superjan87

ps5 skrev (1 time siden):

4080 vil neppe bli billigere enn 13000 (antar kompisen din kjøpte med 10% rabatt?)  og ihvertfall ikke mye. Med oppgradingen får du langt bedre raytracing, dlss3, bedre strømeffektivitet enn 3090 så bare å slå til om du ikke har behov for 4090. Minnet er 33% mindre og tregere men ikke noe stort problem for annet enn produktivitet der dette evt trengs.

Jeg er usikker. Kjørte han til og fra byen igår å trodde det var alkohylene som snakket, men han ringte meg Istad å sa jeg sku få det for 13k siden jeg kjørte han og at han fikk joine oss å game etterhvert 😂 Jeg spiller for det meste fps spill som wz, bf++ , samt innimellom så pleier jeg å sette meg ned med noen eventyr, open world games. Hender også at jeg redigerer noen videoer osv på enkle program? 

Heisann. Har fått ett godt bud på mitt 3090 kort, samt så ekstremt heldig å i tillegg kan kjøpe kompisens palit 4080 kort for 13000kr. Er dette verdt oppgraderingen? Eller vil 4080 kortet synke drastisk ved amd lansering?

Takker så meget for svar folkens. Fyrte den opp igår og det funket utmerket! Er en I9 12900k forøvrig og det burde jeg jo lagt til. Var bare den 3x8 pins kabelen som henger å den kommer ikke noe sted. Men ang den 3x8 pin kabelen eller 24pin om det er det det heter.. ser flere skjermkort har kun 2x8 pins. Er det da bare å koble i det jeg trenger å la en 1x8 stå utkoblet?

Hei. Kan jeg starte pc med k prosessor uten skjermkort montert? Kjøpte meg en på finn og venter på at skjermkortet skal komme, men kunne tenkt meg å lastet ned div ting og klargjort pcen før det. Har ikke turt å fyre den opp enda ettersom jeg er redd for at det skal skje noe. Kablene til skjermkortet henger jo bare der(bilder)

Heisann. Tenker å kjøpe meg en ny gaming pc, lånt en av en kompis noen måneder og spilt litt warzone med kompisene og det ga mersmak! 

 

Jeg har mellom 20 og 22k å legge i en pc. Ser den nye i5 13600k gir mye valuta for pengene.. faktisk like mye og litt mer enn forrige års i9 12900k. Kan dette være ett godt valg? Tenker også å kjøpe gpu brukt på finn da jeg muligens kan få meg ett mye bedre skjermkort enn å kjøpe helt nytt. Muligens ett 3080ti eller 3090 kort. Tenker også ddr5 for å være litt fremtidsrettet.

Tenker å kjøpe nå, men om black Friday som er rett rundt hjørnet kan være verdt ventetiden så venter jeg, men pleier det å være gode priser på komponenter?

Kom gjerne med innspill, det takkes og settes pris på!!

Hei. Har nå fått tilbud om en jobb som distributør for amedia. Jobben går ut på å levere både aviser og pakker i paxster biler på nattestid. Noen som vet hva slags lønn man bør kunne forvente, samt hvor mye nattillegg utgjør? 

 

Mvh

Tror nesten jeg ikke har noe valg, etter jeg nok engang prøvde å få dette til å bli bra, ofret tiden min og prøvde hjelpe å får dette i trynet nok engang så tror jeg ikke det er noe håp. Ble nok engang kjempe skuffet og ble forbanna å fortalte henne akkuratt hva jeg mente, for måten hun gjør dette på er rett og slett ikke greit! Mangel på gjensidig respekt og ikke minst tiden min.. Føles som å bli holdt på gress i påvente av noe annet. Fortsatt veldig glad i henne, men tror ikke det er noe fremtid for meg der. Skal også sies at vi ikke har barn sammen, men begge fra tidligere forhold. Nå er vi ikke på talefot etter jeg fortalte henne hva jeg mente og følte på en kanskje litt dårlig måte, men synes det er så respektløst og ego at jeg ikke har ord. Ærlighet kommer man langt med og er noe jeg krever om ting skal fungere! Leit, men sånn er livet altså.. Savner hun masse til tider, men må nok se videre!

