Oppe91

Hei! 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Syns livet er litt urettferdig av og til. Jeg skulle gitt mye for følelsen av å leve ett normalt liv med normale problemer og med normale venner som ønsker å leve ett normalt liv. Men istedenfor er jeg stuck med folk med dårlig innflytelse, og jeg aner ikke hvordan jeg skal rive meg løs fra dem.

Akkurat nå prøver jeg  å bruke tinder til å komme i kontakt med jenter, i håp om at de jeg kommer i kontakt med har lyst til å møte meg. Jeg har en begrensning på hvem jeg kan møte pga. psyken. Det som skaper problemer er at jeg er apatisk og har sosial-angst. To ting som virkelig ikke går godt overens. Trust-issues og vanskeligheter for å åpne meg. Jeg kan ikke noe for det. Ting har bare blitt som de har blitt. Sliter med mye annet psykisk, men det er ikke så nøye for dette innlegget.

Jeg ser ikke på sosial-angsten som ett generelt problem for min egen del.  Fordi sånn jeg har forholdt meg til den er å overkjøre den skikkelig. Jeg er veldig viljesterk og fryktløs. Grunnen til at jeg fikk angsten var fordi jeg ble utsatt for grov mobbing på barne -og ungdomsskolen. Samt fotballtrening, speideren og konfirmasjonen. Det gikk vel en liten faen i meg   som ikke ville at jeg skulle bli en person andre hadde skapt. En slags utbrytertrang!

(Jeg tenker det at problemet med frykt er ikke frykten i seg selv, men at man narrer seg selv til å tro at ting er mye verre enn det er i utgangspunktet. Det er ett adferdsmønster man er nødt til å bryte, og man må gjøre det mange nok ganger til at man ikke lenger sitter med fryktfølelsen.)  

Jeg liker å vise meg frem både personlighetsmessig og utseendemessig og jeg er nødt til det for å overkomme det. Jeg er karismatisk og utadvendt, snakker mest, ler høyest, har det gøy på engen bekostning og driter meg ut hele tiden. Men det er ikke noe som har kommet over natten. Det er noe jeg har jobbet med meg selv i flere år. Så det er lettere sagt enn gjort. 

Jeg har ikke vært i noen tidligere forhold, eller hvert så veldig aktiv på damefronten. Fordi jeg har tatt ett skritt av gangen, og jeg har ikke følt meg klar ovenfor meg selv å gå inn i noe forhold. (for å svelge en elefant så må man ta en bit omgangen). I tillegg vil jeg ikke belaste jenta jeg skal forholde meg til med psyken og fortiden min. Fordi det er en såpass tung bagasje som jeg tror de færreste klarer å forholde seg til, med mindre man er fagfolk eller er ekstremt psykisk sterk. Det at jeg har klart å holde meg så mentalt sterk eller gått på en smell er et mirakel selv ikke jeg klarer å forstå. 

Siden jeg jobber så mye med meg selv, og det har blitt en del av meg har jeg blitt en kravstor type. Det er ikke det at jeg er overfladisk, men jeg trenger en som matcher behovet mitt, og har like høye ambisjoner, så da må jeg sette opp listen. Hvis jeg føler at jeg ikke må jobbe med meg selv for å imponere så er jeg ikke interessert og kan fort kjede meg. I tillegg så må det være en tiltrekning som går begge veier. 

Jeg kommer i kontakt med jenter, og ting går veldig bra til å begynne med. De sier jeg har god sans for humor, og har ett godt utseende og gode moralske verdier, men folk har tydeligvis ett annet synspunkt om tinder. Folk lever allerede ett godt liv, med normale venner og normale hverdagsproblemer. Så de har ikke behov for å inkludere en til, og ønsker bare å slå av en prat. 

Hva gjør jeg? 

Desverre sner sannsynligvis ikke læreren selv hva han snakker om, ellers ville han nok gitt deg dette selv.

 

Glem retorikk enn så lenge, høres ut som om det du trenger er bedre struktur.

 

Les den 110 år gamle boken "The principles of outlining" Av Margaret Ball https://archive.org/details/principlesoutli00ballgoog

 

Er såvidt meg bekjent den siste brukbare boken som omhandler strukturering av dine tanker [bortsett fra "The Pyramid Prinicple" av Barbara Minto, men den er vanskelig å få tak i, og dyr]

 

Ellers kan du trå igjennom mitt "Deduktiv Logikk 101" etterpå om du absolutt må

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1500489

 

Etter du har fordøyd dette kan du komme tilbake og spørre om retorikk.

Joa, han vet hva han snakker om. Det er bare at jeg ikke er så flink på å poengtere fakta. Noe som blir vanskelig når man skal argumentere for en påstand. Men jeg skal ta en titt på boka

Hei!

Har muntlig historie på skolen og får hele tiden beskjed av læreren at jeg må trene på å argumentere for påstander istedenfor å pøse ut med masse fakta. Jeg prøver å få det til men jeg vet ikke hvordan jeg skal lage en argumentasjon.

