Gå til innhold

Bruker-279008

Medlemmer
  • Innlegg

    388
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av Bruker-279008

  1. Jeg støtter det flere av de andre sier; du sover nok for mye. Jeg sover alltid med alarm, og sover i 7-8 timer, og føler meg uthvilt og blir sjelden trøtt i løpet av dagen. Noen ganger, om jeg har fri dagen etter, slår jeg meg løs og skrur av alarmen, og kan da sove i 10-11 timer. Da er dagen etterpå "ødelagt". Jeg sitter bare og er sliten og trøtt. Prøv å holde deg våken til kl. 21-22 før du legger deg, og kanskje du vil føle deg bedre.


  2. Realfag får du bare om du velger det selv om du går for studiespesialiserende retning. Vanlig matte og naturfag må du ha uansett hva du velger, hvor vanskelig matta er avhenger av hva du velger. En kompis av meg gikk elektro, og de hadde vanskeligere matte enn jeg hadde på studiespesialiserende (jeg valgte, needless to say, P-matte).




    Du får lekser og teori uansett hva du velger, men det er en kjensgjerning at det er lettere å få bedre karakterer uten å putte så mye arbeid i det på enkelte av yrkesfaglinjene - bygg og anlegg, TIP, elektro er eksempler.



    Jeg håper at du har mer hederlige intensjoner enn det du gir inntrykk av her. VGS er ikke en syklubb, men mange elever later til å tro det, og folk som oppfører seg som om institusjonen er nettopp det ødelegger for alle andre som faktisk bruker skolen som et springbrett. Min venn på elektro gikk sammen med en gjeng med brødhoder som ikke hadde interesse av å lære eller følge med, og selv om han jobbet med fagene ble han rammet av slappfiskenes oppmøte; både av apatien, som gjorde noe med ham, men også av at lærerne måtte gjennomgå gammelt stoff om og om igjen, som gikk ut over hans læring og motivasjon. Intet er verre enn å sitte i en time og gjennomgå samme stoffet som man gjorde i de to foregående timene, fordi tre-fire idioter finner det for godt å investere bittelitt energi i arbeidet så de faktisk lærer noe.

  3. Leve posthornet

    Vigdis Hjorth

     

    En kort, politisk roman som omhandler kommunikasjonsrådgiveren Ellinor, som med ganske kort tidsfrist er nødt til å jobbe med å overtale Arbeiderpartipolitikere til å stemme ned det 3. postdirektivet på Arbeiderpartiets landsmøte 2011 (tror det er 2011). Hun er en grå og kjedelig person, men arbeidet mot postdirektivet gjør noe med henne, og dette er en personlig så vel som politisk reise vi får vitne. Boken er godt skrevet, men er skrevet med et ganske muntlig språk, og er litt annerledes enn språket jeg har møtt i andre bøker den siste tiden. Ikke noe galt i det, så lenge norsken er god er jeg fornøyd, og med språket i denne boken er jeg fornøyd.

     

    Det er en ganske kort bok, og jeg pløyet gjennom den på to ettermiddager. Den er langt fra handlingsmettet, men det var likevel interessant å følge Ellinor på hennes reise og se hvordan møtet med nye folk, det politiske arbeidet og lignende gjorde inntrykk på henne og nærmest revitaliserte henne.

     

    En god bok, og jeg kommer utvilsomt til å lese flere av Hjorths bøker, men den er ikke topplistemateriale heller. Det er en fin, kort bok man leser gjennom raskt, og som man legger bak seg ganske kjapt etterpå.

  4. Luther - sesong 1-3

     

    Luther er en mørk BBC-serie om DCI Luther, etterforsker i London-politiet, som dessverre kun består av 14 episoder totalt. I likhet med mange BBC-serier er det høy produksjonskvalitet over serien, og det er særlig tilfredsstillende å se en politiserie hvor hovedpersonen ikke forsøker å være så skinnhellig som overhodet mulig til enhver tid. Luther står med en fot på hver side av loven, og gjør sitt ytterste for å løse de ofte svært brutale og intrikate sakene han får på bordet. Serien byr på et relativt lite figurgalleri, men heldigvis et godt sådan, og man føler får virkelig sympati og antipati for de ulike folkene man møter. Jeg vil igjen understreke at dette er en mørk serie, og sakene de er nødt til å løse er ofte rystende greier. I sesong 2 og 3, som består av 4 episoder hver, opptar hver sak 2 episoder, med flere fremtredende røde tråder som binder alt sammen til en spennende og svært god serie. Jeg skulle gjerne hatt flere episoder, men noe av seriens kvalitet ligger vel i at den aldri føler noe behov for å trekke ut plottet ut.

     

    Anbefales!

  5. Leste gjennom Silmarillion i jul, og fikk blod på tann, så jeg bestilte like gjerne Unfinished Tales nå nettopp. Jeg har nærmest blitt litt besatt av universet i det siste, og gleder meg veldig til boken ankommer - håper den kommer dagen før en forelesningsfri dag, ellers er jeg nødt til å ta med en tjukk jakke jeg kan hvile nakken på mens jeg halvsover på bakerste rad..