Å jøye meg. De pleier å være lojale og ordentlige. Bruker man psykologi, så har alt en grunn. Det er vanligvis ikke noe mer komplisert enn hva en Tyr sier at det er. De har også høye forventninger. Men de kan også være urealistisk forventningsfulle og kreve mer enn de selv forstår andre har mulighet til å gi.

 

Det kan bare være en psykologisk forsvarsmekanisme ho bruker for å holde seg selv flytende, og også for å teste deg, dog meget uetisk og ineffektivt. Men Tyrer kan være litt Hitler-aktige.

 

Jeg tror ikke du behøver å bekymre deg for illojalitet hvis dét har krysset deg.

 

Hva du bør gjøre er vanskelig å si. Tyrer pleier å lytte til rasjonalisering. Prøv å snakk i livslange baner, spør om ho har planer om å fortsette å stresse og slite som ho gjør hele livet. Si at du gjør det beste du gjør, at du forventer en viss respekt, og at det er mange menn der ute som ville gitt opp for lenge siden. At din lojalitet er verdt respekt! Dét er ikke grining, men en måte å bekrefte din plass i forholdet.

 

Du kan også prøve å forklare ho hva du går igjennom i løpet av en arbeidsdag, forklare ansvarsmengden. Tyrer kan være både langtenkte og korttenkte. Vi kan behøve å få ting forklart med teskje. Men hvis vi får dét, kan det endre ting fundamentalt.

 

Du som Vekt er jo Luft, Tyr er Jord, så det er en viss energiforskjell her. Det er ikke uvanlig for Vekter å bli sammen med Jordtegn, i min erfaring. Du som Lufttegn kan ha en tendens til å ønske at ting gikk lettere enn de gjorde, for hjernen din fungerer raskere enn andre elementer. Jord er mest opptatt av struktur. Det er her forskjellen ligger. Jord er mer rigid disiplin, men også mye godhet. Men dametyrer er også av de mest krevende da, de forventer det beste hele tiden.

 

Jeg tror ikke det finnes særlig andre løsninger enn å bare fortsette å prøve å rasjonalisere og betrygge med ord at du prøver å gjøre ditt beste, at du jobber hver dag for å opprettholde en trygg familiesituasjon for resten av livet.

 

Å prøve å få til en skikkelig barnefri (luksus)ferie ville nok også vært god medisin. Helst en to-treukers. Dét er god investering i psykisk helse.

 

Det er mulig dette er så enkelt som at dere er tynget av stress og trenger en skikkelig ferie.

Ja jeg tror det er en forsvarsmekanisme ho bruker for ho ee redd for følelsene sine og har ikke ork til annet enn jobb og datteren sin å ta seg av. Etter jeg har truffet hun virker hun i fyr og flamme, mens noen dager fra hverandre så kjølner det og hun kvier seg for å møte meg igjen og da går dagene. Men jeg vet hun er intressert iform av nysgjerrighet og måten hun reagerer på ting jeg gjør og ikke gjør for ho har stadig en komentar å komme med..

 

Ilojalitet er noe som har streifet meg mange ganger og spesielt i den perioden nå etter bruddet hvor vi har treffes noen ganger. Litt sånn at jeg har følt at hun gjør det enkelt for seg selv med at hun vet hun har meg der eller venter på noe å viss ikke hun får det er jeg plan b om du skjønner. Umulig å ikke tenke det når hun sier hun vil treffes osv men har 70% av gangene en unnskyldning hvor det ikke blir noe av.

