Oppe91

Hei!

Jeg vil gjerne si til alle som har vært å kommentert innlegget at dere har vært mye til hjelp og det setter jeg stor pris på. Fordi at når jeg fikk depresjonen så klarte jeg ikke å se ting klart og den stakkars jenta ble en låsning oppe i hodet mitt som jeg gjorde alt jeg kunne for å få ut av hodet mitt, men klarte det aldri. Fordi det var en jævel som satt på skulderen min og sa at jeg ville få dårlig samvittighet ovenfor meg selv om jeg tok de riktige avgjørelsene. Noe som ga ingen mening. 

Fordi når du har fått depresjon så får du en sins forstyrrelse og blir litt smålig schizofren, og klarer ikke å tenke riktig. Den jenta er en hyggelig person og det er jeg også, og det beste som kunne komme ut av det ville vært det beste for våres egen del at vi gikk hvert til vårt noe som jeg lengtet lenge etter.

Men av og til så klarer man ikke helt å se helt klart fordi man har dritt opp til øra og trenger å be andre om hjelp til å se klart igjen og se ting utenfra og i flere perspektiver, og det var mye hjelp å få her inne, og de tilbakemeldingene er gull verdt for meg!

Så dere har ikke bare fått ryddet opp i et problem for meg, men også ryddet opp i hodet mitt. Nå er det sommer, pilsen venter og jeg skal nyte livet igjen!

Tusen takk!   

Jeg setter stor pris på all hjelpen, så jeg får satt ting litt i perspektiv og sett ting litt utenfra. Det har vært litt vanskelig å få gjort det når man har dritt opp til øra.

Men jeg tror det beste for min del akkurat nå er å dra en tur ned på plantasjen og kjøper meg en potte og litt kunstgjødsel og får grodd meg litt større baller og kommet meg videre i livet!

 

Hvis hun svarer kort og litt uinteressert, så tyder nok det på at hun er uinteressert også, men svarer fordi hun er en ålreit dame (samtidig forsiktig med å vise for mye interesse, så du ikke skal innbille deg at hun er interessert). Jeg kan selvsagt ta feil, og kanskje hun er litt kort og uinteressert overfor andre også, selv om hun ikke mener det slik, men høyst sannsynlig er hun ikke så interessert.

 

Som en hovedregel ville jeg ikke snakket så mye om hva slags problemer man sliter med. Jeg ville prøvd å skjerme henne mest mulig fra det.

Det er jeg ferdig med, og har sagt ifra til hun om det også. Det som var hovedsakelig var viktig for meg var at jeg skulle takke henne for at hun var der for meg når jeg trengte en å prate med, og trust me jeg har sensurert ekstremt mye.

 

Jeg har havnet i hennes situasjon selv hvor jeg har snakket med jenter som ikke har hatt det så bra med seg selv og har endt opp som en hobbypsykolog over en 4 ukers lang tid uten å få som et lite takk, og jeg vil ikke at andre jeg snakker med skal føle seg like brukt.

 

Hun får gjøre hva hun vil, og det er ikke det at jeg henger meg så utrolig mye opp i det. Det som var mest viktig for meg var å avslutte på en verdig måte.

Det at hun ikke er interessert betyr ingenting. Var ikke derfor jeg ville komme i kontakt med hun i utgangspunktet. Det er tusen andre jenter der ute. Det er bare det at det kan bli litt utfordrende for meg å møte generelt jenter over nett siden jeg har slitt tidligere i oppveksten med sosialangst, så det lille jeg har erfart av tinderdater har vært lite trivelig, så jeg er litt skeptisk til det.

 

Hun får gjøre hva hun vil, og det er ikke det at jeg henger meg så utrolig mye opp i det. Det som var mest viktig for meg var å avslutte på en verdig måte.

Hva mener du med å avslutte på en verdig måte? Å slutte å snakke uten en stor forklaring er ikke uverdig det, ganske vanlig faktisk.

Det er som om man skulle gitt penger til en uteligger. For den som gir så er det bare ett par kronestykker, men for den som får så betyr det alt, og man vil så gjerne takke for det som har skjedd.

Da jeg dro til Tromsø så hadde vennegjengen min gått i oppløsning, mange hadde holdt på å ruse seg i flere år, og jeg var pretty much ganske mye alene.

Så kom jeg i kontakt med hun, og hun behandlet meg som om jeg skulle vært en venn. Noe hun kunne valgt å la være å gjøre. Siden det ikke er obligatorisk å gjøre.

Men jeg fikk mannet meg opp her om dagen i å fortelle henne hvor mye jeg satte pris på vennlighet, om hun velger å svare eller ikke betyr ikke lenger noe. Jeg fikk sagt det jeg innerst inne ville si til hun.

Så da velger jeg heller å face konsekvensene med å ikke si ting som de er fra begynnelsen, og tar det på min kappe, og det at hun har sluttet å ta kontakt er min skyld.

 

 

 

 

jeg fikk mange emosjonelle svingninger. 

 

Jeg måtte avbryte studie og reise hjem fordi jeg ikke var helt i form.

 

jeg har utviklet depresjons ME

 

er ganske blakk om dagen siden jeg venter på hjelp fra psykolog og NAV

 

Har også fortalt henne at jeg har kommet meg delvis til hektene

 

jeg har også beklaget meg for at jeg var til bry

 

Jeg har også sagt ifra til hun at hvis hun føler at jeg forstyrrer henne

 

Når vi snakker sammen nå så får jeg ikke så mye svar tilbake

 

hun svarer tilbake til korte setninger til ingen svar

 

Noen ganger føler jeg at jeg snakker mer til meg selv enn henne

 

Kanskje det bare er meg.

 

Har jeg oversett noen hint?   JA!

 

 

 

 

Jeg må være brutalt ærlig: Å bli psykisk syk av normale ting som alle andre der opp trives med er direkte usexy i en ung frisk jentes øyne.

(Darwins lære forteller oss at kvinner for lenge siden har utviklet en god evne til å velge en sunn og sterk far til sine avkom)

 

Ikke at noe av dette er din skyld, eller at det ikke er forståelig! Men hun kjenner deg kun som "han som fikk en psykisk knekk av å bo i Tromsø, og reiste hjem, ble blakk, ligger i sengen med ME, og venter på mental hjelp", må du tenke på! Kan du klandre henne???

