Jump to content

Mariblomst

Medlemmer
  • Content Count

    32
  • Joined

  • Last visited

Posts posted by Mariblomst


  1. Tror kanskje du burde fokusere på å ikke la en jobb gå inn på deg såpass som den gjør, det er tross alt kun en jobb. Antageligvis burde du nok også snakke med noen, denne tråden er rimelig lik tidligere tråder av deg, så det virker ikke som du har det så bra med deg selv.

     

    Nja, skjønner hva du mener med at tidligere tråder ligner, har hatt mine "nedeperioder" tidligere. Jeg har sikkert en sånn greie med å knytte prestasjoner og selvtillit sammen med selvfølelse (som kanskje egentlig bør være mer stabil, og ikke forandre seg etter hva man presterer i forskjellige situasjoner). Stort sett har jeg det veldig bra, det er bare at det er når alt ikke føles bra at jeg har behov for å dele ting, og skrive innlegg her.

     

    Uansett, så er jeg egentlig ikke trist nå om dagen. Jeg har det bra, har ikke noen følelse av at alt i livet er håpløst eller noe sånt. For å tydeliggjøre forskjellen fra de tidligere innleggene du nevner, så kan sikkert de følelsene tolkes mer som depresjon eller nedstemthet, mens problemet nå kan minne mer om angst, selv om det ikke er i noen sånn stor skala.

     

    Måtte bare forklare meg litt der ;)

     

    Men takk for svar. Du har nok helt rett i at jeg må huske at det bare er en jobb. Skal prøve å tenke mer sånn på det :)


  2. Da må du ikke være redd for å spørre om ting du er usikker på. Du er helt fersk slik jeg har skjønt dette så at du er usikker og ikke like effektiv som andre er jo helt normalt. :)

     

    Neida, takk for at du sier det :) Det er det at alle de andre også har det travelt med fulle lister, så når jeg trenger det mest er det heller ingen andre som har tid til å hjelpe. Sommervikarene har like lange lister som de som har jobbet der lenge, og det virker som de andre sommervikarene får til mer enn meg. Jeg vet jo at jeg får til mye annet, men i akkurat denne jobben føles virkelig alt håpløst. Men jeg skal hvertfall holde ut morgendagens vakt, det må jeg jo, så får jeg se hva jeg gjør til uka, når det er noen på kontoret og mer personale. Ellers er arbeidsmiljøet veldig godt, kollegene mine er flotte mennesker som jeg liker, så det skal jeg hvertfall ikke klage på! :)


  3. Tusen takk for svar, dere! Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette enda, men svarene hjelper meg å resonnere litt bedre.

     

    Jeg trenger pengene, men siden jeg har tjent litt allerede, ville jeg nok sluttet om jeg kunne. Føler bare ikke at det går an, de har tross alt regnet med meg i det puslespillet det er å sette opp sommerturnus når mange vil ha ferie. Men vakta jeg hadde i dag var enda verre enn det noen gang tidligere har vært, og hvis jeg ikke snart mestrer arbeidet bedre, gjør jeg så lite nytte for meg at jeg like godt kunne sluttet.

     

    Kanskje du har rett, Ole_Marius, kanskje det er verdt å snakke med noen, om ikke annet, så hvertfall be om mer opplæring eller hjelp på de tyngste brukerne. Jeg er usikker, føler jeg blir mer en belastning enn en ressurs der.

     

    Lucre; Takk for motiverende ord! Du har nok rett i at det hjelper å kunne rutinene. Det er bare det at det er så mange forskjellige brukere, og så mange forskjellige rutiner! Jeg bruker for lang tid hos hver bruker, bare det å f.eks. ta på noen støttestrømper kan ta kjempelang tid. Så blir jeg forsinket, brukerne må vente på meg, og noen blir veldig sure. Vet ikke om jeg rekker å lære meg rutinene til hver bruker i løpet av sommeren, sånt som dette lærer jeg tydeligvis veldig tregt ... Men ja, takk for anerkjennelse av at det faktisk er krevende å jobbe i helsesektoren! :)

     

    Extraterrestrial, takk for opplysningen, det kan nok være nyttig for noen! :) Jeg sliter ikke egentlig med angst, men jeg er vant til å få til det jeg gjør. Det er mangelen på mestringsfølelse (og det at noen brukere kjefter og er ordentlig sure) som gjør at jeg gruer meg til jobb. Jeg mestrer det rett og slett ikke. Det er bare en sommerjobb, ellers ville jeg nok vært helt sikker på at oppsigelse måtte leveres.

