Nuttery

Jeg har ikke boliglån, så jeg sparer ca 50% av inntekten min. Går rundt 10k på vanlig sparekonto (=boligsparing) og resten på aksjesparekonto. I praksis er det vel ca 10k i fond/aksjer i måneden, pluss minus.

Er det noen som har noe oversikt over dette? Jeg hadde en samtale med skatteetaten for en stund siden, og fikk inget godt svar.

Uten tvil. Jeg fører en viss oversikt i excel, og er nå på et punkt hvor formuen min stiger omtrent like mye som jeg har i årslønn per år. Det er gøy!

En annen årsak til at man vil sette bedøvelse er at det inneholder adrenalin, som gjør at det blør mindre, og derfor er enklere å få oversikt/få sydd pent/hva nå man skal.

Jeg er 100% enig i det du sier. Det er jo forsket på mange tiltak som er hensiktsmessig for eldres velvære (=livskvalitet), men som det dessverre ikke er ressurser til å gjennomføre i så stor grad som det burde. Et minimum jeg synes burde tilbake er laging av lunsj og middag PÅ avdelingene. Fersk og nylaget mat, med appetittelig uttrykk, som lukter godt.

Brennpunktdokumentaren viser uverdige forhold som ikke skal skje. Likevel står jeg ved at det er mange naturlige aldersmessige forandringer som fører til vekttap, som ofte fører til aggressive og uheldige tiltak til pasienten. Helsehus er en uheldig ordning, og det er uheldig at vi skal satse på så få liggedøgn som mulig i spesialisthelsetjenesten. Jeg jobber selv i spesialisthelsetjenesten, og føler på presset til å skrive ut pasienter så fort de kan stå på beina. Argumentet er ofte «de har kompetanse der også» (helsehus, sykehjem mm.), men alle vet jo at kompetansen er dårlig. Dette er en grov systemsvikt, og en illusjon som er laget for å rosemale hvordan ting er. Faktum er at helsehus er omtrent tilnærmet bemannet som et sykehjem, med enda dårligere pasienter. De er som en potet - skal ta i mot alt og alle, uten å kunne si nei. Ordningen med dagbøter til kommunen hvis de ikke klarer å «levere» er jo medvirkende til å skape en dårlig helsetjeneste for pasientene. Å gi is og brus til en eldre pasient med diabetes spørs helt på hvor alvorlig deres diabetes er, og hvilke behov de har. En eldre pasient med godt tablettregulert diabetes type 2 ville jeg eksempelvis vurdert å fjerne antidiabetikum (og akseptert at de ligger litt høyere i blodsukker) hvis de ikke liker å ta tabletter. Og en med insulinkrevende diabetes kan man kanskje vurdere å heller øke dosen insulin hvis det eneste han har lyst på er kake. Det er, og skal være, noe annet å behandle noen som har noen år til igjen og leve, og noen som skal leve i 50 år til. Dette har både med gjenværende livskvalitet, og hvilke bivirkninger/skader man rekker å dra på seg før man dør.

Jeg tenker det er relevant ift ressursbruk. Det er noe man må tenke på, enten man vil eller ei.

Det kan selvsagt ha sosiale forhold, men det å spise mindre (reduserte smaksløker, mindre aktivitetsnivå, mindre sult/tørstefølelse, rask metthetsfølelse) er vanlige aldersmessige forandringer. Da jeg jobbet på sykehjem var det stort fokus på medspising, men mange måtte motiveres sterkt for å få i seg et minimum av det de skulle. Dog mener jeg også det burde være fokus på sunnere og mer appetittlige middager, for eksempel. Det er selvsagt lov til å si nei til behandling, men de færreste gjør det (til tross for at de ikke ønsker å leve lenger). De blir sjeldent/aldri forklart at «ved å ta denne antibiotikakuren/annen behandling forlenger du ditt liv, mye mulig med dårligere livskvalitet. Er det noe du ønsker?». Eldre har stor respekt for legen, og gjør som oftest som anbefalt. Det er mange variabler i dette som gjør det vanskelig. Men jeg har også opplevd at en pasient (med avansert kreft) takket nei til antibiotikabehandling for lungebetennelse, og døde to dager etterpå. Hun følte seg heldig over at hun kunne bestemme når hun fikk dø, istedenfor å gå en vond og uviss fremtid i møte mtp sin uhelbredelige kreftsykdom.

