Annnol

Takk for svar alle sammen! Jeg er fortsatt livredd for hva familien min kommer til å synes om det. Det er ikke det at de er spesielt dømmende, men jeg tenker lengre ut i familien så blir det ofte mye snakking. Æh, kanskje jeg bare overtenker. 

Noen som har noen erfaringer med å møte på negative reaksjoner fra familie/venner? Hvordan løste det seg eventuelt?

 

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din, da jeg er en mann som er 20 år eldre enn kjæresten min. Hun var 24 og jeg var 39. 

 

Min erfaring er at jeg sålenge begge er relative unge (altså at mannen din ikke blir tolket som bestefar når du barnet begynner på skolen, så er det innenfor). Utover dette må være forberedt på at flere vil sette spørsmålstegn på forholdet deres. Dama mi ble i flere anledning spurt om hun virkelig var forelsket i meg eller om det var andre elementer som var motivasjonen (penger, status etc..).

 

Vi bor fremdeles sammen og har to barn. Vi lever lykkelig sammen og det går fint. Foreldrene til dama mi er endel eldre enn meg og det ville ha vært rart hvis vi var jevnaldrende. Når jeg om forholdet mitt til mine nærmeste var spørsmålet om alderen til foreldrene hennes som var det største temaet. 

 

Lykke til med valget, og som sagt jeg angrer ikke!

 

Anonymous poster hash: 016d5...2c6

 

Glad på deres vegne! Men hvordan reagerte familien din/hennes? Jeg ser absolutt at enkelte scenarioer som kan oppstå ikke alltid er like "fine", men hvem jeg faller for klarer jeg virkelig ikke kontrollere, og ingen har fått meg til å føle meg så bra på lik linje som han. Han ser i hvertfall 10år yngre ut, om det hjelper noe.. Jeg er bare så utrolig redd for min familie- og venners reaksjoner. 

Det er nesten 11 års aldersforskjell i mitt samboerskap. Jeg møter veldig lite fordommer, og de få som har noe negativt å si blir bare ignorert uansett. Moralister er det verste jeg vet.

 

Det finnes ingen regler i kjærlighet.

Så enig der! Legger jo bare merke til enkelte her i tråden. Bryr meg fint lite om hva tilfeldige sier, er mer redd for familiens reaksjoner som sagt. 

Synes det er utrolig leit å komme inn her å lese flere frekke innlegg, jeg ba aldri om noen sin MENING angående mitt forhold, om enkelte her inne klarer å lese. Sikter spesielt til de spydige kommentarene fra Intelamdati.

Vel, jeg syns det er helt på trynet og kunne aldri vært i en slik situasjon. Altså, hvorfor kan du ikke finne deg en på din egen alder? 

Hvor i alle dager får du fra at jeg ikke klarer å finne noen på "min egen alder"? Hvem jeg får følelser for er vel ikke noe jeg kan kontrollere i det hele og det store. 

Største aldersforskjellen jeg har vært borte i er 10 og og det gikk greit. Jeg kan skjønne at du kvier deg for å fortelle det. Det viktigste er at dere er sikker på hva dere har. Hva eventuelt folk måtte mene om aldersforskjellen har egentlig ikke noe å si.  

Absolutt, men jeg merker at han er mer "avslappet" ift. alderen og det med å fortelle familie osv. Han sier at han ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mener, men jeg er bare så utrolig redd hva min familie vil tenke om det. Når han er nærmere alderen til foreldrene mine liksom, men på samme tid er jeg så glad i han.

Har gått mange runder med meg selv før jeg valgte å skrive dette, men jeg føler at jeg trenger å få snakket med noen som kanskje er eller har vært i samme situasjon. Jeg tør rett og slett ikke gå til familie/venner med dette, nettopp fordi jeg er redd for reaksjonene deres. Det har seg sånn at jeg er "sammen" med en mann som er 20 år eldre enn meg. Vi er veldig glade i hverandre, og tenker ikke på aldersforskjellen når vi er sammen. Grunnen til at jeg skriver "sammen" med hermetegn, er at vi er som kjærester, men det er ingen som vet om forholdet vårt..

Er det noen andre som har vært i en lignende situasjon? 