     

    Hansien; Jada, hadde fem opplæringsvakter, så jeg er nok bare utrolig tunglært på dette området! Jeg følte det var utrolig mye å lære, og klarte rett og slett ikke å ta opp så mye nytt i løpet av den tida. Fortsatt er jeg kjempeusikker, og altfor lite effektiv. Åh, som jeg savner eksamenslesing! :p


  4. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, trenger vel bare å få ut noen tanker før jeg legger meg. I morgen skal jeg tidlig opp, og på jobb. Jeg har sommerjobb i hjemmesykepleien, og har aldri jobbet med noe lignende før, men nå har jeg hatt denne jobben i fire uker. Fortsatt føler jeg meg fullstendig inkompetent når jeg er på jobb. Jeg gjør så godt jeg kan, men er ikke rask nok, ikke flink nok. Jeg gråter i pausen hver dag, og sliter med å sovne både hvis jeg skal jobbe dagen etter og hvis jeg har jobbet på kvelden.

     

    Hele sommeren skal jeg jobbe. Jeg hadde ikke sett for meg at dette var noen drømmejobb, men at den skulle føles som et mareritt kom uforberedt. Jeg har selvsagt hatt andre jobber før, og vet hvordan det er å føle at det er kjedelig og slitsomt at man skal jobbe. Sånn er det noen ganger. Dette er annerledes. Jeg skjelver og er ordentlig redd, både før jobb og på jobb.

     

    Hvis noen har tips til hvordan jeg best kan komme gjennom dette, tas de imot med stor takk.


  5. Vi studerer sammen og har hatt de samme forelesningene i et halvt år, men har truffet hverandre før det. Jeg merker ingen form for avvisning når jeg snakker med hun, hun er hyggelig, spøkefull, osv. Jeg får desverre ikke truffet henne så mye utenom forelesningene (som det er ganske få av), derfor prøvde jeg å ordne med kaffe eller noe sånt. Anonym poster: 5b5c605f9483b7c628c8b07b4e2f71fb

     

    Skjønner. Hadde vært enklere hvis dere satt på samme lesesal eller noe også, så hadde det blitt mer naturlig å ta pause sammen. Men altså, virker ikke som det gjør noe om du spør henne en gang til om å ta en kaffe :) Eventuelt kan du jo prøve å få i gang en kollokviegruppe, sånn i eksamensinnspurten? Eller du kan foreslå å lese sammen eller gjennomgå det viktigste av pensum sammen :) Finnes vel morsommere ting å gjøre, men med sånt følger også pauser ;)


  6. Skulle helst hatt noe annet enn kaffe siden den er blitt litt "slitt" er jeg redd. Muligens lunsj en formiddag i byen, men det er vel muligens en sjanse for at hun asvlår da det forutsier at hun må til byen i 12-tiden.

     

    Kanskje kaffe ikke er så galt, likevel... Anonym poster: 5b5c605f9483b7c628c8b07b4e2f71fb

     

    Hvordan kjenner du henne? Hvis du møter henne iblant, sånn naturlig (f.eks. på skole, jobb, fritidsaktivitet, med venner etc.), kan du jo bare flørte litt, prate litt mer med henne, og kanskje tulle litt, sånn at dere på en måte får mer til felles, og det blir mer naturlig å henge seinere. Skader ikke å flørte, og likevel la henne lure litt på hva du vil ;)

     

    Men nå vet ikke jeg hvor godt du kjenner henne, hvordan du kjenner henne, hvor ofte du møter henne eller noen ting, da, så mulig jeg gir litt feil råd. Det må du nesten vurdere selv :)


  7. Ser den, men med mye følelser i bildet er det sjeldent så enkelt.

     

    Enig der. I mitt tilfelle var det forresten mer sånn at jeg ble "dumpet" av en jeg bare holdt på med. Han er en bra kar, sa ifra på en ordentlig måte. Klart jeg er lei meg, men at det finnes én som er så bra gir meg tro på at det finnes flere.

     

    Men selv om brudd mellom kjærester selvsagt er i en helt annen skala og mye vondere og vanskeligere, mener jeg fortsatt at det å dumpe noen i seg selv ikke gjør noen til en drittsekk. Det MÅ være lov til å ta valg som er rette for en selv, man kan ikke fortsette å være sammen med kjæresten bare for hans/hennes skyld. Mener virkelig det er måten man gjør det på som teller :)


  8. Stemmer det. Han kan være kontrollerende og litt sjalu. Han er jo 12 år eldre enn meg (jeg er 18), så føler han skal bestemme litt vel mye over meg i blant - det er sikker pga aldersgorskjellen.

     

    Det du sier er nok veldig sant. Jeg er ganske sikker på at ikke vil passer godt nok sammen til å skulle være sammen "for alltid", men uansett er tanken på å miste han utrolig skremmende. Som du sier, så er jeg jo veldig vant til å ha han rundt meg, og er nok litt for avhengig av han. Han gir meg jo den tryggheten jeg er redd jegvikke vil klare meg uten.

     

    I går var jeg litt nede fordi jeg begynte å tenke så voldsomt. Vet ikke helt selv hva jeg vil med denne tråen. Er vel bare usikker på hva som er det riktige; å bli hos han eller ikke. Tanken på å miste han er helt grusom - pga den avhengigheten og tryggheten.. Selv om jeg som sagt er ganske sikker på at han ikke er "the one".