Det er selvsagt vanskelig å sette et tall på dette. Men f.eks bør man vurdere nøye om det gagner Ruth (85 år) med dårlig funksjonsstatus å sette i gang med kreftbehandling, om Per (84 år) som har vært deprimert og lam etter slag for 10 år siden skal ha antibiotika for sin lungebetennelse, og om det skal settes inn rikelig med tiltak når Tove på 80 år, med utpreget demenssykdom, begynner å spise mindre. Er det etisk riktig det vi driver med? Gir vi god livskvalitet ved å forlenge livet? Hvilket liv forlenger vi? Skal alle henvises inn i spesialisthelsetjenesten? Og ikke minst; er det nyttig bruk av ressurser?

Tenker i utgangspunkt livskvalitet opp mot behandling/livsforlengende tiltak. Jeg jobber selv i helsetjenesten med alvorlig syke og synes det er et alvorlig etisk problem hvor mye og lenge man behandler noen.

Helsen har blitt så bra at mange lever lenger, men medisinske fremskritt har også gjort at mange lever lenge med betydelig dårligere helse og funksjonstap. Det er et tveegget sverd. Forsåvidt er jeg enig i utsagnet om at vi må ta mer ansvar for oss selv - men kanskje ikke slik Kjerkhol mente det. I dag finnes mer helsekunnskap man kan praktisere i løpet av livet for å potensielt ha bedre helse i alderdommen. I tillegg burde eldre i større grad akseptere å kjøpe seg tjenester (såfremt de har råd til det), f.eks husvask. Jeg har selv to bestemødre, vel bemidlet, som nekter å betale noen for å vaske - som i praksis blir enda en ting pårørende må gjøre. En real forventningsavklaring er jeg helt enig i at hadde skapt bedre rammer for begge parter - både pårørende og det offentlige. Uansett kommer man nok ikke unna at det er behov for flere døgninstitusjoner. Hvis folk skal leve til de er 100, så er det dessverre baksiden av mynten.

Nå skal jeg banne i kirka, men; økt levealder er ikke bare positivt og noe å skryte av. Forventet levealder på 80-85 år, dvs at mange lever lenger, er ikke nødvendigvis positivt. Hverken på individnivå eller fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det hadde nok vært en fordel å falle fra tidligere, enn å leve i 5-10 år ekstra, hvorpå mange har dårlig livskvalitet og store hjelpebehov. Men jeg forstår at det aldri kommer til å bli en debatt hvor dette kan prates om. Et annet tema er at forventningene til helsetjenesten må skaleres ned kraftig, og pårørende må dessverre ta større ansvar for sine. Det sier seg selv at en helsetjeneste finansiert av det offentlige ikke kan være både sjelesørger, aktivitør, følge til ulike konsultasjoner (lege, frisør, fotpleier), bedrive husvask, klesvask etc, alle tilsyn etc. Idéen om at pårørende i stor grad bare skal komme på kosebesøk er for meg helt fjern og må avskaffes. Mine år i helsetjenesten har gjort meg redd.

Jeg sitter stille i båten. Synes det er interessant å følge med på investeringene, og får selvsagt litt vondt av det. Er jo en emosjonell sjel, tross alt Den eneste forskjellen jeg har gjort er at jeg legger av litt mer til sparing på sparekonto. Jeg antar jeg kommer til å flytte i løpet av en 5-års periode, og jeg tar ikke sjansen på at det lønner seg å likvidere noen investerte midler innenfor den tidsrammen.

Jeg har ingen anelse. Har fått nytt modem og router i alle fall... Aldri hatt noe problemer med internett tidligere.

Det har faktisk ikke kommet noe informasjon i det hele tatt, annet enn en installatør som kom og ba meg laste ned "eero" appen. På ISP står det NextGentel, så det er vel kanskje det som er internettleverandør.

Hei, Har tidligere hatt internett fra Telenor som fungerte godt. Borettslaget har gått over til fibernett fra "eero" (?), som skulle fungere bedre. Ofte faller nettet ut når jeg scroller på mobilen, f.eks slik at videoer på instagram spiller i 1-2 sekunder og ikke laster. På datamaskinen kan jeg se noen videoer på Youtube, men de fleste lagger og er umulig å spille av. Når jeg kjører hastighetssjekk på nettet er det topp hastighet. Ofte kan en video ikke ville la seg avspille på datamaskinen, men går fint på mobilen. Ingen av disse tingene var et problem før. Noen tips?