eirikheggelund

Det startet med Half-Life 1 Anthology i mitt tilfelle. Ikke lenge etter dukket The Orange Box opp i butikkhyllene. Det var gode tider.

Mikrotransaksjoner er fandens verk. Jeg forstår ikke hvorfor utviklere lykkes med å gi spilleren en falsk følelse av rask progresjon, før situasjonen raskt snus og man må ut med større og større summer for å låse opp neste nivå, egenskap eller våpen, og tiden det tar for å låse opp disse øker eksponensielt etter hver oppgradering. Som om ikke det er nok, så kan så å si alt av det visuelle ved din karakter endres mot nok en betaling. Disse hvalene, som de blir kalt i spillmiljøet, ser ut til å til enhver tid bruke alle sparepengene på de dyreste og mest sjeldne kosmetiske tingene, og betaler seg gjennom den tykke muren av jobb og slit for å havne på toppen av ledertavla. Hva er poenget? Det er ren og skjær juks per definisjon og det kan ikke være særlig gøy å spille i mer enn femten minutter vel vitende om at man ikke har gjort seg fortjent til sin posisjon. Får jeg spørre hvilket spill som stakk av med pengene dine?

Ja, det blir vel mer riktig å si at man har brukt 200k på spill. Føler heller at man ikke har så alt for god garanti for at man ikke mister tilgang eller blir hacket på digitale sider. Det er ikke alt for mye som skal til for at man plutselig mister tilgangen. Personlig så er jeg veldig kresen på hvilke spill jeg kjøper. Jo eldre jeg blir, desto mer kresen på kvaliteten på spillet og om det er verdt pengene. Ser ikke på spill som en samling heller, med mindre jeg de i boks med en hard kopi inni. Spillsamlere kjøper de aller fleste spill til redusert pris. Jeg har omlag tre ganger flere spill i mitt bibliotek enn personen i denne artikkelen, men har brukt langt mindre penger på summen som blir nevnt i artikkelen. Man må være lur og følge med på tilbud og pakkepriser på de flerfoldige sidene som selger rimelige nøkler.