D.S.

Beklager hvis det egentlig kommer frem av teksten.  Men når det gjelder vei og parkering - betaler sameiet for vedlikehold av deres parkering og innkjørsel?  I så fall tenker jeg dere kommer godt ut av det.  Siden deres boenhets vedlikeholdskostnader (over tid) antakelig er høyere enn hva det koster per snute for de andres (stordriftsfordeler).

Jenter leser tanker mer, og tilpasser seg uten at gutten merker det.  Når hun vil ha noe til gjengjeld må hun si det, og det blir et tema.  I tillegg har hun trodd at gutten har sett alt hun har gjort for ham hele veien, og blir sjokkert og såret når han nøler når hun først ber ham om noe.  Og så er det full klinsj.

Gah.  Menn as.  Og så får de det til å handle om tonen når det antydes at de ikke skal få førstevalget sitt denne gangen også.  "Vær tydelig, vi er ikke tankelesere".  "Men ingen ultimatum".  "Ingen tårer og følelsesmessige utbrudd, det er manipulasjon".  "Ikke kommander."

Uetisk å ikke selge seg for 100 000 000 da.  Tenk hvordan du kunne påvirket verden.  Kanskje kjøpt en snikskytter til å ta ut noen som påvirker verdenspolitikken negativt.

 

Hei Taurean, takk for at du tok deg tid.

 

Spørsmålet om han tror meg er viktig, men jeg tror ikke helt som du framstiller det.

 

Jeg kjenner litt på oversharing her, så i generelle vendinger.

 

I konflikter der jeg synes han blir veldig lite samarbeidsvillig, ender jeg ofte opp med å lure på om han har en dyp mistro til meg (eller evt kvinner) eller om han ikke bryr seg særlig om meg.  Om han er i forsvar eller ikke gidder.  Litt mer håp hvis han faktisk sliter med tillit.  Vi har snakket om det uten at jeg er så veldig mye klokere. Men kanskje en runde til under visse omstendigheter.  Jeg blir ganske dum av konflikter - sovner nesten av påkjenningen

Han bryr seg, ellers hadde han ikke vært der.

 

Og jeg vil også påpeke, det er ingenting som heter "ikke gidder" ^^ det er alltid en -grunn- til at noen ikke "gidder"... finn ut denne grunnen, og jobb med den.

 

Shh.  Som om det ikke finnes menn som synes det er ok med kjæreste så lenge hun er blid og stille og gjør alt husarbeidet, men som går fra forholdet med et skuldertrekk hvis hun insisterer på å være et menneske med egne behov.  Det kaller jeg å ikke gidde.  Og ikke noe å jobbe med.

Hei Taurean, takk for at du tok deg tid.

Spørsmålet om han tror meg er viktig, men jeg tror ikke helt som du framstiller det.

Jeg kjenner litt på oversharing her, så i generelle vendinger.

I konflikter der jeg synes han blir veldig lite samarbeidsvillig, ender jeg ofte opp med å lure på om han har en dyp mistro til meg (eller evt kvinner) eller om han ikke bryr seg særlig om meg.  Om han er i forsvar eller ikke gidder.  Litt mer håp hvis han faktisk sliter med tillit.  Vi har snakket om det uten at jeg er så veldig mye klokere. Men kanskje en runde til under visse omstendigheter.  Jeg blir ganske dum av konflikter - sovner nesten av påkjenningen  

Takk for innspill folkens.

43 - det var noe sånt jeg tenkte, at han kanskje leker sur for å få en pause.

Men det stemmer at ballen er på hans halvdel, sant?  (Han må vite at han anklager meg på tynt grunnlag, for noe som det kanskje er urimelig å være sur for i et døgn for uansett?)

Han er nede og bruker kjøkkenet og badet innimellom, et par ganger inne her jeg sitter og glor litt på meg.

Har nesten begynt å lure på om det er hans måte å (prøve å) slå opp på.  Jeg tror vi blir venner igjen hvis jeg gjør noe for det.  Men kanskje det ikke er det han egentlig vil.

