Fahlar

Jeg pleide å abonnere ganske mye av og på før. Men etter prisøkningen har jeg heller kjøpt spill. Jeg har en stor backlog, og abonnerer på PS, så har ikke helt trengt det. Men nå har jeg nylig startet et abonnement igjen, men da det til 150. Jeg får meg rett og slett ikke til å betale over 300 kroner i måneden for ètt abonnement, når jeg på tilbud får flust av spill til samme pris. Også har jeg mer eller mindre sluttet å spille nye spill når de blir releaset, fordi de som regel bare er halvferdige produkter ved release uansett. Fy... Tenk, etter å ha vært gamer i 30 år har jeg bare sluttet å kjøpe nye spill fordi de aldri holder mål lenger, og det er bare noe vi har godtatt at sånn er verden blitt. Vi må kjøpe ting som egentlig burde vært en del av standardspillet via DLC'er, og sånn er det bare, så vi godtar og kjøper. Vi godtar at vi ikke lenger eier spillene vi kjøper, så de kan i prinsippet bli skrudd av når som helst, fordi det bare er så viktig at spillet er online - selv om det er et enspillerspill. Håper pendelen begynner å svinge andre veien igjen snart. Blir rent dystopisk dette...

Jeg er så nærme? Så Witcher 1 som hadde kortspill ut av damer du kunne ligge med var basert med omhu på "kildematerialet" der Geralt er i et (av-og-på) kjærlighetsforhold til èn dame gjennom alle bøkene? Så Witcher 2 som er satt i en setting som er et sted mellom "ikke nevnt i det hele tatt" og "knapt nevnt" er basert med omhu på "kildematerialet"? Så Witcher 3 som lager et gedigent trekantdrama som ikke fantes og har masse greier, både stort og smått om ting som ikke er nevnt i bøkene med ett eneste ord er basert med omhu på "kildematerialet"? Så Witcher 4 som gjør en witcher ut av Ciri som er så langt unna hennes karakter-arc i bøkene som det går ann å komme ser ut til å være basert med omhu på "kildematerialet"? (vet dette ikke har kommet, og jeg syns det ser veldig kult ut, men blir fjernt å påstå at det er så veldig tro mot "kildematerialet") Jeg bruker forøvrig tødler på kildematerialet fordi jeg ikke kan utstå det ordet, da det som regel blir brukt med en ovenfra og ned holdning som om "kildematerialet" er en hellig gjenstand det er umulig å tenke nytt rundt. Og svært sjeldent har jeg blitt overbevist at folk som bruker den type begreper faktisk har lest dette "kildematerialet" selv. De som for eksempel argumenterer for at Witcher-spillene er nærmere bøkene enn serien er, sier uten å si det at de ikke har lest bøkene. Misforstå meg rett: Jeg digget faktisk alle spillene jeg. Og alle bøkene (bortsett fra den siste, som jeg rett og slett føler er skrevet fordi Witcher ble så superpopulært og var egentlig litt intetsigende). Men spillene er basert på universet. Hvor "med omhu" det er er STERKT diskuterbart. Men det funka som fjell som spillunivers. Jeg kosa meg, og det er jo hele poenget. Serien var basert på bøkene og ikke spillene. Så The Witcher er IKKE en filmatisering av spill, men av bøker. Derav mitt spørsmål om hva de skulle lære av The Witcher i denne konteksten. Kan også nevne at jeg likte serien. Og liker fortsatt serien. Syns jeg bøkene er bedre? Ja. Men det gjør man nesten alltid når det er snakk om en filmatisering. Men klarte jeg å nyte serien som sin egen greie, på lik linje som jeg nøt spillene og bøkene? Ja. Jeg kosa meg jeg. Serien er ikke helt som bøkene. Men mye nærmere enn spillene. Men jeg kosa meg med alt. Tror folk bør bli flinkere til å se alt dette som litt ulike produkter og slutte å sammenligne. Etter at jeg lært meg det har jeg opplevd at både serier, bøker og spill oppleves bedre fordi jeg klarer å dømme det ut fra seg, ikke som en sammenligning mot noe som egentlig er helt annerledes. Derfor tror jeg også at denne filmatiseringen av Mass Effect lett kan slå an selv om den ikke er så tett knyttet til spillene, men mer universet. Jeg kosa meg også med Halo-serien, da uten å ha spilt spillene. Funka bra da. Tilsynelatende bedre enn for de som hadde spilt spillene. Og de er det jo færre av så...

