Ladyleo

https://www.youtube.com/watch?v=937mTDgX0b8

 

Higher -Lemaitre?

JA! Takk! Helt utrolig at du skjønte det utifra beskrivelsen min haha.

Det går en sang på radioen om dagen, med en awesome bassdrop og en dame som synger.

Er usikker på teksten hun synger- men jeg husker det som om hun synger

" liar liar, oh oh, liar liar... ett eller annet" så kommer det bassdrop og den del rytmisk melodi.

Såå dårlig forklart, men kan noen hjelpe meg?

Jeg ville gjort det meste for kjæresten min. Og jeg har gjort mye for han også. Han har også ofret for å være sammen med meg. 

Og som noen skriver over her, så hvorfor ikke? Om man elsker en person og oppriktig vil være sammen med de for alltid (i tanken hvertfall), hvorfor kan man ikke gå med på å gifte seg hvis det er så viktig for den personen? 

Elsker jeg noen er jeg villig til å gjøre det meste. Jeg velger faktisk bort å få flere barn, fordi jeg så gjerne vil være sammen med akkurat han. Da burde han klare èn dag med kliss, for min skyld. 

Spør du meg. 

 

 

 

MEN jeg lurer da på, dersom du ikke ønsker å gifte deg eller barn. Hvorfor vil du være i fast forhold?

 

HI

Kan jeg snu dette spørsmålet og spørre om giftermål/barn er den eneste grunnen til at di ønsker å være i fast forhold?

 

Ja, litt. Synes det er lettere å være singel. Morsommere å date og være forelska. Enn et forhold som blir mer og mer stabilt = mindre og mindre romantikk og følelser. Og hvis det ikke skal SKJE noe de neste 70 årene liksom, så ser jeg ikke helt poenget nei. Hvis man ikke skal dele noe sammen..

Personlig tenker jeg at om jeg er i et forhold og kjenner på at jeg heller vil være singel - så er det ihvertfall ikke et forhold jeg ønsker å presse ekteskap og barn på. Man kan selvsagt ikke være tenåringsforelska resten av livet - men ønsker man ikke være i forholdet - så burde man heller ikke det. Ikke for statussymbol (ekteskap) eller reproduksjon (barn). Et godt forhold i grunnen er viktig for å gjennomføre begge deler suksessfullt, og det samme forholdet vil derfor kunne gjøre deg lykkelig som samboer uten barn (som er det jeg ønsker).

 

Jeg vil ikke heller være singel. Men for meg så er liksom barn og giftemål noe av det som et forhold innebærer når man skal være sammen lenge. Jeg føler forholdet er useriøst når det ikke skjer. Og jeg vil ikke bruke masse energi på å være i et fast forhold som er useriøst, når jeg da heller kan være useriøs singel Hvis du forstår hva mener. 

Jeg vet ikke helt hva det feiler meg, som er så fastsatt på det her, men det er noe som sitter dypt i hjernebarken min. Blei kjempe lei meg når han sa at han ikke vil gifte seg. Vil han ikke at det skal være oss to for alltid da? 

 

 

 

Du høres omtrent like romantisk ut som kjæresten min.. 

 

Bare å sterilisere seg når man føler det sånn for barn, de skal ikke trenge å føle at de er til bry og uønsket. 

 

MEN jeg lurer da på, dersom du ikke ønsker å gifte deg eller barn. Hvorfor vil du være i fast forhold? 

 

HI

Veldig rart spørsmål. Det finnes tusenvis av grunner til å være i et fast forhold, utover det å få barn.

 

 

Men alikevel kunne du ikke skrive en eneste en her.. 

 

Jeg lurer seriøst på det. Om hvorfor man skal være i ett fast forhold hvis man ikke skal få barn og gifte seg. Det er ganske mange ulemper med å være i et forhold også, ikke bare fordeler. Jeg personlig synes det er ganske tøft. Og klarer ikke å se helt hvordan det er meningsfylt å være i et forhold om man ikke skal bygge en fremtid sammen liksom.. Føler pr i dag at vi lever to separate liv ved sidenav hverandre.

 

Tenk på alle de grunnene for at du er sammen med din kjæreste. Jeg er enig i dem alle, bortsett fra det med fremtidige barn. Godt nok?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor barn må være med i ligningen når man skal bygge et liv sammen. Kan man ikke bygge et barnløst liv sammen? Er da mange som gjør det.

 

Nå mente jeg giftemål. Barn kan jeg forstå at man lar være å få. 