Når det koker så er det best å bare trekke seg vekk. Så går det en stund og alt er glemt. Sånn er vi(menn) :-)

Jaa...kan kanskje ha litt forståelse for den.  Er bare det at jeg ikke er så sikker på at han koker.  Og det skulle da ikke ta så lang tid å skjønne at han har vært urimelig.  Han veit jeg synes det er slitsomt å bli ignorert, så hvis det ikke er for å unngå å klikke synes jeg det er hensynsløst.

Heihei.

Er ute etter råd rundt hvordan jeg skal forholde meg til en konflikt med samboer.

Vi krangler ikke så veldig ofte, men når det først oppstår misstemning blir jeg litt...urovekket.  Han blir bare så jævlig steil + jeg vet ikke om han er likegyldig eller om han koker der han trekker seg tilbake til det 'hemmelige' rommet sitt.

Han har aldri vært den som tar initiativet til fredsforhandlinger, men er gjerne velvillig hvis jeg begynner.  Hvilket jeg tolker i retning makelighet/likegyldighet - hvilket får meg til å føle meg ganske uviktig for ham.  Bedre om han er kjempesint når han ignorerer meg selv om jeg synes det er irrasjonelt.

Bakgrunn for å forstå dagens konflikt:  vi bor i huset hans, der han har to rom jeg ikke får gå inn i.  Jeg bare vet at det er som han sier - mest fordi han er flau over hvor skittent og rotete det er + litt for følelsen av privacy.  Så ja, rart, men ikke poenget, helst:) (Jeg har også et rom som jeg kan forby ham å gå i.)

Dagens konflikt:

Et av hans familiemedlemmer ringte på døra og som den veloppdragne hovmesteren jeg er gikk jeg opp i annen og banket på døra til hans private gemakker for å gi beskjed.  Han trava ned i første og det hørtes som de skulle begynne å krangle.  Dermed ble jeg hengende utenfor rommene hans for å slippe å overvære.  Da han kom opp igjen så han i utgangspunktet ganske innbitt ut, da han så meg glefsa han 'hvorfor står du her' og 'du har vært på rommet mitt, du'.  (Smelle igjen døra.)

Etter å ha tenkt litt fant jeg ut at jeg var ganske sur, gikk tilbake og forlangte at han brukte litt tid og energi på å ordne opp i det.  Forklarte at jeg ikke hadde vært på rommet/hvorfor jeg sto der, og at det kjentes som han lot urelaterte dårlige følelser gå ut over meg.  (Unnskylding, please.)

Og så tenkte han en stund på det og sa at han ikke trodde på meg.

Etter det (tidlig ettermiddag) har vi ikke snakka sammen.

Tilleggsinfo: jeg er generelt veldig ærlig og dårlig til å lyve, det burde han vite nå.

Spørsmål til Diskusjons-orakelet:

Stemmer det at han ikke tror på meg? (Eller er det bare den mest praktiske innstillinga.)  Hvis han virkelig ikke tror meg, hva sier det om ham i så fall, og hvordan har han det da?  (Sorry, er litt aspie eller noe, vondt for å forestille meg andres virkelighetsoppfatning/opplevelse når jeg vet fasiten.)

Hvordan skal jeg forholde meg/hva skal jeg si hvis han plutselig er sosial og later som ingenting?  Kjennes som jeg lett kan komme til å la det gå, men kanskje ikke så lurt.

Hvor mange dager i taushet før jeg begynner å trekke konklusjoner om forholdet?

(Jeg orker ikke være den som starter dialogen denne gangen.  Han har jo sagt at ordene mine ikke er verdt så mye uansett.)

Kom du helt hit?  Takk!  Det fortjener en ekte diskusjon.no-smilings!

 Den 'skreddersydd-for-meg'-kommentaren hørtes glætt ut også for meg som ikke har lest psykologi.  Hvis noen sa noe sånt på date ville det telt negativt, unless de sa det halvt for spøk. 

 

Hei.

Jeg trenger råd om hvordan jeg kan forsøke gjøre godt igjen etter å ha kommet med negative kommentarer (som jeg egentlig ikke mente/mener) om min bedre halvdels utseende i en opphetet og presset krangel. Hun sliter med selvbilde etter barnefødsler, så kommentarene såret veldig.

Det går ikke en dag jeg ikke ønsker at det aldri ble sagt...