Vet ikke helt hva de skal lære eller ikke lære av Witcher? Serien er IKKE basert på spillene, men bøkene. Og historiene i spillene er IKKE basert på bøkene, men på universet også har de funnet på noe helt eget. Tror folk at Witcher "feilet" fordi de ikke var like spillene? Witcherspillene er for bøkene det Rings of Power er for bøkene.

Nå har jeg ingen tro på at argumentet har det minste snev av sannhet i seg, men dersom det faktisk har det så må det vel kollektivt være døden for Games as a Service-modellen? Om Fortnite ikke lykkes med en sinnsyke omsetningen som alle andre sikler etter, så er det vel bare ikke liv laga? Eller så er det løgn da. Og grådighet. Det er jo en viss sannsynlighet for at det er den egentlige årsaken.

Jeg gjenkjenner argumentene fra en del folk her fra da samme diskusjon gikk for over ti år siden. "Men altså, kvinner spiller ikke ekte spill". Det eneste du viser når du skriver noe sånt, er at du ikke vet hva du snakker om. Men det kjennetegner vel også denne debatten. Den handler om følelser, og ikke fakta. Og bare for å være tydelig, denne er ment for de sutrete guttene som syns det er umulig å tenke seg en verden der kvinnelige gamere kan få lov til å nyte sitt fritidsmedium uten å bli trakassert.

Vi må slutte å tenke at fordi spill kan bli bedre representert i DKS (og alle andre fora for kulturell utveksling) betyr det nødvendigvis at noe annet må vekk. Det er ikke sånn at bare fordi spill blir større skal barn slutte å få høre noe som helst om teater, bøker, konserter, film eller noe annet. Mer variasjon, mer bredde, mer kunnskap er ikke en negativ greie. Det kan gi bredere interesser, bredere perspektiver og mindre fordommer. Når barn og unge er innom mange ulike kulturuttrykk i sin hverdag er det uheldig at et av de som de statistisk bruker mest tid på hele tiden blir enten satt i en kontekst av avhengighet og utenforskap eller rett frem ignorert. Kommer aldri til å forstå meg på motviljen så mange gamere gir uttrykk for når det kommer til å begynne å behandle spill på lik linje med alle andre kulturuttrykk.

Jeg sitter og tenker at romantikk i spill som oftest blir behandlet på samme (dårlige) måte som moralske valg. Et "moralsk" valg handler som regel om å få den ene eller den andre fordelen/ulempen/slutten/retningen. Problemet ligger ikke i seg selv i dette faktum, men at vi vet konsekvensen på forhånd. Svært sjeldent tar jeg et valg i et spill som får konsekvens for hvordan spillet utvikler seg uten at jeg enten får presentert konsekvensen rett fram på forhånd ("med dette valget vil kompanjong A bli sur og forlate gruppen") eller at formuleringen av valget blir så tydelig at det hersker liten tvil om utfallet. Det "moralske" valget er ikke moralsk, det blir transaksjonelt. Romantikk er som regel det samme. Du vet nøyaktig hvilke handlinger du må gjøre for å komme i mål og det blir aldri noen faktisk relasjon som bygges slik de fleste romantiske relasjoner bygges, med prat, tillit, felles opplevelser og gryende følelser. Så romantikk blir ikke romantikk, det blir en transaksjon - gitte åpenbare handlinger mot achievement. Kanskje den beste løsningen ikke er å gi spillerne valgfrihet annet enn om en relasjon skal utvikle seg romantisk eller ikke. Altså - ja, du kan ha med 9 følgere, men det er faktisk bare ho Olga du kan få en romantisk relasjon til. De andre består av folk med egne koner/menn, kjærester, kanskje noen også er et par, andre igjen er single og vil ha kjærlighet, men finner bare ikke deg attraktiv. De liker deg som venn. På den måten kunne man begynne å bygge opp relasjonen til a Olga på samme måte som God of War (de nye) bygger opp relasjonen mellom Kratos og Atreus, eller mellom Ellie og Joel i Last of Us. Realistiske relasjoner som for nesten første gang i min flere tiår lange gamerkarriere fikk meg til å tro på og bry meg om en relasjon i spill. Kanskje det beste for spillerne ikke er valgmuligheter, men et godt manus.