 

MEN jeg lurer da på, dersom du ikke ønsker å gifte deg eller barn. Hvorfor vil du være i fast forhold?

 

HI

Kan jeg snu dette spørsmålet og spørre om giftermål/barn er den eneste grunnen til at di ønsker å være i fast forhold?

 

Ja, litt.  Synes det er lettere å være singel. Morsommere å date og være forelska. Enn et forhold som blir mer og mer stabilt = mindre og mindre romantikk og følelser. Og hvis det ikke skal SKJE noe de neste 70 årene liksom, så ser jeg ikke helt poenget nei. Hvis man ikke skal dele noe sammen.. 

Niks, å gifte meg er overhodet ikke aktuelt under noen omstendigheter. Jeg ser rett og slett ikke poenget, og synes egentlig det er unødvendig fjas. Det er jo i bunn og grunn en gammeldags tradisjon som ikke lenger spiller noen rolle, og slikt har jeg veldig lite sansen for. Har enda ikke hørt et eneste godt argument for at jeg bør gjøre det.

 

Sånn i samme slengen kan jeg jo også si at jeg aldri skal ha barn heller. Jeg liker dem rett og slett ikke, og jeg er nok for glad i min personlige og økonomiske frihet til å ville kompromisse noe særlig på det. Igjen, så ser jeg absolutt ingen fordeler med å ha barn heller.

Spør deg også jeg. Hvorfor være i et forhold når du egentlig bare vil ha deg selv å ta hensyn til? 

 

Du høres omtrent like romantisk ut som kjæresten min.. 

 

Bare å sterilisere seg når man føler det sånn for barn, de skal ikke trenge å føle at de er til bry og uønsket. 

 

MEN jeg lurer da på, dersom du ikke ønsker å gifte deg eller barn. Hvorfor vil du være i fast forhold? 

 

HI

Veldig rart spørsmål. Det finnes tusenvis av grunner til å være i et fast forhold, utover det å få barn.

 

Men alikevel kunne du ikke skrive en eneste en her.. 

Jeg lurer seriøst på det. Om hvorfor man skal være i ett fast forhold hvis man ikke skal få barn og gifte seg. Det er ganske mange ulemper med å være i et forhold også, ikke bare fordeler. Jeg personlig synes det er ganske tøft. Og klarer ikke å se helt hvordan det er meningsfylt å være i et forhold om man ikke skal bygge en fremtid sammen liksom.. Føler pr i dag at vi lever to separate liv ved sidenav hverandre. 

Jeg ser inget poeng med å gifte seg. Det er kun et stykke papir, og har ingenting med kjærlighet å gjøre. Det er en tradisjon som henger igjen fra da Norge var en kristen nasjon. Det er vi ikke lengere. Mine foreldre har for eksempel vært sammen i 35 år nå, og de er fremdeles ugifte.

 

Dersom min samboer skulle finne på å fri til meg, så sier jeg sikkert Ja bare for å tilfredstille hennes behov for et giftemål. Om jeg er gift eller ikke har egentlig ikke noe å si for meg. Som sagt er det bare et papirskriv i mine øyne. Man kan jo uansett bare skille seg senere, så et giftemål har overhodet ingen verdi.

 

 

Når det gjelder barn så er jeg enig med kjøresten din. Det har jeg ikke lyst på. Aldri. Har tenkt på å sterilisere meg lenge nå, så må vell bare få det overstått snart!

 

Jeg er 30 år, om du lurer på det. Så kalt "voksen".

Du høres omtrent like romantisk ut som kjæresten min.. 

Bare å sterilisere seg når man føler det sånn for barn, de skal ikke trenge å føle at de er til bry og uønsket. 

MEN jeg lurer da på, dersom du ikke ønsker å gifte deg eller barn. Hvorfor vil du være i fast forhold? 

HI

Det menneske som lar seg begrense av frykt vil aldri oppnå hva det ønsker i livet. 

 

Ei jeg kjenner var på samme kjøret, hun konfronterte til slutt kjæresten sin med hvorfor han ikke ville ha barn. 

 

svaret: "fordi jeg enda ikke har møtt noen jeg vil ha barn med"..

 

dette var etter 6 år i forhold. dumpa fyren og møtte far til sine barn 3 uker etterpå... 

Ånei Uff.. er så redd for å ende opp sånn jeg også, men jeg har spurt han flere ganger og han sier ikke sånne ting rett ut. Hadde han sagt det, så hadde jeg gått umiddelbart. ingen tvil. 

Men jeg lurer også på, om det å få barn er viktigere enn å ha et godt forhold? For nå er vel egentlig forholdet vårt ganske godt, utenom akkurat disse tingene her. 