 

Men hun er høflig, og får seg ikke til å si at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre. På den måten iallefall.

 

Er en jente interessert, så merker man det tydelig!

 

Håper alt ordner seg!!!

 

Hehehe! Jeg prøvde å holde ting mest mulig skjermet ovenfor hun, men noe kom igjennom. ca. 85% av det som står der har jeg valgt å holde for meg selv. 

 

Dessuten så ligger jeg ikke hjemme i sengen med ME, venter på mental helse. Jeg er ute å driver med fysisk aktivitet hver dag, så godt det lår seg gjøre. Har ventet på å komme igang med jobb siden jeg kom hjem men, NAV er en gjeng med knehøner som er glad i å bruke lang tid på å generelt hva som helst. 

 

Jeg hater å skrive meldinger. Fordi ingenting virker autentisk, og man kan lett feiltolke ting. Og jeg har en god grunn for å at jeg ble litt deppa der oppe siden jeg dro opp med ett tonn av andre problemer i bagasjen, og håpet å bli kvitt det der oppe.

 

Men du har nok rett!

 

Ganske irriterende at det skjedde egentlig. Fordi vi hadde sykt god kjemi en god stund og hadde pratet lenge sammen, og plutselig bikket ting helt over. Vi hadde så og si pratet med hverande opp imot 3-4 uker først. Pluss påskeferien

 

 

 

 

jeg fikk mange emosjonelle svingninger. 

 

Jeg måtte avbryte studie og reise hjem fordi jeg ikke var helt i form.

 

jeg har utviklet depresjons ME

 

er ganske blakk om dagen siden jeg venter på hjelp fra psykolog og NAV

 

Har også fortalt henne at jeg har kommet meg delvis til hektene

 

jeg har også beklaget meg for at jeg var til bry

 

Jeg har også sagt ifra til hun at hvis hun føler at jeg forstyrrer henne

 

Når vi snakker sammen nå så får jeg ikke så mye svar tilbake

 

hun svarer tilbake til korte setninger til ingen svar

 

Noen ganger føler jeg at jeg snakker mer til meg selv enn henne

 

Kanskje det bare er meg.

 

Har jeg oversett noen hint?   JA!

 

 

 

 

Jeg må være brutalt ærlig: Å bli psykisk syk av normale ting som alle andre der opp trives med er direkte usexy i en ung frisk jentes øyne.

(Darwins lære forteller oss at kvinner for lenge siden har utviklet en god evne til å velge en sunn og sterk far til sine avkom)

 

Ikke at noe av dette er din skyld, eller at det ikke er forståelig! Men hun kjenner deg kun som "han som fikk en psykisk knekk av å bo i Tromsø, og reiste hjem, ble blakk, ligger i sengen med ME, og venter på mental hjelp", må du tenke på! Kan du klandre henne???

 

Men hun er høflig, og får seg ikke til å si at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre. På den måten iallefall.

 

Er en jente interessert, så merker man det tydelig!

 

Håper alt ordner seg!!!

 

Hehehe! Jeg prøvde å holde ting mest mulig skjermet ovenfor hun, men noe kom igjennom. ca. 85% av det som står der har jeg valgt å holde for meg selv. 

 

Dessuten så ligger jeg ikke hjemme i sengen med ME, venter på mental helse. Jeg er ute å driver med fysisk aktivitet hver dag, så godt det lår seg gjøre. Har ventet på å komme igang med jobb siden jeg kom hjem men, NAV er en gjeng med knehøner som er glad i å bruke lang tid på å generelt hva som helst. 

 

Jeg hater å skrive meldinger. Fordi ingenting virker autentisk, og man kan lett feiltolke ting. Og jeg har en god grunn for å at jeg ble litt deppa der oppe siden jeg dro opp med ett tonn av andre problemer i bagasjen, og håpet å bli kvitt det der oppe.

 

Men du har nok rett!

 

Ganske irriterende at det skjedde egentlig. Fordi vi hadde sykt god kjemi en god stund og hadde pratet lenge sammen, og plutselig bikket ting helt over. Vi hadde så og si pratet med hverande opp imot 3-4 uker først. Pluss påskeferien

 

 

jeg fikk mange emosjonelle svingninger. 

 

Jeg måtte avbryte studie og reise hjem fordi jeg ikke var helt i form.

 

jeg har utviklet depresjons ME

 

er ganske blakk om dagen siden jeg venter på hjelp fra psykolog og NAV

 

Har også fortalt henne at jeg har kommet meg delvis til hektene

 

jeg har også beklaget meg for at jeg var til bry

 

Jeg har også sagt ifra til hun at hvis hun føler at jeg forstyrrer henne

 

Når vi snakker sammen nå så får jeg ikke så mye svar tilbake

 

hun svarer tilbake til korte setninger til ingen svar

 

Noen ganger føler jeg at jeg snakker mer til meg selv enn henne

 

Kanskje det bare er meg.

 

Har jeg oversett noen hint?   JA!

 

 

 

 

Jeg må være brutalt ærlig: Å bli psykisk syk av normale ting som alle andre der opp trives med er direkte usexy i en ung frisk jentes øyne.

(Darwins lære forteller oss at kvinner for lenge siden har utviklet en god evne til å velge en sunn og sterk far til sine avkom)

 

Ikke at noe av dette er din skyld, eller at det ikke er forståelig! Men hun kjenner deg kun som "han som fikk en psykisk knekk av å bo i Tromsø, og reiste hjem, ble blakk, ligger i sengen med ME, og venter på mental hjelp", må du tenke på! Kan du klandre henne???

 

Men hun er høflig, og får seg ikke til å si at hun ikke vil ha noe med deg å gjøre. På den måten iallefall.

 

Er en jente interessert, så merker man det tydelig!

 

Håper alt ordner seg!!!

 

Hehehe! Jeg prøvde å holde ting mest mulig skjermet ovenfor hun, men noe kom igjennom. ca. 85% av det som står der har jeg valgt å holde for meg selv. 

