Jump to content

Intellektro

Medlemmer
  • Content Count

    102
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

228 :)
  1. Den siste tida, når jeg har sittet og slappet av på sene og rolige kvelder, har jeg flere ganger blitt overrumplet av eksistensielle spørsmål. Jeg pleier å høre på musikk, kanskje klikke meg rundt på pc-en, og brått så er det som om en lealøs stein har løsnet og sluppet ut en ustoppelig flom av eksistensielle spørsmål, som for eksempel hva som skjer etter døden og hva som er meninga med livet. Håpløse spørsmål. Uransakelige spørsmål som det ikke er mulig å svare på - i alle fall ikke for oss menneskelige. Oss vergeløse under den ufattelige og stjerneprydede nattehimmelen. Vi som gjør så godt vi kan. Vi som ustanselig strekker oss håpefulle etter lykken, men den er liksom aldri håndgripelig, befinner seg utenfor rekkevidde. Vi værer at den er der, vi lar oss gjerne forlokke av drømmerier. Men uansett hvor mye vi strekker oss, uansett hvor mye vi svetter og stresser og peser, så dingler lykken der, langt foran oss, uoppnåelig - som den deiligste dama på byen en fuktig og nedslående lørdagskveld. Jeg vet at det er banalt, ja, kanskje til og med pompøst å utfordre til å kontemplere over dette uutgrunnelige spørsmålet: Hva er meninga med livet? Vi er jo enkle mennesker, de fleste av oss har ikke gått mange år på filosofi, og har derfor ikke utviklet et sakkyndig og skarpsindig sinn smo med bravur takler og funderer på dette. Men selv om vi er simple og gjennomsnitlige, ikke stort å skryte av - med andre ord, så betyr ikke det at vi kan grunne over dette, gjerne på ensomme kvelder med et glass skvulpende whisky i hånda, tilbakelent i den tilårskomne sofaen, omsluttet av kveldens behagelig stillhet. Jeg trenger ikke noen dyptgående og vidløftige analyser, det er ikke det som er målet med dette. Jeg ønsker rett og slett av dere bidrar, at dere røper deres små og tilsynelatende uanselige tips - men de er nok ikke så ubetydelig som dere tror. Ingen er bedrevitende her, ingen rakker ned på noen. Dette er en åpen og fri og fordomsfri arena der ideer kan luftes som hunder og der ingen påtaler med hvass røst eller smiler hånlig og ovenåp og humrer av det som blir sagt. Så hva er meninga med livet? Jeg synes i alle fall at man skal unne seg en god middag i uka. Kose seg maksimalt, koble ut alt, ikke lytte til den evinnelige støyen fra den rastløse omverden. Kanskje drikke øl og se fotball. Kanskje spille data. Poenget mitt er at man ikke må glemme å unne seg "a good time", bare ha det godt med seg selv. Ta hensyn til sine egne behov, ikke andres. Det handler om prioriteringer. Vel, dette ble tålelig langt. Jeg avslutter nå
  2. Raven_heart: Takker for informativ og interessant post! Tee-Zee: Jeg betviler at jeg noensinne vil makte å løserive meg fra salig pot og whisky. Er liksom ikke noe som kan erstatte den gode følelser jeg får av dette.
  3. Hei alle sammen! Da var jeg plutselig tilbake, kaboom!, som om en magiker bare tryllet meg vekk foran et himmelfallent publikum og jeg ble borte i noen måneder, og så, når salen er tom og mørklagt, da dukker jeg opp ingenstedfra og stiller meg på scenen og de grelle lyskasterne slår seg på med et lydelig Klikk og her står jeg igjen, tilbake på forumet - og det føles herlig, rett og slett vidunderlig. Hva har jeg gjort de siste månedene, vil noen nysgjerrige sjeler spørre seg, og stirre på meg med utålmodighet i blikkene. La meg ta en kort versjon, trimmet for alt unødvendige fettet, strippet til det ytterst vesentlige - Bare et likbleik skjelett som rommer det aller viktigste: Jeg reiste til Amsterdam og ble der en stund. Koste meg som bare faen. Røykte og drakk hver dag helt til NAV fikk nyss om at jeg oppholdt meg utenfor Norges grenser, på en såkalt "ferie", for tenke seg til å ha så uflaks: Plutselig ringte telefonen i lomma på den medtatte dongeribuksa mi og jeg var så fjern at jeg "touched the sky" inne på en glorete coffeshop, satt sammen med en gjeng lattermilde raddiser. Jeg var særdeles ubetenksom og tok telefonen, snøvlet inn noe i røret og noen plapret om intervju og jeg skjønte ingen verdens ting, men det lød så salig morsomt og jeg begynte å le, hele kroppen ristet, og de andre uflidde og stinkende menneskene jeg hadde sluttet meg til ble smittet av meg og lo med. Store munner åpnet seg på vidt gap og blottla gule tenner. Tårer i øynene. Vondt i magen. Vi lo ustyrlig og lenge, og telefonsamtalen forsvant langsomt inn i ruståka og ble utvisket, og jeg glemte det. Men de ringte igjen, dagen etterpå, da jeg lå i den loslitte senga på det billige hostellet og hodet verket noe inn i helvete og kroppen var i