Intellektro

Meningen med livet er å bruke søkefunksjonen på nettfora, så man ikke har 100 tråder om samme tema...

 

Bortsett fra det... Å ha det gøy. Unne seg god middag hver dag også.

Beklager, tenkte ikke på det.

Få deg en jobb og begynn å gro selv. Da kan du fortsatt røyke, ha råd til alkohol og legge deg med litt bedre samvittighet om natten

Makan til genial idé må man lete lenge etter

Den siste tida, når jeg har sittet og slappet av på sene og rolige kvelder, har jeg flere ganger blitt overrumplet av eksistensielle spørsmål. Jeg pleier å høre på musikk, kanskje klikke meg rundt på pc-en, og brått så er det som om en lealøs stein har løsnet og sluppet ut en ustoppelig flom av eksistensielle spørsmål, som for eksempel hva som skjer etter døden og hva som er meninga med livet. Håpløse spørsmål. Uransakelige spørsmål som det ikke er mulig å svare på - i alle fall ikke for oss menneskelige. Oss vergeløse under den ufattelige og stjerneprydede nattehimmelen. Vi som gjør så godt vi kan. Vi som ustanselig strekker oss håpefulle etter lykken, men den er liksom aldri håndgripelig, befinner seg utenfor rekkevidde. Vi værer at den er der, vi lar oss gjerne forlokke av drømmerier. Men uansett hvor mye vi strekker oss, uansett hvor mye vi svetter og stresser og peser, så dingler lykken der, langt foran oss, uoppnåelig - som den deiligste dama på byen en fuktig og nedslående lørdagskveld.

Jeg vet at det er banalt, ja, kanskje til og med pompøst å utfordre til å kontemplere over dette uutgrunnelige spørsmålet: Hva er meninga med livet?

Vi er jo enkle mennesker, de fleste av oss har ikke gått mange år på filosofi, og har derfor ikke utviklet et sakkyndig og skarpsindig sinn smo med bravur takler og funderer på dette. Men selv om vi er simple og gjennomsnitlige, ikke stort å skryte av - med andre ord, så betyr ikke det at vi kan grunne over dette, gjerne på ensomme kvelder med et glass skvulpende whisky i hånda, tilbakelent i den tilårskomne sofaen, omsluttet av kveldens behagelig stillhet.

Jeg trenger ikke noen dyptgående og vidløftige analyser, det er ikke det som er målet med dette. Jeg ønsker rett og slett av dere bidrar, at dere røper deres små og tilsynelatende uanselige tips - men de er nok ikke så ubetydelig som dere tror. Ingen er bedrevitende her, ingen rakker ned på noen. Dette er en åpen og fri og fordomsfri arena der ideer kan luftes som hunder og der ingen påtaler med hvass røst eller smiler hånlig og ovenåp og humrer av det som blir sagt.

Så hva er meninga med livet?

Jeg synes i alle fall at man skal unne seg en god middag i uka. Kose seg maksimalt, koble ut alt, ikke lytte til den evinnelige støyen fra den rastløse omverden. Kanskje drikke øl og se fotball. Kanskje spille data. Poenget mitt er at man ikke må glemme å unne seg "a good time", bare ha det godt med seg selv. Ta hensyn til sine egne behov, ikke andres. Det handler om prioriteringer.

Vel, dette ble tålelig langt. Jeg avslutter nå

Raven_heart: Takker for informativ og interessant post!

Tee-Zee: Jeg betviler at jeg noensinne vil makte å løserive meg fra salig pot og whisky. Er liksom ikke noe som kan erstatte den gode følelser jeg får av dette.

Hei alle sammen! Da var jeg plutselig tilbake, kaboom!, som om en magiker bare tryllet meg vekk foran et himmelfallent publikum og jeg ble borte i noen måneder, og så, når salen er tom og mørklagt, da dukker jeg opp ingenstedfra og stiller meg på scenen og de grelle lyskasterne slår seg på med et lydelig Klikk og her står jeg igjen, tilbake på forumet - og det føles herlig, rett og slett vidunderlig.