Dessuten så ligger jeg ikke hjemme i sengen med ME, venter på mental helse. Jeg er ute å driver med fysisk aktivitet hver dag, så godt det lår seg gjøre. Har ventet på å komme igang med jobb siden jeg kom hjem men, NAV er en gjeng med knehøner som er glad i å bruke lang tid på å generelt hva som helst. 

Jeg hater å skrive meldinger. Fordi ingenting virker autentisk, og man kan lett feiltolke ting. Og jeg har en god grunn for å at jeg ble litt deppa der oppe siden jeg dro opp med ett tonn av andre problemer i bagasjen, og håpet å bli kvitt det der oppe.

Men du har nok rett!

Hvis hun svarer kort og litt uinteressert, så tyder nok det på at hun er uinteressert også, men svarer fordi hun er en ålreit dame (samtidig forsiktig med å vise for mye interesse, så du ikke skal innbille deg at hun er interessert). Jeg kan selvsagt ta feil, og kanskje hun er litt kort og uinteressert overfor andre også, selv om hun ikke mener det slik, men høyst sannsynlig er hun ikke så interessert.

 

Som en hovedregel ville jeg ikke snakket så mye om hva slags problemer man sliter med. Jeg ville prøvd å skjerme henne mest mulig fra det.

Det er jeg ferdig med, og har sagt ifra til hun om det også. Det som var hovedsakelig var viktig for meg var at jeg skulle takke henne for at hun var der for meg når jeg trengte en å prate med, og trust me jeg har sensurert ekstremt mye. 

Jeg har havnet i hennes situasjon selv hvor jeg har snakket med jenter som ikke har hatt det så bra med seg selv og har endt opp som en hobbypsykolog over en 4 ukers lang tid uten å få som et lite takk, og jeg vil ikke at andre jeg snakker med skal føle seg like brukt.

Hun får gjøre hva hun vil, og det er ikke det at jeg henger meg så utrolig mye opp i det. Det som var mest viktig for meg var å avslutte på en verdig måte.

Hei!

Ung mann på 24 år som prøver å komme i kontakt med en jente. 

Jeg var å studerte oppe i Tromsø som privatist og klarte å komme i kontakt med en jente som jeg har mer lyst til å bli mer kjent med, men det er ikke så lett. Hun er student og har sikkert hatt mye å holde på med. 

Vi snakket sammen en god del før påsken og i påskeferien. Problemet mitt var at jeg hadde klart å utvikle depresjon av å bo der oppe, så jeg fikk mange emosjonelle svingninger. Så da trakk hun seg litt unna. Hun var fult klar over at jeg ikke var helt i form fordi vi snakket om det rett før jeg ble dårlig

Jeg måtte avbryte studie og reise hjem fordi jeg ikke var helt i form. Da jeg kom hjem så var jeg redd for at jeg hadde vært litt for ufrivillig pågående, så jeg kuttet kontakten en stund. Det er heller ikke så lett for meg å treffe andre folk i mellomtiden. Fordi jeg har utviklet depresjons ME, og er ganske blakk om dagen siden jeg venter på hjelp fra psykolog og NAV så de kan hjelpe meg ut i jobb og studie igjen.

Har begynt å delvis ta kontakt igjen på nytt igjen, men jeg vet ikke om det er rett ting å gjøre. Jeg sendte henne først en 17 gratulasjon sånn forsiktig for å se hvordan hun reagerte. Har også fortalt henne at jeg har kommet meg delvis til hektene og jeg har også beklaget meg for at jeg var til bry. Av rent høflighets grunnlag. Ikke noe mer.

Jeg snakker delvis med hun nå og gir hun personal space, så jeg ikke skal være noe særlig til bry. Jeg har også sagt ifra til hun at hvis hun føler at jeg forstyrrer henne, så skal hun gi meg beskjed. Det er viktig å ta hensyn til andre. Når vi snakker sammen nå så får jeg ikke så mye svar tilbake. Det går i bølgedaler hvor hun svarer tilbake til korte setninger til ingen svar. Noen ganger føler jeg at jeg snakker mer til meg selv enn henne. Hehe!

Hun virker som en snill og omtenksom jente med mange gode personlige egenskaper som jeg har lyst til å bli bedre kjent med. Hun er også av den typen jente som kan ha tendenser til å trekke seg litt vekk fra omverden og sosiale medier til tider. Så jeg vet ikke om hun er enten sjenert eller har noe på samvittigheten. Siden jeg ikke kjenner henne godt nok, så vet jeg ikke om jeg skal spørre om det. Siden det er personlig. 

Saken min er at vennegjengen min har gått delvis i oppløsning pga. mange har flyttet, begynt å studere, stiftet familie etc. I tillegg så har det vært et dårlig miljø med mye alkohol, rus, baksnakking og vold. Noe jeg ikke har interesse av å omgås med. Så jeg prøver å starte med blanke ark igjen. 

Hun studerer og bor i Troms fylke, så det ser ikke jeg på som et stort problem siden jeg er glad i å reise, så jeg griper de mulighetene jeg har. Jeg er ganske sosial og utadvent av meg, og jeg er nødt til å gå de ekstra milene fordi jeg har tidligere slitt med sosial angst pga. mobbing. Den sosiale angsten er ikke noe problem i seg selv. Fordi jeg bestemmer at den ikke eksisterer, og det å ha en besøksvenn ser jeg på som hyggelig, men jeg vet ikke. Kanskje det bare er meg.

Hva skal jeg gjøre? Har jeg oversett noen hint om at jeg skal slutte å ta kontakt eller skal jeg smøre meg med mer tålmodighet og se om ting blir bedre over tid. Jeg har ikke så mange venninner så jeg klarer liksom ikke å trekke noen beslutning ut av det, og det eneste jeg vil er det som er til det beste for hun. Så om hun ikke har interesse av å prate så har hun tatt et valg hun står for, og det respekterer jeg selv om det kan føles litt sårt. Jeg er snill mot jenter, så jeg lar ikke mine personlige følelser komme i veien for det. Man skal få lov til å være den man er og ha sine egne meninger. 