elendig forfatning, tung og nedslitt. Jeg dreit meg lodrett ut. Nå må jeg klare meg uten trygd - enn så lenge. Nå er jeg hjemme igjen, i min begredelige leilighet. Her sitter jeg foran datamaskinen igjen. Ensom, isolert og tungsindig. Men heldigvis har jeg pot og whisky. Men nå skal jeg slutte å prate om meg selv og komme til poenget: Dette innlegget handler om noe helt annet, nemlig det ufravikelig faktum at man aldri kan unnslippe de vonde minner. Da jeg labba gjennom de vante gatene, der jeg hadde sjanglet hjem utallige ganger fra byen, raste de vonde minnene over meg og jeg ble begravd av dem. De tynget meg. Den gode fornemmelsen som satt igjen i kroppen og sinn etter Amsterdam forduftet øyeblikkelig, borte vekk, ble til damp som igjen ble usynlig og løste seg opp til ingenting, og den kjipe fornemmelsen våknet til live, som et digert dyr som gjespet og strakk på den lodne kroppen og åpnet de søvndrukne øynene, og begynte å røre på seg igjene etter å ha ligget i dvale gjennom hele mitt Amsterdamopphold. Det er merkelig hvordan de gamle minnene klamrer seg fast til deg, hvordan de overfaller deg og tvinger seg ubeskjemmet inn i ditt liv. Noe man kan gjøre for å endre disse tunggrodde minnene? Enten glemme de eller forandre fornemmelsen bak dem?
  4. Takker for gode råd, folkens! Dette blir spennede!!!
  5. SATAN! Sett dem live? Hvor?! Enig med deg. Mye brokete i arkivene deres. Et par stikker seg ut som fantastiske, men så er det også mange som ansiktsløst havner i en grøtete masse av "helt ok, men ikke noe jeg setter på hvis jeg virkelig skal digge..."
  6. Jeg vil anbefale alle die-hard-rocke-fans å høre på the Brian Jonestown Massacre. Spesielt sangene; "Going to Hell" og "Whoever You Are!" Herlig musikk!
  7. Skal ta det til etterretning. Takk for råd. Mvh Intellektro
  8. Jeg er rimelig opphisset nå. Jeg snakker ikke om en slik opphisselse som veller pirrende gjennom kroppen når man bivåner hardklaskende porno, nei, det er annen type opphisselse; en slags anspent formodning, sitrende og vilter. Denne opphisselsen beror på spenning, ikke seksuelle drifter. Jeg er veldig spent! Igår skjedde det utrolige, det utenkelige. Jeg skrev med ei søt dame på en nettdating-side. Vi hadde en leken og humorfylt tone, der vi tullet mye. Jeg vitset litt, og hun responderte positivt med massevis av smilefjes og "hehe", noe som bare erigerte min lyst til å peise overgivent på med morsomheter. Jeg ble revet med i en stemningsberuset strøm. I denne herlig tilstanden av oppspilt glede, våget jeg plutselig, i et øyeblikks vanvidd, å spørre om hun ville treffes for en kopp kaffe. Men en gang jeg hadde sendt det frimodige spørsmål over chatten, ble jeg grepet av nøktern frykt og ble slynget ubønnhørlig tilbake til mitt vante mistroiske ståsted, der alt arter seg som svært tvilsomt. Jeg begynte å angre, og forutså - i mitt hodet som ikke nøler med å spy ut skremselspropaganda hvis anledning byr seg velvillig frem (som en helhjertet hore som tar jobben seriøst) - noen svært gudsjammerlige utfall. Men sannelig; min bange anelser slo så til de grader feil at jeg i ettertid kan riste bedrevitende på hodet og sukke oppgitt over min umodne uvitenhet. Hun svarta faktisk JA! Og ikke nok med det - som om ikke det var nok?! :!: - hun pyntet på ja'et med en stor smilemunn! Den avgjørende time har kommet! Jeg kan formelig høre de apokalyptiske klokker kime påtrengende. Som om jeg allerede har feilet! Jeg er übernevøs og redd for hvordan dette møtet kommer til å forløpe, hva som kommer til å skje. Kanskje jeg stivner til i mangel på ting å si, kanskje vil min forlegenhet tvinge meg til tasuhet, kanskje vil jeg plompe ut med upassende kommentarer. Det er så mange bekymringer som belmrer, de formerer seg hyppig og uregjerlig, som en oppskjørta bakteriekoloni. Nervene er ømfintlige som et spedbarns sarte hud. Jeg er voldsomt opphisset (sånn opphisselse jeg beskrev ovenfor), og samtidig har anfektelsene slått rot med sine trossige klær. Jeg vurderer mulige løsninger for å lette på urolighetens trykk; drikke litt før stevnemøte er et alternativ. Men jeg vil nødig stinke som en forsoffen taper når jeg møter henne. Og whiksylukta er det vanskelig å få temmet. Den lever sitt eget bekymringsløse liv i hensynsløs sus og dus. Følgelig stryker jeg dette alternativet. Den sjansen tar jeg bare ikke. Men det endrer ikke det uomstøtelige faktum at jeg trenger en hjelpende hånd, noe som kan dempe mine løpske nerver. Jeg skal møte henne ikveld eller imorgen, det er ennå litt uvisst. Vi skulle avtale noe etterpå. *Skjelver av avmektig redsel* Noen som kan bidra med noen tips her? Hvordan jeg kan stagge nervøsiteten en smule?