Hva har jeg gjort de siste månedene, vil noen nysgjerrige sjeler spørre seg, og stirre på meg med utålmodighet i blikkene. La meg ta en kort versjon, trimmet for alt unødvendige fettet, strippet til det ytterst vesentlige - Bare et likbleik skjelett som rommer det aller viktigste:

Jeg reiste til Amsterdam og ble der en stund. Koste meg som bare faen. Røykte og drakk hver dag helt til NAV fikk nyss om at jeg oppholdt meg utenfor Norges grenser, på en såkalt "ferie", for tenke seg til å ha så uflaks: Plutselig ringte telefonen i lomma på den medtatte dongeribuksa mi og jeg var så fjern at jeg "touched the sky" inne på en glorete coffeshop, satt sammen med en gjeng lattermilde raddiser. Jeg var særdeles ubetenksom og tok telefonen, snøvlet inn noe i røret og noen plapret om intervju og jeg skjønte ingen verdens ting, men det lød så salig morsomt og jeg begynte å le, hele kroppen ristet, og de andre uflidde og stinkende menneskene jeg hadde sluttet meg til ble smittet av meg og lo med. Store munner åpnet seg på vidt gap og blottla gule tenner. Tårer i øynene. Vondt i magen. Vi lo ustyrlig og lenge, og telefonsamtalen forsvant langsomt inn i ruståka og ble utvisket, og jeg glemte det. Men de ringte igjen, dagen etterpå, da jeg lå i den loslitte senga på det billige hostellet og hodet verket noe inn i helvete og kroppen var i elendig forfatning, tung og nedslitt.

Jeg dreit meg lodrett ut.

Nå må jeg klare meg uten trygd - enn så lenge.

Nå er jeg hjemme igjen, i min begredelige leilighet. Her sitter jeg foran datamaskinen igjen. Ensom, isolert og tungsindig. Men heldigvis har jeg pot og whisky.

Men nå skal jeg slutte å prate om meg selv og komme til poenget:

Dette innlegget handler om noe helt annet, nemlig det ufravikelig faktum at man aldri kan unnslippe de vonde minner. Da jeg labba gjennom de vante gatene, der jeg hadde sjanglet hjem utallige ganger fra byen, raste de vonde minnene over meg og jeg ble begravd av dem. De tynget meg. Den gode fornemmelsen som satt igjen i kroppen og sinn etter Amsterdam forduftet øyeblikkelig, borte vekk, ble til damp som igjen ble usynlig og løste seg opp til ingenting, og den kjipe fornemmelsen våknet til live, som et digert dyr som gjespet og strakk på den lodne kroppen og åpnet de søvndrukne øynene, og begynte å røre på seg igjene etter å ha ligget i dvale gjennom hele mitt Amsterdamopphold. Det er merkelig hvordan de gamle minnene klamrer seg fast til deg, hvordan de overfaller deg og tvinger seg ubeskjemmet inn i ditt liv.

Noe man kan gjøre for å endre disse tunggrodde minnene? Enten glemme de eller forandre fornemmelsen bak dem?

Takker for gode råd, folkens! Dette blir spennede!!!

BJM er ganske kule, men diskografien deres er så uoversiktlig at det er vanskelig å høre på annet en samlealbum. Platene deres er ikke så sterke, men på flere enkeltsanger opplever man virkelig grasroten av rock, kraftig inspirert av 60-tallet. Klassisk band! Det var en mektig opplevelse å se dem spille live.

 

Et av mine absolutt favoritt live-kutt, fra Tepid Peppermint Wonderland. Forøvrig en veldig bra samleskive som har det mest essensielle av BJM.

 

SATAN! Sett dem live? Hvor?!

