Ord

Om du tidligere har lagt ham til som en venn på din gmail konto så burde han stå i vennelisten, som vises på venstre side om du står innlogget på din egen gmail konto. Isåfall om man flytter markøren over kontakten så vil epost adresse vises i lite vindu. Vises ikke den listen så trykk evt på chat ikonet nederst venstre side i gmail bildet.

 

Forøvrig: I gmail kan du også sjekke under "kontakter", rett under store "google" ikonet er det egen meny med valg : Gmail, Contacts, Tasks. Sjekk "contacts" og se om han ligger der.

Jeg har ikke lagt han til.

Hei. Jeg har en bror som har tilbrakt mye tid på en rekke internettspill. Dette er spill som er tilgjengelige gjennom en Google+ bruker. Problemet kommer av at han aldri har hatt behov for å skrive inn adressen, bare passordet, for å logge inn. Da han nå for noen dager siden slettet loggen sin på browseren, slettet han også navnet på e-mail adressen (som ellers kom opp automatisk). Nå sitter han igjen med et passord og en e-mail adresse han ikke husker. Gjennom selv-hjelp valgene på Google har vi funnet ut at vi enten må ha registrert en alternativ e-mail adresse eller et mobilnummer for å få tilgang på e-mail adressen. Dette gjorde aldri broren min. Det siste vi har forsøkt å gjøre er å kontakte Google direkte, bare for å finne ut at de ikke har noen form for kundebehandlere, etc.

Vi har funnet brukeren gjennom min bruker på Google+. Problemet er bare at e-mail adressen ikke er oppgitt noe sted. Broren min er i stand til å verifisere at brukeren er hans.

Noen råd? Det er synd om han skulle miste det han har jobbet for i så lang tid.

Håper noen kan ta seg tid til å svare. Takker på forhånd.

Håper også at noen med autoritet kan eventuelt flytte denne tråden, dersom den ikke skulle passe inn i "Nett-tjenester". Jeg er usikker på om jeg spørr på rett sted.

God dag, jeg går nå i VG3 og skal søke til høyere utdanning. Dette er et stort valg, og det er derfor naturlig, for meg, å vurdere nøye de alternativene jeg har. Jeg har for øvrig to interesser; økonomi og juss.

Akkurat nå heller jeg mot en jussutdannelse, og da passer forretningsjuss meget bra med interessene mine. Målet er å jobbe for ett av de større advokatfirmaene, og det finnes en rekke alternativer for å nå dit. Slik jeg har forstått det, så er det nyttig å ha kunnskap innen økonomi, i tillegg til juss. Spørsmålet blir dermed hvordan jeg skal tilegne meg slik kunnskap, og hvordan jeg skal skille meg ut blandt andre søkere. Til det har jeg utarbeidet følgende alternativer som jeg verdsetter tilbakemeldinger på:

1. Ta fem år med rettsvitenskap rett etter videregående og ta et årstudium i løpet av de fem årene (eventuelt etter). Jeg er per dags dato meget motivert til å starte på jussen i Oslo, men vet at det med dette alternativet følger en del risikofaktorer. For det første er rettsvitenskap en krevende linje, som gjerne krever at man er litt moden. Som 19-åring risikerer jeg å gjøre det dårlig, noe som igjen vil få utslag når jeg skal søke jobb. For det andre virker det lite gjennomtenkt å skulle ta "vanskelig" først og "lett" (økonomi) etterpå, dersom vilkårene tilsier at jeg må studere begge deler, og dersom vi går ut ifra at juss blir lettere med årene.

2. Ta årstudium i øk.ad. eller bedriftsøkonomi etter videregående, for så å starte på juss. Dette vil muligens forbedre utgangspunktet mitt på jussen og dermed gjøre det lettere for meg. Jeg tror imidlertid ikke at et årstudium vil gjøre meg mye mer attraktiv i arbeidsmarkedet, sammenlignet med andre. Et ganske greit alternativ, selv om jeg allerede er motivert til å starte på jussen.

