ragge_jz

jeg fikk min første med en på 38, hun var da 10 år eldre enn det jeg var da gutten vår ble født.

Det funket ikke så veldig bra, aldersforskjellen var ALT for stor....

Hun ønsket å la hele universet stoppe opp, og la alt kretse rundt barnet.

Jeg ønsket å "leve videre"... DVS ha ett "eget" liv i tillegg.

Dette var ikke mulig å få til, og vi måtte gå fra hverandre....

Du får se an hvem du får barn med også da veit du.

jeg fikk selv barn med en "kjerring" på 38, da jeg var 28 selv.

Og det tror jeg lar være å gjøre en gang til... jeg er 30 nå.

Mange freshe damer på 38 også, men helt ærlig, skulle jeg velge mellom en på 26 og en på 38, ville jeg valgt hun på 26...

Damer på 38 er heeeelt på randen av sexy/attraktiv og infertil/gammal.

Dette varierer fra dame til dame naturligvis.

Kanskje er du en skikkelig cougar.

Istedenfor å bekymre deg for sånn dritt, kan du vel heller kose deg med denne mannen?

det er litt å tenke høye tanker om seg selv, og dermed stille krav til alle andre rundt seg fordi "jeg fortjener bare det beste"....

Meeeen. Virkeligheten er ikke alltid helt sånn.

Og folk har ulike ting dem tolererer og ikke.

For noen er det enklere å akseptere utroskap enn for andre, selvom det sårer.

Kanskje er det nettopp det du må akseptere for å være sammen med denne gutten.

Eller du finner ut at du ikke gidder. Du kommer helt sikkert fram til noe.

Rart med det, men utav de jeg kjenner til som har vært i forhold i maaaange år, har det vært utroskap i halvparten av forholdene, minst. OG det har blitt tilgitt, helt eller delvis.

Den "jeg fortjener bare det beste" tankegangen, fungerer ikke alltid, desverre. Du ender fort opp som evigvarende singel på den måten der, fordi ingen er bra nok rett og slett.

Jeg har selv klamret meg til håpet om at "den rette" dukker opp døren ved siden av, noe som ikke har skjedd.

Så mitt forrige forhold gikk i dass, med barn og det hele, for 2 år siden, og etter dette, har det vært ganske dødt på kjærlighetsfronten....

Lykke til TS.

må bare nesten henge meg på "gi faen" skrikekoret... Det er ikke tull heller, det gjør livet enklere å gi f***, være likegyldig.

Synd at det skal være sånn, men jeg synes faktisk at det er sånn, fra egen livserfaring.

Du får lite igjen for å være engasjert i folk, særlig nære relasjoner

Det som funker best i livet, er å gi blanke f.

Gi blanke f i å bekymre seg for sånt... Gi blanke f i å legge for mye energi og tanker ned i hva andre sier og gjør...

Og heller bare ha det gøy.

Helt seriøst.

Steve Jobs gjorde de tingene han likte og elsket, og du ser hvordan det utviklet seg. Han drev ikke med elektronisk utvikling fordi han hatet det...

Tror det gjelder alt her i livet.... Man må gå etter det man liker, og drite i resten, drite i folk som sier dritt rett og slett.

Så dropp og tenk på sånne ting.

Ha tro på deg selv, stå for valgene dine og hva du kan.

Også kan du la være å være desperat på dameting. Det funker ikke å stresse kjærligheten.

PS: har en kompis på 195 kanskje... Han var VELDIG tynn før. Men da han ble 22-23, begynte han å trene mye, tok endel "tilsatsmidler" og ble ganske mye større. Han har ligget med VELDIG mange damer, og har en ny dame hver eneste gang jeg snakker med han... Det er sikkert sånn han bare er.

Så han har scoret flere damer enn noen andre jeg veit. Men han har ikke dårlig selvtillit. Kan vel heller si at han er litt følelsesmessig avstumpet...

Gode råd å ta med seg i denne tråden TS!

tja... Hadde en sånn, som jeg tok kontakt med etter nesten 3 år. Blant annet fordi jeg var blitt singel igjen ja.

