Fahlar

Nå har jeg ingen tro på at argumentet har det minste snev av sannhet i seg, men dersom det faktisk har det så må det vel kollektivt være døden for Games as a Service-modellen? Om Fortnite ikke lykkes med en sinnsyke omsetningen som alle andre sikler etter, så er det vel bare ikke liv laga? Eller så er det løgn da. Og grådighet. Det er jo en viss sannsynlighet for at det er den egentlige årsaken.

Jeg gjenkjenner argumentene fra en del folk her fra da samme diskusjon gikk for over ti år siden. "Men altså, kvinner spiller ikke ekte spill". Det eneste du viser når du skriver noe sånt, er at du ikke vet hva du snakker om. Men det kjennetegner vel også denne debatten. Den handler om følelser, og ikke fakta. Og bare for å være tydelig, denne er ment for de sutrete guttene som syns det er umulig å tenke seg en verden der kvinnelige gamere kan få lov til å nyte sitt fritidsmedium uten å bli trakassert.

Vi må slutte å tenke at fordi spill kan bli bedre representert i DKS (og alle andre fora for kulturell utveksling) betyr det nødvendigvis at noe annet må vekk. Det er ikke sånn at bare fordi spill blir større skal barn slutte å få høre noe som helst om teater, bøker, konserter, film eller noe annet. Mer variasjon, mer bredde, mer kunnskap er ikke en negativ greie. Det kan gi bredere interesser, bredere perspektiver og mindre fordommer. Når barn og unge er innom mange ulike kulturuttrykk i sin hverdag er det uheldig at et av de som de statistisk bruker mest tid på hele tiden blir enten satt i en kontekst av avhengighet og utenforskap eller rett frem ignorert. Kommer aldri til å forstå meg på motviljen så mange gamere gir uttrykk for når det kommer til å begynne å behandle spill på lik linje med alle andre kulturuttrykk.

Jeg sitter og tenker at romantikk i spill som oftest blir behandlet på samme (dårlige) måte som moralske valg. Et "moralsk" valg handler som regel om å få den ene eller den andre fordelen/ulempen/slutten/retningen. Problemet ligger ikke i seg selv i dette faktum, men at vi vet konsekvensen på forhånd. Svært sjeldent tar jeg et valg i et spill som får konsekvens for hvordan spillet utvikler seg uten at jeg enten får presentert konsekvensen rett fram på forhånd ("med dette valget vil kompanjong A bli sur og forlate gruppen") eller at formuleringen av valget blir så tydelig at det hersker liten tvil om utfallet. Det "moralske" valget er ikke moralsk, det blir transaksjonelt. Romantikk er som regel det samme. Du vet nøyaktig hvilke handlinger du må gjøre for å komme i mål og det blir aldri noen faktisk relasjon som bygges slik de fleste romantiske relasjoner bygges, med prat, tillit, felles opplevelser og gryende følelser. Så romantikk blir ikke romantikk, det blir en transaksjon - gitte åpenbare handlinger mot achievement. Kanskje den beste løsningen ikke er å gi spillerne valgfrihet annet enn om en relasjon skal utvikle seg romantisk eller ikke. Altså - ja, du kan ha med 9 følgere, men det er faktisk bare ho Olga du kan få en romantisk relasjon til. De andre består av folk med egne koner/menn, kjærester, kanskje noen også er et par, andre igjen er single og vil ha kjærlighet, men finner bare ikke deg attraktiv. De liker deg som venn. På den måten kunne man begynne å bygge opp relasjonen til a Olga på samme måte som God of War (de nye) bygger opp relasjonen mellom Kratos og Atreus, eller mellom Ellie og Joel i Last of Us. Realistiske relasjoner som for nesten første gang i min flere tiår lange gamerkarriere fikk meg til å tro på og bry meg om en relasjon i spill. Kanskje det beste for spillerne ikke er valgmuligheter, men et godt manus.

