Dorosseru

Problemet er at det er ingen andre enn meg selv som forventer at jeg skal klare det jeg driver på med. For å få den utdanningen jeg ønsker er jeg nødt til å fullføre realfagene jeg sliter med, men jo mer jeg tenker over det, jo mer begynner jeg å lure på om jeg i det hele tatt er i stand til å fullføre høyere utdanning. En gærning som meg har vel liten sjanse for å klare seg på ett universitet.

Jeg har overbevist meg selv om at hvis jeg ikke får den utdanninga jeg ønsker, så er det ikke noe poeng i å leve..

Hva i all verden skal man gjør når man har gått i behandling for psykiske lidelser i over 10 år, og man ikke har blitt det spor bedre? Angsten min er så sterk at den ødelegger for meg på absolutt alle plan, og jeg har bare lyst til å gi opp. Jeg har det siste året gjort det dårlig på alle prøver jeg har hatt på grunn av angsten, og imorgen er neste muntlige kjemiprøve.

Jeg har lest og lest, gjort alle oppgavene i boka, men jeg vet av erfaring fra tidligere at det ikke hjelper, angsten slår inn og jeg klarer ikke å prestere. Jeg roter og blander de forskjellige ligningene og fremgangsmåtene, jeg glemmer ting jeg nettopp har lest og jeg blir så skamfull når jeg sitter ansikt til ansikt med læreren og driter meg ut fullstendig.

All denne angsten har gjort at jeg har blitt avhengig av alkohol. For hvert nederlag jeg møter, drikker jeg meg vanvittig full. På lørdag drakk jeg 11 øl for å få slippe å ha angst i en dags tid. Jeg fikk også nylig diagnosen Borderline, og venter på å få plass i ett behandlingsopplegg som er 3 ganger i uken. I perioder har jeg lurt på om jeg bare skal droppe ut, men jeg føler at jeg er alt for gammel for det. Jeg er 26 år, og jeg er nødt til å få skaffet meg en utdanning. 

I perioder skulle jeg ønsket at jeg var død. Ikke fordi jeg ikke har lyst til å leve, for det har jeg, men fordi ett liv med så mye angst og redsel er ikke noe liv.

Idag kunne jeg forgiftet meg selv ved ett uhell. Ante ikke at salmiakk og klor ikke kunne blandes så da samboeren min hørte jeg hadde blandet begge deler på badet fikk han helt panikk og ba meg få det vekk med en eneste gang. Jeg kunne dødd uten å ha ment det. Tanken skremmer meg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg venter og har ventet i mange år. Minst 12. Jeg orker ikke vente mer. Gikk i skogene i Sognvann og bare dagdrømte om å legge meg ned der og dø fredelig.

Herregud det gjør så vondt. Jeg ligger i sofaen og får nesten ikke puste. Jeg hører ikke til her jeg hører ikke til her jeg hører ikke til her!

 

 

 

Selvskadet på skolen idag. Det føltes fantastisk.

Bare det å gå på skolen er vel en form for selvskading.

 

 

Tja, jeg trives generelt ganske greit der, men er en haug med triggere der selvfølgelig.

 

Hva er dine ''triggere''?

 

Blandt annet mye selvskadere der, og de med store dype arr er en veldig trigger for meg. I tillegg utløser blandt annet matematikken sterk angst hos meg, noe som ofte resulterer i selvskading.

 

Selvskadet på skolen idag. Det føltes fantastisk.

Bare det å gå på skolen er vel en form for selvskading.

 

Tja, jeg trives generelt ganske greit der, men er en haug med triggere der selvfølgelig.

Selvskadet på skolen idag. Det føltes fantastisk.

Jeg liker meg ikke sammen med mye folk, da føler jeg meg bare utenfor. Med 3-5 stykker går det fint, Angst er noe dritt. Blir så ufattelig utslitt og usikker hvis det er mye mennesker rundt meg uansett hvor hyggelige de er.

Atter en Lørdag liggende alene på sofaen. Leieboeren har ligget på rommet sitt i hele dag. Jeg er åpenbart ikke noe menneske som er spennende eller viktig nok å bruke tid på. Skal finne frem passeren min nå.

 

 

Skal prøve å sminke det litt bort sånn at det ikke blir så synlig. Jeg skal på Cosplay Against Bullying så forhåpentligvis er folk litt mindre fordomsfulle der.

 

Høres ut som et flott arrangement. Skulle gjerne deltatt der jeg også, hadde jeg bare ikke bodd så langt unna og vært så sjenert av meg. Skal du cosplaye da? I så fall hvem/hva?

 

Ja er første gangen min så er ganske nervøs. Er redd de ikke skal like meg. Er så vant til det, men jeg skal ihvertfall prøve. Jeg skal Cosplaye The Undertaker fra Black Butler.