I løpet av de tre åra, hadde hun gått i terapi pga depresjon, hadde hverken jobb mann eller barn...

Vi møttes også, og jeg ble slått av hvorfor vi aldri var "sammen" i mer enn 5 uker... For å si det sånn.

Har ikke møttes etter det... Jeg gjorde det nok litt for gøy, litt for å se om vi hadde havnet opp i senga igjen. Men det var ingenting mer å satse på der i gården gitt.

at alt er barnevennlig, er ubegripelig kjedelig.

Har selv en sønn, som er 2 år.

Moren har "mistet" seg selv litt, da vi fikk han. Alt her i universet, dreier seg om han. Ingenting annet er hverken interessant, eller betyr noe.

Jeg gikk veldig lei av det, og det er slutt nå. Til sorg for oss begge.

For det er faktisk annet i livet som er interessant, betydningsfullt og gøy også.

Jeg feks, ville fremdeles se venna mine. Sånn sett er kanskje han du er sammen med litt annerledes, siden han er dårlig på det også.

Så ja: alt alt skal være barnevennlig HVER helg, er VELDIG kjedelig.

Der fikk du svar på spørsmålet ditt.

Kan du ikke sende kid'enn til barnefaren innimellom???

Jeg kommer hver gang jeg har sex. Jeg kan få orgasme flere ganger, og ja, jeg spruter.

 

For å være helt ærlig så spørs det på så mye, som hvor hun er mentalt og fysisk. Også er det mye enklere med den rette personen. Jeg kommer hver gang fordi jeg er med min rette person, for å si det sånn Det har også smittet over på mitt eget ''personlige sexliv'' (onanering) og jeg merker fint når jeg kommer ved at jeg enten spruter eller at musklene mine spennes (jeg sverger jeg kunne klemt rundt en lillefinger hardt når det skjer).

 

Jeg tror alle kvinner har potensialet for det men ikke alle klarer å få det til, mest på grunn av de mentale sperrene man kan oppleve som kvinne. Du skal jo ikke nyte sex ellers er du jo ei hore, det vet jo alle (spøk, selvsagt)

hørtes utrolig digg ut! :D

Har tilgode å være med en dame som spruter, hadde vært supert å oppleve Time will show.

jeg vil anbefale deg å ikke lese for mye på nettet. Man blir lett skremt, og det skal ikke så mye til å "passe" inn i en diagnose.

Så kutt ut det, ville jeg ha gjort. Husker for noen år tilbake hvor jeg oppdaget en "klump" på ene testikkelen min og leste masse om det på nettet. Ble helt sikker på at det var kreft!

Så gikk til undersøkelse osv, og det var ikke det, var visst helt normalt. Så jeg ville droppa og lese om sånt, det bare skremmer deg til å tro at du er unormal.

Husker også jeg googla "post traumatisk stress syndrom" da det ble slutt med kjæresten min for ett par år siden. Ble livredd, og smalt igjen skjermen. Har finni ut etterpå at det er normalt og være lei seg, sove dårlig etter ett brudd. Behøver ikke å bety at man har diagnose.

Så dropp google!

hun jeg var med sist, fikk orgasme (har i ettertid lurt på om det var fake eller ikke, men tror ikke det, ganske sikker på de var ekte. hun stønna og pesa, og klemte seg enda hardere nedpå når det skjedde. Grunnen til at jeg er usikker på om det var ekte, er at hun kun stønna, kom ikke noe "sprut" eller sånt.)

Hun fikk det ikke før vi hadde vært sammen ett par måneders tid. Virket som det var forbindet litt med "trygghet", vet ikke.

Annet enn det, tror jeg det er individuelt. Fingret en dame for litt siden, hun kom med små stønn hun også, selvom det ikke var noe orgasme. 

Bedre at damene svarer selv på denne tråden tror jeg.

EDIT: innspillet mitt er at kjæresten din trenger litt mer tid.

jeg var i ett forhold som havarerte da barnet vårt var noen måneder gammelt...

Føltes kjempefælt. Vi hadde vært sammen bare en liten stund i forhold til deg, men det var utrolig trist å "miste" dem liksom....