     

    Takk for tilbakemeldinger, folkens.. Har dessverre ikke så mange jeg kan snakke med om dette.

     

     

    / TS

     

    Skjønner veldig godt at dette ikke er lett, altså ... Men så er det dét da, at man kan stille spørsmål ved om det blir noe lettere å eventuelt gå fra ham seinere. Jeg tror egentlig heller at man blir mer avhengig med tida, og at det å "løsrive" seg kan bli enda vanskeligere etter hvert. Nå kjenner selvsagt ikke jeg hele situasjonen, med følelser og sånne kompliserende ting, men jeg håper likevel at du gir singellivet en sjanse. Uansett hva du velger, kan jeg hvertfall si at jeg heier på deg! Tenker nok du kan være mer selvstendig enn du tror ;)


  9. Husker det forrige innlegget ditt; og husker jeg rett var kjæresten din veldig kontrollerende og sjalu ..? På bakgrunn av det vil jeg påpeke at savnet kan være et tegn på en slags "avhengighet" også; altså, du er kanskje vant til at han alltid er der, og på en måte er det vel også en trygghet i det. Samtidig er du jo helt sikkert også glad i ham, selv om forholdet er vanskelig. Det at du savner ham nå trenger ikke å bety at du fortsatt ville savnet ham etter et år uten ham. Tror ikke du bør tillegge det savnet altfor mye vekt. Et eventuelt brudd ville nok vært veldig tungt, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke ville vært riktig på lang sikt.

     

    Jeg er selvsagt bare en tilfeldig person på et forum, så håper du har noen nære venner eller noen andre som kjenner deg godt som du kan snakke med. Det er jo et ganske viktig valg! :)


  10. Jævlig oppførsel av eksen din, ts.

     

    Alle gutter er ikke sånn (heldigvis!). Men det er ikke så sykt fantastisk med de der snille go'guttene, som tar alt så seriøst heller. Umulig å bli kjent med noen som er livredde for å såre deg, og derfor MÅ være hodestups forelsket for å kunne fortsette å rote. Hvordan blir man kjent uten å henge sammen da? Hvordan blir man forelsket uten å kjenne hverandre? asdfghjkløæ utbrudd :wallbash:

     

    Måtte sitere meg selv her, og slenge med en liten redigering. Det som er fint når gutter (og helt sikkert også jenter) prøver å ikke være drittsekker, er at det faktisk er mulig å til slutt få en god avslutning på ting. Så lenge man viser at man fortsatt bryr seg om og respekterer den man "dumper", så er man ikke en drittsekk. Det er lov å avslutte, både forhold og det å "ha noe på gang", men det føles så mye bedre for den andre om man gjør det på en åpen og grei måte. Er skikkelig glad etter en avslutningsprat nå, jeg! Og jeg er den av oss som egentlig ville fortsatt å 'drive på' litt til :)

     

    PS: Beklager om det var litt utenfor temaet i denne tråden. Men altså; bra menn finnes! :):w00t:


  11. Jævlig oppførsel av eksen din, ts.

     

    Alle gutter er ikke sånn (heldigvis!). Men det er ikke så sykt fantastisk med de der snille go'guttene, som tar alt så seriøst heller. Umulig å bli kjent med noen som er livredde for å såre deg, og derfor MÅ være hodestups forelsket for å kunne fortsette å rote. Hvordan blir man kjent uten å henge sammen da? Hvordan blir man forelsket uten å kjenne hverandre? asdfghjkløæ utbrudd :wallbash:

    • Like 2

  12. TUSEN TAKK!!!! Det der hjalp faktisk helt sinnsykt mye, spesielt det siste du sa! At andre vil være helt rette senere TAKK

    Så bra at det hjalp!! :D Veldig fint at sånne erfaringer, som er triste når de skjer, kan være til hjelp for andre! :)

     

     

    HAHA, var på fest med folkehøyskolen i går. Trur du faen ikke drittkjerringa begynner å kline med en av mine venner her på skolen RETT foran trynet mitt, med masse folk i rommet. Samtidig som hun sa "håper resten av skoleåret ditt blir bra" til meg for 4 dager siden. Haha, tidenes latterligste kjerring. Hun var definitivt ikke noe å satse på uansett, jenter som oppfører seg sånn er ikke hva jeg er ute etter! HORE. Er ihvertfall glad for at jeg slipper å deppe noe mer over hun, nåå skal jeg finne meg MYE bedre som vet å oppføre seg og som ikke går inn for å ødelegge vennskap.