 

Spurte henne om vi skulle ta en liten ferie for å kunne puste litt og ha det hyggelig sammen alene, men da svarte hun med at hun ikke hadde ork, at ho hadde mer enn nok med seg selv +dattra og jeg vet også at angsten preger henne å ho er ikke veldig glad i å reise vekk hjemmefra. Minste turen til oslo kan knekke ho totalt.

 

Vanskligste menneske jeg har vært borti, men alikevel så er jeg veldig glad i henne og har prøvd å gjort alt jeg kan, hjulpet henne med mye og nå sitter jeg alikevel igjen med ingenting.

 

Lurer lissom på hva jeg gjør nå.. Jeg har fortalt ho jeg er lei av all negativitet, kommentarer på ting jeg gjør hjemme uten at ho har noe med det eller det har vært noe galt jeg har gjort, grinete, klaging, synes synd på seg selv holdning, ikke gjøre noe med ting osv. Men sitter med en dårlig samvittighet, samtidig har jeg vertfall 3 jenter som er intresserte her hjemme som gir meg mye mer enn henne og at jeg en av de kanskje hadde passet mye bedre sammen med og kunne fått det stabilt slik jeg ønsker det. Det er ikke noe jeg har jobbet for, men jenter som har kontaktet meg og som jeg ikke har gjort annet enn å svare høflig tilbake.

Alle hadde mistet respekten for noen som tillater seg å bli behandlet slik av kjæresten sin. Hadde hun hatt respekt for deg, og visst at du er en type som setter ned foten og aldri gir second chances, hadde hun aldri oppført seg på den måten.

Nei, jeg er helt enig og jeg har latt ting gå for langt og funnet meg i ting jeg aldri ville funnet meg i om noen andre hadde fortalt meg denne historien. Men jeg er en sånn type som blir sterkt knyttet følelsemessig og gir ikke opp før jeg virkelig har fått nok. Men skjønner at respekten ikke er der lenger og at hun har trodd og følt ho kan tråkke på meg uten at det får mer konsekvenser enn at jeg har vært forbanna en stund for så å mykne når det har gått over for så å komme tilbake. Jeg har fått ti ganger mer av jenter jeg ikke kjenner engang etter bruddet som sender meg meldinger om hvordan dagen har vært, hva jeg gjør, god natt meldinger, komplimenter og det sier litt.. Å jeg har fortsatt vært stuck i en som ikke gir meg noe annet enn skuffelser, irritasjon, dårlig samvittighet osv osv. Er jo en skandale i seg selv at jeg har latt meg selv finne meg i det her over så lang tid. Men de jævla følelsene er umulig å styre og man tenker det beste uten å se realiteten som den er!

Hvilket stjernetegn er dere?

Jeg er vekten og hun tyren

Ja her var jeg dum nok til å tro at ting kanskje hadde gått seg til i månedene vekk fra hverandre. Ett eller annet merkelig er der vertfall!

 

Lurer på hva ho tenker, uten at jeg egentlig trenger å bry meg med det. Men uten å skryte på meg noe så har jeg en ganske høy status her i hjembyen når det kommer til populæritet og anser meg selv som en sympatisk, voksen, rettferdig kar og ikke minst en god kjæreste. Hun har tidligere sagt at hun ikke skjønte hva jeg skulle med ho når jeg kunne få hvem som helst annen, prøvd å forklare henne at det er henne som betyr noe for meg så noe annet er uintressant. Føler lissom ho og vi kunne fått det så bra, men så er ho jo helt utilregnelig og vet aldri hvor jeg har henne. Å igjen så er ho drit sjalu på alt jeg gjør, må alltid komentere det, bli sur og grinete, ber meg finne noen andre osv. Jeg har ikke lagt meg oppi noe med henne i denne perioden og har ikke sagt noe på noe. Egentlig vært litt care og alt det takler ho ikke, men vil heller ikke være kjæresten min og skal ha kontroll på alt jeg gjør, drit nysgjerrig og har noe å si på alt.