Så hvis det er noen der ute som kjenner seg litt igjen i scenarioet eller kjenner noen som har like tendenser, så vil jeg mer enn gjerne høre hva dere har og si, så jeg vet at jeg tar de rette avgjørelsene. Så hva ville dere gjort hvis dere var i mine sko. Siden nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Mvh Ung mann, 24 år, Bærum

 

Du beskriver egentlig at du allerede er godt i gang med å ha kontakt med kvinner, eller har, så du vet hvordan. Du må bare treffe den rette, slik som mange andre har det og må gå gjennom her i livet. Du opplever det sikkert sterkere med din bakgrunn, men det har ikke vært en hindring (siden du har fått et par napp tidligere..), du må bare akseptere at det er forskjeller der ute og hvis du tar ting mer personlig så bør du jobbe med å endre tankesettet slik at du får det lettere med deg selv.

Tror mye er forårsaket av stress. Det å ikke ha kontroll over en situasjon. Jeg er ganske dårlig på stressmestring. Med alt annet så er det mindre stressende fordi jeg har vært bort i lignende situasjon tidligere, så om det skulle dukke opp noe så kjenner meg igjen. Det å gjøre en ting for sin egen del, så er det kun min egen dømmekraft som er i veien, og det klarer jeg fint å håndtere, men når det er snakk om en andre part som også har sine egne tanker,verdier og forventninger, og det syns jeg kan bli utfordrende. Jeg er nok en sjenert person innerst inne, men vil ikke innrømme det. Men det er fortsatt work in progress. Tror eneste måten jeg kommer i bukt med det er å gi litt slipp på stoltheten min

 

Jeg tror det letteste for min egen del er å finne en og bare fortelle ting som det er. Jeg regner med at hun vil ha forståelse, men jeg liker å holde folk littegrand på avstand til å begynne med. Siden jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere å ha en så nært meg. Jeg er ikke så flink til å vise eller gi slipp på følelser. Siden da jeg vokste opp så var sånt ett tegn på svakhet og undertrykkelse. 

Du beskriver egentlig at du allerede er godt i gang med å ha kontakt med kvinner, eller har, så du vet hvordan. Du må bare treffe den rette, slik som mange andre har det og må gå gjennom her i livet. Du opplever det sikkert sterkere med din bakgrunn, men det har ikke vært en hindring (siden du har fått et par napp tidligere..), du må bare akseptere at det er forskjeller der ute og hvis du tar ting mer personlig så bør du jobbe med å endre tankesettet slik at du får det lettere med deg selv.

Tror mye er forårsaket av stress. Det å ikke ha kontroll over en situasjon. Jeg er ganske dårlig på stressmestring. Med alt annet så er det mindre stressende fordi jeg har vært bort i lignende situasjon tidligere, så om det skulle dukke opp noe så kjenner meg igjen. Det å gjøre en ting for sin egen del, så er det kun min egen dømmekraft som er i veien, og det klarer jeg fint å håndtere, men når det er snakk om en andre part som også har sine egne tanker,verdier og forventninger, og det syns jeg kan bli utfordrende. Jeg er nok en sjenert person innerst inne, men vil ikke innrømme det. Men det er fortsatt work in progress. Tror eneste måten jeg kommer i bukt med det er å gi litt slipp på stoltheten min

Hei!

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har fobi mot kvinner, og har vansker for å bli kvitt fobien. Jeg har laget meg noen tanker på hvordan jeg skal bli kvitt den som er samme metode jeg har brukt for å bli kvitt de andre fobiene jeg har, og det er at de blir konfrontert, og eksponert mange nok ganger. Men akkurat når det kommer til damer så syns jeg det er vanskelig. Så lettere sagt enn gjort. Jeg er ikke jomfru, hvis noen lurte på det, og jeg har ikke så mye bekymring i å nevne det her inne. Fordi årsaken til at jeg fikk det var ikke min egen skyld, og jeg kjenner nå at det begynner å bli litt frustrasjon -og irritasjonsmoment, og på tide å spørre om hjelp.

 

Hvordan har du klart å få det, din pingle? Tenker folk sikkert nå. Det hadde i hvertfall jeg tenkt om jeg hadde sett meg selv. Jo nå skal dere høre!

 

Da jeg gikk på ungdomsskolen så ble jeg utsatt for ganske heavy mobbing. Jeg var han litt awkwarde tjukke gutten, kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen med litt for små sosiale antenner. Hadde ingen venner på den tiden, og hadde det ganske vanskelig hjemme i.f.t famile.

 

Det hele startet med en episode hvor jeg hadde crush på en jente, og trodde det var en god idé å gå bort til en av de populære guttene i klassen og si at jeg var forelska i hun. Fordi de var barndomsvenner. Tenkte jeg kunne få litt info om hva hun var interessert i. Etter at jeg hadde sagt det til han så trodde jeg at jeg var safe. Ingen skade skjedd trodde jeg så dum som jeg var. Helt til friminuttet. Da kom han bort til meg, og lurte meg til å tro at han hadde snakket med hun, og at hun ville veldig gjerne møte meg. Jeg skjønte etterhvert at det var litt fishy og at det var ett set-up, men før jeg rakk å løpe vekk i frykt sto det tre andre bak meg og dyttet meg inn en mobbering, hvor de tvang meg til å spørre om hun ville være med på en date eller få juling fremover. Så da hadde jeg ikke noe særlig valg dessverre.  Jeg ble jo selvfølgelig avvist, og de fikk seg en god latter på min bekostning. Ganske ydmykende. Etter den episoden så fortsatte det videre. Enten bank eller drite meg ut foran jentene og bli mer ydmyket.

 

I ettertid så slet jeg med å forholde meg til jenter og det dukket opp som ett flash-back hver gang jeg skulle prøve meg på en jente, og jeg tar avvisninger ganske personlig, og det er sårende. Så jeg har valgt å legge det litt flatt. Har heller ikke vært i noe forhold enda.

 

Jeg har i tillegg slitt i ettertid med sosialangst, ukontrollert-dagdrømming, apati og post-traumer av mye som har skjedd meg i ettertid pga. mobbingen, og det som er nevnt er bare en liten prosent av ting som har skjedd. Da jeg var 14 drev jeg med selvskading. Pleide å bite, klore, klype og lugge meg selv, slo hardt inn i veggen så mange ganger at jeg revnet opp huden på knokene nesten inn til beinet, og jeg pleide å slå meg selv hardt i hodet. Noen ganger så hardt at jeg holdte på å slå meg selv i svime. Jeg hadde også selvmordstanker, og var på kanten til å ta mitt eget liv, men gjorde det ikke.