     

    Fy søren. Dårlig gjort. Har opplevd nøyaktig det samme en gang. Sånt stikker noe så ekstremt, er som en fysisk smerte. Men ja, nå vet du. Hun gjorde noe utrolig hensynsløst og dumt der. Håper du kan kjenne litt på sinnet også, det kan være en god drivkraft til å holde seg i gang, og "bevise" at du klarer deg fint uten henne :)


  13. Huff, føler så med deg! Men kjærlighetssorgen går helt sikkert over etter hvert.

    Jeg tror det er viktig at du husker på at det ikke er deg det er noe "galt" med, og at du heller enn å tenke på hvor trist det er at det ikke ble noe mer er glad for de gode minnene. Det å sjelden se henne er gull, så sånn sett er det flott at folkehøgskoleåret snart er over. Greit å bevilge seg litt tid med sørging, men så tror jeg det er lurt å si seg ferdig med det. Da bør du prøve å tenke så lite som mulig på henne, finne på noe annet hver gang hun dukker opp i tankene, og gjøre ting som får deg til å føle deg bra. Om det er å trene, henge med venner, jobbe, feste eller vaske hjemme er egentlig det samme - så lenge det ikke blir for mye av det gode. Hold i gang rutiner, fortsett livet, og ikke la deg synke for langt ned i triste tanker.

    Det finnes veldig mange bra mennesker i verden, og du kommer helt sikkert til å møte andre jenter som du liker like godt og også kan forelske deg i. Det er ikke sikkert det vil føles likt som du har følt det for denne jenta, men det kan være like bra.

     

     

    Selv har jeg også en liten "kjærligetssorg" akkurat nå, ikke sånn like ille som for deg i det hele tatt, men fortsatt noe av det samme. Jeg har blitt kvitt noen dumme følelser ved meningsløs roting med gutter på byen. Tror ikke akkurat det er så lurt som hovedstrategi (selv om det hjelper litt), så fikk selv hjelp av å prøve å gi deg et godt svar her. Ta vare på deg selv, få tankene over på andre ting enn henne og husk at dere kan ha vært rette for hverandre der og da, men at andre vil være helt rette for deg seinere.

    Masse lykke til!


  14. Hei Reflected!

    Jeg skjønner du er i en vanskelig situasjon, og at dette ikke er noe lett valg for deg. Kjæresten din har helt sikkert mange gode sider, som du også skriver at han har. Men selv om han har mye positivt ved seg og du er glad i ham, så synes jeg ikke denne utviklingen høres bra ut. Det ser ut som han er veldig kontrollerende, og jeg vil si det er merkverdig at han ikke støtter deg mht. skolegang eller vil ha deg med når han skal møte venner. Det er vanskelig, og sikkert ikke lurt, å skulle si noe om andres forhold, som jeg strengt tatt ikke vet noe om. Men likefullt tror jeg at jeg, hvis jeg var i din situasjon, ville gjort det slutt. Tenker faktisk at jo før, jo heller, for uten sosialt nettverk og jobb der du bor blir du bare mer og mer avhengig av ham, og da blir det verre å gjøre det slutt. Nå har du et hav av muligheter foran deg!

     

    Uansett hva du gjør ønsker jeg deg lykke til :)

    • Like 2

  15. Puh, slitsom dag i går. Fest fra morgen til ... nesten neste morgen. Merket at bare det å ha en innstilling om å ville rote med noen gjorde meg mer disponibel for nettopp det. Var nære, men fant likevel ikke nattens 'den rette', gikk hjem alene og sov med puta mi :) Hadde vel egentlig fått alt jeg måtte ha av intimitetsbehov dekket i løpet av kvelden uansett :p

     

    Skriver med litt promille så beklager visst det ikke gir noe mening. Jeg har heller ikke lest igjennom de andre postene. Er nok av menn (kvinner?) der ute som vil ha deg. Alle går gjennom en eller flere tøffe tider i livet. Du må bare huske at det blir bedre! Prøv å tenk positivt og hold på med noe du er glad i. Ikke styr på med en gutt fordi du trenger komforten, det blir det bare styr av. Anonym poster: 5a247e0a316b320e81e4d8c2a6df5e1d

     

    Jeg leser sikkert med promille også! Men synes det du skriver ser fornuftig ut. Klart ting blir bedre. Og kanskje jeg ikke skal finne noen "ventegutt". Tror jeg bare får ta ting litt som de kommer. Takk for svaret ditt! :)

     

    Jeg ville da ikke si at du blir mindre selvstendig av savne nærheten og relasjonene til andre mennesker! Det å være selvstendig vil si å klare seg selv i alt man møter på i livet, det å vokse opp er vel den perioden man går over til å bli selvstendig. Du klarer deg jo helt fint uten denne intimiteten, eneste er at du gjerne kunne hatt mer av det. Samme er det (antageligvis) med studentøkonomien din nå; du har nok penger, men kunne gjerne hatt mer til å gå berserk på shopping i London ;) Er helt enig med deg, det verste er å miste den intimiteten man har blitt vandt til, noe man stort sett merker når et forhold blir slutt. Vet ikke hvor mange forhold du har vært i, men om du har så vet du hva jeg snakker om. Når det ble slutt mellom meg og første eksen merket jeg det ekstra godt, og da gjorde jeg som Slimda nevnte noe om tidligere; bare være ute på alle sosiale events som man kan, fylle tomrommet med venner og familie :)

    Skjønner hva du mener, og er nok enig. Jeg bare synes det er skummelt å føle seg avhengig av noen, og selv om man sånn objektivt sett ikke er det, så kan man tro man er det, og da blir det på en måte sant i sine konsekvenser. Jeg har ikke hatt en eneste kjæreste, så aner vel egentlig ikke hva jeg snakker om. Men selv om jeg ikke kan forestille meg nøyaktig hvordan det føles, tror jeg likevel jeg skjønner at tapet av den intimiteten og nærheten kan føles veldig tungt. Jeg er sikkert litt redd for å få et for nært forhold, fordi jeg ser for meg at jeg villle savnet det veldig i etterkant igjen.

