Kammizez

For en perfekt avslutning på The Americans. Jeg tror aldri jeg har sett en serie som gjør rent menneskelig drama bedre. Det er også en av veldig få serier som ikke virker å ha falt i kvalitet i takt med sesongene, men heller det motsatte. 

De utrettet nøyaktig det de gikk for; en spionserie som ikke handler om spionasje, men om familie og liv som er alt annet enn svart/hvitt. 

Jeg synes ikke det egner seg for actionsekvenser, spesielt ikke når det er snakk om et klimaks på spenningskurven. Da burde tempoet være høyt og det bør skje mye på kort tid, slik at seerne kjenner på adrenalinet. Den følelsen forsvinner helt hvis ting går sakte og det i tillegg er rolig musikk i bakgrunnen. Noe blir feil når jeg sliter med å ikke duppe av under det som skal være filmens mest intense sekvens.

 

Det var en av disse filmene som hadde et interessant konsept men som jeg ville gjennomført på en helt annen måte.

 

Det du nevner her tror jeg er en av hovedårsakene til komplikasjonene rundt lanseringen av filmen. Jeg tror nesten den faller litt igjennom mellom to retninger. For jeg så filmen på en helt annen måte. For meg var dette en mye mer tankevekkende film pakket inn i et horror/thriller-skall. For altså, plottet på overflaten er jo igrunn veldig uoriginalt og helt standard prosedyre. Men det tror jeg også var intensjonelt. For jeg mener det var jo virkelig ikke handlingen som var hovedelementet i denne filmen. Det var jo den psykedeliske opplevelsen, stemningen og mentaliteten som filmen hovedsaklig prøvde å formidle, tenker jeg.

Om menneskers maktesløshet i forhold til omgivelsene, og vår begrensede evne til å virkelig forstå verden. Hvor skjøre vi er i møte med noe vi ikke forstår. En fortelling om forandring egentlig, og holdningen til det. Og det er her bruken av den klassiske fortellingen om jakten på det onde blir brukt som kontrast til filmens budskap. Det er ingen ondskap. Det er ingen "antagonist". Det er ingen stor actionfylt kamp. Det er bare forandring. Noe annet. Verken godt eller ondt. Og alt som skjer med menneskene i filmen er et resultat av deres reaksjon til den uunngåelige endringen som hele tiden foregår rundt oss. 

Klimakset i filmen var jo igrunn ganske antiklimatisk, og lite spennende. Så rent dramaturgisk sett, med mål om å skape spenning og underholdning, var det jo ikke en særlig god slutt. Og jeg tenker at det er hele poenget. Det er ingenting å overvinne, ingen store øyeblikk. Ta kreft, en veldig fin allegori brukt i filmen. Det er ingen ondsinnet kraft som dreper deg, det er din egen kropp i forandring. Det er ingen utløsende hendelse, ingen grunn eller motivasjon bak. Det bare er. Og det er ingenting vi mennesker kan gjøre, annet enn å gjennomgå det, og konsekventlig komme ut av det som en annen person (wink wink). Og man får aldri noen konklusjon eller løsning. Bare flere spørsmål og usikkerheter.

Uansett, som en klassisk horror-thriller er jo filmen veldig middelmådig. Og det er her min kritikk rettes mot filmen. Den lener seg for mye på sjangerkategorien og promoteres som det (for å trekke publikum), og som konsekvens føler jeg at de psykedeliske elementene, alle de rare, tankevekkende og mind-fuckende tingene som KUNNE skjedd der inne fikk for lite plass. Det ligger masse ubrukt potensiale her. F.eks. de introduserte og bygde opp tapet av tidsperspektiv veldig tidlig, men det ble aldri fulgt opp. Skuffende, for det åpner opp for så mange muligheter. Filmen kunne gjerne vært lenger for å få plass til dette også.

Så jeg tenker vel det er den klassiske kampen mellom kunst og kommers som står sentralt her. Et veldig ambisiøst prosjekt som prøver å være litt av begge, men som ikke når helt opp på noen av dem. Når det er sagt så likte jeg den igrunn ganske godt. Men for min del ble det litt for mye konvensjonell sjangerfilm, som burde gått enda dypere inn i trippen.

Jeg synes Damnation begynte lovende. Det åpner som en klassisk kamp mellom kapitalisme og kommunisme, med relativt nyanserte fremstillinger av begge idéene, og de to karakterene som representerer hver av dem. Men utover i serien føler jeg ikke at de helt klarer å reflektere nok over hver av disse ideologiene, og den tematikken blir generelt satt litt til side til fordel for et mer personlig drama mellom disse to karakterene. Jeg fikk en veldig western-vibe gjennom hele serien, selv om det tross alt er satt til en litt senere tid. Lett å sammenligne med Godless, men kanskje det bare er meg. 

