Emily1

Fire dager uten noe usunn mat og to dager uten en lyd fra typen. Må være sterk

Finnes det mange par som slår opp fordi de ikke takler savnet i et avstandsforhold?

Pus og gutta på tur : )

sjæl!

Uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg bare ikke å lære meg å like øl
Jeg rett og slett misliker sterkt smaken av alkohol. Men likevel klarer jeg å trøkke deg i meg. Ugh.

 

 

Enig. Jeg er så kosesyk av meg og går jeg en hel dag uten noen form for fysisk eller psykisk kontakt rabler det for meg altså. Så alle vennene mine og spesielt kjæreste må finne seg i å bli kost og klemt på ganske ofte. Er glad i å bite også. omnomnom.

 

Kjæresten min er også sånn.. Vi hadde ikke sett hverandre på 4 dager. Noe av det første hun gjorde var å bite meg i skulderen.

Nå er jeg øm på et lite område der. Skjer med det, haha

Its a little asian treat

 

*kniiiis*

 

Enig. Jeg er så kosesyk av meg og går jeg en hel dag uten noen form for fysisk eller psykisk kontakt rabler det for meg altså. Så alle vennene mine og spesielt kjæreste må finne seg i å bli kost og klemt på ganske ofte. Er glad i å bite også. omnomnom.

 

Kjæresten min er også sånn.. Vi hadde ikke sett hverandre på 4 dager. Noe av det første hun gjorde var å bite meg i skulderen.

Nå er jeg øm på et lite område der. Skjer med det, haha

 

Hmm vet ikke. Har jeg og hu noe til felles?

Enig. Jeg er så kosesyk av meg og går jeg en hel dag uten noen form for fysisk eller psykisk kontakt rabler det for meg altså. Så alle vennene mine og spesielt kjæreste må finne seg i å bli kost og klemt på ganske ofte. Er glad i å bite også. omnomnom.

Er det bare meg eller befinner de snilleste brukerne seg på denne delen av forumet? Haha :-)♥

Jo takk som spør. Det som skjedde er at han stakk innom for å hente noe, men måtte dra fort, og jeg sa da til han at vi trengte å prate sammen om forholdet vårt til helgen når vi møtes. Han klarte ikke vente så han ringte meg (skjer omtrent aldri) og vi har nettopp pratet i godt over en time :-) herregud jeg er så glad. Nå forstår vi hverandre 100% på iallefall dette området og sammen skal vi jobbe for å bli bedre. Nei altså dette er bare bra. Det føles utroooooolig bra.

Jeg sa det til ansiktet hans nå. Fuck me...

Jupp jeg må nesten vurdere selv hva jeg setter mest pris på. Føler at jeg gjør det ja.

Takk for at du tok deg tid til å svare. Ha en fortsatt god søndag :-)

Du har veldig rett i det. Tror jeg opplever overgangen fra å være lykkelig singel til å plutselig være i et forhold som veldig nytt og annerledes, og er nå jeg innser at man må jobbe veldig mye for at et forhold skal fungere. Det er litt slitsomt ass. Mimrer litt tilbake til single tider, når man slapp å frustrere seg over disse tingene. Reaksjonsmønsteret mitt er jo ikke til å kjenne igjen! Argh.

Nei, det har jeg ikke, Skallekos. Men jeg har jo ikke lyst å forandre den personen han er. Og minst av alt vil jeg ikke være sånn dramakjerring som krever både det ene og det andre, det blir man vel matt av...

Da vil jeg bare med en gang beklage denne urimelige tankegangen min så mye, og endre innstillingen min akkurat her. Det er helt sant at ikke alle gutter er slik og jeg skal banke det inn i hodet mitt en gang for alle. Jeg tror kanskje jeg brukte det som unnskyldning for å rettferdiggjøre min egen situasjon. Sukk.

Jeg har nok innsett at dette er et av de største behovene for meg. Det gjør liksom kjempevondt når jeg ikke får responsen jeg ønsker og trenger. Jeg vet ikke om hjertet mitt takler det i lengden. Jeg har lenge gått rundt og lurt på om det er noe galt med MEG, om det er jeg som trenger å senke forventningene og bare være takknemlig for det jeg har, at han virkelig elsker meg og aldri gjort meg noe vondt. Samtidig prøvde jeg nok å "hjernevaske" meg selv ved å fortelle meg selv at det er bare sånn gutter er(den tankegangen er borte nå). Vet det er min avgjørelse og vi er to i forholdet. Takk til dere som har svart iallefall, jeg skal virkelig kjenne etter hva som er det beste for meg(og han).

