Årolilja

Gikk meg en tur nedover Majorstua idag og ble plutselig " overfalt" av en gjeng fulle ungdomsgutter som ville klemme meg før de begynte å si " æsj " om utseende mitt og ble generelt slemme. Skulle ønske jeg klarte å gi faen i sånne som dem men de klarte å rive ned det lille jeg hadde av selvtillit igjen. Vil bare grine.

Dø. Vil dø vil dø vil dø vil dø vil dø.

Faen for en smell jeg akkurat gikk på ut av det blå. Så jævlig sliten. Jeg vil bare vekk herfra. være død.

Var masse ute i dag. Faen som folk stirrer og peker! Halvfull jente prøvde å blokkere veien mens vennene syns det var sååå gøy. Flaks at jeg var i så godt humør i utgangspunktet ellers måtte jeg dratt kniven og kjørt den gjentatte ganger inn i henne. Ja jeg blir aggresiv når jeg føler meg truet. Greide å smile og gå videre.

Du trenger seriøst psykiatrisk hjelp.

Nei. De stemmer ikke. Hvorfor fortjener du å dø egentlig? hva har du gjort galt?

 

 

 

Åja. Gjett om. De tror ikke jeg er suicidal. Eller litt anneledes. De har vel stemplet meg kronisk suicidal så da gidder de ikke skjekke.

Men du sier jo selv at du vil ut derfra. Hvis du blir oppdaget enten mens du smugler inn gjenstandene eller har benyttet deg av dem så kan du ende opp med å være på tvang i flere år istedet for bare noen ekstra måneder. Er det virkelig verdt det?

Takk for at du bryr deg <3 Du er virkelig god. Neida, skal ikke kjøpe skalpell. Om jeg kjøper en skalpell til nå så kjenner de meg igjen og lurer på hvorfor jeg kjøper så mange.. har gått tom for apoteker lol

 

 

 

Ikke når de så å si aldri skjekker

Lar de deg være alene lenge nok til at du har tid nok på deg til å dø da?

"Hjelp" har jeg nok av. Tror jeg skal ta meg en tur på apotek og kjøpe litt av hvert

Å dø av overdose/ kutte pulsen er ganske vanskelig å dø av når man er innlagt..

det sier seg vel selv. Man slipper alt, forhåpentligvis er det svart. Ingen smerte, ingen bekymringer, ingen tanker

Eller så ender du opp lam fra nakken og ned og må bo på sykehjem og være 100% pleietrengende til du dør i an alder av 98 ( det skjer oftere enn man tror, men man hører aldri om disse tilfellene )

Ja men blir litt annerledes hvis man kollapser i voksen alder. Vet jo at det sikkert hadde gått bra, men jeg er veldig fokusert på å ikke skuffe familien. Får først fikse alt det fysiske å se om det er noe annet enn revemat igjen etter behandlinga der

Jeg hadde blitt kjempeskuffet som forelder hvis mitt barn hadde slitt psykisk og ikke turt å oppsøke hjelp. Å innse at man trenger hjelp er ett tegn på styrke, ikke svakhet. Dessuten skal det MYE til for å bli lagt inn om det er det ud er redd for. Jeg har grått med blodige klær hos psykiateren min og sagt at jeg ikke kunne love å komme tilbake til neste time i live og enda har jeg ikke blitt innlagt, nettopp fordi det er så strenge regler og de som regel ikke har plass der.

JEg hadde en litt bedre periode i sene tenårene før jeg kollapset skikkelig i en alder av 19-20 og satt og planla hvordan jeg skulle ta livet av meg ute i skogen. Jeg postet da ett innlegg på Kvinneguiden hvor jeg da ba om hjelp og nå er jeg bosatt i en annen by hos han som den natten reddet livet mitt. Jeg skal fortsette i psykiatrien i mange år til og er kjempelettet for det, for da har jeg mennesker rundt meg som tar imot meg når jeg faller og ikke greier å ta vare på meg selv. Takket være psykiatrien får jeg kanskje til og med en tlrettelagt utdannelse på Gaustad og ett liv verdt å leve. Det ville jeg ikke fått hvis jeg hadde fortsatt å sitte hjemme på rommet mitt og nekte å gå ut. Ting tar tid, spesielt det å bli frisk, men med de rette menneskene rundt seg så kan det gå.

Behandling er ikke så lett da. Det vil jo automatisk føre til stor skuffelse i familien, at man var så svak og utakknemlig.

Tullprat. Jeg har vært i psykiatrien siden første klasse på barneskolen og ingen i min familie er skuffet over det ( og jeg har hatt kjempegodt av å være i behandling selv om jeg er langt fra frisk. ) Forsøk først behandling før du konkluderer med at det er håpløst, kanskje det faktisk kan snu på hverdagen din?