Enig med deg. Mye brokete i arkivene deres. Et par stikker seg ut som fantastiske, men så er det også mange som ansiktsløst havner i en grøtete masse av "helt ok, men ikke noe jeg setter på hvis jeg virkelig skal digge..."

Jeg vil anbefale alle die-hard-rocke-fans å høre på the Brian Jonestown Massacre. Spesielt sangene; "Going to Hell" og "Whoever You Are!"

Herlig musikk!

Hei Intellektro

Det ser ut som om jeg har rett i mine antakelser, og at du mest sannsynlig har en bipolar lidelse.

 

Om du velger å oppsøke behandling, og i all hvilken behandling du tar i mot, er jo selvsagt noe du selv må avgjøre - i samråd med din lege. Ubehandlet så løper du en økt risiko for å utvikle større helseplager, men noen lever selvsagt bra med sin stemningslidelse.

 

Vi regner bipolare lidelser som i stor grad genetisk bestemt, og jeg antar at det er flere i slekten din som har hatt samme sykdom eller liknende. Sykdomen regnes som kronisk og livslang, men det finnes ganske god behandling for å holde den i sjakk.

 

Du ruser deg for mye, og du utsetter deg selv for en økt helserisiko. Alle som har et så høyt forbruk som du bør passe seg, og speiselt dersom det også foreligger en psykisk lidelse "i bunn". Jeg vil anta at rusen har en selvmedisinerende funksjon hos deg, men at rusingen på sikt vil gi deg større plager enn gleder.

 

Dine søvnproblem virker å skyldes alkoholen, og at det i hovedsak er REM-søvnen du ikke får nok av. Den er viktig for å få den dype avslapningen som både kroppen og psyken din trenger. Søvnforstyrrelsen er ikke slik man vanligvis ser ved bipolar lidelse og problemene med å sove kan også være knyttet til eller forsterket av depresjonene dine.

 

Jeg vil råde deg til å kontakte fastlegen din, og be om henvisning til spesialist i psykiatri. Denne vil kunne stille en endelig diagnose og starte eventuell behandling.

 

Hilsen

Dag

Skal ta det til etterretning.

Takk for råd.

Mvh

Intellektro

Dette har med moral å gjøre, og ikke ekteskap som sådan. Mennesker har forskjellige grenser og moral, og for en god del er ekteskap topp, for andre så er det kanskje ikke det og trenger noe mer "fritt". Det er foråsvidt greit, men da bør man være åpen om det i utgangspunktet og ikke villede noen.

 

Man kan aldri stille garantier for noe som helst, men for min del, som nettopp har giftet meg, så ser jeg på ekteskapet som en mulighet fremfor et hinder. Vi har feiret vår kjærlighet, som jo er det bryllupet har symbolisert for oss, og sammen skal vi leve videre. Det er som vigsleren vår sa, vi blir én enhet men med mulighet for å leve ut vår individualitet. Så det betyr ikke at man trenger å miste seg selv, men vi har også funnet de linjer som passer for oss - og det hjelper mye at vi er hverandres bestevenner. Vi har det utrolig godt i lag, og da er mye gjort for et godt og fint ekteskap. Det er viktig å ha rom for oss selv og hverandre.

Jeg er glad på dine vegne, Yvonne! Jeg sanser en lykkelig tone i det du skriver. Selv håper jeg en vakker og fyredfull dag, å kunne spasere nedover kirkegangen mens min mor sitter rørt til tårer og min far, med sitt kroniske strenge oppsyn, endelig gir meg den annerkjennelsen jeg så desperat har lengtet etter i alle år. Og orgelet spiller en lystig sang, kanhende en søtlanden versjon av Elvis sin klassiske og tårefremkallende I Can't Help Falling in Love With You. Og presten står der med sin ulastelige hvite prestekjole og snille gudfryktige øyne og venter tålmodig og verdig på meg. Og de knirkende, skrøpelige benkene er fylt til randen av bevegede og andektige som følger oppmerksomt med. Det hersker en fullkommen stillhet, ladet med eksplosiv forventning, mens jeg vandrer nedover kirkegulvet.