 

 Hvis du prosederer på at du utelukkende sa det for å såre, fordi du har fått med deg at hun er usikker.  Og konfronterer og diskuterer de sosiopatiske tendensene dine sammen med henne.  Kanskje det er bedre enn at du ikker er så tiltrukket av henne lenger. ?

 

Det er frekt rett og slett, å bruke bibeltekst som argument når man snakker med folk som ikke er kristne.  I en diskusjon skal man jobbe ut fra premisser man er enige om.  Sjelden en bibeltekst belyser samtaleemnet så godt at det er relevant/interessant uten den ekstra autoriteten den har fordi "det står i bibelen".

Så lenge det er relevant til temaet en prater om, så ser jeg ikke hvorfor det er frekt. Dessuten er kristendommen sammen med en del andre religioner såpass store at man burde ha satt seg litt inn i dem bare for å ta kulturelle referanser. Det samme gjelder alle andre kulturelle referanser forøvrig, og trenger ikke ha sammenheng med kristendommen. Hvis du ikke forstår dem er det sikkert lov å spørre. Hvis det er uinteressant, så kan du jo argumentere mot den og si hvorfor den er uinteressant.

Nå logger jeg av og nyter helgefreden, så kommer ikke til å svare mer i dag.

 

  Enig i at det ikke er frekt å bruke forskjellige kulturelle referanser når man ordlegger seg, og at bibelen i teorien kan fungere sånn.

  Folk må gjerne bruke "amen" istedenfor "word" eller "+1".

 Jeg har ikke lest så mange av debattene her, vet ikke hva slags bruk av bibelen som får reaksjon.

  Men andre steder har jeg sett at bibelsitatet ofte er såpass lite interessant i sammenhengen at man mistenker sitereren for å ha "glemt" at bibelen ikke har noen spesiell autoritet for motparten.  = enten sløvhet eller manglende vilje til åpen diskusjon --> ikke så fristende å prøve å holde denne personen i ørene på en høflig måte.  (Argumentere for at sitatet er uinteressant.)

 Kanskje den kristne kan ta en liten test før h*n poster et sitat.  Formulere utsagnet med egne ord og tenke igjennom hvor mye det tilfører debatten da.

 Det som er frekt er hvis man ikke respekterer at sitatene ikke har noen spesiell autoritet for motparten fordi de står i bibelen.

  Det er frekt rett og slett, å bruke bibeltekst som argument når man snakker med folk som ikke er kristne.  I en diskusjon skal man jobbe ut fra premisser man er enige om.  Sjelden en bibeltekst belyser samtaleemnet så godt at det er relevant/interessant uten den ekstra autoriteten den har fordi "det står i bibelen".

Hvorfor kan du ikke be den som fikk pakka om å ta en tlf til politiet og forklare?

Virker nesten ikke som du har sagt det til h*n engang, litt dårlig gjort hvis h*n er redd?

 

Okei, får bare gjøre mitt nest beste for å formulere en ting jeg har tenkt på i det siste.

 

Tror det er en slags sosialisme/liberalisme-grublings.

 

Mange pukker på iboende menneskeverd og at vi skal prøve å få dekket grunnleggende behov for alle mennesker uavhengig deres egenskaper og meritter.

 

På den andre siden er det ganske brutalt anarki når det kommer til vennskap og kjæresteri og mer diffus 'sosial anerkjennelse'.  Det er greit å prøve å bli finanstopp eller kunstner eller den perfekte moren, og å fiske etter anerkjennelse og beundring for dette.  I mer private sammenhenger tror jeg de fleste setter pris på at man kan prøve å skille seg ut og forføre og konkurrere til en viss grad.

Det er.  Sånn vi leker med hverandre og, eller, orienterer oss i forhold til hverandre.

Det gir farge og liv til tilværelsen?

 

(Når jeg er i (evolusjons)psykologisk? modus tenker jeg sosiale vs. seksuelle instinkter.)

 

Greit nok, mange ting i livet må balanseres. 

Men så så jeg for meg et fremtidsscenario der teknologi og politikk hadde forbedret levekårene så drastisk at 'grunnleggende behov' var blitt å leve materielt helt ok behagelig.

Og da har jeg rett og slett litt problemer med å se for meg hva folk gjør for å forføre hverandre.  Ingen forstår tryggheten som rikmannen ordner seg, eller kunstnerens insistering på å leve uten?, man kan ikke være den sosialt engasjerte helten og redde noen fra nød.