     

    Joa, hvor mange andre går ikke i rød bukse der da!? xD Lykke til Slimda! Håper du har en innebygget radar for jenter som trenger kos! :p Hadde x-russefest her nede forrige helg, og jeg tror forholdet mellom rød-russ og alle andre var ca 1:200 :p Jeg kunne telle alle med ikke-rød-bukse på en hånd, mens jeg vet at det var ca 700 stk der :p

    Hehe, derfor jeg skrev det, ville nok ikke skrevet noe jeg kunne kjennes igjen på :) Men skulle nesten tro noen kjente meg igjen herfra, sykt mange kosegutter ute i går :p

    Edit: Etter å ha hørt mer om hvor full jeg var har jeg mest sannsynlig sagt tydelig ifra til de fleste at jeg så etter en å sove med. Ingen trengte noen innebygget radar for å få med seg at jeg ville kose, med andre ord!

     

    Trondheim er litt langt unna for en kos. Tror jeg heller springer ut i Oslos gater for å finne kos. :tease:

    Whaaat, reiser du ikke land og strand for en klem fra meg? :ohmy: Du vet ikke hva du går glipp av nå!

    • Like 1

  16. Hahaha, kom nettopp hjem fra jentekveld, og burde vel lagt meg, men elsker digresjonen her, veldig lov :D Orker ikke å slenge meg med å kommentere der, men ja, liker det :) Og hurra for galgenhumor, det er livsviktig!

     

    @Mariblomst - Problemet med dagens "løsning" på dette tomrommet er det at man kan enten rote rundt med noen en kveld, sove sammen og nyte nærheten til morgengry, men tomrommet kommer til å bli minst like stort igjen dagen derpå. Det er liksom ikke noen permanent løsning på "problemet" :/ Problemet på den andre siden av scalaen igjen er dette med å finne en partner som man virkelig liker og aksepterer for alle sine feil og mangler, noe som ikke er en kort prosess å finne seg. Skulle nesten vært en tilsvarende løsning til klassisk One-Night-Stand og Fuck-Friends, bare uten det seksuelle og heller bare kosen. Det å ikke å ha noe ansvar ovenfor personen, og bare ha en gjensidig uskreven "avtale"

    Jeg skjønner hva du mener. Samtidig vet jeg ikke helt om det å ikke ha det "behovet" dekket egentlig er noe problem. Har aldri vært noe problem for meg før. Så selv om jeg gjerne vil ha en å ha en sånn relasjon til, så er jeg litt redd for å bli mindre selvstendig av det, at jeg skal bli så vant til å ha noen der at det blir verre å klare seg uten når personen forsvinner. Men sånn egentlig, så er jeg enig med deg, en "koseavtale" må være perfekt, rart det ikke er en like kjent og utbredt greie som fuckfriends!

     

     

    Bare å stikke innom.

    Du finner meg på x-russefest i Trondheim i morgen. Har på rød bukse :fun:

     

     

     

    Det er alltids noen som er den rette, men av og til tar det bare litt tid. Hadde hun jeg var sammen med først ikke hatt psykiske problemer hadd jeg ikke hatt problemer med å være sammen med henne. Men ADD, bipolar og maniske depresjoner kan bli litt for mye. Jeg er snart 24 år og singel, men er vant til å ha sengen for meg selv, selv om det å ligge inntil en kvinnes kropp og snakke om personlige ting mens du kjenner nærhet og varme er en herlig ting.

     

    Det er en innstilling og vanesak som jeg tror alle klarer å innstille seg på bare de bestemmer seg for det.

     

    Det at du har valgt å ikke bry deg om enkelte ting er ikke så bra, det er et dårlig tegn på hvordan en føler seg og noe en bør tatt tak i. Da kan det hjelpe å snakke med andre om problemene eller tilfredsstille sine behov gjøre det bedre for seg selv.

     

    Selv har jeg levd i sølibat nå i snart to år, selv om jeg skulle ønske jeg slapp det, men jeg erstatter det med å tilfredstile meg på andre måter som sosial prat med kompiser og noen spaserturer i uka, og det gutter ellers gjør for seg selv ;)

     

    Tja, det kan vel hende det finnes noen som er "den rette", men ja, tror det i mitt tilfelle kan ta sin tid å møte han. Skjønner det ble for mye for deg når hun hadde så mye problemer. Det er ikke lett å bære en sånn byrde. Kanskje det var best for både deg og henne at det gikk sånn ... Jeg vet ikke, kan jo ikke si noe om det. Men skjønner at sånne lidelser kan tære på.