Det har gått over 6 måneder siden min eks ignorerte meg helt etter at vi hadde sex siste gangen. Han bare startet rett etter en sexøkt natt til 1 nyttårsdag å ignorere meg. Mange har kritisert meg for det, men jeg sliter fortsatt med å komme over det. Er ikke over det. Det som gjør vondt for min del var nok måten han har behandlet meg på. Samt at han ignorerer meg helt etter å ha hatt sex. Føles sårt ut.Jeg må ærlig si at jeg har forsøkt mye: Forsøkt å ignorere sorgen. Forsøkt rebound. Ligget med en venn. Jeg har gått på en date men måtte slutte med både date og sex for det gjorde bare vondere. Jeg unngår alt av steder eksen kan vandre på. Har angst for å møte på han fordi at jeg føler at han har behandlet meg så nedverdigende at det er for sårt. Det positive var at da jeg dro bort en tur så kunne jeg leve uten angst for å treffe på han. Og jeg fikk mer avstand på situasjonen. Men når jeg kom hjem igjen ble jeg trist igjen. Men forsøker å jobbe med saken.Det vonde er å ha tilbragt så mye tid... vært så mye sammen og så er vedkommende helt borte.. Han satt i timer etter timer ved min side

.. vi var på bilturer og turer sammen, ute å spiste sammen, på handlesente osv osv. Og så er han plutselig helt Borte vekk som om jeg ikke betydde noe som helst. All den tiden... kontakt hver dag....treff flere ganger i uken.... i lang lang tid: og så : er alt borte som om alt var meningsløst. Min gråt tidligere av tristhet for at han var redd å miste meg men plutselig så virket det ut til at han ga faen. Ok en tanke er grei å ta med seg : Hvorfor savne en som gir faen?

Hvorfor savne en som ikke er glad i deg?

Dette gjør jeg for å gjøre det beste ut av situssjonen:1. Tilbringer tid med de som jeg vet setter pris på meg. Og som jeg elsker i livet mitt.

2. Jeg hører musikk dersom tankene begynner å bli tunge.

3. Jeg forsøker å pynte meg selv tiltross for at fyren får meg til å føle meg håpløs stygg.

4. Jeg trener.

5. Jeg nyter naturen.6. Jeg dater ikke før jeg er klar. Nå vil jeg ikke. Og mener det er dumt å høre på råd om å bare date videre. Det gjør meg ulykkelig og tom.7. Jeg planlegger reiser. Har vært på en reise. Det var som terapi og jeg sluttet å tenke på det som hadde skjedd automatisk men det kom hardt tilbake da jeg kom hjem altså. Men bra for en stund.8. Jeg skriver om det og forsøker å lære av situasjonen. Forsøker å ikke trykke meg ned. Forsøker å tenke over hva som egentlig skjedde. Og konklusjonen var at jeg burde ha dumpet han. Jeg forsøkte men da begynte han å skrive:"????? hva???? hva går av deg" Osv .. da fikk han panikk og da tok jeg han tilbake dumme meg men men. Jeg ville dumpe han pga hadde en venninne og de to gikk for langt i deres kontakt. De hadde en kontakt som ikke passet seg inn i mitt liv. Og pga det vet jeg også at jeg skal være happy for å ikke være sammen med han. De som innvolverer seg med han må ha den venninnen hans med på slep for alltid... og de må leve med en rekke negative sider som han har bevist at han har. Jeg er helt sjokket over det der. Og sjokket over hvordan han kunne gråte og bære seg i redsel for å miste meg det ene øyeblikket for så å gi faen i det neste.... Og hvordan han kunne behandle meg som han gjorde på mange måter - trodde han behandlet meg slik av kjærlighet, men neidu... manipulasjon osv. Må jo ha vært det!. Han var aldri noe glad i meg... Det var løgn. For man behandler de man er glad i på en annen måte.... snufs, men vet du hva: Jeg snufser ikke så mye lenger, - Jeg er glad for å ha oppdaget hvem han var. Han var ikke snill mot meg.

Jeppå anbefaler deg å leve med at det ble slik. Unne deg selv ekstra. Kjenn selv etter når du vil videre. Rebound hjelper ikke. Og man må være over sorgen og ferdig med situasjonen før man går videre. Det er best.

Forstår hvor vondt du har det. Jeg føler meg helt i sjokk over at jeg vet at eksen har behandlet meg dårlig ennå men det er godt å vite at han ikke er tap for han bryr seg ikke om mitt vel og ve.Det går sakte fremover dersom du tar et lite skritt frem selv om veien føles ut som 1000 vis av mil å gå. Tiden leger såret. Men det kan ta tid. Lurt å forsøke å ikke dyrke sorgen men jeg er nok flink til å dyrke den. Men tiden gjør slik at du får alt mer og mer i distanse . Så ta tiden til hjelp. Ikke stress.

Det vil bli bra. Jeg har lært meg å leve med det, og innser nå mye som jeg ikke klarte å se før.

Men å løpe ut på date igjen - IKKE hør på de som sier det. Det som hjelper er å ta livet som det kommer, og ta seg tid til dem som er der for deg, og som du er glad i. Og å pleie seg selv!!!!!!! <3 Plutselig så blir alt bare bra igjen. Med meg går det sakte fremover... veldig sakte men ser fremgang. Håper rådene mine var til hjelp.

Klem !