Så det var noen tunge måneder, men det går bedre nå. Er to år siden snart.

Så du kommer deg opp igjen! Det er viktig å se mulighetene i livet ditt, de nye mulighetene. Det gamle, det er minner, fortid, borte. Det finnes ikke lenger. Kun som "minneflekker" oppi hodet ditt, det er alt.

Om du vil, så kan du selge huset og flytte litt på deg også. Da er du kvitt de minnene og. Det er faktisk, når du ser tilbake, en god ting å starte helt på nytt i blant, mer usikker og ikke så trygg på alt mulig. Og nye muligheter dukker opp.

Som du sier: fuglene synger, verden gir faen. Sånn tenkte jeg faktisk også, om mitt havarerte privatliv. Hvem bryr seg? Knapt nok foreldrene mine engang. Langt mindre søsteren min, hun har sin egen familie og "hektiske" hverdag....

Alle har det, alle har nok med seg selv, sikkert også din eks....

Så det er bare å gi faen, selvom det er vanskelig. Men livet er enklere da Jeg har flere kompiser som har taklet slike brudd veldig bra, og dem har vært inspirasjon for meg. Hvorfor skal man la livet sitt gå i grus bare fordi det blir slutt?

Tror du fikser dette!

hørtes helt jævlig ut, beklager. Lykke til!

TS: det vil si at du ikke onanerer heller? Eller?

Tror ikke det er heeeelt unormalt. Det er lenge siden jeg har vært i forhold nå og har vendt meg til å være singel. Går mye bedre nå, og gå en lang periode uten sex enn det var da jeg var i forhold.

Men hvis du heller ikke onanerer, så er det kanskje litt rart. Vet ikke?

Jeg synes også det høres dødfødt ut.

Hei, har hatt det veldig likt som deg!!

Selv mann, og hadde sex for første gang da jeg var på din alder. Er 30 nå.

Gikk "glipp" av flere år med "herjing"... Men var ikke moden for sånt den gang. Vi modnes veldig ulikt vi mennesker.

Jeg har funnet ut at jeg ikke er av den typen som er laga for å "sitte i sofan og holde hender".

på de åra jeg har vært sexuelt aktiv, har jeg fått ett barn, ligget med noen få damer, men ikke mange, og tror jeg trives bedre med venner og sosialt liv i helgene enn å sitte å holde hender med en kjerring.

Så jeg må finne meg en dame som vil være med på byen, vil være med rundt og "spille spillet"... Den sosiale spenningen, det levende livet, istedenfor tv-skjermen og soffakos. Ihvertfall tenker jeg sånn nå.

Samtidig misunner jeg ikke de som "herja" rundt da de var 18 og er blitt "gamle" nå. Som TS skriver: de har liksom vokst opp....

Nå sitter de i soffan, bytter bleier på lørdag kveld, og det er det. Parforhold er i mine øyne, oppskrytt. Det er så altfor mange parforhold som er så drit kjedelig, i mine øyne.

Men nå er jo jeg i den situasjon at jeg har en bestevenn som har det ganske likt sånn. Vi kan dra på byen og ha det sykt fett sammen, på en helt annen måte enn det du har med en kjerring.

Og det fører jo iblant til at man blir med damer hjem, noe som bare er hyggelig, der og da.

Iblant tenker jeg at livet er en hel rekke dager, som tilslutt danner ett liv. Og du velger selv hva du fyller de dagene med. Du kan fylle de med ett langvarig parforhold, TV-kvelder, bleiebytte, du kan fylle de med alkohol og rus på byen (som kompisen min), lættis ting på utesteder, alt mulig!

Andre vil igjen "bare gjøre ting med kjæresten"....

Vi finner vel alle vår vei.

Kudos til personen ovenfor som akseptere trekant for å få forholdet til å funke. Noen ganger tenker jeg: Hvorfor skulle det være ett nederlag? Man må respektere at folk er forskjellig, og enten tilpasse seg, eller finne seg noen andre

synes det er vanskelig.