Jeg håper inderlig at den dagen kommer...

Jeg ønsker deg alt godt i ditt ekteskap, Yvonne!

Intelelektro, innleggene dine koker ned til 'jeg har rett og de som ikke mener det samme som meg er ikke like intellektroelle som meg, noen av dem bør ikke en gang få ytre seg'. Du er ikke så intellektronisk overlegen som du tror, for du ser ikke at du faktisk argumenterer for at du selv og er ansvarlig for terrorhandlingene til ABB. Lykke til!

 

Der avslørte du hvilke vettløs kar du er. Å hevde at jeg er ansvarlig for terrorhandlingene er dypt graverende, og total idioti. Ikke spor ut i det tåpelige bare fordi du ikke liker hva jeg sier. Voks opp, mann Og argumenter i det minste slik at du beholder litt av selvrespekten din.

Lykke til, du også.

 

Stråmannsargumentasjon også, du fornekter deg ikke.

 

Jeg har aldri hevdet at hverken du eller Fjordmann har noe ansvar for terrorhandlingene til ABB, jeg bare påpekte at du i din overbevisning om din intellektroniske overlegenhet (hvor ble det av lekenheten din forresten?) faktisk ikke forstår at du argumenterer for at du selv er medansvarlig. Jeg understreker at jeg på det punktet er uenig med deg.

Jajaja, greit, greit, ferdig med det. Vi blir ikke enige. Gidder ikke holde på lengre. En av oss må være den voksne her og si myndig ifra at nok er nok.

Så la meg få æren: Nok er nok.

Peace

Intelelektro, innleggene dine koker ned til 'jeg har rett og de som ikke mener det samme som meg er ikke like intellektroelle som meg, noen av dem bør ikke en gang få ytre seg'. Du er ikke så intellektronisk overlegen som du tror, for du ser ikke at du faktisk argumenterer for at du selv og er ansvarlig for terrorhandlingene til ABB. Lykke til!

Der avslørte du hvilke vettløs kar du er. Å hevde at jeg er ansvarlig for terrorhandlingene er dypt graverende, og total idioti. Ikke spor ut i det tåpelige bare fordi du ikke liker hva jeg sier. Voks opp, mann Og argumenter i det minste slik at du beholder litt av selvrespekten din.

Lykke til, du også.

Av en eller annen grunn synes jeg ikke innleggene til Inteelektro skiller seg vesentlig fra Fjordmann, bortsett fra at han kun angriper meningene hans som om det viktigste er at folk ikke skal ha andre meninger enn Inteelektro selv.

 

Heksejakten er i gang, og alle som har 'avvikende' meninger skal tas. Det er skummelt å se hvor mange som stempler Fjordmann som farlig, som rasist og så videre. Følelsene har tatt over for fornuften, og det kan fort bli skremmende.

 

Det skiller seg vesentlig på mange punkter. Jeg har en spottende og humoristisk tone i innleggene mine. Alle som leser dem, vil sanse denne tonen - de fleste i alle fall. Dette springer ikke ut fra ondskap, men av en narraktig lekenhet.

 

Veldig modent å latterliggjøre folk du er uenig med, for å sable ned enhver form for debatt.

Hehe. Komikk og moro ligger i min natur. Om det er modent? Vel, er det barnslig å leke? Jeg mener hardnakket at man burde leke gjennom hele livet. Noen er alvorlige og streite, og det er greit for meg. Men for meg blir det for kjedelig i lengda, jeg må ha litt action, litt futt.

Av en eller annen grunn synes jeg ikke innleggene til Inteelektro skiller seg vesentlig fra Fjordmann, bortsett fra at han kun angriper meningene hans som om det viktigste er at folk ikke skal ha andre meninger enn Inteelektro selv.