World of Warcraft kom også ut nesten 20 år etter første versjon av WH40k kom ut. Men les beskrivelsene av Harkonenns rustning i Dune-bøkene av Frank Herbert så kan man tydelig se at heller ikke WH40k var helt uten inspirasjon når de lagde de ikoniske space marines, og de bøkene kom ut nesten 40 år før WH40k igjen 😜

Da tror jeg vi må bare være enige om å være uenige. Fordelen er jeg er ganske sikker ut fra hva du skriver at vi begge er helt enige om målet: Bedre forståelse av spillmediet. Men du snakker som om sjangere er et mål i seg selv, og det er du uenig i. Jeg mener at sjangere er et verktøy vi kategoriserende mennesker er avhengig av for å få nettopp økt forståelse. Vi mennesker ordner hele tiden verden rundt oss inn i kategorier, selv "spill" er en kategori av "medier" som igjen kan sies å være en kategori av "underholdning" som igjen er en kategori av "nødvendige ting i hverdagen" også videre. Spill er som du skriver så ufattelig bredt og rommer så enormt mye så det blir utrolig vanskelig å forholde seg til alt sammen på en gang. Da fungerer sjangere som et virkemiddel som gjør at vi kan tilpasse diskusjoner, argumenter, perspektiver og synspunkt ut fra hvilken sjanger innenfor spill vi snakker om. Da kan vi møte ikke-spillere som mener at alle spill oppfordrer til vold ved å peke på at svært mange sjangere av spill ikke har vold som en bestanddel i det hele tatt. Vi kan møte ikke-spillere som mener at spill sløver sansene ved å peke på forskning utført på for eksempel FPS-spill at spill faktisk øker reaksjonsevne og forbedrer finmotorikk. Uten sjangere blir spillmediet mye letter å "ta" fordi vi ikke har noen effektive måter å parkere visse usaklige diskusjoner, for når de sier at spill er voldelige så får de delvis rett da, fordi noen spill er jo voldelige. Men ved å plassere volden inn i visse sjangere kan vi vise at flertallet faktisk ikke er spesielt voldelige. Og på samme måte som at en gladvoldsscene i en komedie ikke gjør filmen til en actionfilm så ser vi nettopp på de store trekkene: FPS-spill blir en sjanger, selv om den rommer de seriøse og de tullete, Rollespillsjanger blir en sjanger selv om de fleste spillene innenfor sjangeren faktisk ikke har spesielt mye rollespill i seg, Bybyggerspill blir en sjanger selv om det er så forskjellige spill som Citites Skyline og Frostpunk inni der. Også videre. I all hovedsak er det et verktøy for oss.

For et fascinende innspill, som åpenbart skinner sterkt opp mot Jojimbos lange reelle opplistning om hvorfor tilliten knekkes. Det er jo så åpenbart at jeg ikke kan fatte hvorfor jeg ikke så det selv, det handler om DEI, ikke alt det andre i det hele tatt!

Feilen ligger jo i å tro at dette er "gratis" spill og tenke som om det faktisk er sant. Så et alternativ, som hadde vært vesentlig bedre for forbrukerne er å kjøpe såkalte "gratis" spill èn gang. Men, jeg ser gode argumenter for at et spill som utvikler gjennom seasons og stadig endring ikke kan nøye seg med inntekt èn gang i løpet av livsløpet. Så lag et abonnement da. Også er alt annet tilgjengelig og mulig å oppnå in-game. Slik WoW var før tiden. Det er jo ikke sånn at en abbonementsløsning ikke vil fungere i spill som Fortnite. Det handler om at de tjener enda mer penger enn en abbonementsmodell ved å selge skins og lootbokser, og det burde få oss som forbrukere, og foreldre, til å stoppe litt opp og tenke oss om. Slike spill er jo på ingen måte gratis i praksis, så vi kan ta en seriøs diskusjon om hva slags forretningsmodeller vi som samfunn ønsker oss og er villige til å akseptere. Lootbokser må vel være den mest forbrukerfiendlige forretningsmodellen som er kokt i hop så langt ("vi skal ha penger for å kanskje gi deg det du vil, ellers så vil vi ha enda mer penger for fortsatt bare kanskje gi deg det du vil ha"), så sliter hardt med å se at forby det vil være en dum ting.