Hadde selv ikke så gode assosiasjoner og den slags med damer. To stk som det ikke ble noe bra ut av, før jeg møtte en for 3 år siden. Alt var så knallbra, og etter litt ble hun gravid. Og så gikk det bare nedover.

Endte med at vi ble foreldre, og gikk fra hverandre. Skuffede følelser for begge parter, selvom det ble et fint barn ut av det.

Sånt er veldig vanskelig, og jeg skjønner godt at du har varierende/ stressa forhold til det med å involvere seg.

Det kan være så inderlig dårlig også, å bli sammen med en dame...

Har faktisk overnattet hos to forskjellige damer de to siste helgene, noe som er fullstendig sjeldent for min del.

Og jeg merka at selvom jeg overnattet hos de, ble det ikke sex noen av gangene, og jeg har IKKE lyst til å fortsette noe kontakt (ikke de heller). Så det er litt rart. Det er ikke alltid så fristende å være i ett forhold, siden det ofte (men ikke alltid) er så driiit kjedelig og mye klaging involvert. Desverre.

Etterhvert som åra kommer, blir mange av oss vant til å være "alene" også kanskje? Kanskje vi liker friheten med å gå ut på byen når det passer oss, dra på reise når det passer oss, slippe å hente i barnehage når det IKKE passer, alt sånt? Vet ikke?

God kompis har også vært med flere damer, hvor det alltid har blitt masse krangling.

Det er gjerne sånn at damene hans alltid har vært fornøyd med å "sitte inne" uten å dra ut, se folk, se venner.

Det er til å bli gæren av. Også har damene hans blitt driiiitsure, fordi han er avhengig av det man kan kalle et sosialt liv.

En annen kompis gjorde det akkurat slutt med dama nå også. De hadde en kid sammen på ett år.

De flyttet fra hverandre fordi han er på jobb mens hun er hjemme hele dagen, og istedenfor å gjøre ting hjemme, som å rydde++++ satt hun mye på nettet og shoppa og brukte opp pengene deres. Sånne ting kan være nok til at et forhold havarerer, det er da vi er inne på hvor lite som kanskje skal til....

støtter henrik2k her... Underlig innlegg fra TS... Underlig tråd.

Du får kjøpe deg noen venner TS... siden du har mye spenn. Høres jo nesten ut som du er forelsket i vennen din! Lurte litt på om du hadde sexuelt chrush på han jeg... Kunne nesten trodd det utfra måten du formulerer deg på og den slags. Sjalusi er liksom typisk for enda sterkere følelser.

Når det er sagt, så er venner kompliserte greier, og man skal ikke forvente seg for mye av folk. Jeg har selv "valgt bort" min egen bestekompis fra den gang jeg var 20. Han har jeg ingenting til felles med lenger. Og han har enkelte ganger spurt om å finne på ting, noe jeg faktisk ikke har tid til, fordi jeg heller vil henge med andre, gjøre andre ting.

Kanskje er det så enkelt med kompisen din også.

Dette høres veldig hardt å gå rundt å tenke på. Det virker som du følelsesmessig har kommet frem til at å gjøre det slutt er det eneste riktige og personlig syntes jeg det er den eneste grunnen man trenger på det stadie i livet du er. Samtidig forstår jeg at det er skummelt å bryte med henne siden dere er så involverte i hverandres liv på så mange nivåer - de livsendringene et brudd mellom dere ville generert ville føltes gigantiske og ville vært vanskelig å forholde seg til i måneder fremover. Jeg vet det, fordi jeg gikk gjennom det samme etter et 8 år langt forhold. Du vil føle deg ensom, savne henne - til og med for de tingene du misliker henne for nå. Du vil oppleve at det er venner som ikke inviterer deg over lenger og kanskje det vil gå rykter om deg. Det vil føles så ufattelig tung, jeg har vært gjennom det og det var dager hvor jeg ikke orket å stå opp av senga eller gå ut av døra.  