 

Lurer lissom på hva jenter tenker for å lære litt av dette å få en forståelse

Startet å treffe hun litt igjen en måned etter dette, dum som jeg er. Traff henne og alt virket bra. Hun sa hun ble helt mo i knærne når hun møtte meg etter tiden fra hverandre og etter det fikk jeg daglige meldinger med hjerter og mange fine ord om at det aldri var for sent for oss, ho hørte til i mine armer osv, men så... samme gamle regla om igjen etter det ? Hun spurte meg om vi skulle gjøre ditt og datt, men kunne ikke avtale noe og viss vi avtalte noe så ble det ikke noe av og dårlige unnskyldninger haglet hver gang. Problemer her og der, var mye for ho, mye på jobben, sliten pga mensen osv. Traff ho 3 ganger, å hver gang etter vi traff hverandre så var ho veldig på, men så gikk det noen dager igjen å ho fikk det litt på avstand så døde det litt igjen og nå er det over en måned siden sist igjen.

 

Men det mest morsomme var at jeg vet ho fulgte med instagramen min med en annen profil ho hadde lagd seg etter jeg blokka ho. Å jeg har blitt iakttat av familiemedlemmer og venner også. La ut ett bilde av meg på trening og det var helt krise, sint som en veps og ba vennindene sine holde ho oppdatert å så de hadde vært inne å sjekket på story osv. Jeg følte det sånn at jeg ble overvåket. Å sa klart ifra at vi treffes for gøy og at ho ikke har en dritt med hva jeg legger ut, gjør eller ikke gjør.

 

Etter det fremsto ho som sur, bitter og sjalu igjen. Sa til meg for 3 uker siden at ho ikke orket mer, dagen etter beklaget hun oppførselen og sa hun skulle gjøre det godt igjen å være blid. Så hører jeg ikke noe fra ho, kun innimellom hvor jeg spurte hvordan ståa var hvor ho sier ho vil treffe meg osv gjennom hele perioden for jeg skrev til ho at viss ikke ho vil så er det bare å si det så lar vi det heller være. Ingenting skjer, men så skulle vi treffes forrige uke, men da ble det for seint og dagen etter la jeg ut en sommervideo hvor vi badet og helgen var jeg ute på byen. Søndag sendte jeg ho nok en melding i ett siste forsøk, men da var ho sur og jeg var en dust osv og igår sa ho at ho ikke orka mer å jeg kunne finne meg en annen ?

 

Synes jeg kan spore mye sjalusi og at jeg er en påkjenning for ho sånn sett og at ho vil ha meg der, men ikke for nært i frykt for sine egne følelser. Å nå er det over en måned siden vi traff hverandre og hver dag som har gått der så får vi begge det mer og mer på avstand. Tror rett og sletr ho frykta å møte meg for følelsene sin del og det at ho ser jeg koser meg, trener og har livet på stell hjemme. Får også mye oppmerksomhet av damer som ho sikkert har sett via insta og face også for alt jeg vet. Jeg har tatt hensyn altså, har hatt mange muligheter og har ikke benyttet meg av dette pga at jeg skulle treffe henne for gøy. Det forstår ikke ho og jeg tror ho tror oppe i sitt eget hode at jeg driver med mye rart og det blir for mye for ho, men samtidig har ho brutt avtaler for å treffe meg selvom ho sier ho vil i over en måned.

Ja at ho skulle gjøre seg selv til offeret så jeg også komme. Jeg driter dog i hva de sier og mener om meg. Jeg vet hva som er sant og ikke å jeg vet jeg har gjort alt jeg kan! At jeg er ett tema for de tar jeg med en dose latter og har de lyst til å bruke tiden deres på meg så værsågod.

 

Ja sendte henne en melding hvor jeg forklarte hvordan det her har føltes for meg. Da nevnte jeg også at hun burde søke hjelp og ønsket henne og ungen lykke til videre og alt det beste for fremtiden uavhengig av hva som har blitt sagt, skrevet eller hva som har skjedd.