Du vil at han skal fri, ikke noe galt med å være tradisjonell.

 

Men ut i fra de menn jeg kjenner er eneste gode argumenta for å gifte seg er litt praktiske ting, og med tanke på statestikken må man ha en god kontrakt på plass også for å hindre at det skal gå helt galt. Så vandligvis koker det bort i at det er for mye arbeid for lite verdi tilbake.

 

Og hva er egentlig forskjellen på om han sier ja for å ikke skuffe deg eller frir for å gjøre deg glad?

 

Kan du forklare hvorfor det er viktig for deg å gifte deg?

Jeg personlig anser to mennesker som er gift som i et mer seriøst forhold enn to stykker som er kjærester. Og jo eldre man blir, jo verre synes jeg det er så si kjæresten min vs mannen min. 

Jeg vil feire bryllupsdager, vil kunne si at jeg er kona han og at vi er gift. For meg er giftemål en kjærlighetserklæring. 

Men jeg trodde det var idyllisk å få barn sammen også (tidligere forhold) , og det ble det absolutt ikke. 

Så det kan være jeg ta feil. Men jeg anser det å gifte seg som veldig romantisk, og jeg ville vært stolt av å bære en ring som viste jeg at er kona hans. Og bare hans. I håp om at det varer for alltid. 

 

Hva med at du frir til han da? 

Var på vei til å skrive det samme

 

Seriøst? Jeg kan vel ikke fri til en som ikke har så veldig lyst til det? 

Vil jo at han skal ønske å gifte seg med meg, og ikke si "ja" for å ikke såre meg liksom.. Hvis det hørtes logisk ut. 

Ja, menn vil både gifte seg og få barn. 

 

Hvis du ikke vil sitte der som 40-åring og føle at du har mistet muligheten til å gjøre livet ditt fullkomment burde du ta en alvorsprat med han / lete etter alternative menn som har like ønsker som deg i livet. 

Jeg er livredd for å gå ifra han, og ikke finne noen andre. Vi har det jo fint sånn som det er. Men jeg sliter litt med å se en fremtid sammen nå hvis det skal være sånn her for alltid. :/ 

Egentlig enkelt og greit. 

Vært sammen med kjæresten min i 4 år. 

Vi er fortsatt ikke ordentlige samboere, han ønsker ikke barn og han ønsker helt plutselig ikke å gifte seg. Eller dvs. "han kan sikkert gjøre det en dag, men han ser ikke behovet." 

Jeg blir veldig usikker på han. Føler at han ikke ønsker å binde seg til meg på noen som helst måte, og etter 4 år er jeg bittelitt lei av å føle at forholdet ikke går noen vei. 

Han mener at han ikke vil elske meg mer om vi er gift, og at han ikke trenger noe bevis på sin kjærlighet til meg. Og han mener også at giftemål er en "jentegreie" og at menn egentlig ikke bryr seg noe om det..

Så, hvis dere hadde møtt drømmedama. Ville dere? 

Har vært allergisk mot hund/kanin og katt mesteparten av livet. 

Gått på allergitabletter og bodd med dyr, ikke noe problem. 

Nå har jeg vært kjempedårlig i 1 måned, sykemeldt fra jobben, sliter veldig med astmaen min og har elveblest over hele kroppen. Så jeg funker ikke. 

Nå tror jeg det kan være dyrene, ettersom ingenting funker av medisiner. Og det innebærer potensielt at kjæresten må flytte ut, da han ikke vil kvitte seg med sin hund. 

Forstår at det sikkert er mange som synes det er litt på trynet av han å ville flytte ut i stedenfor å kvitte seg med hunden. Men hunden var livet hans i flere år før han møtte meg (pga fortid med rus etc som hunden fikk han ut av), og det er den fortsatt. En veldig stor del av livet. Ville ikke bodd med han om han hadde måtte gitt fra seg hunden pga meg heller, han hadde bare vært bitter. 

Blir kjempe takknemlig for svar i såfall. Vi skal på kjærestetur dit.

Ønsker tips til hvor man burde bo, utflukter/ting å gjøre og shopping etc. Lyst til å kjøpe litt julegaver der

Hva jobber du med? 

Dere kan jo kjøre om Sverige.

Det går jo an  

Hvor er det lettest å komme til?

Plutselig er det 2 uker til ferie, og vi har 1 ukes ferie sammen (jeg og kjæresten) + hund i helgene. 

