Skallekos

Hvordan kan du si at det ikke handler om social judgement? En kul person er vel mer varsom på hvordan han/hun opptrer for å ikke miste deg preget - eller? Jeg ser en likhet med sjenerte folk. Om du ikke gjør det så er jo det også helt fair:P

Vel, hvordan kan du si at det handler om å være kul?

Det spørs vel litt på hvorfor en person ble kul i utgangspunktet da. Og hvis en egentlig ikke er kul men har skapt et image som er kult, så må en jo passe seg for å ikke ødelegge imaget sitt ja. Et produkt kan skapes for å bli kult, og mange synes da det er kult, men det betyr lite egentlig fordi det bare er et spill for publikum og lite annet. Og ingen av disse er kul eller har egne meninger, rettere sagt, de tørr ikke å vise dem. Og At du finner sammenhenger med dette og sjenerthet er greit nok, men du har en snodig sans for hva som er kult da virker det som.

Noe som er en ærlig sak, men jeg er ikke enig og jeg anser ikke deg som kul da når du ikke ser forskjell på noe ekte og skuespill.

lol. Så hyggelig da.

Ja det blir jo delvis en subjektiv oppfatning. hva mener du med at shyness er en årsak? jeg tenker at begge vil unngå social judgement, det er fellesnevnern her. (sorry for engelsk-norsken)

 

Ja, det er delvis en subjektiv mening frem til det blir en sosialt og kollektivt akseptert mening. Og det finnes mange sauer der ute som synes mye rart er kult, men er det kult av den grunn, synes du?

Uansett, jeg er nok svært uenig med deg. Coolness handler om å ikke bry seg om noe social jugdement. Og det er først da de stikker seg ut fra den grå tåken og blir såkalt cool. Per min def ihvertfall. Og har man klart det, men likevel holder tilbake litt fordi en ikke vil gi alt med en gang, så gjør man det sjeldent fordi en er sjenert. Da er det fordi en ønsker å ta vare på privatlivet sitt, evt har satt grenser i livet sitt på hvor langt de gidder å strekke seg.

Men det er vel ikke det du mener med coolness? Du tenker vel en person som holder seg litt tilbake generelt, i tilfelle han skulle byte noen sosiale indekser, og sådan kanskje virke som cool for alle andre? Eller hva..?

Hva jeg mener med at shyness er en årsak? At sjenerthet får en til å opptre på en viss måte, slik at en velger å la være fordi en ikke tørr. Er shyness ikke en årsak mener du?

Er det egentlig det? jeg kjenner mange som er begge deler..Jeg mener disse to forskjellige typene kanskje begge er mer bevisst på hva som er "feil"i den sosiale boken, og opptrer deretter. En litt underlig tanke men kanskje det lgger noe i det?

 

Klart det er det men ikke som i to strake motsetninger i samme gate. Coolness er en effekt mens shyness er en årsak. Og coolness forsvinner ikke uten shyness akkurat, men de kan jo sikkert korrelere sammen noen ganger, men å si at de tenker på samme måte vil nå jeg si er tull.

Og det finnes nok mange typer, som ser hva som er "feil" i den sosiale boken og opptrer deretter, men det trenger ikke nødvendigvis å fremstå som så kult for alle, uavhengig av hvor kult de selv mener det er. Poenget er at de velger uansett å opptre som de ønsker for å oppnå det de ønsker, uavhengig av hva de sosiale kodene prøver å si til en. I likhet med hva en velger å la være å gjøre, uavhengig av årsak.

Med andre ord, det spørs det nok litt på hva DU mener er cool, da.

Shyness og coolness er vel mer eller mindre to strake motsetninger.

Hvordan mener du at tankegangene kan se ut som det samme?

Nåja, om hun ikke så den komme, så har jeg mine anelser om at hun ikke så noen grunn til å utelukke at den ikke skulle komme ihvertfall.

Og darkness, selv du har nok med deg selv om dagen, er du ikke glad på hans eller hennes vegne? Du ønsker ikke å si grattis eller noe sånt?

Nei, men så koselig da.

Hvem så ikke den komme.

Dette må være noe av det dummeste jeg har hørt. Og jeg hadde aldri dratt på middag til noen som ikke klarte å invitere meg, personlig.