Så grådige som Games Workshop ellers er må jeg si meg positivt overrasket over at de ikke kastet seg på KI-bølgen og sparket alle sine kreative ansatte

Understreket at det en high end basert på hvordan jeg liker pc'ene mine: Sinnsykt kraftige og lydløse. (regnestykket og priser fra oktober 2025, med en del ting på tilbud, så er nok enda dyrere nå) : CPU: Ryzen 9 9950X3D - 8690,- GPU: GIGABYTE Geforce RTX 5090 AORUS Extreme WaterForce WB - 36990,- Hovedkort: MSI MEG Z890 GODLIKE - 14129 (på tilbud) RAM: G.SKill Trident Z5 Neo RGB DDR5 6000MHz 2x32GP - 4199 (på tilbud, er nok betydeligere dyrere nå) PSU: Seasonic Prime TX 1600W - 6990 (på tilbud) Harddisk: Samsung 990 PRO 4TB - 3589 (på tilbud) Kasse: Fractal Design Meshify 2 - 1872 (på tilbud) Vifte: Be Quiet! Silent Wings 4 Pro 140mm x3 - 1137 (på tilbud) Kjøling (vannkjøling) anslag: 7100 (innebærer alt fra vannblokker, slanger, pumpe, tank, radiatorer, klemmer og slikt. litt ekstra lange slanger fordi selve kjøleriggen er på et annet rom) Vifter til vannkjøling: Phanteks PH-F120T30 120mm x8 - 3192 Sum: 87888,- Selvfølgelig, man må jo på ingen måte ha en slik pc for å spille, men tidligere har tilsvarende pc'er kostet meg rundt 40 000,- å bygge. Første på tilsvarende nivå var under 30 000,-, men da bodde jeg i USA og kjøpte billigere deler der. Og som en annen sa lenger opp, RTX 5060 er bare 4500,- Men, ingen som liker å spille på high-end pc'er kjøper et RTX 5060, så er ikke egentlig et alternativ. Da er det egentlig bare greiere å kjøpe en playstation eller xbox, da man kan sitte i sofaen. Jeg gamer på pc fordi det er bedre, og da må det jo faktisk være bedre.

Alltid likt å se store mastadonter falle

Blir jo litt meningsløst å late som om vi ikke har ganske tydelige sjangere i spillverdenen da. Tror ikke veldig mange gamere har problemer med å forstå og være enige om at The Sims, Fortnite og WoW ikke tilhører samme sjanger. Tror heller ikke veldig mange føler stort behov for å protestere på at de blir kalt henholdsvis simuleringsspill, skytespill eller online rollespill. På samme måte som musikkelskere neppe vil være veldig uenige i at Metal og Pop ikke helt er samme sjanger, selv om det finnes drøssevis av nyanser, overlapp og definitive sjangeroverskridene elementer innen begge sjangre. Problemet oppstår når folk snakker som om "spill" er en enhetlig sak, og spesielt når skytespill som esport blir det eneste man tenker at spill er. Da kjenner man seg ikke veldig igjen i debatten om at spill fører til vold når man selv hovedsakelig koser seg med Tetris. Det å insistere på å løfte en diskusjon ut av falske grøfter er en god ting. Man gjør det med alle de andre kulturdiskusjonene, så hvorfor skal spill late som at sjangere ikke finnes "fordi de ikke er 100 % enighet om alt fra alle"? Sjanger er selvfølgelig viktig for hvordan man bør diskutere det. For eksempel diskuterer man ikke romaner på samme måte og med samme forutsetninger som en populærvitenskapelig bok. Så hvorfor skal man diskutere skytespill og gåtespill på samme måte og med samme forutsetninger?

Tja... Med de sinnsyke prisene komponenter begynner å nå (40 000 bare for et skjermkort), og at alt er varslet å bare fortsette å øke begynner det å bli vanskelig økonomisk å være en pc-gamer. En high-end pc i dag med vannkjøling koster cirka 80 000,-. Greit nok at konsollpriser også kommer til å øke i neste generasjon av samme grunn med tviler sterkt på at de kommer særlig høyere enn 10 000,- Så ja, PC er best. Hvis du har råd.