Det er kanskje fordi scenarioet er så far fetched.

 

Men hvis ikke.  Tenk om.  Man ikke kan trekke skille mellom det mennesker har krav på som mennesker, og det andre.  Eller det ikke går an å få det andre uten at det går an for noen å falle helt utenfor.

Litt som at folk har sex etter begravelser.

 

Tenk om.  Folk sier at de ikke vil ha sterk sosialisme fordi det betyr at de er styrt av staten, ingen frihet.  Mens det ville vært like ille hvis det dalte og bugnet materielle goder fra himmelen (i fallskjermer, flatklemte folk ikke del av tankeeksperimentet).  Den egentlige skrekken er utryddelsen av all nød.

 

Har du noen tanker, evt. noen andres tanker?

 

Du beskrev forskjellen mellom anerkjennelse av ens moralske status som menneske og anerkjennelse av det andre ganske bra, bedre enn jeg gjorde tror jeg.

 

Når det gjelder hypotetiske scenarioer med overflod og forhold som er helt forskjellig fra det vi har i dag er det lite filosofi om det. Men det er vanlig å operere med noe som heter "rettferdighetens omstendigheter("the circumstances of justice"). Det går ut på at prinsipper for rettferdighet bare er gyldige hvis rettferdighetens omstendigheter er til stedet. Disse er grovt sagt at det ikke kan være så stor mangel på ressurser at alle må kjempe det de kan bare for å overleve. Og det kan heller ikke være så stor overflod av midler at man ikke oppnår noe med omfordeling. Det er andre ting også, men de er ikke så viktige i denne sammenhengen. Poenget er at gitt ekstrem overflod, og at folk ikke forgriper seg på hverandre osv. så er ikke rettferdighetsteorier gyldige i vanlig filosofisk litteratur.

 

Når det gjelder skillet mellom respekt og verdsettelse(anerkjennelse av det partikulære) så har jeg ikke lest om noen som betviler det konseptuelle skillet. Men det stemmer at noen æres er en annens skam, vanære eller i beste fall manglende ære. Det ligger i verdsettelsens natur. Si alle ble tildelt nobelprisen i morgen. Den ville da selvfølge miste all sin prestisje. Den nøyaktige grensen er likevel litt uklar. Er for eksempel retten til å opptre i offentligheten uten skam et spørsmål om respekt eller verdsettelse? Det er dessuten så klart stor uenighet om hva respekt betyr, og hva slags verdsettelse eller betingelser for verdsettelse det eventuelt er statens oppgave å sørge for. I multikulturalistisk teori fokuserer eksempel liberalister gjerne på at minoritetsrettigheter kan være nødvendig for at alle skal ha maksimal og lik frihet(det fellessmenneskelige blir gjerne regnet som evnen til å ta autonome valg i tradisjonen fra Kant), mens mer kommunitaristiske retninger anser hensyn til andre kulturer og minoriteter generelt mer som et spørsmål om verdsettelse.

 

EDIT: Leste innlegget ditt en gang til og fikk ikke helt tak på det siste poenget. At mennesket bare kan blomstre og være lykkelig i gitt moderat motgang og vanskeligheter er en gammel tanke. Nietzsche(1844-1900) trekker det så langt (i "tragediens fødsel i alle fall) at han skriver virkelig storhet forutsetter forferdelige livsomstendigheter. 

 

Takk for svar.

N passer kanskje sånn passe.

Tanken var oppsummert kanskje ca, tenk om (en opplevd) mulighet for å kunne bli stemt helt ut og miste alle rettigheter, er noe som gir liv og mening til sosiale roller.  Er kanskje bare i lummert og nihilistisk humør.

Har ellers pleid å tenke at imperativet om å respektere folk just because, er viktig del av kilden til...bevissthet omtrent.  Vi må være omgitt av vesener som både er like og forskjellige/ugjennomtrengelige for å komme i gang.  (Sier psykologer og.)