 

Heksejakten er i gang, og alle som har 'avvikende' meninger skal tas. Det er skummelt å se hvor mange som stempler Fjordmann som farlig, som rasist og så videre. Følelsene har tatt over for fornuften, og det kan fort bli skremmende.

Det skiller seg vesentlig på mange punkter. Jeg har en spottende og humoristisk tone i innleggene mine. Alle som leser dem, vil sanse denne tonen - de fleste i alle fall. Dette springer ikke ut fra ondskap, men av en narraktig lekenhet. Dette er en vesentlig forskjell. Hans innlegg rotfester seg i ondskap. Ikke engang et skarpsinn må til for å skjønne dettte. Og jeg oppfodrer heller ikke til voldelig handling. Jeg sprer ikke fremmedfrykt og rasisme. Vel, jeg gidder ikke ramse opp mer...

At du sitter der og forsvarer ham er urovekkende i seg selv.

Og det du sier at folk ikke kan ha andre meninger som meg er regelrett tullpreik. Når man ser hvor bastant du går ut, hvordan du kategoriserer med et anstrøk av bedrevitenhet, blir det bare hyklersk...

Men så er jo menneskets beskaffenhet som en dyp, mørk og uframkommelig jungel - slik Jo Nesbø engang skrev i en av bøkene sine - så jeg må bare avfinne meg med det faktum at jeg ikke forstår deg...

Du gjør narr av hans lokker. Det krever jo sin mann. Gjør narr av hans meninger du. Og du vil faktisk få det vanskligere enn du tror. Skrell vekk det værste "pisset" han skriver, og enda et lag med "piss", og du vil ha problemer.

 

Er mer synd bare synd på gutten. Virker som om han lever i sitt eget disillusjonerte verden, håper dette var en vekker for han.

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10097208

God lesing! Veldig informativt.

Dette sitat er direkte skremmende - med tanke på det grufulle som skjedde.

Et utdrag fra boka Fjordman har skrevet, Defeating Eurobia:

«Vi bør være sinte på dem (muslimene), men først og fremst må vi være sinte på dem som fôret oss med falsk informasjon, oversvømmet våre land med fiender og tvang oss til å leve med dem. De representerer fiende nummer én. Vi må aldri glemme det».

Det iler en kald gysning nedover ryggen når jeg leser dette. Det er som om Breivik nettopp hadde dette i tankene. Han hadde helt sikkert lest det, som den beundrer av Fjordman han var.

Her treffer han spikeren, den gode og velartikulerte forfatteren av artikkelen:

De som vil ha full ytringsfrihet, og null ytringsansvar.

Også denne likte jeg høylig:

De som kan virke som barske monstre og durabelige kjemper når de sitter bak pc-ene sine, men som er atskillig mindre fryktinngytende i det virkelige liv.

Forfatteren er inne på noe helt vesentlig; full ytringsfrihet og null ytringsansvar. I det offentlige rom, som diverse forum og facebook, burde man tenke seg litt om før man utbasunerer hatefulle meninger. Et visst ansvar må uvegerlig tillempes Fjordman. Hans flengende innlegg har oppildet "sånne som" Breivik. Jeg tror ikke Fjordman var helt klar over hvilke fatalt og farlig spill han drev med, der han satt på gutterommet, fornøyd og kry, og postet et innlegg etter det andre, mer og mer spekket av hat og avsky. Og når han tidvis attpåtil, som noen har påpekt her, ordlegger seg litt tvetydig, kan en stormannsgal Brevik med et forvridd virklighetssyn tolke det slik det passer ham, forme det slik at det passer inn i hans forrykte ideologi. Trolig var Fjordman så lidenskapelig geskjeftig med å forfatte sine innlegg at han ikke grunnet over dette. Jeg må medgi at han skriver gangbart, dessuten er han også belest. Dette styrker slagkraften og overbevisningskraften, da tenker jeg spesielt på dem som henger på slike foraer - jeg vil påstå at de ikke akkurat er kremen av smarte og gjennomtenkte individer, heller det stikk motsatte.