 

Jeg vil ikke at du skal tenke at du har kastet bort 6 år av hennes liv, eller ditt eget for den saks skyld på dette forholdet. I løpet av denne tiden har dere lært ting om hverandre og dere selv gjennom erfaringer, som vil være uendelig verdifullt i livet videre. Dere har lært hverandre å elske, om forpliktelser, risiko og nå smerten av et knust hjerte. Like fullt syntes jeg ikke du skal tenke på hva hun har ofret for å være sammen deg, eller hva foreldrene hennes har brukt av penger på deg. Det er sånn det er - alle forhold handler om å ofre deler av seg selv for å få noe man opplever som mer verdifullt tilbake. 

 

Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det slutt på grunn av følelsene du har til personen. Dette er følelser som det går an å leve med i hverdagen, men det kommer ikke til å gjøre deg lykkelig og det kommer til å spise deg opp innenfra. Samtidig er det de "kyniske og pragmatiske" tingene du nevner, som jeg forstår utmerket godt at gjør det lettere å godta tingenes tilstand. Jeg leste i en bok en gang et et godt bilde på disse følelsene, som hjalp meg gjennom bruddet. Fritt parafrasert etter hukommelsen går det slik: 

 

Følelsene inni deg vil ikke forsvinne. De er som en liten sandstorm som skifter retning hele tiden. Du kan forsøke å snu og gå en annen vei, men sandstormen følger etter deg. Du kan forsøke å fokusere på noe annet, men igjen vil sandstormen følge etter og gjøre det umulig for deg å se noe annet. Slik kan du gå i uker, måneder og år. Sandstormen vil ikke forsvinne fordi stormen er ikke noe som blåste inn fra langt vekk og som ikke har noe med deg å gjøre. Stormen er deg, den kommer innenfra. Så det eneste du kan gjøre er å gi etter og gå inn i den, lukke øynene og plugge igjen ørene, så sanden ikke kommer inn, mens du går gjennom den steg for steg. Det er ikke noe sol, ingen måne, ingen retning og ingen tidsaspekter. Bare fin hvit sand som svirler opp i luften, som pulversierte ben. Det er den typen sandstorm du må se for deg. 

 

Og du må komme deg gjennom denne voldelige, metafysiske, symbolske stormen. Uansett hvor metafyisk eller symbolsk den måtte være, gjør ingen feil om det: det vil skjære gjennom kjøtt som tusen barberblad. Folk vil blø der, og du vil blø også. Varmt, rødt blod. Du vil få blod på hendene, ditt eget blod og andres blod.

 

Når stormen er over, vil du ikke huske hvordan du kom deg gjennom den - hvordan du klarte å overleve. Du vil ikke engang være sikker på hvorvidt stormen faktisk er over. Men en ting er sikkert. Når du kommer ut av stormen vil du ikke være den samme personen som gikk inn i den. Det er det denne stormen handler om. 

 

- Murakami.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: dc198...7d0

å herregud for ett herlig innlegg!!! Det beste jeg har lest hittil på dette nettstedet!

Det appelerte veldig til meg, alt sammen. Er hjertet ditt i tvil, så er det det. Er du i tvil, så er du ikke i tvil: Det er feil. Sånn er min leveregel. Jeg "mistet" selv kjæreste og en liten sønn for ett par år siden, det åndelige fungerte ikke. Husk: mennesker er forskjellige. Noen trenger kanskje ikke så mye av partneren som andre, og synes at det praktiske, som hus og bil er viktigst. Andre mennesker er ute etter helt andre ting i en partner enn det praktiske.

Dassen: Er det noe hinduisme/ autobiograhpy of a yogi/ munk/ buddhisme greier, det der sitatet? Har en stund lurt på om jeg skulle gått løs på en bok fra hinduismen, og det der minnet meg om min oppfatning av sånt så langt.

Kan komme med enda ett hindu sitat (etter egen hukommelse), til TS og alle andre: Er du villig til å reise jorda rundt for å finne noen/noe, vil du finne det "next door".

Veldig bra innlegg fra henrik2k også. Synes det er høy kvalitet på tipsene her TS. Det er ting du virkelig kan printe ut og reflektere rundt! Det er i mine øyne ikke dårlige råd!

det er vel en brukbart stor sjangs for at du er singel også stigfjel?