Jeg mener bestemt å ha lest en studie for mange år siden som fastslår at spesielt pattedyr som i større grad har tilfredsstilt sine basale behov statistisk føder mindre. Sånn med en gang er det enkelt å se en slik korrelasjon hos oss mennesker også - mennesker med større rikdom har i gjennomsnitt færre avkom. Det burde om ingenting annet kunne være en indikator på det du tenker på, D.S. Men kilden til studien jeg tenker på fant jeg dessverre ikke nå med en gang.

  Kult.  Tenkte 'forføre' ganske i gåsøyne, forsåvidt, men likevel.

Okei, får bare gjøre mitt nest beste for å formulere en ting jeg har tenkt på i det siste.

Tror det er en slags sosialisme/liberalisme-grublings.

Mange pukker på iboende menneskeverd og at vi skal prøve å få dekket grunnleggende behov for alle mennesker uavhengig deres egenskaper og meritter.

På den andre siden er det ganske brutalt anarki når det kommer til vennskap og kjæresteri og mer diffus 'sosial anerkjennelse'.  Det er greit å prøve å bli finanstopp eller kunstner eller den perfekte moren, og å fiske etter anerkjennelse og beundring for dette.  I mer private sammenhenger tror jeg de fleste setter pris på at man kan prøve å skille seg ut og forføre og konkurrere til en viss grad.

Det er.  Sånn vi leker med hverandre og, eller, orienterer oss i forhold til hverandre.

Det gir farge og liv til tilværelsen?

(Når jeg er i (evolusjons)psykologisk? modus tenker jeg sosiale vs. seksuelle instinkter.)

Greit nok, mange ting i livet må balanseres. 

Men så så jeg for meg et fremtidsscenario der teknologi og politikk hadde forbedret levekårene så drastisk at 'grunnleggende behov' var blitt å leve materielt helt ok behagelig.

Og da har jeg rett og slett litt problemer med å se for meg hva folk gjør for å forføre hverandre.  Ingen forstår tryggheten som rikmannen ordner seg, eller kunstnerens insistering på å leve uten?, man kan ikke være den sosialt engasjerte helten og redde noen fra nød.

Det er kanskje fordi scenarioet er så far fetched.

Men hvis ikke.  Tenk om.  Man ikke kan trekke skille mellom det mennesker har krav på som mennesker, og det andre.  Eller det ikke går an å få det andre uten at det går an for noen å falle helt utenfor.

Litt som at folk har sex etter begravelser.

Tenk om.  Folk sier at de ikke vil ha sterk sosialisme fordi det betyr at de er styrt av staten, ingen frihet.  Mens det ville vært like ille hvis det dalte og bugnet materielle goder fra himmelen (i fallskjermer, flatklemte folk ikke del av tankeeksperimentet).  Den egentlige skrekken er utryddelsen av all nød.

Har du noen tanker, evt. noen andres tanker?

  Tenk om det sier noe om samfunnet, men ikke på den direkte måten du antyder.  Hvis utseende har mye å si for hvordan folk blir behandlet -->  dette påvirker folks personlighet og inntrykk av verden -->  folk som er i samme 'liga' antar at de har mest felles med hverandre når det gjelder personlighet og verdier.

Å, men slapp av.  Oppfatter ikke meg selv som i noen desperat situasjon.  Heller ikke etter å ha lest svarene deres.  Tolker bare at høyttenkingen min ikke var så veldig interessant, fair enough.

Haha.  Men man kan jo lure på hvor mye ro i sjela buddhisten har.  Når han blir bardus --> meningsløs for de som ikke allerede er dypt inne i ideologien hans.  Smaker litt av egokjæling.

   Hei. 

  Tanke om ensomhet dukket opp. 

  (Den utviklet seg til en lang og masete tekst og noe som jeg antakelig har hørt andre si på en bedre måte.  Men nå fant jeg liksom mine egne ord, så.)

    Det begynte ca med tanken om at jeg er ensom fordi grusomt unik og med høye krav til forståelse og kommunikasjon. 

  Av og til observerer jeg folk som virker veldig på bølgelengde og som om de får masse ut samtalen.  Samtidig som jeg føler at de misforstår og snakker forbi hverandre stadig vekk.  Uten å rette opp.  Som om de egentlig burde vært mer forvirra etterpå.  Ihvertfall hvis man bare tar hensyn til ordene.

  Who needs that.