Tusen hjertelig takk for personlig erfaring og ikke minst råd. Kjenner meg så utrolig godt igjen, veldig lik situasjon sånn sett. Unner ingen denne sorgen, det er helt forferdelig. Tusen takk igjen ❤️

Har så utrolig kjærlighetssorg at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Kombinert med fylla, er ikke en god idé. Hadde sex med en random og nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Gjorde helt ærlig situasjonen ti ganger verre, og jeg klarer ikke tenke på noe annet.

Vet heller ikke hva jeg skal gjøre for å slutte og tenke på denne personen jeg savner så utrolig. Drømte om han igår, og har gått to uker siden sist vi snakket sammen.

Noen som har noen råd som kan hjelpe mot dette smertehelvetet?

Bruk kontaktene dine. Vanskelig å få sin første jobb ute av det blå. Du kjenner sikkert noen som kjenner noen

Jeg har prøvd, men har kun endt opp med svar om at de faktisk ikke vet om noe.

Steg 1: Du vil starte sykepleie, søk som ekstra/helgevakt/tilkallingsvakt på sykehjem og i hjemmesykepleiesoner. Få det fram i intervju, det at du blir mer kompetent underveis er et pluss.

Steg 2: Du trenger egentlig ikke jobben, de trenger deg. Hvis de ikke innser det så er det jo leit for dem, du er jo snart i studier uansett.

Jeg har søkt på både sykehjem og hjemmesykepleiesoner. Her var det heller ikke nødvendig med noe som helst, men at jeg bare kunne søke. Noe jeg gjorde, men responsen etter har egentlig kun bare vært negativ. Det tærer så fryktelig på psyken, at det skal være så vanskelig. Vet ikke hva jeg skal gjøre mer, føler nesten jeg er i ferd med å gi opp.

Har akkurat blitt ferdig med vgs. Søkt jobb helt siden januar, med oppfølgingssamtaler 3-7 dager etter søknad er sendt. Jeg har mistet alt av motivasjon og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har heller ikke mange kontakter som jobber på steder du ikke trenger utdanning. Starter på sykepleiestudiet til høsten, og føler jeg trenger jobb for å kjenne litt på mestringsfølelsen, men akkurat nå er jeg i ferd med å bli deprimert pga. dette.

Noen som har noe forslag? Evt. når bør jeg kontakte nav?

Solbriller + musikk på øret...

Og caps! Herlig!

Husker totalt ingenting igår, men har blitt fortalt av venner detaljer av hva jeg har gjort, og nå aner jeg ikke hvordan jeg skal tørre å vise meg selv i klassen, eller i det hele tatt på skolen igjen. Fyf, jeg skjemmes så sykt!

Våknet opp og ante ingen fred og fare, trodde jeg hadde klart meg fint og ikke gjort noe flaut. Neida, hadde tydeligvis utvekslet spytt med halve trinnet mitt, prøvd å kysse folk som har kjæreste, bare gått rett opp og kysset de, uten å si noe som helst. Både jenter og gutter. Så nå sitter jeg her da, og tenker at jeg ikke skal dra på skolen mer utenom når eksamen er, fordi jeg er så sykt flau.

Vet også nå at det ikke er særlig lurt å drikke til du mister kontroll over hva du selv gjør, men sånn ble det igår. Vet også at russetida ikke er noen unnskyldning, og jeg tror jeg aldri igjen kommer til å røre sprit igjen.

Anyways, noen som har noen forslag til hvordan jeg skal klare å komme meg på skolen? Jeg husker jo ingenting, alt det jeg vet nå, har jeg blitt fortalt.

Snek meg inn på Landstreffet til Fredriksten festning, gikk fint det men var der ikke så lenge, altså uten russebukse.

Bare finn noen russ som står ved gjærdene så hjelper de deg nok inn, det gjorde de hvertfall der.

 

Mitt tips er å gå til stor scenen og still deg midt i folkemengden, enklere å ikke bli tatt da.

 

Lykke til!

Flere av vennene mine gjorde det samme, men hadde på russeklær da. Fredriksten er jo utrolig lett å snike seg inn på, men tenker kanskje Stavanger har vanskeligere forhold, evt. bedre gjerder satt opp?

Blir god knall, vurderer ta en erik hoff selv

https://www.youtube.com/watch?v=ZVEKVLsy5Fk

Hahahahaha!! Ser bra ut det, ja...

Kjør på, snik dere inn! 

Men hvis dere ikke skal gjøre det, så se på facebook-arrangementet og finn.no, jeg tror det er flere som selger!

Har sjekket på Facebook, men folk tar av helt med prisene der, selger for det dobbelte liksom. Men tror du det er god sjanse for å komme inn om man sniker seg inn? Prøvde å sjekke hvor på kartet det er størst sjanse for at det ikke merkes, men skjønte lite av det.