3. Ta en bachelor ved NHH før fem år med rettsvitenskap. Dette er noe jeg har tenkt mye på. En bachelor i økonomi vil definitivt gjøre at jeg skiller meg ut i mengden, og jeg vil kunne være i stand til å ha en noe OK jobb, mens jeg studerer juss. Etter tre år vil jeg trolig være mer moden, ha bedre studievaner og selvdisiplin. Det negative med dette er at det er snakk om en åtte år lang utdanning, samt litt etterutdanning, etc. Mye kan skje på de åtte årene, kanskje for mye til at jeg i dag kan bestemme hva jeg skal gjøre og fortsatt være realistisk.

Hva ville dere gjort?

Takker på forhånd

Hei.

Jeg vil utdanne meg i Oslo (ved UIO), men har en del spørsmål angående selve byen og studentboliger/hybler. Mener jeg leste et sted om at UIO hadde 6 000 studenboliger, noe som er langt mindre enn antall studenter. Det jeg da lurer på er om hvordan man søker seg inn, og hvordan jeg maksimerer mine muligheter for å skaffe en slik hybel.

I tillegg så sliter jeg med en del angst når det kommer til flyttingen. Jeg kommer til å flytte alene. Problemet er at Oslo for meg er en eneste stor flyplass. Der jeg kommer fra er det sjeldent over 2 000 innbyggere. Det blir derfor en stor utfordring for meg å danne nye rutiner i en by på over 600 000 innbyggere, helt alene.

Når det er sagt er jeg en fyr som klarer meg best alene uansett, så det jeg trenger å vite er hvor jeg kan sjekke bussruter, togruter, etc. Dessuten må jeg vite hvilke områder jeg bør holde meg unna (er fullt klar over at deler av Oslo ikke er noen "lekeplass"), hvor jeg kan oppholde meg trygt, og hva jeg bør se etter dersom jeg går meg vill.

Litt bakgrunnsinfo hadde vært greit (gidder ikke gjøre så mye research, synes det er greit å høre det fra folk som bor/har bodd i Oslo). Er det virkelig så mye kriminalitet der? Er Oslo farlig?

Takker på forhånd for svar! Litt håpløse spørsmål kanskje, men er man uerfaren så er det greit å vite.

Hei.

Jeg er en gutt på 18 år, som altså sliter med å føle. Jeg hører ofte fra venner og familie at jeg er en meget kald person, fordi jeg sjeldent gir utrykk for glede, sorg, osv. Ikke det at jeg blir påvirket av det som folk sier om meg, men jeg tenker at det stemmer mye med hvordan jeg selv faktisk føler meg. Når andre ler, er jeg stum. Når andre gråter, føler jeg ikke en trang til å trøste. Når andre slår seg, spør jeg "går det bra?", uten at jeg egentlig bryr meg. Jeg er ikke pessimistisk, jeg bare ser ingen grunn til å "late" som jeg bryr meg.

Jeg har ikke alltid hatt dette problemet. Tidligere, da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ofte ute med venner, hadde en kjæreste, altså jeg levde et sosialt liv. Men så ble jeg "følelseshemmet" etterhvert, og isoleringen tok til gradvis utover videregående. Nå bryr jeg meg kun om karakterene mine, og ser på livet som helt meningsløst.

Det gikk opp for meg at noe var galt da jeg nylig fant ut at kjæresten min hadde blitt sammen med en annen (to-tre år etter vi slo opp). Dette var altså en jente som jeg trodde jeg virkelig brydde meg om, for jeg fikk et nytt "crush" hver gang vi møttes. Men etter at jeg fant ut om henne, følte jeg ingenting. Ikke sjalusi, ikke sorg, ingenting. I tillegg har jeg innsett at jeg ikke bryr meg om vennene mine eller om familien min (som ellers skal ha all takk for et fint opphold).

Jeg spørr her fordi jeg ønsker å høre hva andre har å si om saken. Jeg har ikke besøkt psykologen enda, men er ikke sikker på om jeg i det hele tatt trenger det. Tenker at det å reise og se verden kanskje vil gjøre meg godt, da jeg kommer meg ut av dette A4-livet. Noen forslag?