I essensen er det vel egentlig to standard anti-helter med traumatiske bakhistorier som kjemper mot hverandre som får alt for mye fokus, og som i lengden blir litt for kjedelig for min smak. Serien begynner på noe interessant, men ender med å bli en litt forutsigbar og simpel kamp mellom to karakterer som alle har sett før. Jeg kan se hva de kanskje prøvde på, men det ble for mye fokus på hovedkarakterenes bakhistorier og personlige konflikt, både til fordel for mer interessante sidekarakterer, og overordnede ideer.

Ikke nødvendigvis en dårlig serie, mye er gjort bra, men man føler ikke man får helt igjen for det man begynner på. 

Kan også forsikre om at det er null Kanye West-soundtrack. Mer banjo. 

Ingen Atlanta på lista, det grenser nesten til galskap, sett at sesong 2 kommer i 2018.

 

Hva syntes folket om sesong 4 av Black Mirror? Litt ujevnt, men et par virkelig gode episoder. Spesielt den siste episoden slo godt an her.

Likte hang The DJ og Black Museum veldig godt. Men resten av episodene føler jeg var litt under standarden serien har satt. Spesielt USS MacCallister skuffet virkelig. Men det er mest fordi det også er episoden med mest uforløst potensiale. Digget første akt, men det utviklet seg til å bli noe helt annet enn hva jeg hadde håpet. De droppet virkelig en mulighet til å ta for seg maskulin usikkerhet, og gå dypere inn på hovedkarakteren, som istedenfor endte med å bli veldig forutsigbar og todimensjonell. Synes det var episoden med det kuleste konseptet, og Jimmi Simpson er alltid gøy, men historien skuffet virkelig. Føler nesten det ble episoden som var minst "Black Mirror-ish"

Nathan for You: Finding Frances må være Nathan's magnum opus. 

 

Hysteriks morsomt, ærlig, hjerteskjærende og grenseløs uetisk.

Dette er det best av reality-tv som noen gang er laget. Hvordan noe kan være så hjerteskjærende, håpefull og morsomt i løpet av 85 minutter er vanskelig å forklare. Nathan Fielder er et absolutt geni og Bill Heath har en så fengslende historie. Jeg følte hver eneste bit av smerte, angst og aksept de følte gjennom sin vakre reise. 

 

"...the more we kept shooting things, the harder it was to tell where the show ended, and life began..."

Du kom meg i forkjøpet, men ja, ^this. 

En mer komplett og passende serieavslutning til en såpass genial serie skal du lete lenge etter. Selv om jeg gjerne tar en sesong til. 

Jeg hadde aldri trodd at en episode av Nathan for You skulle røre meg så mye som den faktisk gjorde. Også måten Nathan avslutter sin egen historie på er helt fantastisk. Hvordan han visker ut linjene mellom virkeligheten og TV-fasaden gjennom episoden til man ikke lenger klarer å se hva som er hva, og man begynner å lure på om det i det hele tatt betyr noe. Og det binder sammen hele seriens tematikk på en fantastisk måte.

Nathan Fielder beviser at han kan mer enn komediske innslag, cringe og satire. Dette var historiefortelling på sitt beste. Og det er veldig imponerende, særlig med et så unikt format. Fyren er absolutt en av de mest nyskapende folkene i bransjen, selv om det på overflaten kan fremstå som det helt motsatte. Jeg kan forstå at han ikke er for alle, men ingen kan nekte for at han er et friskt pust blant komikere flest som lever på blidgjøre publikum med vitsing og karisma. Andy Kaufman ville vært stolt.

Jeg er glad Euron fikk en opptur, og at ting ikke virker helt håpløst for Cersei og co nå. Når sesong 6 var over så virket ting alt for tilrettelagt for Dany, noe det igrunn fortsatt gjør, særlig nå som vi får en Jon+Dany-situasjon som jo har vært en stor fanfantasy for så mange. Det jeg virkelig er redd for nå er at skriverne nå gjør det forutsigbare trekket og gjør disse to og Tyrion om til den hellige treenighet som skal redde Westeros, og la de få en happy ending, styre sammen, og leve lykkelig i alle sine dager. Men jeg tviler samtidig sterkt på at GRRM ville endt historien sin på den måten, det ville isåfall vært et stort brudd med hva serien startet som. 