Ja kan fort hende at hun har underliggende traumer og det kan være meget sannsynlig også, men som det nevnes her så er det ikke mitt ansvar at hun velger å ikke gjøre noe med det. Jeg har selv hatt problemer med det psykiske gjennom min oppvekst av forskjellige årsaker og var en periode i livet mitt hvor ting var bekmørkt, men jeg forstod det etter min første store kjærlighet gikk fra meg og jeg ble litt eldre at sånn kunne det ikke fortsette og tok saken i mine hender. Idag er det veldig viktig for meg og hele tiden ha oversikt over min psykiske helse. Se faremomentene og hvordan ting påvirker meg. Vet hva som gjør at jeg selv skal ha det bra og gjør det, men i dette tilfellet har jeg vært mer opptatt av henne og prøve å få dette så bra som mulig. Hadde aldri selv latt det gå utover noen igjen da for å si det sånn.

 

I dette tilfellet har jeg sett meg blind i det og prøve å hjelpe henne og til tider virker hun intressert i hjelp også, men så faller hun tilbake og tar de enkleste løsningene. Tryggheten hennes er ikke meg som det burde vært.

 

Jeg valgte på mandag og slette henne fra alle sosiale medier, men ser fortsatt både hun, venner og familie, ja tilogmed naboer jeg aldri hat hatt på sosiale medier følger med og jeg er sikker på at det jeg legger ut er en stor snakkis. Er innstilt på å gå videre i livet nå, men klart det er tungt for jeg er veldig glad i den jenta og barnet hennes.

Vet ikke helt selv hva som er riktig og galt her. Som sagt så her hun også god og vi har det bra i perioder. Men så kommer de nedturene regelmessig og de er brutale for meg. Er jo veldig glad i henne og er mye følelser for meg, så det å bli dumpet 5 ganger på 2.5år er brutalt for min psyke. Skulle ønske hun skjønte selv hva slags påkjenning det er og har vært. Har også vært igjennom ganske mye selv det siste halve året og har hatt det tøft selv, i tilegg har jeg hatt henne og i den tiden kan jeg ikke si at jeg har følt mye empati fra hennes side.

 

Nå er det jo slutt og har ikke sett hverandre på 1 måned nå, men hun har holdt meg varm, helt til helgen hvor hun sier hun ikke er forslsket og jeg fortjener en som passer meg bedre. Så i utgangspunktet er det slutt.

 

Men det som er tungt for meg er at jeg sitter igjen med så mange spørsmål i mitt eget hodet. Sånn at jeg føler at det egentlig aldri var noen fremtid for oss og at alt jeg har lagt ned i dette av følelser, psyke, ja hardt arbeid osv bare har vært forgjeves. Litt sånn for henne at jeg er grei å ha der, men ikke noe mer. Føles også som om jeg på en måte har skuffet min egen sønn også, som jeg har involvert i henne og barnet hennes. Han har jo blitt glad i de og det har på en måte feilet i å bli den trygge familien som jeg ønsker for min unge og det samme med hennes.

 

Jeg anser meg selv som en super kjæreste og går ikke inn i noe med 90%. Har alltid vært en som aldri gir opp(innenfor rimelighetens grenser da selvfølgelig), tar ansvar og er generelt en lett likende kar. Jeg vet jeg kunne gitt de, meg og mitt barn ett godt og trygt hjem.

 

Men så startet hun også med at søstra hennes og ene venninda hennes syntes jeg var sur osv. Helt uforståelig for meg. Savnet vennene sine og det å være hos søstra innimellom.. Akkuratt som om det er min feil. Har bare vært for ho å gjøre det. Ja uansett.. Alt blir på en måte min feil, samme hva det er.

Takker så meget for svar folkens, alle som en! Det hjelper virkelig.

 

Jeg anser meg selv som sterk og jeg har virkelig vært limet i dette forholdet og funnet meg i masse som jeg aldri villet gjort om jeg hadde gått inn i ett nytt forhold.