Vet jeg høres veldig usikker ut, men dette er mitt første forhold, og jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan tillate meg selv å forvente/ikke forvente.

Jeg tenker liksom på... Det fysiske er jo greit nok. Men det at vi jenter(værtfall meg) har sånt behov for å snakke om dypere ting. Liksom det å få lettet på tanker i hodet, få positiv respons og slikt. Er det noe galt i forholdet, eventuelt meg, dersom man føler man ikke får dette behovet dekket av kjæresten sin? Eller er det slik at man IKKE kan forvente at kjæresten skal stille opp her(fordi han er jo gutt og gutter prater ikke om sånt?) og heller spare det til venninner?

Hvilke behov skal dekkes i et forhold?

åååå jeg så skal så pannekaker til frokost.

Alle hatt en bra helg?

Jeg forteller folk hvor godt jeg liker dem i fylla. Var litt for ærlig med typen. Men vi endte jo opp sammen da. Heh.

Jeg må få nevne at å estimere høyde er umulig, selv for leger. Tallene de kommer med vil i nesten alle tilfeller være veldige antagelser.

 

Mennesker vokser ulikt, og selv om man i sine tidlige tenår plutselig blir høyere enn alle andre, betyr ikke det at man fortsetter å vokse helt til man er utvokst. Folk forstår ikke hvor få som faktisk vokser til å bli mer enn 10cm over gjennomsnittet. Det er veldig få. Og enda færre blir høyere enn det igjen.

 

Å kødde med hormonsystemet i tenårene er tull, når sjansene er så latterlig små for at man blir unormalt høy. Og hvis man mot formodning skulle bli så høy at man er ukomfortabel med det, da er det heller selvtillitten sin man må jobbe med, og ikke sin fysikk.

Ikke tull at leger kan ta kjempefeil altså, de sa hele tiden til foreldrene mine at datteren deres (altså meg) ville vokse til å bli minst 180 cm høy. Det er helt sikkert fordi jeg kom veldig tidlig i puberteten og var blant de høyeste i klassen på barneskolen. Husker foreldrene mine gikk rundt og gledet seg hele tiden fordi asiatiske jenter blir vanligvis ikke høyere enn 163 tror jeg. Mamma er rundt 145. Men stoppet på 160 cm og har kkke vokst en millimeter siden ungdomsskolen 8.klasse. trololol.

Jeg er ikke en dverg...

(men det er sikkert mye mer praktisk å være høy)

Jeg ble kjent med min når jeg prøvde å finne kvinnfolk for en kamerat på en facebookgruppe. Eller, kom med masse godord om han og drit. Så en kveld så var hun på nattevakt og skrev til meg. Startet med småvitsing, efukt-videoer, og fortsatte å snakke hver dag etter. Hadde ingen planer eller noe, siden jeg igrunn hadde begynt å kose meg skikkelig med singellivet igjen.

 

Skulle egentlig møtes for første gang når BSB hadde konsert i Oslo, men vi klarte jo ikke å vente så lenge. Strålende saker, hun er knall som juling, og lar meg være meg selv. Første helga hun var her fikk jeg spilte jeg når jeg følte for det, så fotballkamp og greier. Det beste første møtet med noen noensinne, fordi vi bare var oss selv og gjorde akkurat hva vi følte for, var ikke noe stress for å virke interessant og ditten og datten.

 

Og nå er jeg sammen med dette støkket her (som faktisk kjøpte seg en PS3 rett etter at hun var her første gangen, fordi hun syntes det var morsomt):

 

Ida.jpg

 

Life is good.

Dem boobs

Hahaha

Hvor lang tid mener DERE at det må gå før man virkelig kan elske et annet menneske?

Mine venninner som er 170 cm blir ikke sett på som spesielt høye, egentlig, så jeg vil ikke tro at 3 cm ekstra vil utgjøre en stor forskjell. Også er det sikkert en fordel å ikke måtte stå på tærne hele tiden for å kysse en eventuell type, er ikke gøy med kramper Vær fornøyd du!