Personlig håper jeg det ender med død for både Jon og Dany, men jeg er en kyniker. Dany har blitt mer og mer maktsyk i det siste, og det burde straffe seg på en eller annen måte. Hun viser mer og mer at hennes virkelige ambisjon er å lede, flekse muskler (drager), og bare ta "hva som er rettmessig hennes". Jeg tror hun vil følge Olennas råd og drite i hva Tyrion rådgir, og jeg håper det vil bite henne i ræva.

Hun viser ikke den klassiske motvillig helterollen som Jon har. Han som aldri ville lede, men som havnet i den situasjonen ved å alltid "gjøre det rette". Og det er nettopp av denne grunnen at jeg heller ikke ville vært tilfreds med at Jon Snow vinner spillet. Det blir for forutsigbart, Han er en alt for klassisk helt, akkurat som Ned. Og vi så det i dagens episode, han gjorde nøyaktig det samme som Ned gjorde mot Littlefinger. Og når det gjelder denne karen, jeg nekter å tro at han gikk ned i den "hellige" kjelleren hvor han skjønte han ikke var særlig velkommen, begynte å nevne kvinnen som har hatet Jon i hele sitt liv, og i samme slengen nevner at han er keen på søsteren hans. Jeg nekter å tro at han ikke med full vilje provoserte Jon, uten at jeg kan si hva han virkelig planlegger på lang sikt. Men, han er tross alt eksperten på å skape splid.

Det hadde virkelig vært så perfekt om det var Littlefinger som endte på tronen. Fyren som startet hele historien til the Game of Thrones. Han er sniken som i alle klassiske historier ender med å bli avslørt av helten, og taper fordi han viser seg å være fysisk og moralsk underlegen. Men i den virkelige verden er det disse figurene som oftest vinner spillet. Det er de smarte, umoralske og kyniske menneskene i verden som oftest er i toppen, og jeg håper det reflekteres i serien. Men jeg tror og håper isåfall det blir bittersøtt for ham. At han virkelig blir the King of Ashes. Kongen av kaos. At han ikke lenger vet hva han skal gjøre når han har nådd toppen. Da han ikke lenger spiller i skyggene, men har alle øyne på ham. At målet han har hatt i alle år ikke lever opp til forventningene. At han faktisk når toppen av stigen han så nøye har klatret, men faller av når han har nådd toppen. Gjerne i form av å f.eks. ikke klare å samle Westeros til å bekjempe White Walkers. Han er veldig flink til å skape splid, men at det viser seg at han ikke er like flink til å skape samhold.

Vel, det er i det minste slik jeg hadde endt det..

Ellers holder jeg også fortsatt en knapp på Jaime Lannister, som, i likhet med Littlefinger, er moralsk tvetydig, men som også har gjennomgått stor utvikling.Jeg tror han fortsatt vil ha en stor rolle å spille. Jeg antar han vil være Cerseis undergang, og at det vil være paralleller til the Mad King, mens det denne gangen er Tyrion som entrer Kings Landing istedenfor Tywin, og Cersei er den som vil utslette byen om hun er på randen av å tape.

Synes Troy var mye mer enn det på Community. Han var for det meste seriens mest pålitelig humorkilde, men også en av de mer menneskelige karakterene på serien. Når Glover forlot serien så var det som serien gikk rundt på et pusteapparat, selv med Abed/Danny Pudi fremdeles med. Det var kombinasjon, ikke de to hver for seg som fikk serien til å fungere. Men må si det er veldig fint å se mange i casten fra Community gjøre det bra separert, spesielt Allison Brie (med Glow på vei), Gillian Jacobs (med Love) og Glover. 

Absolutt, det var ikke meningen å undervurdere bidraget hans til serien. Bare poengtere forskjellen fra hvor han var da, til hvor han er nå. Jeg er helt enig med deg.Han var helt klart en god karakter, og serien falt i kvalitet når han forsvant. Han var også den beste rene "komikeren" i serien, som du sier.

Kanskje litt off-topic, men føler jeg trenger å si hvor heftig langt "the dumb comic-relief black guy" fra Community har kommet. Fyren begynner først med å slutte å i en "trygg" Community-rolle før serien er avsluttet, for å skape et banebrytende og kritikerrost hip-hop-album, med medfølgende manus og kortfilmer. Følger opp med filmroller, og er blitt serieskaper, regissør og hovedrolleinnhaver i en av årets beste drama-komedier. Mens han nå er på vei med et Prince/Funkadelic-inspirert album (bold move i dagens musikklandskap) som foreløpig lover meget godt. Og ikke minst, han skal spille sentrale roller i både Star-Wars og Marvel-universet i året som kommer. 