Men det er ikke meg det er ønskelig å ha på besøk heller, jeg hadde jo blitt spurt da. Det virker mer som det er ønskelig å bare få NOEN på besøk. Og jeg er ikke bare noen. Jeg er mer som den selveste som kan slukke helvete om jeg ville.

Og hvis andre sliter med å anerkjenne meg for den jeg egentlig er, så er det ikke mitt problem.

Vel, hvis man ikke engang forstår hvorfor det er ønskelig med en pause, så er det vel først som sist gjerne like greit å bare stålsette seg?

Noen bruker en pause for å se hvor seriøs den andre parten er, andre bruker den fordi de ønsker tid til å tenke, på egenhånd. Og hvis det er førstnevnte så jo det sjeldent konstruktivt, da det sannsynligvis finnes mange andre måter en kan finne ut av det på. Men har en derimot allerede gjort det og likevel har kommet frem til at en ikke anser vedkommende seriøs nok for noe annet enn en pause, så tviler jeg sterkt på at en pause kommer til å forandre noe som helst, annet enn at en da slipper å sitte igjen med følelsen av å kaste bort tiden sin.

Og hvis pausen bare resulterer i at det kun er ønskelig å fortsette som før, så sier det seg selv hvor mye som var riktig med det forholdet i utgangspunktet. Og hvor lite partene forstår hverandre. Og hvor lite det er ønskelig å anse den andre som en seriøs kandidat. Det krever jo som det ble nevnt 2 stk for å få noe til å fungere og det nytter ikke å sitte på rævva og forvente at den ene skal snu opp ned på verden sin, før en eventuelt gidder å gjøre noe annet, enn å bare sitte på rævva.

For det er klart en da anser den andre som useriøs, uansett hva de sier og hvor gode eller dårlige ordene deres er. Men ikke sant, prater en piss lenge nok så mister alt en sier verdien sin. Og da sier en det en egentlig mener best ved å ikke si noe som helst.

Og hvis det er en slik situasjon så kan det passe veldig bra med en pause, etter min erfaring ihvertfall.

Tim Minschin (med kor) sa det.

Det er naturligvis mange som gjerne hadde passet vel så bra for beskrivelsen, men til syvende og sist så må en jo selv ta et valg. Om å velge den som blir drømmekjæresten. Drømmekjæreste er vel et noe utopisk uttrykk og, men igjen, tenk om det var mulig å realisere den drømmen da?

Jeg vil tro det kanskje vil være og føles som noe i denne duren da gjerne.

http://www.youtube.com/watch?v=pMLh5Vsg_KY

Hvem vet. Lykke til.

Analyserer? Jeg trodde den slags var rimelig grunnleggende som ikke trengte så mange analyser egentlig. Det er det jo om hvorvidt det er ønskelig med langvarigig eller kortvarig for folk flest også vel. For det spørs vel bare på alder, modenhet og tidligere erfaringer da gjerne.

Men enkelte er jo playere og luremuser så det er vanskelig å vite noe særlig på forhånd. Om det ikke har vært noen særlige interaksjoner fra tidligere da, noe som som oftest pleier å gi en grei indikasjon på hva en kan forvente seg.

Hva er det man har da, som evt fortsatt er verdt å kjempe for? Bortsett fra sånn "nja, ja, kanskje, har det jo kos med deg og sånt''. Hadde du giddet å kjempe mye for det?

Og du freaket ut fordi ting ble såå alvorlige nå og ville ut, men du er vel ikke usikker på hva du da kommuniserer til vedkommende? Og generelt, så merker man det vel ellers ganske fort hvor stor interesse det er for å kjempe for noe, ut i fra hva det er som blir gjort og ikke. Er du forberedt på det?

Edit: ..

Niqabninja, det er vel mulig, om det er slik du føler det. Og vi mener mye av det samme om tillit da. Jeg og synes det er blant noen av grunnpilarene i et forhold.

Buffy, du sa jo det, bortsett fra at jeg la på "plutselig", men hva er forskjellen da? Og det var uansett ikke meningen å tråkke på noen tær og du vet vel selvsagt hvordan tilliten deres er bedre enn meg.

Jeg lurte vel bare på hva dere tenker selv om tillit og slikt, og synes generelt det bare er trist når folk tar tillit for gitt og ikke bryr seg nevneverdig når den ryker.