Enig. Jeg syns det er helt greit at det finnes store spill for de som liker det, men topp-produksjonene nå er blitt så store at det er en investering å begynne et nytt spill... Hadde syns det vært knall om flere AAA-spill kom med kortere utviklersyklus og kortere spilletid. Veldig sjeldent at et 100 timer pluss spill er virkelig medrivende i alle de 100+ timene uansett

Fint og interessant innlegg🙂 jeg sluttet å spille sammens med andre i mmo-spill i stor grad av samme grunn, og spiller nå utelukkende Single player. Men kjenner fortsatt innimellom på en usikkerhet om jeg sitter og gamer fordi jeg koser meg med spillet, eller bare fordi spillet har blitt enkel lavterskel underholdning som egentlig fratar meg tid jeg kunne brukt på andre ting som egentlig gir meg større lykke? For eksempel er jeg veldig glad i å male miniatyrer. Storkoser meg med det. Men for å gjøre det må jeg ordne med pensler, planlegge litt, finne fram utstyr, generelt litt prepp. Og når jeg er ferdig må jeg rydde og vaske. Men gleden jeg får av å få til noe vanskelig og få en miniatyr til å se akuratt ut som jeg vil er veldig veldig stor. Større enn noe glede jeg noensinne er i nærheten av å få i dagens spill. Så hvorfor i all verden sitter jeg og spiller i stedet?

Jeg syns mye av kritikken mot KI bærer preg av at man ikke forstår hva KI egentlig benyttes til. Det er en veldig komplisert sak, og det er synd at debatten ofte stopper på overskriftsnivå... Er det problematisk å bruke KI i idéfasen av et prosjekt? Hva vil det gjøre med spillbransjen om de ikke skal få lov, mens resten av verden bruker det i større og større grad? Hadde det vært greit om modellene var internt bygd og trent på deres eget materiale så det ikke var copyright-utfordringer? KI per i dag er sjeldent godt nok til å erstatte det menneskelige arbeidet, men det kan effektivisere ett menneske slik at færre kan gjøre jobben totalt sett. Kan det faktisk være positivt, med tanke på de sinnsyke nivåene AAA-budsjetter har est ut til? Kan det gi oss flere spill av høy kvalitet? Hva gjør egentlig KI med fremtidens gamere når en toppmodell-pc begynner å krype opp mot 100 000,- fordi maskindelene øker i pris fordi KI-datasentre kjøper opp alt? Og alle konsollene selger rekordlite pga økte priser av samme grunn? Det er så mange spørsmål og debatter som må tas i forbindelse med KI, men å frata et knallgodt spill som ble hyllet av alt og alle, både anmeldere og publikum, med unntak av de som alltid skal være spesielle og gå andre veien? Fordi de hadde brukt KI som en placeholder som de sporenstreks byttet ut når de ble klar over det blir kanskje litt vel bastant? Jeg ble ihvertfall veldig nysgjerrig: Har vi andre tekniske krav som må oppfylles for å kunne kvalifisere som "årets spill"? Eller er det kun KI som har restriksjoner? Er ikke poenget med "årets spill" at det er bra, uansett hvordan det ble laget?

Det skipet kom ikke til Oslo, men til Bjørgvin (Bergen). Kan også legge til at skipet som kom til Bjørgvin i 1349 da kom minst 319 år senere enn det som er utgangspunktet for handlingen i Troll 2 - Olav den Hellige som ble drept i 1030.