 

Takk Gud for det. Amen!   Fordi da ville jeg ikke hatt noe patetisk å le av i ettertid.  Mye bedre  å være happy 24/7 enn å henge seg opp i ting som har skjedd tidligere. Jeg har en livsmotto som sier: "alt negativt kan snus om til noe positivt så lenge man jobber hardt nok for å oppnå det!"

 

Uansett! Jeg er ikke samme person i dag, så hvordan jeg har hatt det tidligere er det ikke noe grunn å ha bekymring for. Jeg har klart å komme meg ganske godt til hektene igjen, og har blitt en livssnyter   så igjen tilbake til problemet mitt!

 

Jeg har klart å komme over en god del av andre fobier jeg har hatt. Det har vært en del, og målet er å bli kvitt mesteparten av dem. F.eks. hadde høydeskrekk, hoppet i fallskjerm, vannskrekk pga. drukningsulykke som barn, svømmer så fort jeg har mulighet, bilskrekk pga. kjedekollisjon som barn, prøver å ta sertifikat, karusellskrekk, tar nesten alt jeg kommer over på tusenfryd, sosialangst, driter meg ut hele tiden og har det gøy på egen bekostning. 

 

Så langt har jeg tatt i bruk metoden at rett før jeg skal ha samleie, så drikker jeg meg såpass full at jeg såvidt husker noe, og det er ikke ett vakkert syn. Det er flere ganger jeg har ikke har lyst til å drikke, og bare være edru når jeg er på byen, og hvis det hadde dukket opp en mulighet for en ons så har jeg vil jeg selvfølgelig benytte meg av den, og være normalt full. Ikke: Bare vent litt. Jeg må bare drikke ti runder med tequilashots først!

 

Det kan også bli ett problem for meg hvis jeg skulle gått inn i et forhold med en jente når den tid kommer. Fordi jeg ville hatt trust-issues. Jeg har tenkt flere ganger at det kan hjelpe om jeg hadde skaffet meg en pk, men så heldig har jeg ikke vært enda. Kanskje jeg jeg får det etterhvert. Vi får se.

 

Jeg er ganske trygg på kroppen min, og får positive tilbakemeldinger av begge kjønn. Vil ikke se på meg selv som forfengelig. Utseende er det som betyr aller minst for meg, men jeg er kanskje litt mer rettet mot kroppsbevisst. Jeg har ikke noe mål om å bli hverken en player eller bli likt av alle. Eneste jeg vil er å sitte igjen med er følelsen av at jeg er 100% trygg på meg selv. 

 

Det fåtallet av kvinner jeg har hatt samleie med har gitt meg gode tilbakemeldinger, så det er ikke selve samleie som er selve problemet, men det å komme seg igjennom andre base. Det som skjer hvis jeg ikke er full nok da selvfølgelig. Er at jeg slår av en prat eller flørter med en jente jeg syns er attraktiv, vi får en god tone, og når hun jeg ser at hun hinter til at jeg skal kysse hun, så stivner jeg helt, og får panikkanfall. Ganske kleint egentlig to be honest! Fordi jeg må jo se utrolig teit ut der jeg står så bare le hvis dere vil. Jeg syns det er patetisk selv. Føler meg som Raj fra BBT   

 

Jeg kan jo stikke til Amster å svi av hele studielånet mitt på red-light district, men det må vel finnes en enklere og billigere metode, og jeg ser ikke en lys fremtid som almost 40 year old virgin!

 

 

Så er det noen der ute som er keen på å komme med noen tips, eller dele en god latter ilag med meg? så setter jeg pris på det!  peace out!

Glemte også og si at jeg kan få tendenser til å bli litt kvalm pga. panikkanfallet. Så da blir det en kominasjon av Stan fra South Park og Raj fra BBT. Pretty charming, don't ya think!

Hei!

Jeg er en ung mann på 24 år som har fobi mot kvinner, og har vansker for å bli kvitt fobien. Jeg har laget meg noen tanker på hvordan jeg skal bli kvitt den som er samme metode jeg har brukt for å bli kvitt de andre fobiene jeg har, og det er at de blir konfrontert, og eksponert mange nok ganger. Men akkurat når det kommer til damer så syns jeg det er vanskelig. Så lettere sagt enn gjort. Jeg er ikke jomfru, hvis noen lurte på det, og jeg har ikke så mye bekymring i å nevne det her inne. Fordi årsaken til at jeg fikk det var ikke min egen skyld, og jeg kjenner nå at det begynner å bli litt frustrasjon -og irritasjonsmoment, og på tide å spørre om hjelp.

Hvordan har du klart å få det, din pingle? Tenker folk sikkert nå. Det hadde i hvertfall jeg tenkt om jeg hadde sett meg selv. Jo nå skal dere høre!

Da jeg gikk på ungdomsskolen så ble jeg utsatt for ganske heavy mobbing. Jeg var han litt awkwarde tjukke gutten, kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen med litt for små sosiale antenner. Hadde ingen venner på den tiden, og hadde det ganske vanskelig hjemme i.f.t famile.

Det hele startet med en episode hvor jeg hadde crush på en jente, og trodde det var en god idé å gå bort til en av de populære guttene i klassen og si at jeg var forelska i hun. Fordi de var barndomsvenner. Tenkte jeg kunne få litt info om hva hun var interessert i. Etter at jeg hadde sagt det til han så trodde jeg at jeg var safe. Ingen skade skjedd trodde jeg så dum som jeg var. Helt til friminuttet. Da kom han bort til meg, og lurte meg til å tro at han hadde snakket med hun, og at hun ville veldig gjerne møte meg. Jeg skjønte etterhvert at det var litt fishy og at det var ett set-up, men før jeg rakk å løpe vekk i frykt sto det tre andre bak meg og dyttet meg inn en mobbering, hvor de tvang meg til å spørre om hun ville være med på en date eller få juling fremover. Så da hadde jeg ikke noe særlig valg dessverre.  Jeg ble jo selvfølgelig avvist, og de fikk seg en god latter på min bekostning. Ganske ydmykende. Etter den episoden så fortsatte det videre. Enten bank eller drite meg ut foran jentene og bli mer ydmyket.