  Men kanskje på en eller annen måte.  En ting de får ut av det er at de blir forsikret om at ganske grunnleggende forståelse og tillit finnes.  Og at det dermed ikke kjennes så nøye med de litt mer avanserte tankene de brakte til bordet, som de hadde pønsket ut i ensomhet. 

(Og grunnen til at jeg kan se misforståelsene utenfra, er at jeg ikke er forvirret av de følelsene som er det viktigste med utvekslingen.)

  Samtalen er en slags (på sett og vis fordummende) resett.  Man tviler på/glemmer det som er for avansert/subtilt til å bli forstått på.

  Jo oftere man resetter, jo færre kompliserte og unike oppfattelser dannes, jo mindre frustrerende å ikke bli perfekt forstått og jo lettere å føle samhørighet.

  Omvendt hvis man ikke prater så mye. 

  Jeg tror noe jeg vil frem til med dette er at. Kanskje det er iboende i alle sosiale utvekslinger et lite angrep på 'individualitet' eller hva man skal kalle det.  Bra og dårlige ting ved det. Uansett hva slags folk man finner seg.

Dette at mange er ensomme i samfunnet, hvis det stemmer som det sies.  Kanskje det ikke bare er et tegn på at samfunnet er så forferdelig hardt og kaldt.  Vi har mer mulighet til å trekke oss vekk enn før.  Man kan diskutere om den muligheten er bra.  Men det er kanskje naturlig at mange bruker den uten at det må være noe annet veldig galt med dem eller samfunnet.

 Ja, hobbypsykolog, jeg!

 Redd for å være alene, og redd for å være for nær. 

 Styr og ståk og temperament (v/middag osv):  sørge for mye ytre action så folk er 'underholdt' uten at han trenger å by masse på seg selv på et dypere plan.  Og/eller ensomhet og usikkerhet rundt hvem han er når alene - gjøre det meste ut av vertsrollen så lenge den varer. 

  Påtatt særingrolle:  ørlite hvisk om hjelp.  Heads up om fremmedfølelse.  Og/eller liten advarsel om at du må være en jæskla stødig kar/dame om det skal komme noe godt ut av det (for begge) å komme ordentlig inn på ham.

  Manglende engasjement i andres fremgang:  enten, bare så skjørt ego at det er vanskelig å empatisere uten å miste identitet.  Eller, kanskje.  Føler seg inkompetent til å genuint blande seg og delta i andres liv, og ror seg unna med en automatisk, bekymret 'pappafrase'.

  Får i det hele tatt bilde av en ganske skjør person.

Nevermind, fant ut av det:-)

  Heisann.

  Vet ikke hvor mye jeg får samla meg til å skrive forståelig.  Får bare begynne et sted.  Om ikke annet kan jeg implodere hjernene til flere der ute og level the playing field.

  1. Jeg trengte av bestemte grunner en ny 'live-konto'.  (Har fått beskjed av X om å lage dette.)

  (Har inntrykk av at live, hotmail og outlook på mange måter? alle unntatt navnet? er det samme - kommer inn på samme side når jeg googler dem og trykker link?)

 2. klikket på live.com-link som X ga meg, kom til microsoftsiden for å lage konto, skrev inn alle nødvendige detaljer.

   Fikk beskjed om at verifikasjonsmail var sendt til 'kontoen' min - sjekk innboks

 3.  på dette punktet, etter/i og med registreringsjobben, er jeg innlogget på en microsoftkonto - men det er ingenting å gjøre på denne siden utenom å logge ut eller velge en annen microsoftkonto som hovedkonto.  Ikke mulig å sjekke mail. 

   Jeg logger ut, og logger inn på en microsoft-epostkonto jeg har fra før.

  4.  Her finner jeg en en verifikasjonsmail.  (Jeg orker ikke prøve på en grundig forståelse av hvordan de forskjellige kontoene og infoen henger sammen, men tenker - ok jeg har oppgitt samme telefonnummer når jeg registrerte meg begge ganger, så ihvertfall ikke paranormalt rart.)

    Klikker på linken i mailen for å verifisere den nye kontoen.  Er nesten sikker på at jeg fikk gratulerer-med-ny-konto-beskjed, men ikke helt.

  5.  Logger ut av gammel konto, prøver å logge inn på den nye.  Får beskjeden "denne kontoen eksisterer ikke".  (Mange forsøk, riktig staving og passord.)