Det er rom for tolkning, men jo, å force og å fysisk fjerne er det samme... Det er tvang, bortvisning og så videre av en befolkningsgruppe fordi at de er en del av den gruppen.

Jeg er enig med deg. Det er jo så å si det samme. Å mene noe annet er etter min mening flisespikkeri.

Du gjør narr av hans lokker. Det krever jo sin mann. Gjør narr av hans meninger du. Og du vil faktisk få det vanskligere enn du tror. Skrell vekk det værste "pisset" han skriver, og enda et lag med "piss", og du vil ha problemer.

Har krøller seg. Gjør ikke narr av krøllene, jeg sier de er uskyldige, og det er de jo - etter min mening. Ergo: Les nøyere. Uansett hvor mye jeg skreller vekk så ser jeg det samme: hykleri og enfoldighet. Jeg foreslår at du skreller litt selv...

Jeg er litt nysgjerrig på hvilken fantastisk musikk du har funnet?

Det kan jeg avsløre med glede!

the Brian Jonestown Massacre - Going to Hell

the Brian Jonestown Massacre - Whoever You Are

the Brian Jonestown Massacre - When Jokers Attack

John Mayer and John Scofield - I Don't Need No Doctor

Black Keys - She's Long Gone

the Dandy Warhols - Good Morning

the Dandy Warhols - Get Off

Disse er noen smakfulle godbiter!

Hei

Interessant det du forteller.

Er det første gang du har det slik, eller har du opplevd liknende før? Også uten rusmidler? Hvordan er det med søvnbehovet ditt? Klarer du deg med mindre søvn enn før? Har du tidligere hatt perioder der du var nedfor og deprimert?

Hvor gammel er du?

 

Hilsen

Dag

Hei!

Noen ganger - det er vanskelig å si om det er regelmessig eller vilkåerlig - merker jeg denne herlige kriblingen i magen. Men da er den euforiske følelsen flyktig, den forsvinner ganske raskt og jeg henfaller til gledesløshet/sorgløshet. Vanligvis har jeg følelsen av å balansere på et glimtende knivblad, der det på den ene siden råder sorgløs lettsindighet og på den andre mørkt tungsinn. Et lite lumsk vindkast og jeg vippes over til depresjoner - billedlig talt. Det er som en slags iherdig kamp. Jeg har innstendig fokus på å tenke positivt. Men den sterke intense følelsen jeg innehar nå, har jeg nok ikke opplevd før.

For omtrent 3-4 år siden drakk jeg mye sprit; vodka, gin osv, da røykte jeg ikke noe weed. Jeg hadde en lei hang til å drikke meg full et par ganger i uka. Så ble jeg introdusert til det magiske grønne, og jeg begynte å røyke litt, beskjedent og sjelden. Jeg økte forbruket ganske fort, fra en sjelden gang til flere ganger i uka.

På våren opplevde jeg en fortvilende mørkeperiode. Alt virket så meningsløst, så fåfengt. Det jeg funderer på, er om denne heftige svingningen beror på polarisering; at jeg i lang tid har hatt det elendig etterfulgt av et superspenstig høydehopp inn i saligheten. La meg presisere at dette er vage slutninger som er fisket opp fra min evinnelige kverende tankevirksomhet. I denne perioden røykte jeg mindre fordi jeg hadde noen uheldige og skarve erfaringer.

Gradvis begynte det å gå bedre, ting så lysere ut. Munterheten våknet fra sin langvarige dvale, ristet på seg og strakk seg som en søvnig katt. Jeg fikk kjøpt grønt og røykinga inntok en sentral plass i min tilværelse. I det siste har jeg røyket og drukket om hverandre - nesten daglig. Jeg vet at dette er usunt og lite tilrådelig i lengden, så jeg skal kutte kraftig ned - snart.