I ettertid så slet jeg med å forholde meg til jenter og det dukket opp som ett flash-back hver gang jeg skulle prøve meg på en jente, og jeg tar avvisninger ganske personlig, og det er sårende. Så jeg har valgt å legge det litt flatt. Har heller ikke vært i noe forhold enda.

Jeg har i tillegg slitt i ettertid med sosialangst, ukontrollert-dagdrømming, apati og post-traumer av mye som har skjedd meg i ettertid pga. mobbingen, og det som er nevnt er bare en liten prosent av ting som har skjedd. Da jeg var 14 drev jeg med selvskading. Pleide å bite, klore, klype og lugge meg selv, slo hardt inn i veggen så mange ganger at jeg revnet opp huden på knokene nesten inn til beinet, og jeg pleide å slå meg selv hardt i hodet. Noen ganger så hardt at jeg holdte på å slå meg selv i svime. Jeg hadde også selvmordstanker, og var på kanten til å ta mitt eget liv, men gjorde det ikke.

Takk Gud for det. Amen!   Fordi da ville jeg ikke hatt noe patetisk å le av i ettertid.  Mye bedre  å være happy 24/7 enn å henge seg opp i ting som har skjedd tidligere. Jeg har en livsmotto som sier: "alt negativt kan snus om til noe positivt så lenge man jobber hardt nok for å oppnå det!"

Uansett! Jeg er ikke samme person i dag, så hvordan jeg har hatt det tidligere er det ikke noe grunn å ha bekymring for. Jeg har klart å komme meg ganske godt til hektene igjen, og har blitt en livssnyter   så igjen tilbake til problemet mitt!

Jeg har klart å komme over en god del av andre fobier jeg har hatt. Det har vært en del, og målet er å bli kvitt mesteparten av dem. F.eks. hadde høydeskrekk, hoppet i fallskjerm, vannskrekk pga. drukningsulykke som barn, svømmer så fort jeg har mulighet, bilskrekk pga. kjedekollisjon som barn, prøver å ta sertifikat, karusellskrekk, tar nesten alt jeg kommer over på tusenfryd, sosialangst, driter meg ut hele tiden og har det gøy på egen bekostning. 

Så langt har jeg tatt i bruk metoden at rett før jeg skal ha samleie, så drikker jeg meg såpass full at jeg såvidt husker noe, og det er ikke ett vakkert syn. Det er flere ganger jeg har ikke har lyst til å drikke, og bare være edru når jeg er på byen, og hvis det hadde dukket opp en mulighet for en ons så har jeg vil jeg selvfølgelig benytte meg av den, og være normalt full. Ikke: Bare vent litt. Jeg må bare drikke ti runder med tequilashots først!  

Det kan også bli ett problem for meg hvis jeg skulle gått inn i et forhold med en jente når den tid kommer. Fordi jeg ville hatt trust-issues. Jeg har tenkt flere ganger at det kan hjelpe om jeg hadde skaffet meg en pk, men så heldig har jeg ikke vært enda. Kanskje jeg jeg får det etterhvert. Vi får se.

Jeg er ganske trygg på kroppen min, og får positive tilbakemeldinger av begge kjønn. Vil ikke se på meg selv som forfengelig. Utseende er det som betyr aller minst for meg, men jeg er kanskje litt mer rettet mot kroppsbevisst. Jeg har ikke noe mål om å bli hverken en player eller bli likt av alle. Eneste jeg vil er å sitte igjen med er følelsen av at jeg er 100% trygg på meg selv. 

Det fåtallet av kvinner jeg har hatt samleie med har gitt meg gode tilbakemeldinger, så det er ikke selve samleie som er selve problemet, men det å komme seg igjennom andre base. Det som skjer hvis jeg ikke er full nok da selvfølgelig. Er at jeg slår av en prat eller flørter med en jente jeg syns er attraktiv, vi får en god tone, og når hun jeg ser at hun hinter til at jeg skal kysse hun, så stivner jeg helt, og får panikkanfall. Ganske kleint egentlig to be honest! Fordi jeg må jo se utrolig teit ut der jeg står så bare le hvis dere vil. Jeg syns det er patetisk selv. Føler meg som Raj fra BBT   

Jeg kan jo stikke til Amster å svi av hele studielånet mitt på red-light district, men det må vel finnes en enklere og billigere metode, og jeg ser ikke en lys fremtid som almost 40 year old virgin!

Så er det noen der ute som er keen på å komme med noen tips, eller dele en god latter ilag med meg? så setter jeg pris på det!  peace out!

Det kan bli litt kuking med svar frem og tilbake. Første gang jeg legger ut et innlegg, og er virkelig ikke en dataguru. Men takk for all positiv feed-back! Og haters og trolls kan gå å legge seg. Jeg blir ikke provosert av sånt tull.

Men igjen takk for alle tilbakemeldingene!  

Du virker reflektert og løsningsorientert. Med andre ord, du holder på å løse opp flokene i ditt eget liv på egenhånd. Det er en sterk prestasjon.

 

Vær åpen og ærlig om hvem du er, og om dysleksien din. Mennesker som erkjenner sine utfordringer, uten å bruke dem som unnskyldninger, er mennesker som får respekt hos alle oppegående individer.

 

Kvinner løser seg ikke uten at du gjør dem lite viktige. Altså, sats på å trives med livet uten at det på søs og liv må en dame til. Personlig liker jeg å gi dameråd via denne:

 

http://www.wikihow.com/Be-a-Bad-Boy

 

Strengt tatt, fortsett slik som du stevner.  Kutt ditt gamle miljø, nye venner kommer over tid, gjennom studier og jobb. Pluss eventuelle fritidsaktiviteter.

Tusen takk for feed-backen! Skal ta å sjekke linken 

 

 

Ey, prøv å vær åpen, og ta deg et studielån. Du skaffer deg selv alltid nye venner. Men det er litt vanskelig å lære seg hvordan en oppfører seg i andre miljøer enn de en er vant med. Lykke til!