Han er rett og slett et unikum i dagens underholdningsbransje. Han er ambisiøs, kreativ, han pusher grenser, og han har baller til å ta sjanser. Men hva han kanskje gjør aller best; han unngår å definere seg selv. Han er bare 100% autentisk og gjør det han vil gjøre. Fyren er et geni, og er det noen som virkelig kan kalles en moderne renessansemann i dagens underholdningsbransje, så er det Donald Glover.

Hvorfor er det egentlig så få sitcoms/komedier, eller i det hele tatt drama-komedier på norsk TV? Da mener jeg altså et ordentlig manusskrevet show, det meste vi har av humor kommer fra sketsjeprogrammer eller diverse situasjonsprogrammer med typ Morten Ramm, Kristian Ødegård, Espen Eckbo, Ylvis, osv. Hvor er seriene? Det eneste jeg kan tenke meg fra den siste tiden er Helt Perfekt med Thomas Giertsen og Dag, som jo er over. Er det ikke rom for mer slik TV? Jeg ser et stort tomrom for målgruppen unge voksne i Norge. Hvor blir det av disse seriene? Hva må til for å få til noe slikt?

Og et ekstra sidespørsmål, la oss si jeg hadde et manus jeg har skrevet litt på, hvor går jeg for å få noe slikt realisert?

Journalisten tar opp Barcelonas 4-0 seier, og og insinuerer at det var et lett seier, og spør deretter hvor mye vanskeligere det er å forberede seg til intensiteten til kamper i PL, sammenlignet med La Liga.

Sånn omtrent ordrett fra Peps svar: I hear alot of times you talk of the intensity of the PL compared to the other leagues, when none of you have ever been in those leagues to compare the intensity. The only difference I can see is that it is more games in the PL. But the way they play in Germany for example is (se tommebevegelse) amazing. I think you have to have respect for the other leages about the way they play. Barcelona is a good team, three amazing players up top, good counter-attacks, good build-up. When they win 4-0, they deserve it. Every league has their own uniqe style, and especially, its the qualitiy of the players. Why have Barcelona been in the finals and semi-finals in CL the last 7-8 years? Because they play good. They have good players. And I think that is the reason why. No other reason. There are more games to play here in the PL of course, but I think the intensity of the leagues are quite the same.

Seriøst, jeg hadde virkelig høye forventninger til Atlanta, rett og slett fordi jeg digger Donald Glover. Men fyrer klarer jaggu å overgå forventningene mine. Elsker alt ved serien. Det alvorlige dramaet som tar opp mange gode og interessante temaer og problemstillinger, særlig for svarte amerikanere(dog derav noen ganger litt fjernt for hvite nordmenn) både dype og mindre dype situasjoner. Interessante og veldig unike karakterer, kinematografien med den mørke paletten. Og ikke minst den subtile, smarte og absurde humoren i nøyaktig riktig mengder, og ofte med medfølgende satire. Alt stemmer. Helt fantastisk.

På tide at noen avkrefter denne gamle myten, og få er vel egentlig mer kvalifiserte til å gjøre nettopp det

Donald Glover er gud. Forventer høy kvalitet av Atlanta.

Vel, Dortmund manglet Bürki, Weigl, Reus, Götze, Schurrle, Pizczek, Guerreiro, Kuba og Ginter. Og begge lagene har vært nøyaktig like lenge i Kina, altså siden onsdag. Det er selvsagt en treningskamp med liten betydning, men det er likevel ingen grunn til å komme med unnskyldninger. Det var mange hakk under Dortmund, enkelt og greit.

Nei, metamina er ikke metamfetamin. Heller ikke adderal er det. Både adderal og metamina er amfetamin. Meth og amfetamin kan sammenlignes med heroin og morfin. De er mye mer potente, hurtigvirkende, og generelt farligere og mer avhengighetsskapende. De er begge veldig like virkningsmessig, men de to sistnevnte brukes tross alt i medisinske sammenhenger, mens de to førstnevnte kun brukes rekreasjonelt. 

Edit: Kako kom meg i forkjøpet.

Kan skrive litt om Miki er, ettersom jeg har sett samtlige Dortmund-kamper de siste årene. Hans største spørsmåltegn er hans egen psyke. Han er en sensitiv og en veldig tenkende spiller, som trenger støtte og tillit, og riktig mengde frihet på banen for å prestere. Fyren er katastrofe når han spiller uten selvtillit. Han var den største underprestereren i 14/15-sesongen, og det sier sitt. Han gjorde ekstremt mye rart, tok konstant feil avgjørelser, og bommet på ALT av skudd.