World of Warcraft kom også ut nesten 20 år etter første versjon av WH40k kom ut. Men les beskrivelsene av Harkonenns rustning i Dune-bøkene av Frank Herbert så kan man tydelig se at heller ikke WH40k var helt uten inspirasjon når de lagde de ikoniske space marines, og de bøkene kom ut nesten 40 år før WH40k igjen 😜

Da tror jeg vi må bare være enige om å være uenige. Fordelen er jeg er ganske sikker ut fra hva du skriver at vi begge er helt enige om målet: Bedre forståelse av spillmediet. Men du snakker som om sjangere er et mål i seg selv, og det er du uenig i. Jeg mener at sjangere er et verktøy vi kategoriserende mennesker er avhengig av for å få nettopp økt forståelse. Vi mennesker ordner hele tiden verden rundt oss inn i kategorier, selv "spill" er en kategori av "medier" som igjen kan sies å være en kategori av "underholdning" som igjen er en kategori av "nødvendige ting i hverdagen" også videre. Spill er som du skriver så ufattelig bredt og rommer så enormt mye så det blir utrolig vanskelig å forholde seg til alt sammen på en gang. Da fungerer sjangere som et virkemiddel som gjør at vi kan tilpasse diskusjoner, argumenter, perspektiver og synspunkt ut fra hvilken sjanger innenfor spill vi snakker om. Da kan vi møte ikke-spillere som mener at alle spill oppfordrer til vold ved å peke på at svært mange sjangere av spill ikke har vold som en bestanddel i det hele tatt. Vi kan møte ikke-spillere som mener at spill sløver sansene ved å peke på forskning utført på for eksempel FPS-spill at spill faktisk øker reaksjonsevne og forbedrer finmotorikk. Uten sjangere blir spillmediet mye letter å "ta" fordi vi ikke har noen effektive måter å parkere visse usaklige diskusjoner, for når de sier at spill er voldelige så får de delvis rett da, fordi noen spill er jo voldelige. Men ved å plassere volden inn i visse sjangere kan vi vise at flertallet faktisk ikke er spesielt voldelige. Og på samme måte som at en gladvoldsscene i en komedie ikke gjør filmen til en actionfilm så ser vi nettopp på de store trekkene: FPS-spill blir en sjanger, selv om den rommer de seriøse og de tullete, Rollespillsjanger blir en sjanger selv om de fleste spillene innenfor sjangeren faktisk ikke har spesielt mye rollespill i seg, Bybyggerspill blir en sjanger selv om det er så forskjellige spill som Citites Skyline og Frostpunk inni der. Også videre. I all hovedsak er det et verktøy for oss.

For et fascinende innspill, som åpenbart skinner sterkt opp mot Jojimbos lange reelle opplistning om hvorfor tilliten knekkes. Det er jo så åpenbart at jeg ikke kan fatte hvorfor jeg ikke så det selv, det handler om DEI, ikke alt det andre i det hele tatt!

Feilen ligger jo i å tro at dette er "gratis" spill og tenke som om det faktisk er sant. Så et alternativ, som hadde vært vesentlig bedre for forbrukerne er å kjøpe såkalte "gratis" spill èn gang. Men, jeg ser gode argumenter for at et spill som utvikler gjennom seasons og stadig endring ikke kan nøye seg med inntekt èn gang i løpet av livsløpet. Så lag et abonnement da. Også er alt annet tilgjengelig og mulig å oppnå in-game. Slik WoW var før tiden. Det er jo ikke sånn at en abbonementsløsning ikke vil fungere i spill som Fortnite. Det handler om at de tjener enda mer penger enn en abbonementsmodell ved å selge skins og lootbokser, og det burde få oss som forbrukere, og foreldre, til å stoppe litt opp og tenke oss om. Slike spill er jo på ingen måte gratis i praksis, så vi kan ta en seriøs diskusjon om hva slags forretningsmodeller vi som samfunn ønsker oss og er villige til å akseptere. Lootbokser må vel være den mest forbrukerfiendlige forretningsmodellen som er kokt i hop så langt ("vi skal ha penger for å kanskje gi deg det du vil, ellers så vil vi ha enda mer penger for fortsatt bare kanskje gi deg det du vil ha"), så sliter hardt med å se at forby det vil være en dum ting.