Har begge deler nå, samt en gaming-pc, men er opprinnelig en ps-spiller, som har hatt alle 5 opp igjennom. Selv om Nintendo var min første konsoll. Min erfaring er at ps5 har best grensesnitt og de har de beste exlusive spillene som treffer meg. xbox har den beste håndkontrolleren, og jeg liker hvordan game pass fungerer for både pc og xbox og at jeg på flere titler kan switche mellom disse og fortsette å spille på samme save. Men har et tidvis forvirrende grensesnitt og jeg trykker mye rundt fortsatt. PC er bare enkelt og greit den uovertrufne vinneren innen gaming. Om man vil spille med kontroll kan man gjøre det med både xbox-kontrolleren eller ps5-kontrolleren, mens utvalget, grafikken og muligheten til å modde bare danker ut de to andre totalt. Men så er det dette med å sitte i sofaen å game da

Hadde vært tilbøyelig til å være litt enig hadde det ikke bare vært for denna -essensen- av rollespill da. At reglene bare er et utgangspunkt. Vårt bord bruker ikke kort for å si ifra om noe går galt (noe som jo vel er et 100 % valgfritt tilleggsprodukt ingen regler på noen måte tilsier at du behøver). MEN, vi har en session zero hvor vi snakker om hva vi ønsker eller ikke ønsker inn i campaignen. For eksempel har vi forbud mot seksualisert vold i vår campaign, noe vi alle er helt enige om, og noe vi ble enige om i session zero. Jeg har også et generelt forbud mot murderhoboing og utstrakt egoisme i karakterer i mine campaign, da jeg finner at slike karakterer bare skaper irritasjon. Og å diskutere sånt i en session zero har vært vanlig hele veien og er ikke noe nytt i det hele tatt, og det vet du. Man kan følge alle "kildematerialer" man bare vil, men man står også 100 % fritt til å lage sin egen og gjøre noe helt annet. Min nåværende setting er for eksempel et mashup av norrønn mytologi, Planescape-settingen, Spelljammer-settingen, og vanlig klassisk dnd-setting, bare multiverse. Jeg har lagd eventyr i en annen setting hvor magi er supersjeldent, mens en annen der magi fungerer som teknologi og er tilgjengelig for alle. Jeg har også kjørt eventyr i offisielle settinger og kost meg med det. Jeg har kjørt eventyr i verdener der det bare fantes mennesker, og alt annet blir behandlet som som en alien skulle landet på jorda i dag. Jeg har kjørt eventyr i Sigil. Om du ikke klarer å se for deg at orker, mindflayers, vampyrer og halvorker kan leve side om side med mennesker dropper du det da. Veldig enkelt. Men jeg tenker at om du mener dette er nytt fikk du aldri med deg for eksempel Planescape-settingen med Sigil da den kom til second edition i 1994, men for all del, dnd har alltid vært lagd slik at alle kan spille noe de liker, og kanskje Planescape ikke appellerte til deg, noe som jo er helt greit. Du sier du er så skuffet og lei over den politiske oozen som ditt elskede rollespill er blitt. Min erfaring så langt er at sånne argumenter som du kommer med her er nettopp det den politiske oozen består av. Om du ikke liker en vending offisiell dnd tar, så ikke bry deg med det da. Folk spiller fortsatt original dnd, og koser seg med det. Ingen stopper de. Vi spiller fortsatt en eldre versjon, fordi vi begynte i den versjonen og vi gidder ikke kjøpe nye bøker. Det er mye å klage på når det kommer til dnd, som denne artikkelen beskriver svært godt. Men at dnd i moderne varianter er mer mangfoldig er ikke blant de. For om du ønsker det du beskriver, er det absolutt ingenting som hindrer deg i det. Eller er du lei deg for at i din session zero var det ingen som ville spille sånn som du vil?