Jeg og tre andre vurderer å snike oss inn på landstreff Stavanger, dette pga alle billettene er utsolgt og de som selger billettene sine nå skal ha langt over den originale prisen.

Anyhow, er det noen som har noen tips? Hvor bør man eventuelt snike seg inn der? Og er det noen her som har gjort det på noen landstreff før?

Hvor er diktet?

Gatekryss i Paris

Vi må over denne gaten,

slipp oss over, la det lyse grønt,

slipp oss over, de skyver på oss bakfra,

la oss komme over til nye gater.

Vi kan bare gå og gå

og vente ved nye gatekryss,

så slipp oss over

for vi skal langt

eller ganske kort

før vi er framme.

Ingen kan telle oss, ingen kan kjenne oss,

vi er for mange,

men slipp oss over.

Så mange gater, så mange lykter,

så mange øyne, så mange stemmer

før vi når porten.

Så slipp oss over,

det haster, det haster,

for man skal se oss i andre gater

og glemme oss under andre lykter, og vi skal gå over mange broer

og stanse for andre øyne i mørket, og gå i gater, gå i gater.

Så slipp oss over,

det haster, haster,

for gjennom porten må vi gå langsomt og en for en.

fra Sang ved veikrysset, 1952

Har nå fått en liten forståelse at det kan handle om andre verdenskrig, og hvordan jødene følte seg? Eller er jeg helt ute å kjører nå?

Hva stod kommunismen i Sovjetunionen for?

Med mindre du viser tegn til å i det hele tatt ha prøvd selv så tror jeg ikke noen vil bruke sin tid på å hjelpe deg

Jeg har prøvd, men jeg forstår ikke diktet. Er utrolig dårlig i diktanalyse fra før av. Derfor tenkte jeg det hadde vært fint med en pekepinn iallefall så jeg kan bygge videre på det. 

Er det noen her som kan hjelpe meg å analysere Astrid Tollefsen Gatekryss i Paris?

Noen blir arbeidsudyktige av konlikter i nær familie, dette gjelder også ved skilsmisse. Og jeg tror alle normale menneskers psykiske helse blir mer eller mindre negativt påvirket av konflikter i nære relasjoner. Man kan kjenne seg nedtynget, lei seg, og lignende.

 

Det kan hjelpe å få styrt en samtale av en nøytral tredjepart. Men det betinger jo at alle parter ønsker å møte opp til en slik samtale.

Det kan også være tyngende å ha en konlikt med en butikksjef, som man må møte i konfliktrådet fordi man har stjålet fra butikken hans.

 

Det er vel i "Hjemme alene 2" at den lille gutten møter "den gale duedamen" i parken. Hun er så ensom at hun har nærmest blitt gal og lever et forkastelig liv full av dueskitt. På slutten av filmen viser det seg at hun er i konflikt med et familiemedlem, og den lille gutten ordner selvsagt opp slik at duedama slipper å være ensom mer. Og antagelig ble helt normal (siden dette er en film).

Tusen takk!   

Skal skrive en fagartikkel i psykologi, og har dette som problemstilling;"hvordan påvirker konflikter vår psykiske helse, og hvordan kan det løses med kommunikasjon?"

Noen som har noe innspill? 

Men vil alle arbeidsgivere se vitnemål om man søker jobb etter vgs?

Selvfølgelig vil du slite med å få jobb. Det er relativt logisk at ingen arbeidsgivere vil ansette noen de mer eller mindre vet at ikke kommer på jobb regelmessig/ har regelmessig fravær. Det har blitt ekstra hardt i dagens marked med mye arbeidsledighet.

 

Edit; Selvfølgelig ikke umulig, du bør være ærlig når du er på intervju selv om det kan minske sjansene dine. Det er mye forskning på kronisk migrene for tiden og det finnes mange ting som kan løse problemet i stor grad. Høyt og jevnlig inntak av paracet vil forverre situasjonen.

 

Litt info jeg fant kjappt, du får finne mer på egenhånd https://www.migrainetrust.org/about-migraine/types-of-migraine/other-headache-disorders/medication-overuse-headache/

Hm, den kan jeg se ja. Men har aldri hørt av de jeg kjenner at de har blitt spurt om vitnemål fra vgs når de skulle søke jobb i det de hadde et friår, så stusset bare litt over det.

Tusen takk! Skal sjekke det ut ☺️

Jeg har ca 16 dager og 20 timer i fravær nå og går vg3. Grunnen til så høyt fravær er rett og slett kronisk sykdom, da migrene. I tillegg har jeg blitt vanvittig skolelei og ønsker bare komme meg gjennom disse siste fire månedene. Så spørsmålet mitt er da hvor stor betydning har fraværet videre om jeg skal ta et friår å jobbe, for så studere videre senere? Vil jeg slite med å få meg deltidsjobb?