Så grådige som Games Workshop ellers er må jeg si meg positivt overrasket over at de ikke kastet seg på KI-bølgen og sparket alle sine kreative ansatte

Understreket at det en high end basert på hvordan jeg liker pc'ene mine: Sinnsykt kraftige og lydløse. (regnestykket og priser fra oktober 2025, med en del ting på tilbud, så er nok enda dyrere nå) : CPU: Ryzen 9 9950X3D - 8690,- GPU: GIGABYTE Geforce RTX 5090 AORUS Extreme WaterForce WB - 36990,- Hovedkort: MSI MEG Z890 GODLIKE - 14129 (på tilbud) RAM: G.SKill Trident Z5 Neo RGB DDR5 6000MHz 2x32GP - 4199 (på tilbud, er nok betydeligere dyrere nå) PSU: Seasonic Prime TX 1600W - 6990 (på tilbud) Harddisk: Samsung 990 PRO 4TB - 3589 (på tilbud) Kasse: Fractal Design Meshify 2 - 1872 (på tilbud) Vifte: Be Quiet! Silent Wings 4 Pro 140mm x3 - 1137 (på tilbud) Kjøling (vannkjøling) anslag: 7100 (innebærer alt fra vannblokker, slanger, pumpe, tank, radiatorer, klemmer og slikt. litt ekstra lange slanger fordi selve kjøleriggen er på et annet rom) Vifter til vannkjøling: Phanteks PH-F120T30 120mm x8 - 3192 Sum: 87888,- Selvfølgelig, man må jo på ingen måte ha en slik pc for å spille, men tidligere har tilsvarende pc'er kostet meg rundt 40 000,- å bygge. Første på tilsvarende nivå var under 30 000,-, men da bodde jeg i USA og kjøpte billigere deler der. Og som en annen sa lenger opp, RTX 5060 er bare 4500,- Men, ingen som liker å spille på high-end pc'er kjøper et RTX 5060, så er ikke egentlig et alternativ. Da er det egentlig bare greiere å kjøpe en playstation eller xbox, da man kan sitte i sofaen. Jeg gamer på pc fordi det er bedre, og da må det jo faktisk være bedre.

Alltid likt å se store mastadonter falle

Blir jo litt meningsløst å late som om vi ikke har ganske tydelige sjangere i spillverdenen da. Tror ikke veldig mange gamere har problemer med å forstå og være enige om at The Sims, Fortnite og WoW ikke tilhører samme sjanger. Tror heller ikke veldig mange føler stort behov for å protestere på at de blir kalt henholdsvis simuleringsspill, skytespill eller online rollespill. På samme måte som musikkelskere neppe vil være veldig uenige i at Metal og Pop ikke helt er samme sjanger, selv om det finnes drøssevis av nyanser, overlapp og definitive sjangeroverskridene elementer innen begge sjangre. Problemet oppstår når folk snakker som om "spill" er en enhetlig sak, og spesielt når skytespill som esport blir det eneste man tenker at spill er. Da kjenner man seg ikke veldig igjen i debatten om at spill fører til vold når man selv hovedsakelig koser seg med Tetris. Det å insistere på å løfte en diskusjon ut av falske grøfter er en god ting. Man gjør det med alle de andre kulturdiskusjonene, så hvorfor skal spill late som at sjangere ikke finnes "fordi de ikke er 100 % enighet om alt fra alle"? Sjanger er selvfølgelig viktig for hvordan man bør diskutere det. For eksempel diskuterer man ikke romaner på samme måte og med samme forutsetninger som en populærvitenskapelig bok. Så hvorfor skal man diskutere skytespill og gåtespill på samme måte og med samme forutsetninger?