i nivå 1, og få begge to nivåene ført inn på vitnemålet? Altså totalt fire karakterer? 

 

Har studert poenggrensene til medisinstudiene fra 2010 til 2015 og ser at poenggrensene falt betraktelig i år 2011. F.eks var snittet i 2010 for UiO høst 67,9, og falt til 59,0 i 2011. I 2012 lå snittet på 58,7. Samme gjaldt de andre universitetene.

 

Hvorfor var det slik? Tror dere det kan gi oss andre et lite håp om at snittet en gang vil falle ned flere poeng? 

Du forveksler førstegangskvoten med ordinærkvoten. 

 

Der blingsa jeg gitt. Uansett så sank poenggrensene fra 2011 til 2012 for alle studiestedene utenom NTNU. Noen spesiell grunn til det?

Tror dere at poenggrensene skal fortsette å stige til værs i all evighet, eller vil det bli skapt flere plasser når det har nådd en viss grense? 

Har studert poenggrensene til medisinstudiene fra 2010 til 2015 og ser at poenggrensene falt betraktelig i år 2011. F.eks var snittet i 2010 for UiO høst 67,9, og falt til 59,0 i 2011. I 2012 lå snittet på 58,7. Samme gjaldt de andre universitetene.

Hvorfor var det slik? Tror dere det kan gi oss andre et lite håp om at snittet en gang vil falle ned flere poeng? 

Noen som vet om man kan fjerne standpunktkarakteren i norsk sidemål fra vitnemålet i ettertid? Tenker å muligens ta opp noen fag og hadde vært veldig fint å få den karakteren fjernet. Hørte at det var en som fikk den fjernet fra sitt førstegangsvitnemål, selv om hun allerede hadde fått karakteren sin. Mine foreldre er utenlandske og tenker å bruke det som begrunnelse. Tror dere det er mulig?

Jeg har kanskje angret litt på prioriteringen av studieønskene mine, tror dere det er for sent hvis jeg ringer samordna og spør om jeg kan endre?