  9. Jeg er glad på dine vegne, Yvonne! Jeg sanser en lykkelig tone i det du skriver. Selv håper jeg en vakker og fyredfull dag, å kunne spasere nedover kirkegangen mens min mor sitter rørt til tårer og min far, med sitt kroniske strenge oppsyn, endelig gir meg den annerkjennelsen jeg så desperat har lengtet etter i alle år. Og orgelet spiller en lystig sang, kanhende en søtlanden versjon av Elvis sin klassiske og tårefremkallende I Can't Help Falling in Love With You. Og presten står der med sin ulastelige hvite prestekjole og snille gudfryktige øyne og venter tålmodig og verdig på meg. Og de knirkende, skrøpelige benkene er fylt til randen av bevegede og andektige som følger oppmerksomt med. Det hersker en fullkommen stillhet, ladet med eksplosiv forventning, mens jeg vandrer nedover kirkegulvet. Jeg håper inderlig at den dagen kommer... Jeg ønsker deg alt godt i ditt ekteskap, Yvonne!
  10. Der avslørte du hvilke vettløs kar du er. Å hevde at jeg er ansvarlig for terrorhandlingene er dypt graverende, og total idioti. Ikke spor ut i det tåpelige bare fordi du ikke liker hva jeg sier. Voks opp, mann Og argumenter i det minste slik at du beholder litt av selvrespekten din. Lykke til, du også. Stråmannsargumentasjon også, du fornekter deg ikke. Jeg har aldri hevdet at hverken du eller Fjordmann har noe ansvar for terrorhandlingene til ABB, jeg bare påpekte at du i din overbevisning om din intellektroniske overlegenhet (hvor ble det av lekenheten din forresten?) faktisk ikke forstår at du argumenterer for at du selv er medansvarlig. Jeg understreker at jeg på det punktet er uenig med deg. Jajaja, greit, greit, ferdig med det. Vi blir ikke enige. Gidder ikke holde på lengre. En av oss må være den voksne her og si myndig ifra at nok er nok. Så la meg få æren: Nok er nok. Peace
  11. Der avslørte du hvilke vettløs kar du er. Å hevde at jeg er ansvarlig for terrorhandlingene er dypt graverende, og total idioti. Ikke spor ut i det tåpelige bare fordi du ikke liker hva jeg sier. Voks opp, mann Og argumenter i det minste slik at du beholder litt av selvrespekten din. Lykke til, du også.
  12. Det skiller seg vesentlig på mange punkter. Jeg har en spottende og humoristisk tone i innleggene mine. Alle som leser dem, vil sanse denne tonen - de fleste i alle fall. Dette springer ikke ut fra ondskap, men av en narraktig lekenhet. Veldig modent å latterliggjøre folk du er uenig med, for å sable ned enhver form for debatt. Hehe. Komikk og moro ligger i min natur. Om det er modent? Vel, er det barnslig å leke? Jeg mener hardnakket at man burde leke gjennom hele livet. Noen er alvorlige og streite, og det er greit for meg. Men for meg blir det for kjedelig i lengda, jeg må ha litt action, litt futt.
  13. Det skiller seg vesentlig på mange punkter. Jeg har en spottende og humoristisk tone i innleggene mine. Alle som leser dem, vil sanse denne tonen - de fleste i alle fall. Dette springer ikke ut fra ondskap, men av en narraktig lekenhet. Dette er en vesentlig forskjell. Hans innlegg rotfester seg i ondskap. Ikke engang et skarpsinn må til for å skjønne dettte. Og jeg oppfodrer heller ikke til voldelig handling. Jeg sprer ikke fremmedfrykt og rasisme. Vel, jeg gidder ikke ramse opp mer... At du sitter der og forsvarer ham er urovekkende i seg selv. Og det du sier at folk ikke kan ha andre meninger som meg er regelrett tullpreik. Når man ser hvor bastant du går ut, hvordan du kategoriserer med et anstrøk av bedrevitenhet, blir det bare hyklersk... Men så er jo menneskets beskaffenhet som en dyp, mørk og uframkommelig jungel - slik Jo Nesbø engang skrev i en av bøkene sine - så jeg må bare avfinne meg med det faktum at jeg ikke forstår deg...
×
×
  • Create New...