Går som privatist nå så studielån har jeg mer enn nok av. Ulempen med det å være privatist er at det er ett ganske hardt kjør og jeg har ikke så mange muligheter til å være så veldig sosial siden det ligger så mye fokus på det å komme seg igjennom Vgs, men det hadde vært fint å ha anledning til å koble ut med folk av samme kaliber, og mange av de jeg studerer med nå er enten småbarnsforeldre eller har jobb ved siden av, eller er midt opp i samme røra selv med skolen opp til halsen, så det er ikke så mye rom for å gjøre noe på fritiden. Ting vil løsne mer opp når jeg har klart å presse meg igjennom Vgs, men sliter med lese -og skrivevansker og dyseleksi pga. ett skolevesen som ikke ville hjelpe meg og la lokk på situasjonen, og flere år igjennom mobbing. Så jeg henger litt etter og livet går litt tregt. Men jeg tar ett museskritt av gangen Men tusen takk for feed-backen!

 

Jeg ville ikke annbefalt å være privatist. Fordi det gjør at du ofte blir ensom og du får ikke knyttet nytt vennskap som du sier at du trenger. Det er fint å være pirvatist, vist du allerede har en god vennegjeng og familie fra før av som bærer deg gjennom denne studie tiden. Jeg ville annbefalt på det aller høyeste at du prøver å gå på skolen. Jeg vet at det å gå på skolen er ordentlig drit, men der møter du iallefall mennesker som du kan bli venner med. Da blir det også lettere å holde seg unna dette rus miljøet. 

 

jeg gikk et år på videregående som 22åring, Jeg trodde det kom til å bli et ordentlig merk, men jeg ble faktisk god venn med 2 av lærerne og han ene var faktisk 23år og satt i veldig lik sånn sosialangst situasjone som meg. Var utrolig bra. Men så klart, det her er bare min erfaring. Du må jo være positivt innstilt, eller får du ikke venner heller. Hvem har lyst til å være venn med en sur sokk?

 

Problemet er at jeg ikke har noe annet valg. Jeg er nødt til å gå som privatist for å få fullført Vgs, og snittet mitt er ikke akkurat noe å skryte av så jeg kommer ikke inn noe sted med det første fordi jeg ikke har endt skolegang. Hadde det fantes andre metoder for å komme seg videre så hadde jeg selvfølgelig utnyttet dem. Jeg har virkelig et ønske om å komme inn på lærerhøgskolen, og jeg er fast bestemt på å klare det.

Det å være positivt innstilt er jeg konstant hele tiden. Alltid i godt humør. Kan ikke huske siste jeg hadde en dårlig dag. Jeg skrev ikke innlegget fordi jeg syntes synd på meg selv, men fordi jeg gikk på en psykisk smell og trengte noen til å gi meg ett spark i ræva. Siden jeg ikke klarte å gjøre det selv og gikk litt tom for ideer. Jeg har alltid funnet en løsning på problemene mine, uansett hvor vanskelige de er, og har klart meg veldig godt på egenhånd tidligere, men etter at jeg fikk den smellen så falt jeg litt tilbake og trenger noen til å få meg opp på beina igjen

Ey, prøv å vær åpen, og ta deg et studielån. Du skaffer deg selv alltid nye venner. Men det er litt vanskelig å lære seg hvordan en oppfører seg i andre miljøer enn de en er vant med. Lykke til!

Går som privatist nå så studielån har jeg mer enn nok av. Ulempen med det å være privatist er at det er ett ganske hardt kjør og jeg har ikke så mange muligheter til å være så veldig sosial siden det ligger så mye fokus på det å komme seg igjennom Vgs, men det hadde vært fint å ha anledning til å koble ut med folk av samme kaliber, og mange av de jeg studerer med nå er enten småbarnsforeldre eller har jobb ved siden av, eller er midt opp i samme røra selv med skolen opp til halsen, så det er ikke så mye rom for å gjøre noe på fritiden. Ting vil løsne mer opp når jeg har klart å presse meg igjennom Vgs, men sliter med lese -og skrivevansker og dyseleksi pga. ett skolevesen som ikke ville hjelpe meg og la lokk på situasjonen, og flere år igjennom mobbing. Så jeg henger litt etter og livet går litt tregt. Men jeg tar ett museskritt av gangen Men tusen takk for feed-backen!

 

http://www.wikihow.com/Be-a-Bad-Boy

Svært dårlig råd. Menn og damer er forskjellige. Å være "bad-boy" fungerer bare for dem som er bad-boy av natur. For alle andre vil det være å spille en rolle, noe som er idiotisk.

 

Det viktigste er å bli kjent med seg selv og hvem man er. Da kan man enklere være denne personen, vil trives bedre og vil bli mer attraktiv – spesielt ovenfor damer som liker den personen du faktisk er (kanskje det viktigse

 

 

 

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Lyst å bli med på en kirkegård? Jeg vet om noen graver som inneholder restene av noen folk som tentke slik som deg.

 

 

 

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Lyst å bli med på en kirkegård? Jeg vet om noen graver som inneholder restene av noen folk som tentke slik som deg.

 

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Du virker som en type jeg virkelig ikke har lyst til å møte. Snakk om å være arrogant. Hvis du tror livet er som en dans på roser for alle som bor i Norge så tar du feil. Hva med å vise litt hensyn? Jeg har sensurert mye i innlegget fordi jeg ser ikke noe poeng i å bla ut hele livshistorien min for å få sympati. Så ta deg en bolle!

Vel, du har igrunnen fått svaret her. Så nå gjenstår det bare å se om du er en som tar tak i problemet, eller bare er opptat av å 'ha ting å klage på'.

Hehehe! Jeg skrev virkelig ikke dette innlegget for å synes synd på meg selv, men til å få inn nye ideer fra andre. Klaging er noe jeg ikke har gjort på en stund. Uansett hvor tregt livet går, men noen ganger så møter man veggen og trenger folk til å gi seg ett spark i ræva for å ikke gi opp uansett hvor mye man har lyst til å kaste inn håndkle og gi opp. No murcy!

 

Hei!

 

Hva gjør jeg? 