Folk som stiller høye krav, har en tendens til å bli gående aleine.

tøffel og needy mennesker er usexy. Man skal helst ikke ha behov, helst ikke vise hensyn, helst ikke høre på hva dama mener og vil, og man skal ikke vise at man vil ha henne, ha sex osv...

You're fucked if you do, you're fucked if you don't.

Hvis du presterer bra i ett yrke, tjener godt og har en god hjerne, bruker du for lite tid på dama og eventuelle kids, og det blir slutt da og.

Tror folk bare helt generellt har irrasjonelle oppfatninger om hvor fantastisk hverdagen kan være jeg.

Folk klarer bare faen ikke å bli fornøyd.

sånn psykisk helse vil alltid variere litt mellom folk.

Tror de som ser bra ut, har venner, får seg seksuell erfaringer, har det generellt mye "enklere" enn oss introverte, innslutta personligheter, som kanskje ikke nødvendigvis har drømmekroppen heller.

Det beste er at du tenker mindre på det ihvertfall!

Og begynne med hobbyer. Reparere ting, skru sammen en sykkel, ta med deg sykkelen i skogen og sykle terrengsykling feks. Det er fett.

Masse fete ting du kan gjøre selvom du er alene.

Begge foreldrene mine var litt sånn, og jeg er selv litt sånn. Hadde veldig få venner før, nå er jeg blitt 30 og har flere venner enn  noen gang. Så det kan forandre seg enormt med åra det der.

Drit i at du ikke er så god på det sosiale. Selv var jeg såpass dårlige på sosiale ting da jeg studerte at jeg ikke skjønte det selv engang - jeg var nok en skikkelig "nerd".

Fullførte seff på normert tid og alt sånt.

Oppfordrer deg til å "ta kontakt" med folk. Du må tørre og bli avvist også. Dette gjelder spesielt hvis du prøver deg på jenter. i mitt tilfelle er det alltid sånn at 49 av 50 forsøk der går i dass Men går ikke an å gi opp allikevel må aldri gi opp!

Synes det er ganske dumt hvordan flere her bare kommer med konklusjoner på "drittsekk" , "verdighet" osv.

Alle idag er så opptatt av å ikke miste verdighet, og ingen vil gi noe av seg selv. Ingen vil heller bli skuffet noen gang ever.

Så ja, lykke til med å oppnå kjærlighet uten å gi en dritt for det.

Hør på venninnene dine du. Da vil du for alltid forbli singel, det kan jeg vedde penger på.

Hvorfor vil yngre folk ha "kjærester" som de ikke vil gi en dritt av seg selv for? Gjelder både gutter og jenter. Ser ut som ingen av partene gidder å gi noe, for da blir de enten "skuffet" eller mister "verdigheten".

det her går nok langt bedre enn du tror. Når du er 23, er barnet ditt 5 alt. Og når du er 23, har du masse ungdomstid igjen da også.

Men at du er spent og synes dette er skummelt, skjønner jeg godt. Men går som regel bra.

Akkurat dette skjedde meg da min sønn var bare 2 måneder. Og for å si det sånn, vi hadde ikke engang samme adresse i folkeregisteret, noe som medførte at moren fikk 100% foreldreansvar og alt mulig.

Eneste (gode) utveien for meg, var å henge mye med venner, gå på ski, sykle, skru bil, dra på ferie med kompiser, biltreff og alt det andre fete livet har å by på. I starten vil du savne kid'en, men tro meg, det går over!

Jeg leste også mye bøker. Og hvis du ikke har jobb, må du skaffe deg det. Mindre tid til å gruble!

Jeg slipper å stå med en kjempehaug av skittentøy hver dag, slipper alle bleieskiftene, tiss og bæsj utover sengetøy og jeg har heller ikke hatt alle de dårlige nettene med spy og dritt. Dessuten kan jeg gjøre hva jeg vil, når jeg vil.

Det negative er jo, som du sier, at du ikke får hengt med barnet ditt så mye som du vil.

Nå har han blitt 2 år, og jeg ser han 1-2 ganger per uke, og vårt forhold er bedre enn noen gang!!!

Men, det her må du bare ta som en mann. Slutt å sutre, og ta deg sammen, mye. Du må klare det.