Det er bare i hodet ditt at du er de tingene...

Nei det er ikke det, alle de tingene om meg stemmer. Fysj jeg fortjener å dø, men er så jævla faens feig.

Jeg er så jævla utslitt av alt tankekaoset som regjerer hodet mitt døgnet rundt. Jeg er feit, stygg, dum, verdiløs og ubrukelig. Bare la meg dø slik at jeg kan få fred og ikke er i veien for alle andre mer, JævlastyggebyrdefaenskapsomduerÅrolilja!

husker jeg hadde akkurat samme følelsen sist jeg kjøpte ny, det går over ^^

Ja jeg vet, det er bare så innmari deprimerende når man skal sette opp telefonen og man faktisk ikke har andre numre enn mamma å lagre.

Funnyfact: På min forrige telefon hadde jeg ett slikt abbonemang hvor moren min satte inn 200 kroner pr måned for å ringe og sende meldinger for. Sist jeg sjekket kontaktkortet på den telefonen hadde jeg en ringesaldo på nesten 2000 kroner etter ett par år som hadde samlet seg opp siden jeg aldri ringte med den

Gå på internett, selvsagt. Og spille spill. Bruker folk telefonene sine til noe annet?

Jeg bruker pcen min til det. Har sjekket etter spill men har aldri funnet noen jeg liker.

Kjøpte meg en ny telefon igår. Var i lykkerus i ca fem minutter før jeg kom på at jeg har jo ingen å ringe eller sende meldinger til. Hva skal jeg egentlig med telefon da? Stusselig å ikke ha noen i kontaktlista..

Alt går så jævlig til helvete. Jeg vil heller dø enn å ha det sånn her mer. Nav og alt er bare dritt. Jeg får ikke utdanning og jeg kommer aldri til å bli noe. Jeg kommer garantert til å ta livet av meg snart.

Da ønsker jeg deg lykke til (med møtet i morgen).

Tusen takk for det. Møtet er dog ikke før 8 April

Så livet ditt beror på et simpelt møte?

Ja.

Skal skrive ett farvelbrev til foreldrene mine og søsteren min i tilfelle NAV-møtet og alt går til helsike.

Jeg kunne virkelig trengt en klem og litt menneskelig kontakt akkurat nå

Kan bli et problem med at man ikke tør.

Vet det ,og det er det som er problemet mitt, og det driver meg til vanvidd da jeg virkelig ikke vil leve

De gangene jeg har tenkt på selvmord har jeg også vurdert å skyte meg. Jeg har bare ikke tilgang til våpen dessverre. Kunne tenke meg å gå ut i skogen eller sette meg ved havet midt på natten om sommeren og fyre av ett skudd i tinningen.

Dere som ønsker å dø:

 

Er det ikke verdt å leve for å få oppleve de tingene i hverdagen som er herlig og gode, uansett om man er deprimert eller ikke?

 

Tenker da på ting som kjærlighet (følelsen av å bli elsket/elske noen), god mat og drikke, sex, sole seg i varmen osv. Anonym poster: 4699423d9156be57cdcd96c7bc566ccd

Jeg har lett men jeg har aldri funnet slike hverdagsting som er verdt å leve for

Jeg skjønner ikke hvorfor nav skal være så vanskelige når det kommer til utdanning. Er det ikke bedre for dem at jeg får gått skole slik at jeg kan forsørge meg selv istedet for at de skal betale meg ung uføretrygd ut livet?

Skal i møte med NAV den 8 april sammen med psykiateren min og legge frem at jeg ønsker voksenopplæring i Oslo, men jeg tør ikke håpe på at ting faktisk ordner seg for da vil jeg bare ende opp med å bli skuffet.

Jeg føler at mine problemer er mye mer graverende enn andres. Jeg har ingen venner, og de få jeg snakker med over nettet er som regel deprimert på grunn av kjærlighetssorg, baksnakking eller mindreverdighetskompleks. Mens de snakker om at de ikke har blitt bedt i bursdagsselskap, snakker jeg om det eksistensielle - om det er verdt å leve lenger. Og det synes jeg ikke. Det er endog jeg som initierer til disse samtalene. "Likesinnede" har venner i hytt og vær, jeg har ingen. Jeg er fullt klar over at det jeg karakteriserer som "bagateller" ofte sårer mye mer enn jeg tenker over, men jeg føler bare at jeg har det så mye verre enn alle andre. Jeg har virkelig ingen. Jeg kan snakke med dem i en dag, før de har glemt meg dagen derpå. Men dette med selvmord og sånt har jeg sluttet å ta opp. Alle sier det samme uansett.

Sånn føler jeg det også. Det er mange jeg pleide å prate med før over nettet som glemte meg når de selv ble friskere og fikk venner i det virkelige livet.