Takk for en god kommentar Jeg har alltid blitt fascinert av diskusjonen om hvordan "plutselig" politikken kom inn i spillene. Den har jo alltid vært der! Det er en evig diskusjon mellom studenter fra ulike miljøer; "alt er politikk" (statsviteren), "alt er kultur" (sosialantropologen), eller "alt er økonomi" (økonomen). Sannheten er vel at disse tre tingene er tre sider av samme sak og at det blir meningsløst å snakke om en av disse som løsrevet fra de andre. Personlig syns jeg det er fascinerende å se disse lenkene og hvordan historien også kan bidra til å forstå hvordan det ble som det ble. Ta for eksempel "Space Marines 2". Det er jo et Warhammer 40k-spill som er en enorm politisk dystopisk komedie (mener nå jeg ihvertfall, er jo så gjennomgående nitrist at det blir komisk). Men om man tar selve space-nazistene (space marines) og ser på designet på de så er det nesten som på prikken slik drakten til soldatene fra House Harkonnen fra Dune-bøkene beskrives. Når man først er klar over den forbindelsen kan man se egentlig svært mange likheter mellom "Imperium of Man" og Dunes menneskelige samfunn, med genmodifisering, totaltforbud mot KI også videre. Dune er jo, for de som ikke har lest bøkene, et svært så politisk (og religiøst) narrativ, noe det definitivt er enkelt å se hvordan har inspirert inn i Warhammer 40k-universet Tar man det enda et knepp videre kan man jo spørre hvorfor Frank Herbert i det hele tatt skrev bøkene. Jo, det som kanskje ble den spesifikke starten var at USAs Department of Agriculture hadde eksperimentert på det å bruke visse gresstyper for å stagge sanddyner som truet med å svelge byer, innsjøer, veier også videre. Altså en veldig konkret spennende vitenskapelig greie, men med stor økonomisk, politisk og kulturell betydning (bare se for deg konsekvensene av at en by blir svelget av en ørken). Men, enda viktigere, bøkene er ment som en cautionary tale mot messiaser, sterke ledere og "store menn". Og det er jo definitivt et politisk budskap. Og Warhammer 40k-universet drar dette opp til 1000. Så, man kan gjerne spille et spill som Space Marines 2 og ikke tenke over at det har en politisk undertone. Man kan kose seg og bare skyte aliens. Man kan som spillskaper skru det politiske opp eller ned. Men det forandrer ikke det faktum at spillet har en politisk historie og tufter på et politisk budskap. Så i et slikt perspektiv klarer jeg ikke se hvorfor politikk i spill gjør noe hverken frem eller tilbake. Om du ikke liker et spill eller det politiske budskapet det er assosiert med kan du jo veldig enkelt la vær å spille det.

Hei, jeg har begynt planlegging av en ny pc, men merker jeg er litt utdatert. Sist pc-bygging er nesten 10 år siden da jeg har hatt en laptop imellom og jeg bytter som regel pc cirka hvert 5. år. Jeg ser på komponenter nå og jeg pleier å legge meg på typ det nest-beste der ute, for eksempel 5080 gpu. Jeg har også et annet svært viktig kriterie, og det er at jeg foretrekker pc'ene mine nærmeste lydløse. Denne gangen går jeg tilbake til custom water loop med alt av nødvendige vannblokker, da de enkeltvise lukkede vannloopene fort bråker like mye som luftvifter ifølge min erfaring. I tillegg har jeg nå restaurert et hus og lagt inn et rør i veggen fra der pc'en skal stå til loftet over, og tanken er at pumpe, radiatorer og vifter skal stå der oppe. Jeg må jo fortsatt ha noe luft gjennomstrømming i kassa og sitter med to foretrukne alternativet, også lurer jeg på om dette fortsatt vil fungere med dagens komponenter, eller om de er blitt enda mer varme produserende de siste generasjonene så fortidens løsninger ikke lenger fungerer. - Det ene alternativet er en kasse av typen fractal design 7. Har hatt disse kassene før, flere ganger og spesielt da jeg hadde den helt tette, kombinert med en stor tjukk radiator som lå oppå med saktegående lyddempa vifter både inn og ut (på hver side) var både tempen og lyden helt perfekt. Hørte knapt pc'en på full load, og tempen var aldri mer en 30-35 grader. Funker dette fortsatt? Hadde en 180 vifter inne i kassa husker jeg, og det var det. - Det andre alternativet er å bygge egen kasse. Jeg har en gammel men fin hul puff jeg bruker til å sette bena på mens jeg gamer. Jeg lurte litt på å skjære ut et 180 hull til en stor vifte som vil dytte ut lufte og bare et par små hull til vannslanger. Har alltid hatt lyst til å bygge en egen kasse, og dette vil i praksis gjøre pc'en usynlig, da jeg kan gjøre alt av vifter og koblinger på siden inn mot veggen (den står cirka 20-30 cm unna veggen) eller mot veggen som står inn mot en kommode (like langt unna). Er varmeproduksjon en fra dagens komponenter blitt veldig mye høyere de siste årene, eller vil dette kunne fungere i dag også? Hva tror dere? Vegard