Nei, jeg synes ikke det. "Siden han ble et alternativ, så har det for meg bare vært ett alternativ." Jeg synes det høres litt rart ut, for normalt sett er mennesker bare et alternativ frem til en har valgt, at det skal være det eneste. Og frem til da, så er det jo som oftest flere alternativer å velge mellom. Men finner du det rart at jeg synes det..?

Og hva med tillit da? Hvordan er tilliten din til ham og påvirket den tilliten dette valget ditt på noen måter?

Hva med tillit da?

Buffy, en liten ting, du sier "men han må nesten bare stole på meg når jeg sier at dette er det jeg vil". Hvorfor skulle han plutselig det, når han sannsynligvis ikke stoler på deg i utgangspunktet lengre?

Og Niqabninja, Det har aldri vært et reelt alternativ å ikke velge ham? Hørtes litt naivt ut egentlig, men du har kanskje masse tillit til ham da?

Silje Norendal er meget pen da, men hun er nok også meget for ung for meg, men søt er hun jo.

Og hot er det ikke, men det er morsomt med mennesker/jenter som bare kan svinge én vei på snowboard da, f.eks bare til venstre.

Vel, det er mange som ikke vet hva de har før det er borte. Det vil si, de gidder ikke å sitte pris på hva de har når de har det.

Så driter de seg ut og går åresvis å angrer, men det beste er jo mennesker uten selvinnsikt som ikke forstår når de har dritte på leggen. "Åh, det skjedde så plutselig. Alt er så vanskelig. Jeg forstår ingenting."

Spar meg.

Høres naturlig ut å reagere på den slags ubesluttsomhet ja. Hva om han begynte på samme måte, nå når du føler du er sikker? Og så kan det jo høres ut som akkurat den bekymringen ikke er den eneste heller kanskje i en sånn situasjon. Men du høres litt mer sikker nå da (enn så lenge det varer?) og det er vel bare vel og bra. Og hvis du er sikrere enn noen gang, så kan det jo være at du kan strekke deg litt lengre for å gjøre han like sikker evt? Hadde det vært meg, så hadde jeg ihvertfall hatt behov for noe mer enn den 'vanlige' bekreftelsen, men nå er det jo ikke meg du trenger å overbevise heller akkurat.

Håper det ordner seg for dere.

Så, du vil altså ha det du ikke har, uavhengig av hva du har (og ikke)..? Og hvor lang tid går det til neste gang du blir usikker og ombestemmer deg igjen? Det hørtes jo litt ut som en heller kan forvente at det skjer enn noe annet da.

Og når alvoret først slo deg sier du. Hva mener du med det? Hvor lenge var dere "borte" fra hverandre?

Spørs jo. Hvis de er de flink kan det være hot.

Buffy, hva utløste dette da? Hørtes ut som en noe ustabil usikkerhet du har, hvor du først var ferdig og ville ut men så tar en helomvending og er mer sikker enn noen gang(?) på at du ønsker ekteskap med han. Hva skjedde? Kranglet dere eller noe?

Folk er forskjellige og prioriterer forskjellig.

Ikke alle flørter med flere, men mange gjør. Selv når de er i forhold også, så virker det som de er desperat etter bekreftelse fra andre likevel. Patetiske mennesker, men kan man klandre dem? Er det deres feil at de er sånn?

Uansett, det finnes ingen fasit og folk gjør som de vil og prioriterer som de vil. Men om du treffer på noen som aller helst ønsker å dille med andre i stedet så sier det jo seg selv hvor stor interessen egentlig er. Det handler ikke om å måtte tøyle seg selv eller noe sånt, det handler bare om at man får ofte tilbake det man selv gir. Og selv psykopater opplever dette, selv om de aldri forstår alvoret før det virkelig smeller, men det er jo deres problem.

Og på den andre siden, vil jeg også tro at det er relativt normalt hvis en opplever å ikke bli prioritert, så er det en stor sannsynlighet for at det er noen andre som blir prioritert i stedet.

Den som venter, venter ikke forgjeves? Feil. Det finnes overhodet ingen garanti.

Den som venter, den venter bare. Punktum.

Det er vel åpenbart at du ikke skjønner han. Men hvorfor skulle du?

Og har du prøvd å analysere litt om hvorfor du liker akkurat han, og hvorfor han ikke er like usikker som deg? Hva er det han har som du ikke har, evt hva er det han ikke har som du har, som gjør at du synes han er interessant.

Og hvis du prøver å sitte deg i hans sko. Hvor interessert ville du ha vært?