Så dessverre blir det ikke noe fly Jeg vil jo helst ligge på stranda et sted  

Vi disponerer en hytte ved Hurum, men jeg har ikke lyst til å være der hele ferien hvertfall.. der er vi jo resten av året. 

Har noen noe som helst tips? Vi har sett på feriehus, men det er lite utvalg igjen nå så sent. Jeg har sett på feriehus i Danmark, men det innebærer 4 timer båt hver vei og vet ikke hvordan det går med hunden som ikke har reist sånn før. 

Vi kan få pass mandag-fredag, så jeg tenker kanskje en liten tur på noe spa-hotell etc. 

Jeg er litt skuffa over at vi må ha med bikkje.... men vil gjerne at vi skal kose oss max for det. Vi trenger slappe-av og kose oss ferie etter masse storbyferier. 

Setter suuuuuuperstor pris på svar! 

Oi, får se hvor mange jeg husker  

Vært i Thailand: Krabi, Phuket og Koh Samui. Ferier alle turene. ELSKER Thailand <3

USA: L.A, San Fransisco, Florida og Hawaii. Ferie med familie. Disneyworld. Hawaii var fantastisk. 

Danmark: Familieferie. 

Sverige: Gøteborg og Ullared, shopping og kjærestetur. 

England: Maaaaaange ganger. Pappa drev forretning der. 

Frankriket: Paris. Ferie. 

Tyskland: Klassetur en gang, og på familieferie en gang. 

Polen: Kjærestetur til Poznan. Drit billig, men hadde dratt til en annen by. 

Ungarn: Budapest. Vært der to ganger nå på kjærestetur. Fantastisk by!! Skal tilbake <3 

Kenya: På 2 ukers safaritur. MÅ oppleves! 

Spania: På familieturer med besteforeldrene. 

Hellas: Kos, Thassos, Paros, Kypros, Zakynthos og Kreta. Ferieturer.

Irland: Jentetur til Dublin 2 ganger. Woop.

Italia: I Sardinia på familietur, og i Roma/Firenze/Venezia på kjærestetur

Egypt: Kjærestetur til Sharm-El-Sheik

Luxembourg: Ferie

Bulgaria: Jentetur (partytur) 

Har vært sammen med en mann i nesten 4 år. Han er en fantastisk flott mann, med masse gode sider. Men aller best av alt elsker vi virkelig hverandre. Vi har hatt noen ned perioder og vurdert å skille veier, men vi finner alltid ut at vi ønsker å dele livet med hverandre. 

MEN, jeg sliter veldig med en ting hos han. Jeg merker at han er utrygg, smånervøs og har dårlig selvtillitt. Han sliter veldig med å åpne seg, og med å vise hvordan han føler det. Eneste følelsen han ikke har problemer med å vise utenom glede, er sinne. Det tærer veldig på meg. Han har problemer med å vise affeksjon til meg, men han har ikke noe problemer med å vise dette til f.eks hunden sin. Det blir litt spesielt for meg. 

Han synes også det er flaut å snakke koselig, og å kysse meg (utenom sex). Det har blitt litt bedre, men han lager fortsatt litt grimase når han skal kysse og sier sjeldent at han elsker meg face to face. 

Synes dette er så trist Og tenkte kanskje han bare ikke brydde seg så mye lenger, men når vi hadde pratet om å gå fra hverandre fordi jeg føler meg lite ivaretatt- hadde han ringt bestekompisen sin og hylgrini. Dette var det ikke han som fortalte. 

Er det noe jeg kan gjøre? For jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare dette i lengden. Jeg VET at han er glad i meg, og jeg må ikke ha bekreftelse hele tiden. Men inimitet og nærhet utenom sex er så viktig for meg. 

Setter utrolig stor pris på det om noen kan prøve å hjelpe til. 

Jeg føler ikke selv at jeg er kravstor. Jeg sier ikke at han skal måtte gjøre alt, men jeg forventer at han skal hjelpe til å rydde/vaske hjemme, gi meg en klem i ny og ne, kysse meg innimellom, fortelle at han er glad i meg og kanskje hvorfor innimellom? Og se meg og mine behov. Han gjør liksom bare det han synes er behagelig å gjøre selv. Han tenker mye på seg selv, og hvordan han kan ha det slækkest mulig i hverdagen. Så jeg må gjøre sykt mye hele tiden for ting må jo gjøres. 

Han leker med barnet og hjelper til hvis jeg ber om det. Og han sier at han vil vi skal være familie og sånt, men jeg tror det bare er noe han sier. For når vi f.eks prater om ferie er det viktig for han at vi bare har 1 uke ferie med barn og resten av ukene oss to som kjærester. Jeg synes ikke det er kult. 