Har lagt merke til noe som kanskje kan bli en positiv trend om det faktisk er starten på noe: I enkelte spill er det nå mulig å abonnere på tillegspakkene. Jeg har sett dette i Stellaris og Cities: Skyline. Begge disse spillene er ganske heavy med dlc'er, men begge er typiske spill man kanskje spiller noen uker eller en måneds tid også kommer man heller tilbake senere. Da er det jo faktisk ganske forbrukervennlig vil jeg si å bare kunne abonnere for rundt en hundrelapp i måneded når jeg faktisk spiller de, også slippe å faktisk kjøpe 32 dlc's til Stellaris eller 69 dlc's til Cities Skyline.

Har forståelse for at online multiplayer-spill på ett eller annet tidspunkt blir slått av når det bare er en bitteliten gruppe dedikerte fans som er igjen. Men har mindre forståelse for at single-player spill på død og liv må være online, og dermed også i risiko for å på ett eller annet tidspunkt bli utilgjengelige. Spesielt om man kjøper produktet fysisk. Men, jeg er vel bare en gammel gamer som savner tiden da det ikke var en drøss med launch-day patches og diverse andre patches og dlc's, men da vi bare fikk et ferdig spill som vi spilte og gikk videre fra...

Har spilt en stund nå og må si at jeg liker dette spillet enormt mer enn forventet! Som en typisk completionist som bare må ta en titt bak alle dører og borti alle hjørner og nede i alle huler føler jeg for første gang på flere år at jeg blir belønnet for en slik atferd! Vanligvis så blir sånne som meg stuck i en evig jakt på et eller annet ikon på verdenskartet, ettter å ha funnet en svært godt gjemt hule finner jeg et eller annet totalt ubrukelig, hele tiden forstyrret av en eller annen pil eller noe annet som hele tiden indikerer hvor jeg bør gå for å finne neste ubrukelige "skatt" - i hovedsak for å sjekke av et symbol på verdenskartet. Det er som om moderne spill liksom fyller verden for completionists, bare at de har totalt glømt hvorfor man er en completionist. Jeg har i atomfall skrudd av alt av sporingshjelp noe som som regel er umulig i andre spill, og nyter å bare vandre rundt og finne clues og et par rifleskudd etter å ha funnet en bortgjemt bunkers og brukt en halvtime på det, funn som her faktisk er høyst betydelige skatter. En sånn atferd som jeg har gir meg nå flere clues, flere kuler og kanskje innimellom jeg overhører noe viktig bakgrunnsinfo. Jeg blir igjen faktisk kjent i spillverden og slipper masing fra spillet om hvor jeg skal og bør gå. Ingen merker å sjekke av, ingen achievements, jeg sitter bare igjen med et spennende mysterium som jeg sakte men sikkert finner ut av ved å bare gå akuratt dit jeg føler for! Atomfall ga en gammel completionist gleden av å være en completionist tilbake😀

Jeg brente meg på noen Early Access i starten når det kom. Ikke egentlig fordi jeg opplevde at spill aldri ble ferdige, men fordi når det endelig kom i sin ferdige form hadde jeg spilt spillet ferdig. Det var spesielt "Surviving the Aftermath" som gjorde det for meg. Det er et typisk spill jeg egentlig elsker, men når det endelig var ferdig så hadde jeg kjørt mange runder allerede, og siden jeg da hadde spilt meg ferdig på et spill som egentlig aldri var ferdig har jeg helt feil inntrykk av kvaliteten i spillet, samtidig som jeg ikke har lyst til å faktisk bli kjent med spillet i ferdig form. Så nå venter jeg til spill er ferdig jeg. Som i dagens verden ofte betyr 1-2 år ETTER offisiell release...