Gå til innhold

Profox

Medlemmer
 Vis profil  Se deres aktivitet

  • Innlegg

    1

  • Ble med

  • Besøkte siden sist

 Innholdstype 

Blogginnlegg skrevet av Profox

  1. Profox

    Hei

    Av Profox,

    Jeg har fått altfor god tid. Det begynte med at jeg gikk til personallederen og sa at jeg ville slutte. Når, spurte hun. Straks, svarte jeg, og hun så på meg med et tomt blikk. Kanskje vantro. Men jeg har kanskje to måneders oppsigelse, la jeg til. Og hun sa det var tre.
    Jeg tror ikke at det betydde noe, men sa at jeg kunne slutte i januar. Noe hadde gjort at det ikke var nøye å slutte på dagen, kanskje ikke i det hele tatt. Men loddet var kastet, bordet fanget, og strengt tatt var det en gjennomtenkt beslutning.
    Den hadde modnet seg fra en dag i høst da jeg følte en motbydelig ulyst ved tanken på å gå jobb. Dette trenger du ikke gjøre, tenkte jeg med meg selv, du kan bare slutte, gå av med full pensjon. Og tanken bare satte seg. Om morgenen på vei til jobb tenkte jeg at dette trengte jeg ikke gjøre. Jeg visste at jeg var inne i den prosessen som skulle føre meg ut av arbeidslivet. Jeg var helt klar til å gå fra noe.
    På den andre siden, når man går fra noe, går man til noe annet. Hva skulle jeg gå til?
    Til de andre pensjonistene? De som alle sa at de aldri hadde hatt så mye å gjøre som etter at de gikk av med pensjon. Jeg trodde dem ikke, gjør fortsatt ikke det. Og det er langt fra at jeg identifiserer meg med dem, seniorene. Joda, jeg er blant dem nå, men jeg føler meg ikke slik. Kanskje gjør ikke de heller det, de glir bare inn i en rolle og blir til forveksling like hverandre.
    Nå sitter jeg her i Finnepåland, hva skal jeg vel nå finne på? Jeg ville bort fra en jobb, men ikke fra miljøet og kollegene på arbeidsplassen. Men jeg har før gått fra en arbeidsplass, og vet at den som slutter, han blir glemt. Han blir en "Kjekt å se deg", men det viser seg at det ikke tar mange ukene eller i høyden månedene før en er utenfor kulturen og fellesskapet på arbeidsplassen. På sett og vis er det det samme som død i en forstand.
     
    Hva nå?
     
    Det kan bli et tema for meg i fortsettelsen på denne bloggen. Så får vi se om jeg passer inn i bloggkonseptet.
  2. Profox
    Aktin Kersov vinner nesten femti millioner i lotto.
    Dermed går han i tenkeboksen, mer forvirret enn glad. Dette går jo ikke an. Sannsynligheten for å vinne på en liten femukerskupong er tilnærmet lik null. Men noen vinner jo likevel.
    Aktin regner på det. Det er mange år til pensjonsalderen, men beløpet er så stort at selv med investering i lav risiko med ditto avkastning kan han leve bra uten å være overdreven nøysom.
     
    Han sier opp jobben og forbereder seg på et liv som rentenist. Brorparten av pengene settes i aksjefond, resten på høyrentekonto i banken. Nessi, konen hans sier ikke noe til dette. I kveld ligger du med en pensjonist, sier han under søndagssamleiet. Hun gjør seg fort ferdig med det og legger seg til å sove med ryggen til. Han venter med å onanere seg til utløsning til hun begynner å snorke.
    På jobben er han ukens sensasjon. Han stikker innom for å nyte oppmerksomheten. Etter en uke merker han at de andre ikke har tid til å snakke med ham, de er tross alt på jobb. Femte gangen er han som død, når han setter seg ned ved lunsjbordet, er han helt utenfor. Det ble hans siste besøk på arbeidsplassen, bortsett fra at han fortsatte med trimmen på tirsdagskveldene.
    Nessi blir mutt. Hun spør hva han har brukt dagen til. Han har dårlig samvittighet, skjønner at han kunne ha støvsugd, vasket opp og laget middag.
    Nå har Aktin alltid hatt den egenskapen at han mestrer nesten alt. Ned til den minste detalj kan han planlegge en dag eller et prosjekt. Han kan saktens gjennomføre det. I stedet blir det til at han bruker all sin tid på å undre seg over at han ikke kommer i gang.
    Den neste faktoren er kompisene i pokergjengen. De har holdt sammen siden skoledagene. Nå kan han oppsøke dem når han vil, men de fleste er opptatt av jobb og familie og har også andre venner.
    Aktin får ikke orden på hverdagen sin. Han reiser på hytten ved sjøen. Der lever han som en eremitt som fyller opp det lille krypinnet med aviser, kartonger, papir mm til det knapt er plass til ham selv.
    Han går så ned til bryggen, øser båten, henter årene, tar på seg oransje livvest. To kartonger med hermetikk og knekkebrød, kavring og ti liter vann er med om bord.
    Atkin kaster loss og ror fra land og ut på det åpne havet. Da det ikke er annet å se enn sjø og himmel er han kommet dit han hører hjemme.
     
     
     
×
×
  • Opprett ny...