  6. Har lest i underkant av 200 sider av Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen i dag - ikke at det er noen stor bragd, da boken er fylt av korte kapitler og mye luft mellom dem. Resten leses i morgen formiddag.

     

    Jeg har alltid ansett meg selv for å være en fyr som trenger handling for å komme meg gjennom en bok, men det at jeg storkoser meg med denne boka tilsier noe annet; det er en bok uten særlige inntriger og lite ekstern spenning, men er finurlig og utrolig godt skrevet. Språket i boka er noe helt annet enn det vi får servert av krimforfatterne, og også bedre enn det jeg har lest av annen norsk skjønnlitteratur, dog det er en skuffende kort liste jeg nå forsøker å forlenge. Jeg har Leve posthornet av Vigdis Hjorth liggende, og er klar begynne på den i morgen. Det er et rikt ordforråd, og med mange gode formuleringer og nærmest vakre setninger, og det har åpnet mine øyne for skjønnheten, anvendeligheten og bredden i det norske språket etter at jeg i en lengre periode har lest både skjønnlitteratur og pensum på engelsk, og kun benyttet meg av "hverdagsnorsk".

     

    Uansett, om du er interessert i en kort bok, flott skrevet og som byr på en langsom fortelling, mer vakker og finurlig (i mangel på bedre, mer beskrivende ord) enn spennende og handlingsdrevet, er dette en bok du burde sjekke ut. Den vant forøvrig Brageprisen 2014, og har mottatt lovord fra mang en kritiker.

  7. For at 60% av lånet skal omgjøres til stipend, må du bestå 30 stp. per semester i snitt - så om du tar en mastergrad, skal du ha bestått 300 stp. Men så vidt meg bekjent er det viktigste at du etter endt studie har bestått 300 studiepoeng, ikke at du har bestått 30 stp. i hvert enkelt semester, så selv om du stryker på konteeksamen blir lånet omgjort til stipend så lenge du dekker opp for de tapte studiepoengene ved å ta flere studiepoeng ett semester (jeg skal selv ta 45 stp. dette semesteret).

  8. Forsøk å etablere god stemning mellom deg og sensor. Om du får han eller henne til å smile og/eller le i løpet av de første minuttene, vil du merke at litt av nervøsiteten forsvinner. Det verste er om du får en gammal gubbe som er tilnærmet taus - da kommer du til å kjøre i konstant undring om alskens uviktigheter, og nervene blir mye mer fremtredende enn nødvendig. Det viktigste du kan gjøre er å forsøke å finne sensors frekvens og tune inn på samme frekvens selv, og du vil ha gjort deg selv en stor tjeneste.

  9. Jeg liker ikke all skrytet DLCene får, dette betyr bare at jeg må spille igjennom hele DS2 på nytt. Jeg klarte aldri krangle meg helt gjennom på PC etter å ha fullført det på 360, men jeg kan ikke gå tilbake til 30fps og dårligere teksturer, så da må jeg 'dessverre' bite i det 'sure' eplet. Søren heller, en god unnskyldning til å tilbringe nye 50timer i Drangleic. :D

     

    Hehe, jeg tror ikke du vil angre, særlig ikke hvis du liker brettdesignet fra Dark Souls - i DLC-ene er de lange korridorene erstattet med vertikale brett, og det er lagt inn incentiver for å backtracke, ikke bare warpe mellom bonfirene. Kan forresten føye til at det er utrolig morsomt med NPC-invaderne i DLC-ene, de er mye bedre enn de i hovedspillet. Uten å spoile noe, kan jeg bare si at de minner mye mer om PVP-invadere; på både godt og vondt. :D

    • Liker 2
  10. Jeg har nå spilt gjennom Crown of the Old Iron King, og jeg er storfornøyd. Det jeg sa om Sunken Crown gjelder også her - dette er i aller høyeste grad en DLC som trekker totalopplevelsen av Dark Souls II opp, og jeg liker svært godt loren om Old Iron King og Sir Alonne, som er svært fremtredende i spillet. Litt småskuffet over designet på noen av fiendene, men svært fornøyd med designet på andre. De standardfiendene er ganske kjedelige, og er identiske med de fra Sunken Crown, bare at disse ikke er omsvøpt i gift. Nye fiender er dog morsomme, særlig de som svever over bakken - de har et bevegelsesmønster som er uvant i starten. Dette er en vanskelig DLC, men jeg liker det. Anbefales i aller høyeste grad, og jeg tror jeg likte denne hakket bedre enn Sunken Crown - ikke av spilltekniske grunner, de var begge svært gode DLC-er, men jeg likte det visuelle og loren bedre (selv om Sunken Crown var god på disse områdene også). Høy kvalitet på DLC-ene så langt, og forventningene til Ivory King er høye!

×
×
  • Opprett ny...