Interessant at du nevner søvn. Har hatt søvnproblemer den siste tida. Sliter litt med det enda, men det har forbedret seg mye. Det merkelige er at kroppen som regel er tung og soveklar, når jeg legger meg, mens hodet kverner utrettelig. Mange kvelder lå jeg frustrert og søvnløs i flere timer. Jeg duppet av flere ganger, men aldri dypt nok til å penetrere drømmeland, og returnerte stadig tilbake til virkligheten; alene i det mørke nifse rommet. Jeg fikk ved en heldig tilfeldighet noen sovetabletter i hendene. Jeg vegret meg mot å ta dem, og prøvde med monumental viljestyrke å sove uten medikamenter. Men de umælende nattetimene slepte seg utover den fortredelige og uhjelpsomme natta, og omsider, sånn omtrent i tre-fire tida, gav jeg etter og poppet med et snev av motvillighet en tablett. Jeg er tom for tabletter nå.

Jeg erindrer at jeg har vært borti slike perioder med søvnporblemer før. Det kommer og går som det selv vil, uforskammet og freidig. En gang - for omlag fire år siden - ble jeg så fossboblende frustrert at jeg "banket senga" med en ilter knyttneve.

Jeg er 28...

Siden lørdag har jeg huset en herlig kriblende fornemmelse i magen. Det føles som en ernorm energisk kraft har bemektiget seg i meg. Den oppfordrer meg med påtrengende og intens kraft om å gripe dagen begjærlig og tyne ut hver minste sprudlende dråpe av livsglede. Jeg befinner meg i svevende i en lykksalig svære. Jeg smiler uavlatelig. Alle gjenvordigheter børster jeg likegyldig av meg som om det skulle vært ubetydelig støvfnugg. Aller helst vil jeg føle "denne salige følelse" resten av mitt liv - hvor lenge det enn varer. Hvem vet!

Når jeg først føler meg så skjelvende (av overdosering av livslyst og glede) rørig, vil jeg gjerne forsøke å etterspore grunnen til det. Hvorfor føler jeg det sånn nå? Jeg vil nødig risikere at følelsen svinner uten at jeg evner å lokke den tilbake.

Den siste tida har vært...ja; positiv, lys, lystig. Jeg har, gjennom å dykke dypt ned i Spotifys univers, funnet noen helt fantastiske rockesanger. På de sene kveldstimer har jeg sittet foran datamaskinen, gjerne litt brisen på pils og whiksy - og småfjern, lyttende med et hodet som vagger innlevende til den smoothe takten og med øyne som er lukket av himmelsk velbehag. Dessuten leser jeg et mesterverk av en bok. Den fenger, for å si det mildt .

Foruten å drikke endel og høre på sublim rockemusikk, har jeg endelig skaffet meg noe prima marihuana. Det er pur kvalitet; sticky og med en sterk distinkt lukt. Jeg røyker som regel en joint på kvelden. Med ettertenksom mine - jeg funderer på mangt - lener jeg meg tilbake i det loslitte sofaen og nyter ensomheten. Ja, dere hørte riktig! Jeg nyter ensomheten, faktisk.

Også har jeg begynt å meditere. Hver morgen gnir jeg søvnen ut av øynene, gjesper, ser meg fortumlet rundt og reiser meg besværlig. Deretter stabber jeg til stua, setter meg komfortabelt til rette, lener meg bakover, lukker øynene og iverksetter meditasjonen.

Det er mye på en gang her: sublim rock, salig whiksy, prima grønt og selvfordypende meditasjon. Men det er ikke nok, mine trofaste forumvenner

Jeg er registrert på et nettdatingside og der har jeg fått igang en god og svært lovende (jeg håper på å få meg noe - ja, jeg er en simpel mann ) med ei søt og vennligsinna jente. Hun har sendt meg noen bilder, og jeg må vedgi at jeg er imponert - og selvsagt; horny as hell . Hun er i besittelse av noen fortryllende dypåblå øyne. Når jeg stirrer lenge og ufravendt på bilde på dataskjermen, blir jeg omsluttet av en uforstyrrelig boble der det hersker fullkommen lykke.