     

    Fint du klarer deg så fint alene :) Jeg tror også at det er noe alle kan klare, og jeg klarer det egentlig utmerket jeg også. Det er kanskje bare nå, etter å faktisk sove sammen med en jeg slett ikke var forelsket i, at jeg merket at det gjorde meg lettere til sinns, bare på grunn av nærheten, og ikke på grunn av noen andre følelser. Er litt usikker på om det er et behov jeg bør dekke, eller om jeg skal overse det.

     

    Det er nok noen ting jeg overser litt. Men jeg har tatt tak i problemene før, og har faktisk, selv om det ikke ser helt sånn ut her, blitt ganske mye bedre på å håndtere dem enn jeg var før. En kategori problemer (i familien) kommer imidlertid om igjen gang på gang, og akkurat de vil jeg bare slutte å bekymre meg for. Jeg får ikke gjort noe der uansett, og vil ikke bruke mer tid og energi på dem. Når det er sagt, så snakker jeg fortsatt med venner om dette iblant. Stort sett på en lett og humoristisk måte, men de vet nok at jeg ikke tar det fullt så lett som jeg sier, selv om jeg tar det greit.

     

    Igjen, fint du klarer deg ;) Og takk for godt bidrag her! :D Nå må jeg omsider få lagt meg! Med bare en varm dyne rundt meg denne gangen :laugh:


  17. Jeg føler det samme på dette punktet. Å ha ei jente å sove ved siden av fra tid til annen, men ikke ha sex, selv om lysten kanskje dukker opp der og da. Men jeg har den tro at jenter som regel tror vi gutter bare er ute etter å få oss noe. Det er ikke alltid tilfelle at det er det vi trenger :) Livet skal ikke alltid være like lett, selv om vi bor i et av verdens beste land å bo i. Jeg tror fortsatt at det å følge instinktene sine om hva man trenger er mer riktig enn å leve etter de normene som har blitt laget over generasjoner. Forhåpentligvis finner du en som ønsker det samme. Jeg syns du kommuniserer bra mtp. forståelse for andres følelser også, det setter jeg også pris på. Å kunne hjelpe er en ting, men å få like god hjelp tilbake er for meg uvanlig :) Takk Mariblomst!

     

    Sove sammen, eller? ;)

     

    Hehe, noen ganger virker det som mange gutter bare vil få seg noe, så er vel ikke helt uten grunn mange jenter tenker sånn ;) De guttene jeg har sovet med har vært ganske "på" sånn sett (ikke at det gjør noe, jeg klarer å flytte hender som er der jeg ikke vil ha dem, og det skader ikke å føle at han vil, så lenge det ikke blir et press). Men skjønner at det godt kan være gutter med samme behov for intimitet, selv om det ikke akkurat er så vanlig å dra ut på byen og finne noen å sove sammen med :) Skal ikke være lett, nei!

     

    Noen ganger er det vanskelig å vite hva man vil også. For det er jo ikke sånn at jeg absolutt ikke vil ha kjæreste. Det er bare at jeg klarer ikke å ønske noe sånt når det ikke er en bestemt jeg liker, så da blir ønsket heller noe så generelt som "en å sove med" fordi det gir "den" følelsen. Hehe.

     

    Når du svarer så godt, og også skriver ting jeg får lyst til å kommentere er det klart jeg gjør det! Det er det minste du fortjener tilbake. Jeg kunne nok vært bedre på det, egentlig. Men fint hvis du synes det var en liten hjelp! Ønsker deg alt godt!

     

     

    Jeg sitter i samme saksa selv. En One-night-stand på byen er gøy der og da, men det er et større tomrom ellers i livet. Men, jeg kommer ikke noe særlig langt ved å klage over det. Min løsning er bare å være med på så mange sosiale events som jeg bare kan. Fester og turer på byen og lignende. Hvem vet, plutselig møter jeg frøken Slimda.

    Sant, det hjelper nok lite å klage, og strategien din med å være med på så mye som mulig er nok smart. Må nok gå for det jeg også :) Det jeg tenker litt på er at selv om det hjelper å sove med en jeg har hengt med den kvelden (og derfor tror at jeg "kjenner"), så kommer jo tomheten tilbake etterpå. Kan det være noe usunt i å måtte ha den nærheten og få den bekreftelsen for å holde seg oppe? Jeg mener, jeg vil jo egentlig ha alt ansvar for mitt eget liv selv, og ikke basere noe på andre. Samtidig frister det å bare gjøre det jeg vet får meg i bedre humør.

     

     

    @Kamikaze-Kanin - Skjønner hva du mener. Intimitet X var et godt begrep. For min del er det vel egentlig, som jeg skrev litt over i dette innlegget, ikke at jeg ikke vil ha et forhold, men at det er vanskelig å se for seg når ikke det er en bestemt jeg vil være i et forhold med. Dessuten synes jeg det er vanskelig å bli så godt kjent med noen, så jeg ser det egentlig ikke som så veldig realistisk heller.