 

Er jo ikke bare dette heller, det er sjalusi knyttet til mitt barns mor, samt også andre jenter osv. Ho har ikke engang hilst på henne og vil ikke heller. Lite delaktig i meg og mitt her hjemme generelt, aldri hatt noe interesse for hverken min familie eller venner osv. Bestekompis som døde som var veldig tungt for meg, men ho ble ikke med i begravelse, familiemiddager, nyttårsaften hvor vi var bedt til mine nærmeste venner, endte med at jeg måtte dra alene osv.

Mens jeg har deltatt på det aller meste på hennes side og da er det heller aldri noe problem for ho å dra. Kun når det gjelder meg og mitt så har det vært ett problem.

 

Det er en kontrollerende oppførsel når vi er hver for oss. Om jeg ikke svarer på snap på en time, om jeg svarer for kort, om jeg er ute med en kompis osv. Hun har alltid noe negativt å komme med. Lever over alle hauger når jeg er hjemme, lever dobbelt liv osv.

 

All den dramaen også, det er drama fra ende til annen. Alt fra venninder til familie og barnefar osv. Kunne fortalt mye sprøtt men da hadde dere falt av stolen. Absolutt alle i hennes krets har ett eller annet. Alvorlige ting også uten at jeg trenger å gå i detalj. Lurer nesten på om hun er litt avhengig av stormen rundt ørene hennes. Kom også frem ut i forholdet at ho hadde vært samme en skikkelig kriminell galning og barnefaren er heller ikke guds sønn og det går helt hurramei rundt innimellom der også og mye svikt, meb ho har på en måte alltid stilt opp for han. Er vel en grunn til at det er sånn rundt henne også.

 

For meg har hun jo vært der også, men er mange ting jeg føler meg forbisett.

 

Samtidig er hun veldig snill, omtenksom og kjærlig npr ting er bra og flyter.

 

Nei det føles nå håpløst ut og jeg ser det klarere nå enn jeg noengang har gjort. Har lissom klamret meg fast i håp om at ting skulle endre seg, at henne tok tak i ting og forstå at viss ikke henne gjør det så mister ho meg. Jeg tør faktisk påstå at jeg er en av de få i livet hennes som vil ho det beste og som har gjort absolutt mest for henne, alikevel så virker hun bare happy for at jeg ikke er der lenger, vertfall det henne gir uttrykk for. Samtidig sier jeg ting som det er og setter visse krav til henne og det takler hun ikke!

Er akkuratt slik jeg ser det. Der ho velger å la være å fortelle meg når noe er galt, er jeg på med engang for jeg orker ikke gå å være usikker hele tiden. Usikkerheten kommer av at hun aldri har nevnt en eneste ting til meg som omhandler oss og jeg nekter å tro at jeg gjør alt riktig i ett forhold og ingenting som henne irriterer seg over eller føler på og da er det viktig å si det for det gir også meg en mulighet til å forstå henne og eventuelt rette litt på ting jeg også. Det bare skurer og går for henne og når det først er uungåelig med en krangel så kommer alt.. Alt er galt plutselig og jeg har tydeligvis gjort masse feil, selvom jeg har spurt hele veien jevnlig om det er noe galt.

 

5 ganger på 2.5år har hun sagt til meg hun ikke orker mer og skjøvet meg vekk for å være alene og også flere ganger hvor hun ikke har gjort det slutt, men ønsker å være alene litt. Det skaper så sykt stor usikkerhet og jeg har tenkt mitt og fablet om det ene og andre i disse periodene.

 

Skulle så innmari ønske hun kunne gjort mer for forholdet vårt og seg selv, gått å fått hjelp. Det hadde også gitt meg verktøy og en bedre forståelse ovenfor henne med noe konkret å gå utifra.