Når vi prater om barn virker det som om han bare ser det slitsomme ved det. Hvor stress det er. Han får jo ikke den samme kjærligheten til mitt barn som jeg har, det forstår jeg og jeg aner ikke hva jeg kan forvente. Første året bodde de ikke sammen, og han virket veldig entusiastisk når han møtte henne. Første året vi bodde sammen alle, så innrømmet han at det var litt tøffere enn han hadde trodd, men da hadde vi 50/50. Det siste året nå har vi hatt 80/20 og jeg merker på han at han tar mer avstand til meg når barnet er her og er våkent. Men han leker med barnet. Neste år blir det mer eller mindre 100% hos oss, og jeg er redd for hvordan det skal bli. Han forsikrer meg hele tiden om at han trives med barnet, men måten han er på tror jeg kanskje han sier det for at jeg ikke skal gå. 

Har tatt opp ting mange mange ganger, og forklart mange ganger at det er meg og barnet sammen. Og da sier han at han vil det, han vil være sammen med meg, og skal skjerpe seg osv osv. Og han har endret seg, men jeg tror ikke det blir nok. Synes det er trist, for jeg er veldig glad i han. Han bare gidder ikke nok.. føler jeg. 

Og han gjør... ingenting?

Han sier ikke så ofte at han elsker meg, han mener det gjør det mindre spennende. Selvom jeg sier at jeg gjerne hører det hver dag. Han koser ikke så mye, og hvis jeg koser på han pleier han å trekke seg litt unna. Han liker ikke intimitet utover sex. Selvom jeg ber om det, utøver han sjeldent oralsex på meg eller bruker tid på å tenne meg. Selvom jeg går med på alle fetishene hans. 

Han har aldri stått opp tidlig for å lage noe frokost til meg, eller tilbydd seg å stå opp med ungen i helgene. 

Han vil ikke rydde noe særlig, for det er trossalt jeg og ungen min som roter. Ikke han. Så det kan vi rydde opp selv. Selvom jeg vasker og rydder opp etter ALLE. 

Han ringer meg på vei hjem fra jobb hver dag, men han ringer alltid noen, og han handler/lager mat- men aldri ukeshandling. Sier aldri takk for maten når jeg har laget mat. Ber meg ikke på date fordi det er det jo jeg som må ordne- siden jeg har barn og vi må ha barnevakt til mitt barn. Til jul brukte jeg masse tid på hans gaver, mens han skreiv et kort til meg på julaften om hva gaven min var.. 

Også ler han og smiler, virker som alt er fint. Uansett hva jeg sier. 

MEN vi reiser mye sammen, og på reisene er han veldig spandabel og ønsker at vi skal spise godt og kose oss. Selvom vi på den ene turen vår ikke kysset på en hel dag, men da ble jeg kjempelei meg. 

Jeg har prøvd å sifra mange mange ganger, at jeg føler meg tatt for gitt osv. Men da blir han kjempelei seg. Sier at han gjør så godt han kan og legger vekt på det han gjør. Så får jeg dårlig samvittighet. Eller så blir han sint. 

Du har en mann som tar deg for gitt. Du må gjøre noe ganske drastisk for at han skal slutte med det. Stort sett så ender det med at begge blir apatiske og bare eksisterer sammen eller at man går fra hverandre.

Og hva kan man gjøre som er drastisk da? 

Hvor lenge har dere vært sammen?

Føler dette går begge veier egentlig.

Hva gjør du for å vise at du setter pris på mannfolket?

 

Vi har vært sammen i 4 år, jeg føler at jeg gjør det meste jeg kan. Sender han stadig meldinger om hvor mye han betyr for meg og nevner det når vi koser. Prøver å kysse og fortelle at jeg elsker han (men han gjør ikke det så da har det dabbet av fra min side også). Kjøper alltid med noe av hans favorittting når jeg er på butikken, holder fint og rent hus, suger han stortsett hver gang vi har sex, frokost på sengen i helgene, date så ofte vi har muligheten, kjøper fine gaver til han når det passer seg (bursdag, jul, valentines). Tar meg av hunden hans.. 

Før sto jeg opp å lagde frokost/matpakke i hverdagene, men det har jeg slutta med. Jeg gjør alt av ansvarsoppgaver med barnet mitt så han skal "slippe".. men det angrer jeg fælt på at jeg startet med. 

Kjøper sexy undertøy, sender sexy bilder.. gjør stadig noe han liker.