Jeg konkluderer som så: Jeg spiller på flere lidenskapelig strenger; jeg gjør mange ting som beriker mitt liv, og kanskje det er dette som har avfødt denne herlige følelsen.

Hva tror dere?

Har dere sett bilde av den nye billedskjønne thailandske statsministeren? Hun er sabla deilig ! Damn

Fetteren min, som ikke jeg hadde sett på flere år, dukket helt uventet opp på døra mi med tårer i de store, snill og blå øynene sine, sent på kvelden igår. Den svære silhuetten av hans firskårne kropp stod i sørgelig forfatning, med nedsukne skuldre og senket hodet, mot nattens fyldige mørke. Den særegne vigøren som hadde vært hans usvikelige kjennemerke opp igjennom mange år, var sporløst forsunnet. Foran meg stod en mann uten håp, en mann som bar på et sønderknust hjerte som ved hvert verk - og det verket uavskruelig og utrettelig - utløste en voldsom smerte i hans saktmodige sjelen. Jeg ba han komme inn i lyset og spurte med omsorgsfull røst hva som hadde hendt. Mellom hiksteanfallene sine maktet han med gråtkvalt stemme å forklare meg at kona hans hadde vært utro.

Selvsagt fant jeg sporenstreks frem whiksyflaska og helte rundhåndet i to store melkeglass, for er det en ting som whiskyen alltid kan stå behjelpelig med - en av flere ting - så er det å dulme smerte. Det varme sorgdøyvende væsken spredde seg raskt og effektivt i de digre kroppene våre. Tårestrømmen til fetteren min opphørte. Talen hans ble klarere. Jeg skjelnet en skarp bitterhet i stemmen. Han fortalte med sammenbitte tenner og hatske øyne at hans kone hadde bedratt ham med en "latino", og at det amorøse krumspring hadde pågått en god stund. Han priset seg lykkelig for at de ikke hadde fått barn ennå, slik de hadde planlagt. "Da hadde dette blitt dobbelt så tungt og vanskelig", sa han med et ansiktsuttrykk dypt preget av dystert alvor.

Mens vi satt slik gjennom nattens mørke og tause timer, drakk tett og pratet ustoppelig og engasjert om ekteskapets mange uungåelige fallgruver, begynte det å forme seg en slags konklusjon fra det tåkete løssnakket. Fetteren min, som - kanskje unødvendig å nevne - var i et forbitret lynne, fremholdt at ekteskap er i strid med naturens naturlige gang, at mennesker instinktivt jakter etter "noe nytt å knulle på", og at denne tørsten ikke vil demmes opp av et ekteskap, men undertrykkes av et (i førstningen) klippefast og påtrengende ønske om å etterkomme samfunnets størkna, anakronistiske normer, litt etter litt rakner standhaftigheten og viljen, man begynner å gå lei av hverandre, de tingene som man før synes var søte er plutselig mektig irriterende, også glir man nedover den åleglatte neagtive spiralen, på sikker vei til elendigheten.

Omtrent lik ordla han seg. Hver gang han nevnte hennes navn fór en trekning av nyslipt forakt over ansiktet.

Etterhvert gikk vi beklageligvis tom for drikke. Fetteren min sjanglet inn på badet og ble der inne resten av natta.(Det viste seg dagen etter at han hadde kollapset på det ikke-helt-nyvaskede fliebelagte gulvet). Jeg ble sittende alene foran datamaskinen og klikket med litt rundt på måfå mens jeg grunnet over dette med ekteskap:

Er det "sunt" for menneske å kjempe mot sine naturlige lyster? Er ekteskap gunstig for menneskerasen?