 

Nå er det jo slutt og hun sier jo at ho ikke er forelska mer og at mine ord i frustrasjon har såret ho såpass uten å tenke på at det var ho selv som sa ting til meg til å starte med som satt meg i den situasjonen nok engang. Hun klarer ikke se sine egne feil og legger alt over på meg. Jeg kunne spart meg for mye av det jeg skrev og sa, men jeg mistet hodet oppi all skuffelse og følelser. Har også vært lei dette for under en bra periode går jeg egentlig å bare venter på neste nedtur.

Det er faktisk litt rart for når jeg tenker meg om så husker jeg faktisk at hun leste opp fra tidligere journal fra behandlinger at det var snakk om personlighetsforstyrrelse også. Ligger kanskje litt i kortene da når det står i journalen og lege vil ha henne utredet for mulig bipolar. Har faktisk ikke tenkt over dette selv, da hun virker helt normal over lengre perioder, men plutselig så skyver ho meg vekk, alt er galt og jeg forstår ingen verdens ting.

 

Kom også på nå etter å ha tenkt igjennom vår tid sammen at det var en gang under sommeren ifjor hun sendte meg en link etter ho hadde vært nede etter en ferie sammen hvor vi hadde det kos.. Syntes jeg.. Først gledet hun seg masse tok kommandoen, bestilte turen av egen maskin osv. Uken før vi skulle reise så ble det dårlig stemning og hun gruet seg brått. Vi dro og hadde det kos.. Syntes jeg. Kom hjem og alt var drit, turen hadde gjort at hun innså vi ikke passet sammen og ho orket ikke mer. Jeg var totalt uvitende og det ble ett sjokk og frustrasjonen kom igjen iform av at jeg ble sint. En uke etterpå kom linken og der stod det litt om hvordan ho følte det til tider og en unnskyldning for at ho hadde oppført seg dritt.. Det var første gang hun innrømte og åpnet seg litt. Endte med at ho dro til lege for å gjøre noe med dette, men det endte med det ene lege besøket. Irriterer meg at ho ikke gjør noe med dette for seg selv og oss.. At ho faktisk kan få en bedre hverdag enten alene eller med oss. Tenker også nå at jeg burde ikke reagert med sinne og sagt ting som virker veldig sårende for de som sliter med slike ting, men har aldri kommet frem noe diagnose heller som jeg kunne satt meg inn i å gjort det lettere for begge parter.

Er nesten litt skremmende å lese det der. Mye stemmer og ho har vel også vært hos lege som mente på at henne burde sjekkes for å være bi-polar. Vet ikke hva det innebærer, men ja føler også at ho aldri helt har akseptert sønn min selvom ho er flink med han så tror jeg aldri ho sacner han på en måte om du skjønner. Ho har også vært veldig sjalu ovenfor moren til barnet mitt.

 

Er også sånn at jeg føler min selvtillit bare har blitt værre og værre. Første året og vell så det var alt perfekt. Kranglet ikke en eneste gang, men så begynte det og alt kom på engang.

Ja hadde en aldri så liten kortslutning selv der, men er alltid den som prøver å ta opp ting for er klart man merker viss det er noe og får alltid en kald skulder og kjefting tilbake hvor alt er galt, samt alt kommer frem som igjen ender med at hun gjør det slutt.. Å når hun sier at hun driter i meg og mitt, at hun ikke har noen interesse for familien min osv, samt at hun sier selv at mitt er ikke prioritert for ho, så er det jeg som skal flytte til hennes hjemsted for hennes skyld.. Det er mye. Skjedd allerede 4 ganger før hvor vi alikevel har havnet sammen og det har ordnet seg. Merker det her har tappet meg for krefter over tid og tolmidigheten min er redusert, ender med sinne for min del også for er mye følelser. Ja det samme har jeg også tenkt at hun kan ha, men nei hun går ikke til psykolog og jeg har ved flere anledninger også tatt opp dette med henne selv, men hun bare lar ting skure og gå, så hun gjør svært lite med det selv. Skylder på prevansjonsmiddel og det ene og det andre, men det er nok ikke så lettvint. Har mange gode perioder også, men plutselig så går ho inn i en sånn dyp dal igjen og orker ikke være med meg, er null involvert og er generelt kald ovenfor meg. Er vanskelig og ha det slik, når man egentlig bare går å venter på neate gang det skjer, selv i en bra periode.