 

For meg høres det ut som du er en reflektert person og har mer eller mindre kontroll på livet ditt, du er klar over problemene og hva du vil forandre. Du klarer å presse deg selv til å gjøre det du mener er viktig. For meg høres det ut som du bør kutte kontakten med de dårlige vennene, kanskje ikke helt, men det er dumt å omgås med "dårlig/ negativ energi".

 

Var jeg deg så ville jeg prøvd å komme inn i en annen vennegjeng, forandre det sosiale livet litt. Ellers så tror jeg du har kontroll på dette og bare kan fortsette i samme spor. Du bør dog glemme bagasjen din, en grei jente forstår problemene og vil ikke ha noe problem med det. En eventuell kjæreste vil ikke få en belasting pga dette så sant du ikke klager og syter og skaper belastningen selv.

 

Tinder er som kjent ikke det beste stedet å være på jakt. Prøv Sukker eller noe slik istedenfor, jeg har dog ikke en erfaringsbasert anbefaling til deg.

 

Lykke til

 

Flyttet til Tromsø i fjor for å gi enda ett forsøk på å komme meg igjennom Vgs. Noe jeg har slitt med i 5 år. Har dysleksi, så møter en god del utfordringer, men skolen er viktig for meg. Ulempen med å gå som privatist er at det er ett ganske høyt press fordi det er intensivt, så for min del må jeg fokusere på det. Lever trangt og har ikke den samme friheten jeg hadde da jeg bodde hjemme. Holdte på å miste moren min for noen år tilbake av en sjelden sykdom, og hun ble ikke helt seg selv. Men jeg må legge følelsene til side og fullføre fremtidsplanene mine, men det å tenke på seg selv mitt opp i utdanningspress, familieproblemer og dårlig vennemiljø er utfordende. Holdt på mye med trening og livsstilsendring når jeg var hjemme for å ikke ha så stor psykisk belastning, men akkurat nå så har jeg ikke det og da har jeg ikke kontroll over psyken min

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Når jeg snakker om folk så snakker jeg om mange av de "såkalte" vennene mine. Mange av dem er rasistiske, trangsynte og ignorante, og skal bare syte og klage hele tiden og ikke ønsker å gjøre noe ut av livet sitt. Jeg har hele tiden prøvd å gjøre det motsatte, men når du er den eneste som gjør det så står du alene til slutt.

Jeg leste ikke alt, men forstår greia. Jeg har ikke hatt psykiske problemer, men jeg har blitt mobbet, vært usikker og vært en lite selvsikker person. 

 

Først må man kutte ut folk som ikke bringer noe positivt til livet sitt. Man blir lik de man er med. Noen mennesker kan man bruke noen minutter på, men ikke timer.

 

Deretter må du finne noe du liker, og bli god på det. Så god som du kan bli. Bruk mye tid på det. Dette bygger selvtillitt, og gjør deg sikrere.

 

Sist, men også viktig. Ha mange baller i luften. Gjør ting; ikke sitt inne. Når man er rundt mennesker, blir man vesentlig bedre i sosiale situasjoner. 

 

Edit. Dropp i Tinder; det er ingen plass å henge om man er en usikker person. I beste fall finner man en annen usikker person å henge med, og det gjør ingen av dere godt.

Jeg flyttet til Tromsø i fjor for å komme meg igjennom Vgs som jeg har slitt med i 5 år. Har dysleksi, og skolen har ikke vært så flinke til å følge meg opp, så jeg henger litt etter. I tillegg så måtte jeg komme meg ut av vennemiljøet hjemme som dro meg ned i søla, og jeg holdte på å miste moren min av en sjelden sykdom, og hun ble ikke helt frisk i ettertid. Så jeg skjønte at jeg måtte komme meg videre og ikke la følelser ødelegge fremtidsplanene mine. Men når folk du omgås er mer opptatt av å ha ting å klage på enn å ta tak i rota til problemene sine, og du man er den eneste som skjønner det så blir man stående alene til slutt. 

 

Hei!

 

Hva gjør jeg? 

 

For meg høres det ut som du er en reflektert person og har mer eller mindre kontroll på livet ditt, du er klar over problemene og hva du vil forandre. Du klarer å presse deg selv til å gjøre det du mener er viktig. For meg høres det ut som du bør kutte kontakten med de dårlige vennene, kanskje ikke helt, men det er dumt å omgås med "dårlig/ negativ energi".

 

Var jeg deg så ville jeg prøvd å komme inn i en annen vennegjeng, forandre det sosiale livet litt. Ellers så tror jeg du har kontroll på dette og bare kan fortsette i samme spor. Du bør dog glemme bagasjen din, en grei jente forstår problemene og vil ikke ha noe problem med det. En eventuell kjæreste vil ikke få en belasting pga dette så sant du ikke klager og syter og skaper belastningen selv.

 

Tinder er som kjent ikke det beste stedet å være på jakt. Prøv Sukker eller noe slik istedenfor, jeg har dog ikke en erfaringsbasert anbefaling til deg.

 

Lykke til

 

Hvis du selv har valgt hvilke mennesker du vil ha i livet ditt , hva du bruker tiden din på og hva du gir oppmerksomet,  er livet kanskje ikke så urettferdig som du vil ha det til.

 

Hei! 

 

Jeg er en ung mann på 24 år som har det vanskelig å forstå seg på hvordan sosial status og popularitet behandler folk som ikke har ett så godt utgangspunkt

 

Jeg kommer fra en vanskelig bakgrunn, har mange psykiske problemer og har ikke verdens største vennegjeng. Mange av de vennene jeg har er virkelig ikke noe å ta vare på. Mye alkohol, rus, baksnakking og ingen fremtidsplaner, og om de har så er det noe jeg ikke har interesse for. Folk er fordomsfulle og ønsker ikke å ta tak i problemene sine. Istedenfor å gjøre noe ut av livet sitt vil de heller ruse seg selv og bruker det som selvmedisinering. Jeg vil studere, reise og møte nye mennesker og se hva verden har å tilby.

Stoppet lesningen her. Snakker om fordomsfull.

 

Hvis du selv har valgt hvilke mennesker du vil ha i livet ditt , hva du bruker tiden din på og hva du gir oppmerksomet,  er livet kanskje ikke så urettferdig som du vil ha det til.