 

Det er det. særlig hvis man bruker skalpell. Jeg pleier kun å rispe meg til blods. Har aldri turt å bruke kniv og har heller ingen synlige arr fra alle årene med selvskading. Men det er jo uheldig med tanke jeg skal på Con imorgen og må vise armen min med røde risp.

Huff. Tror ikke jeg hadde turt. Nå er jeg veldig opptatt av hva andre mener om meg, da.

 

Skal prøve å sminke det litt bort sånn at det ikke blir så synlig. Jeg skal på Cosplay Against Bullying så forhåpentligvis er folk litt mindre fordomsfulle der.

 

Stemmer. Var aktiv selvskader i tenårene og nå er det kommet tilbake. Jeg har savnet den følelsen. Endelig noe som klarer å ta vekk det som gjør vondt på innsiden. Den bankende smerten, samt å se blodet piple ut er nesten berusende.

Men er ganske uheldig mtp. langtidsperspektivet... har bare prøvd en gang jeg, men skammet meg over og skjulte arrene i halvannet år før de ble borte. Heldigvis er de borte. Syns dårlig i alle fall.

 

Det er det. særlig hvis man bruker skalpell. Jeg pleier kun å rispe meg til blods. Har aldri turt å bruke kniv og har heller ingen synlige arr fra alle årene med selvskading. Men det er jo uheldig med tanke jeg skal på Con imorgen og må vise armen min med røde risp.

 

FIkk oppmerksomhet igår for første gang på lenge. Alt som måtte til var å kutte seg til blods utenfor psykologen. Ett års skadefrihet rett i dass. Jeg har savnet dette, dog, så jeg velkommer det tilbake.

 

Høres ut som en veldig vond situasjon. Tror jeg skjønner litt av det... man blir vel desperat etter å finne noe som hjelper mot det man har inni seg?

 

Stemmer. Var aktiv selvskader i tenårene og nå er det kommet tilbake. Jeg har savnet den følelsen. Endelig noe som klarer å ta vekk det som gjør vondt på innsiden. Den bankende smerten, samt å se blodet piple ut er nesten berusende.

FIkk oppmerksomhet igår for første gang på lenge. Alt som måtte til var å kutte seg til blods utenfor psykologen. Ett års skadefrihet rett i dass. Jeg har savnet dette, dog, så jeg velkommer det tilbake.

Idag skal jeg fortelle psykologen min at jeg vil dø.

Kan være enig i det, men frustrasjonen vokser i takt med angsten. Det å hsa oppgavene foran seg også blir alt bare surr i hodet som gjør at man ikke klarer å fårstå det som står på papiret...det tar så sinnsykt mye krefter. Hadde bare 2 timer på skolen idag men har sovet av på omtrent i hele dag siden jeg kom hjem klokka 1.

Det tærer noe helt forjævlig på selvtilliten. HAdde kartlegging idag i timen og jeg måtte hoppe over nesten alle spørsmålene. JEg kan verken brøk, ligninger, prosentregning eller geometri. Det er faktisk flaut. JEg er jo 22 år..

Komplett sammenbrudd etter mattetimen idag grunnet dyskalkuli. Hadde heldigvis Vival.

Hadde første skoledag idag. Var helt greit, men jentene i klassen hadde allerede etablerte vennegjenger utenfor skolen, så kan bli litt vanskelig å finne noen jeg kan være med på fritiden.

Hjernen min er også sånn. Er så vant til å bli avvist for folk mener de har nok venner fra før.

Har ikke gitt opp, er bare veldig sliten. Håper hver dag at jeg en vakker dag vil finne meningen med livet.

Ensom, trist og deppa. Hører ikke til her på jorden jeg. Hører ikke til noe sted. Er drittlei livet men er litt redd for døden også. Vet ikke hva som kommer etter den. Hvorfor måtte livet mitt bli sånn? Jeg vil også være en normal 22åring. Jeg kommer til å dø alene. Og jeg blir mest sannsynlig ikke særlig gammel heller. ingen vits i å utsette døden mer enn nødvendig. Det er ganske greit å vite at man alltids har den nødutgangen hvis man skulle trenge den..

Ingenting er vits med noe. Jeg er så ensom at jeg tror ikke jeg holder ut lengre.

 

De skal ha det, men jeg er desverre en som driver med katastrofetenkning. Jeg er vant til at alt i livet går meg imot så det at ting plutselig skal gå bra klarer jeg ikke å ta innover meg. Etter å hatt skolevegring hele livet som har vært så ille at jeg har grått hver eneste hverdag gjennom ungdomsskolen så sitter den frykten veldig i.

 

Du får prøve å tenke at det bare er katastrofetenkning da. Når jeg har urealistiske tanker så hjelper det å tenke at jeg er syk i hodet.

 

Det er det jeg gjør. Jeg trøster meg med at hvis det blir for ille så kan jeg jo faktisk slutte. Håper dog at det ikke vil bli nødvendig siden utdannelse faktisk er viktig..