 

Synes også fremgangsmåten hennes denne uka er litt drøy, holder meg lissom varm, men så kommer det i sisten av uken.

 

Skal forøvrig nevnes at barn har alltid vært skjermet, men klart det påvirker på en eller annen måte.

Hei. Har vært i ett forhold i nærmere 3 år. Har hatt jevnlige krangler ettersom hun ikke klarer å kommunisere i den forstand at viss det er noe galt så sier hun ingenting, men så fort jeg har villet ta opp noe så er det igang, hun blir forbanna, hater å snakke og da kommer alt fra hennes side. Hun har slitt hele livet med psykiske plager iform av depresjoner og angst. Kommer og går i bølgedaler.

 

Hadde en krangel igjen for en måned siden, hvor hun først sier hun ikke orker være med meg den helgen for at henne var sliten og før det så hadde vi vært fra hverandre siden søndag ettersom jeg tok over kidden min. Bor i hvert vårt hjem ca 30min fra hverandre å har begge barn, hvor vi har blitt enige om å gjøre det på denne måten i barneukene hvor vi da alltid pleier å være hjemme i ukedagene, men er sammen over helgen.

 

Denne krangelen endte med sinne først og fremst hennes ord som jeg tok ille opp og akkuratt som hun vet hva som smerter meg og dette er ikke første gang. Tok det rolig helt til hun bare la på og jeg mptte få utløp for frustrasjon, sendte da noen meldinger hvor jeg sa hva jeg mente om ting. Noe litt ufint og angrer på noe av det jeg skrev i frustrasjon, mens mye av det er riktig og slik jeg føler det. Hun takler ikke å bli stilt litt opp til veggs og sier bare at det ikke er noe selvom man skjønner det.

 

Endte jo med at det ble slutt og 3 uker etterpå avtalte vi å treffes uka etter igjen, hun sender meg snapper, videoer, inkluderer meg hele uken og er fornøyd virker det som men hører ikke noe om når vi skal treffes, så jeg spør hvem dag det passer i midten av uken. Da visste ho ikke og vi tar det som det kommer med litt sur holdning. Så kommer lørdag og jeg spør igjen hvor hun da sier at ho ikke orker likevel og ho er ikke forelsket lenger, det jeg hadde skrevet var så sårende osv hvor jeg har beklaget og spurt ho om ho mener det ho sa var fint og at det kom en reaksjon fra meg på det. Men har alikevel holdt meg varm hele uken med snapper, bilder, videoer av seg selv, ting vi har sammen, komplimenter og det faktum at vi skulle treffes igjen.

 

Hva prøver hun oppnå med dette?

Faren min driver jo for seg selv å betaler skatt, vil det kunne være en løsning om han har mulighet da?

Riktig, kan dette da være en mor eller far, bror eller søster?

Altså betale for dagmamma en time hver dag? Er egentlig jobben pliktet til å tilrettelegge for meg som er alene forsørger?

Hei. Jeg er en enslig pappa med en sønn på litt over 3 år. Har han 50% og i uken min samt onsdag når det ikke er min uke krasjer det med å hente ungen i bhg da jeg jobber til kl 17 og 18 hver dag og bhg stenger 16.45. Hender jeg får det til med at noen kan hente, men det er fåtallet av dagene.Ender med at jeg må bruke pausen min til å hente han i bhg og kjøre tilbake på jobb med guttungen, noe som er ett sabla mas ettersom han kjeder seg og vil hjem etter en lang dag i bhg!Noen som vet hva slags rettigheter jeg har her og hvordan jeg kan løse dette?