     

    Haha, likte sammenlikningen med en åpen bar :) Men tror nok den har noe for seg, altså! Huff, så deprimerende. Men vi får vel se etter løsninger, og dele eventuelle funn! ;)

    • Like 1

  18. Wow, hadde gruet meg litt til å lese her nå, regnet ikke med så mye forståelse, men det betyr mye for meg, så tusen takk!

     

     

    Vondt å lese om det med mormoren din, dbass. Håper du klarer å legge bort den dårlige samvittigheten eller det som plager deg med det. Du var 14, og mormoren din kjente deg ikke igjen. Det er forståelig at du gikk, og selv om det er vondt å tenke på at dette skulle bli siste gang du så henne, visste ikke du det på dette tidspunktet. Uansett var du glad i henne, og det er jeg sikker på at hun visste i klare øyeblikk, selv om hun mot slutten ikke kjente deg igjen. Det er noe av det som er så fælt med demens. Man mister mennesker før de egentlig er borte.

     

    Jeg vet nok om de tingene som burde være det som iblant gjør meg trist. Hadde det ganske usikkert hjemme fra fjortenårsalderen, og selv om det ble "normalt", var det nok mye som ikke burde skjedd. Men sånn egentlig, så har jeg lært mye av disse vonde tingene, og tror det har gjort meg sterkere, selv om det har kostet. Når jeg egentlig anser en del vonde ting som "ferdig bearbeidet", samtidig som de selvsagt fortsatt ligger der, skjønner jeg ikke helt greia med å plutselig ha behov for fysisk nærhet og kos. Jeg har alltid klart meg selv, er ikke noen klemmeperson i det hele tatt. Det burde ikke være noe problem å håndtere et helt vanlig liv selv, når jeg har klart så mye annet. Jeg vet selvsagt at dette er helt menneskelige behov, kanskje det er bra at jeg kjenner litt på det. Samtidig er moren min veldig avhengig av en som ikke er bra for henne, og jeg blir redd jeg kan ha noe av det samme i meg. Derfor føles det skremmende å skulle trenge noen andre enn meg selv.

     

    Før har jeg kanskje ønsket meg kjæreste kun på søndager, når de jeg bor med (i kollektiv jeg også) sitter i sofaen med hver sin kjæreste. Det der nye behovet for nærhet ... det er uvant.

     

    Dette ble langt, og jeg svarer ikke så godt, men forstår deg veldig godt, dbass. Det hjelper også å lese at det er flere enn meg som har disse følelsene. Håper alt ordner seg for deg også.

     

    Thor., det er fint at du har tatt ansvar for deg selv når du har lagt merke til at noen forhold har "dratt deg ned". Samtidig er det selvsagt trist at de du har vært i forhold med har hatt psykiske lidelser og at det har ødelagt forholdene. Det er bra at du har det bra, selv om du også kjenner på savnet etter noen å ligge inntil. Du vet hvertfall at du kan bli så godt kjent med noen at det kommer til et forhold. Vet ikke om jeg klarer helt det selv. Har aldri hatt kjæreste, og har en tendens til å holde de fleste på en armlengdes avstand, selv når jeg prøver å unngå det. Vel, uansett, det hjalp å lese ditt svar her også. Fint å føle seg mindre alene om sånne følelser.

     

    Slimda, du har nok et poeng. Men altså, jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, finner noen. Også er det det at inntil jeg eventuelt kjenner en ganske godt, har jeg ingen planer om å ha sex. Det blir for mye følelser og styr etter sånt. Jeg, som føler meg knyttet til en gutt etter kun å ha sovet med ham, har ikke godt av å gå noe lenger. Og hvor mange gutter ser vel etter ei jente å sove med?! :wee: Det er bare det jeg vil. Sove sammen med noen. Altså, det bør være en ganske sterk tiltrekning, jeg mener jo en sånn type relasjon. Men jeg er ikke den som raskest føler meg helt klar for noe mer, selv om jeg kan ha lyst der og da.

    • Like 1

  19. Hei!

     

    Jeg er ei jente på 23 år. Føler at ting er litt håpløst, er egentlig ofte trist, og vet ikke helt hva som skal til for å bli glad og holde meg glad. Har ikke tenkt til å skrive noen lang klagetråd her, det hjelper vel ikke i lengden. Lang historie kort(ere): det har skjedd mye dritt i familien de siste årene, og det har egentlig toppet seg de tre siste månedene nå. Jeg lot det ikke gå så inn på meg, men da jeg like etter å ha fått en dårlig nyhet ble "dumpet" av en jeg holdt litt på med (ikke noe seriøst, men litt sånn roting + litt følelser og mye prating), rant det egentlig over. Har grått masse i det siste, sover dårlig, og irriterer meg over småting.