Jeg kan sitte å lese i times vis uten at det vil gi meg noen forbedring, og det har omsider gått opp et lys for meg at det ikke er lesevanskene som holder meg tilbake. Har slitt med perfeksjonisme tidligere og det ender alltid med at jeg undergraver meg i alt for mye flisespikking og detaljer.

Jeg har nylig innsett at man må retorikken og forståelsen for faget på plass for å begynne å argumentere for påstander.

Finnes det teknikker, bøker etc. som hjelper meg å ikke dypdykke i detaljer og gir meg en struktur så jeg ikke høres ut som et vandrende leksikon?

Mvh Ung mann 21 år

Vel, har ingen erfaring selv når det gjelder de kirurgiske inngrepene du beskriver men jeg ville hvertfall ventet en god stund før jeg bestemte meg. Og igjen, om du har kommet veien til sengekos så mener jeg at ingen bryr seg om detaljer

Er greit med sånne diskusjons forumer så jeg slipper å ta dumme avgjørelser uten å tenke meg om

Litt usikker på hva du mener med at "omskjæring vil se mer naturlig ut" ? Om du omskjærer deg får du jo kronisk "vrengt pikk"!? Og om det er "One night stands" du tenker på så er det jo ingen som bryr seg om hvordan snadden din ser ut om dere har kommet såpass langt! Ser du for deg lange kritiske samtaler ved en "one night stand"?

Hehe! Ja, er litt engstlig for de lange kritiske samtalene. Som sagt så aner jeg ikke hvordan resultatene kommer til å bli. Jeg vil jo selvsagt gi det en sjanse til det har grodd igjen før jeg tar en ny beslutning. Men ble litt skuffet, siden jeg ikke fikk resultatet jeg håpet på. Søkte på nett hvordan operasjonen var. Men da fikk jeg helt andre svar enn det viste seg. Og urologen var heller ikke så flink til å gi meg en forklaring. Det positivet er at jeg kan endre på det. Hadde jeg gått for omskjæring med en gang, så er det ingen vei tilbake

Jeg er jente og har null kjennskap til disse inngrepene, men jeg reagerer på noe av det du skriver. Husk at du mest sannsynlig ikke kommer til å ha ons i så veldig mange år til. Tenk om du treffer på jenta du blir fullstendig forelsket i om ett år, og ønsker å leve resten av livet med henne. Og så har du omskjært deg kun for å slippe forklaringer til ons?

Du har rett i det du sier. Har tenkt på det sammen selv. Ble litt feilformulert, siden det er ikke det som er årsaken for omskjæring. Men ingrepet virker litt rart. I hvertfall nå til å begynne med. Så langt så aner jeg ikke hvordan noen av resultatene kommer til å ende. Men jeg er redd for å bli sett på som anderledes, og jeg har ikke verdens beste selvtillitt.

Jeg har akkurat vært på sykehuset for å ta en spalteoperasjon pga. trang forhud. Frem til nå virker det litt rart og annerledes, og jeg tror jeg kommer til å bruke litt tid på å tilvende meg situasjonen. Ser ut som pikken har gått igjennom 3. verdenskrig.

Da jeg var på urologisk undersøkelse fikk jeg alternativet å gå først igjennom en spalteoperasjon hvor de lager et snitt fra tuppen av forhuden og syr separat sammen på begge sider. Hvis jeg ikke var fornøyd så kunne jeg fjerne alt sammen via en omskjæring.

Det har gått opp for meg noen visse faktorer av fordeler og andres synspunkt. Hvis jeg går for spalting (som jeg allerede har gjort) vil jeg få de seksuelle fordelene, men pikken vil se litt "annerledes" ut. Noe som kan bli litt små kleint hvis jeg ender opp med en one-night stand f.eks. Eller en omskjæring som blir mer helsemessig fordel, hvor det ser litt mer naturlig ut og jeg kan bortforklare meg med at jeg er omskjært. Men da har jeg på følelsen av at jeg mister litt av nytelsen for min egen del.

Jeg har gått inn på tanken om å ta en omskjæring pga. jeg kanskje ikke har baller nok til å snakke meg ut av en sånn situasjon hvor pikken ser litt unormal ut. Nå har jeg ikke hatt sex etter en sånn operasjon, så jeg vet ikke om jenter vil takle det negativt eller positivt.

Men det er min kropp, og jeg har heller ikke lyst til å ta hensyn til alle andre heller. Kanskje jeg bare skal gi litt mer faen, og ikke bry meg hva andre sier og mener, og heller fokusere på meg selv. Er et vanskelig veivalg... Jeg bygger bare på flere og flere komplekser

Har allerede gitt beskjed til fastlegen min om ønske om omskjæring, men er fult mulig å revurdere det.

Er det noen som har gått igjennom samme operasjon, og hvilke valg de har tatt, og anbefalinger?

Mvh ung mann 22 år.