Mariblomst

Jeg synes det er så ille når tråder som dette blir stående, som vitnesbyrd om triste liv. Derfor dette siste innlegget, som en liten happy ending

Gode venner tok en alvorsprat med meg. De hadde visst snakket om det i et par måneder, at de måtte det. Jeg reagerte helt feil, smilte og sa at jeg har det kjempefint, fantastisk, faktisk. Vet at jeg kanskje burde sagt noe om at jeg har vært litt bekymret selv også, og at jeg er lei for å ha bekymret dem. Det var bare at denne alvorspraten kom like etter at en forelskelse hadde "rammet" meg.

Jeg har ingen planer om å basere min lykke på noen andre, men det å møte han her, det "satte fart" i meg, vekket meg, og minnet meg om hvem jeg er. Uansett hvordan det går med denne fyren vet jeg nå at jeg kan støtte meg på vennene mine, og ikke minst på meg selv. Jeg har kommet inn i treningsrutiner og har et bra kosthold igjen. Normal døgnrytme. Ingen tanker om at jeg godt kan dø. Jeg er meg igjen.

Plutselig kan det skje ting som for noen timer får en opp av det triste. Da kan man rekke å komme litt i gang igjen, man husker hvordan det er å være glad. Samtidig må jeg også si at min plan var å oppsøke helsesøster i dag. Det ble bare ikke nødvendig, denne gangen. Opplever jeg dette igjen, kommer jeg til å gjøre en del annerledes: Jeg vil snakke mer med venner og familie, og mye tidligere vil jeg også gå til lege (kanskje det virkelig er noe feil med meg!). Samtidig er det også viktig å ikke bli for redd for at den nedstemte følelsen skal vare evig. Sånt gjør det hele bare verre, hvertfall for min del. Det er ganske vanlig å være nedstemt iblant, det er ikke farlig i seg selv, og ting blir ofte bedre, bare man gir det litt tid! For min del hjalp det også å bare skrive og reflektere litt rundt dette. Det å spise frokost med verdens fineste mann var heller ikke feil, kan anbefales

Nå skal jeg sove Takk, god natt og farvel!

Takk, igjen, for gode svar. Mye mulig jeg i det minste prater med helsesøster på campus (har ikke råd til legetime nå). Skal prøve å gjøre mer av ting som gjør meg glad. I dag har jeg både gått tur og trena, hjalp ikke noe, men det blir nok bedre etter hvert, sikkert.

Akkurat nå er jeg så lei meg at alt ser helt håpløst ut, kunne ønske jeg hadde noen å støtte meg på som tålte å se meg trist. Jeg er egentlig ikke ensom, men denne tristheten gjør meg ensom fordi jeg ikke kan dele det med noen.

Jeg har ikke kommentert alt dere har skrevet, men jeg tar det til meg, og tenker over det. Tusen takk.

Takk for svar, dere. Jeg setter virkelig pris på det.

Det er sant, Logaritmemannen. Jeg må komme meg på trening igjen, i det minste, så kan det jo hende resten kommer etter hvert. Kanskje jeg bare må skjerpe meg, bare fortsette å leve vanlig uten å være på topp. Jeg skjønner at det er det mest fornuftige, selv om det føles helt umulig akkurat nå.

Vennene mine blir så lett bekymra for meg, så jeg kan ikke si noe til dem, alle går tunge studier, og jeg vil ikke at de skal ha meg å tenke på i tillegg. Jeg vil være noe positivt for dem, ikke en byrde. Så jeg later egentlig stort sett som at jeg er glad. Det samme gjelder familien, så nei, har ikke snakket med noen. Annet enn dette innlegget, da (som strengt tatt er skriving ).

AvidGamer, jeg tenker tanken selv, at det må ligge noe bak. Men det har ikke skjedd noe som helst. Jeg bare gråter og gråter, det skal praktisk talt ingenting til. Føler meg helt hjelpesløs, og skjønner ikke hva som skjer. Når jeg har hatt noe ordentlig å være lei meg for tidligere, har jeg tatt det bra, snakket med venner, trent, grått og etter hvert blitt glad igjen. Nå har jeg ingenting å gråte for, men alt føles langt gråere enn noensinne.

Hei!

Jeg føler meg så forferdelig trist iblant. Ikke sånn hele tida, men nesten med en gang jeg er alene, særlig på kveldene. Nå sitter jeg på rommet og gråter, de andre i kollektivet mitt sitter på hvert sitt rom. Vet at både de og resten av vennene mine ville blitt bekymret hvis de visste, så jeg sier selvfølgelig ikke noe særlig, annet enn at jeg er veldig sliten for tida.

Men jeg gråter hver dag, og om morgenen ser jeg ikke helt vitsen med å stå opp. Jeg har nesten ikke lest noe av pensum dette semesteret, og har tydeligvis sluttet å trene. Trening pleide å gjøre meg glad, de siste gangene ble bare gråtingen utsatt til seinere på kvelden, sånn at jeg også fikk mindre søvn. Jeg koser meg ikke ordentlig med mat, jeg ler ikke helhjertet av TV-serier lenger, orker ikke å lese skjønnlitteratur, og gleder meg egentlig ikke til noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få snudd dette, vet ikke engang hvorfor jeg er så veldig trist.

Er det noen som har råd om hvordan man henter seg inn og kommer seg 'opp på beina' igjen?

Beklager sutring. Måtte bare lufte følelsene litt.

Min greie, da. Det er ikke tilfeldigvis noen her som synes det er en god idé å hooke opp med en man bor med i bokollektiv? Har gjort det, og det bør vel ikke skje igjen ... Men jeg vil, vil, vil!! Kjekt å ha en lett tilgjengelig fuckbuddy? Og altså, man må jo ta noen sjanser i livet?

 

Er skeptisk pga hva som hadde skjedd om en av dere fikk følelser. Mye drama?

Skjønner hva du mener. Men tviler på om han får følelser for meg, mye mer sannsynlig at det er jeg som får følelser. Og det er på en måte greit, for jeg er ikke en veldig dramatisk person, som ville skapt dårlig stemning i kollektivet eller noe. Jeg tenker litt på at det, dersom vi holdt på litt (samme om det er med eller uten følelser), likevel kunne blitt kleint for de andre to som bor der. Jeg kommer nok uansett ikke til å gå inn for å hooke opp igjen, men må ha bestemt meg på forhånd for om det er en situasjon jeg eventuelt kan sette meg selv i dersom han gjør flere tilnærminger. Får tenke litt. Men rop ut hvis noen har sterke meninger eller gode råd!

Sorry, jeg har dårlig med råd til deg, anonyme over meg. Du kunne kanskje spurt om hun var kjent i området, eller sagt noe om at hun så kjent ut? Ah, aner ikke, er ikke god på sånt!

Min greie, da. Det er ikke tilfeldigvis noen her som synes det er en god idé å hooke opp med en man bor med i bokollektiv? Har gjort det, og det bør vel ikke skje igjen ... Men jeg vil, vil, vil!! Kjekt å ha en lett tilgjengelig fuckbuddy? Og altså, man må jo ta noen sjanser i livet?

Hm, skjønner litt hva du mener. Jeg hadde en fase hvor jeg var veldig sånn, vet ikke helt hvorfor, egentlig. Noen ganger har man kanskje bare behov for den spenningfølelsen, uten at man egentlig er klar for noe mer? Jeg aner ikke. Nå har det gått litt over for min del, men fortsatt kan jeg snu fra interessert til absolutt ikke interessert hvis jeg føler han blir for innpåsliten eller masete.