     

    Når jeg gråter føler jeg ikke at det er fordi familiesituasjonen har toppet seg når det gjelder vanskeligheter og dramatikk, fordi eksamenene tårner seg opp foran meg, eller fordi mormor nettopp har dødd og andre familiemedlemmer er alvorlig syke. Det er trist, men sånn er verden. Jeg gråter mer fordi jeg kjeder meg, hvor overfladisk det enn virker. Så fort det ikke skjer noe og jeg ikke tenker på noe spennende eller engasjerende, blir jeg helt tom og trist og litt sånn uforklarlig redd.

     

    På lørdag var jeg ute, hadde det gøy og rotet etter hvert med en fyr. Han overnattet, men vi bare koste, først da vi la oss, så i noen timer på morgenen - akkurat som jeg ville. Han er ikke interessert i meg, jeg er ikke interessert i ham. Men det var fint, og jeg savner intimiteten. Bare det å bli holdt rundt, sove i noens armer, å bli klemt på og være bra nok. Endelig følte jeg meg trygg og rolig. Følelsen varte faktisk en stund utover i uka, jeg har vært langt gladere enn ellers siden lørdag. I kveld satt jeg og tenkte på at jeg håper førstkommende lørdag får samme utfall som den forrige. Neste tanke da er selvsagt at dette ikke er noe bra. Denne tryggheten bør jeg da ha uten å ligge nesten naken i armene til en så og si fremmed mann :blink: Ikke for dét, det å spoone en natt er vel ikke det verste man kan gjøre, men en varig vei til lykke er det neppe. Hittil er det å sove i noens armer imidlertid det eneste som har kunnet holde vonde drømmer unna. Ellers sover jeg ikke godt i det hele tatt, har hatt masse mareritt de siste månedene. Det er veldig uvant.

     

    Skulle tro jeg var veldig ensom, men jeg har mange nære venner som jeg sier nesten alt til, det er mange som er glad i meg og forstår meg, og jeg har egentlig alt jeg kan drømme om. Likevel er det å bli holdt rundt, kysset og kost med det eneste som egentlig har fått opp humøret for noe lenger tid enn akkurat den tiden det varte. Skjønner det ikke helt, jeg. Har alltid likt best å sove alene, nå er plutselig alt jeg vil å bli holdt rundt - hele tida! Er litt redd for hva som skjer, jeg er vant til å være selvstendig, og trenger å være selvstendig.

     

    Dette ble en altfor lang og surrete post. Beklager. Jeg er veldig trøtt nå. Men ja, poenget med innlegget. Noen tips til bedre måter å oppnå en sånn god, ikke-trist følelse?

    • Like 2

  20. Hvis ei jente ikke vil være sammen med deg på grunn av hudfargen, sier vel det så mye om jenta at ikke du vil være sammen med henne heller! Kanskje du møter ei hvis du finner nye steder å bli kjent med jenter? F.eks. på en fritidsaktivitet, skole/jobb/studier ..? Men husk på det også, at mange fornuftige, snille og jordnære jenter fra tid til annen også har gjort noen dumme ting. Det er nesten ingen som aldri har vært på fest og blitt litt for full f.eks ;) Ikke døm på bakgrunn av noen få handlinger en person har gjort, du kan gå glipp av ei ordentlig go'jente på den måten! :)

     

    Ønsker deg masse lykke til :)


  21. Hm, det var litt interessant, Logaritmemannen. De siste par årene har jeg blitt stadig mer åpen mot vennene mine, og snakker faktisk langt mer om følelser, hvertfall de positive, enn jeg gjorde før. Negative ting er det litt verre å la andre bekymre seg over, men tror så absolutt du har rett. Om ikke annet, så får man hvertfall en ensomhetsfølelse på toppen av alt det andre hvis man ikke vil snakke med noen om det som i utgangspunktet er vondt.


  22. Oj, hadde ikke regnet med flere svar her, men takk!

     

    Dere har nok rett i at jeg bør kunne snakke med vennene mine når jeg har sånne perioder. Alle bør kunne gjøre det. De gangene jeg har gjort det har jeg fått overstrømmende støtte, og de sier jeg alltid må komme til dem om det er noe. Det bare er ikke "helt meg" å snakke om de mest negative følelsene. Og når de går inn for å glede meg, føler jeg at jeg bare må late som jeg blir glad, ellers vil de føle seg utilstrekkelige, og bli enda mer bekymra for meg.

     

    Vitaminmangel er det egentlig mye mulig spiller inn, forresten. Eller jernmangel. Er konstant svimmel, men akkurat nå har jeg ikke råd til bedre mat (eller, har 150 kr. å leve på de to neste ukene, kan gjøre en skikkelig innsats og få i meg mer vitaminer og mineraler - skjerpings!).

     

    Nå er jeg glad igjen, forresten. Fortsatt forelsket :love: (vet, teit), og veldig energisk :thumbs: Takker for gode råd og innspill, skal huske dette hvis jeg noen gang blir så trist så lenge igjen :)

×
×
  • Create New...