  6.  Logger inn på den gamle kontoen, trykker verifiseringslinken igjen. Da får jeg beskjeden:  "jammen det er jo ikke denne kontoen som trenger verifisering - les mailen på nytt, følg veiledningen, gå deretter inn på din nye konto"  Men det står ingenting annet i mailen enn at jeg skal trykke på linken.

  7.  i ettertid har jeg kommet inn på den nye kontoen igjen - men da igjen bare på denne siden som sier at det er blitt sendt en mail med verifikasjonslink, se i postkassen.

  Noen som har noe?

Skavisjå.

1) Hvor(dan) har du vokst opp når du synes det er så fært å onanere?  Eller er det noe med forholdet, høres som dere har vokst helt sammen og onani er skummelt uttrykk for selvstendighet?  Eller kanskje dere har fått lite impulser utenfra på noen områder, siden dere var 16 og hadde bestemte idéer om kjærlighet.

Anyways, kanskje det er fint, måten dere er på som gjør onani tabu, men vit at det er uvanlig.  Og at folk har sterke bånd til hverandre selv når det er fritt frem å tafse på seg selv.

2)Det må være kjempeekkelt å overraske seg selv på den måten.  Hvis du virkelig føler at du ikke skjønner deg på deg selv, observerer deg selv utenfra etc - da synes jeg du fortjener å få snakke med et klokt og trygt menneske.  (psykolog f.eks).  (Kanskje ikke kona i første omgang.) 

Hvis du får sortert litt hva som er hva...om 'utageringen' din er del av et ubevisst ønske om oppbrudd, eller bare frustrasjon over noe som kan løses, eller bare har å gjøre med medisinene. Hvis du blir bedre kjent med deg selv, og skjønner at det du gjorde ikke var 'deg' og ikke vil gjenta seg.  Da kan du kanskje la være å si noe + klare å leve passe rolig med det.   

Orker ikke tenke så hardt på det - men tror jeg før har kjent på noe sånt som:

Av og til er det som det er én Historie, verdenshistorien, menneskenes historie - som blir nesten som en person og som fortsetter mens jeg sporløst forsvinner. Og da. Jeg fikk jo ikke engang snakket med... Da er det nesten litt personlig sårende, kan kjenne meg ubetydelig på en overkjørt måte.

Så tenker jeg på hvor tilfeldig inntrykket mitt er av historien, at den ikke stemmer med naboens eller noen fra Timbuktu sin. Forestiller meg historiske personer le seg skakke av hvordan de blir brukt til å fortelle hvor vi kommer fra og hvem vi er. Det er noe med disse tankene som det er veldig selskap i. Alle kjente og ukjente skjebner som sikkert alle følte litt på at de ikke fikk uttrykt seg, ingen egentlig kjente dem. Men som kjente på samme vårsola som meg. Blir på en måte greiere å være kortlevd plante i veikanten, da.

Føler ikke jeg fikk frem... det var kanskje noe med dette at du er redd for at døden ikke er slutten, som ga meg en assosiasjon som ble blandet med...

Har den noen form og farge, mellomtilstanden du er redd for?

Likner det frykt for å bli senil eller veldig psyk, og på en måte viske ut den du har vært?

En gang jeg var redd for noe mer enn "the end" i seg selv, var en gang jeg følte at folk trengte seg veldig på meg og var ivrige etter å definere meg etter sin egen smak - mens jeg selv kjente meg svak. Hvis jeg dør nå vil jeg aldri ha eksistert som meg - bare som deres rekvisitt. Det henger litt sammen med det første punktet.

Sikkert ikke så inspirerende å svare på spørsmål fra noen som virker som de aldri har vært deprimert, og som bare fikk lyst til å snakke om seg selv - så ikke gjør det hvis ikke inspirert.

Når du satte medlemskapet på vent. Skrev du under en slags kontrakt? Eventuelt når du meldte deg inn? Da står det høyst sannsynlig i denne kontrakten at du bare kan fryse medlemskapet for en gitt periode.

Hvis du gjorde dette, og ikke har meldt ifra selv om adresseendringen, har treningssenteret alt på det rene.

Nei, ingen kontrakt, alt muntlig over tlf