Det har aldri vært noe tvil om fotballtalentet, for det har han flust av. Han er rask, kvikk, driblete, er veldig hardtarbeidende, og i teorien en veldig god skuddfot. Stort sett alt man trenger for en moderne offensiv midtbanespiller (nei, han er ikke en klassisk ving, og heller ingen 10er). Det var ikke før Tuchel tok over at potensialet hans ble utløst, etter 2 år med lite å se tilbake på. Han gav ham støtten og friheten, og visstnok hjemmelekser med bøker å lese. Og dette i en relativt hjemmehyggelig og tett klubb som Dortmund. Det vil bli helt andre boller i United, hvor presset er større, støtten ikke like selvsagt, og ikke den samme "hjemmekomforten" som han fikk i Dortmund.

Det som nok blir avgjørende er hvordan Mourinho vil behandle ham, om han starter å prestere med en gang, og om han vil klare å takle presset. På den mentale delen ligner han litt på Kagawa, bare en mer ekstrem versjon. De kan nok komme til å møte på mange av de samme utfordringene, selv om de spillmessig er veldig forskjellige. Miki er ikke like avhengig av bevegelse rundt seg, da han er mer en individualist og mindre en playmaker. 

Det er uansett en stor fallhøyde her, og det ble betalt en overgangsrekord til Dortmund for en spiller med 1 år igjen av kontrakten, som jeg personlig mener fortsatt er en bedre deal for Dortmund enn for United. Miki har 1/3 sesonger hvor han har prestert til forventningene, og Dortmund sitter med et stort overskudd og har allerede hentet en erstatter med høyere potensialet enn hva Miki har. Så da får vi bare vente og se hva Mourinho får til.

Ble stort sett brukt som back eller stopper av Pep. På landslaget har en naturligvis en mer offensiv midtbanerolle.

Nå er jo Xhaka en defensive midtbane da. I Mönchengladbach så spilte han stort sett i tospann med Dahoud, og da som den mer defensive rollen.

Hva mener du om Pulisic, (Dortmund) den eneste 17 åring til å score 2 mål i Bundesligaen ?

 

Beste ungdomstalentet Dortmund har hatt på mange år. Ekstremt god teknikk, rask og smidig, det som er mest imponerende er vel at han også virker veldig moden for alderen. Han spiller ofte intelligent og kjører sjelden egoistiske soloraids som mange i hans posisjon ville gjort. Skal visstnok være veldig profesjonell også, så jeg vil bli overrasket om han ikke blir en fremtidig førstelagsving for Dortmund i fremtiden. At backupspillere ble solgt i vinter mens han har fått tillit i våres av Tuchel som 17-åring sier mye om hvor stor tro de har på ham.

Forskjellen er at Bayern har dominert tysk fotball lenge. At de vant ligaen i nest siste kamp har egentlig ikke noe å si når de ledet serien mer eller mindre i alle 34 kamper. Leicester har aldri vunnet PL før, og til tross for at de vant årets PL med 10 poeng, er det ingenting som tilsier at de kommer til å dominere PL i lang tid. Uansett om de gjør det, vil det i alle fall være spennende. Ingen som kommer til å nevne noen andre enn Bayern favoritter til å vinne serien, mens nevnte PL har man en haug med lag som kan vinne ligaen (realistisk sett). 

 

Hummels er ikke så god som han var, men han passer perfekt under Ancelotti IMO. Spillende stopper med en ekstremt presis og god pasningsfot som er ekstremt verdifull i spillestilen til Ancelotti. Han og Boateng blir et jævla bra stopperpar. Uansett, det at kapteinen til lag #2 på tabellen går til rival og serievinner er kjedelig. Bayern-gutt eller ikke, det er jævla trist å se. Har hendt i andre ligaer før, PL inkludert, men er faen meg helt grusomt å se. 3. Dortmund spilleren som forlater til fordel for Bayern de siste par årene. 

 

Da har du mer tro på Dortmund enn meg i så fall. Har veldig liten tro på at Bayern ikke vinner ligaen. Jaja, ser ikke på Bundesliga for spenningens skyld uansett.

 

Altså, om United hadde blitt styrt på en god måte etter at SAF gikk av så ville jo det samme gjeldt United. De har jo dominert PL i 25 år (sett bortifra de 3 siste årene..). Nå må du huske på at denne sesongen i PL er et ganske stort unikum, og vil trolig ikke skje igjen på en veldig god stund. Et år hvor de største klubbene rett og slett ikke klarer å bruke de enorme ressursene de har på en god måte, mens mindre lag har brukt de ekstra PL-pengene på en god måte. Ser vi bort ifra denne freaksesongen så er det jo United som har dominert, sammen med tildels Chelsea og City som har fått ekstrem pengeinnsprøytning (som ikke er lovlig i Bundesliga), og fair enough, Arsenal i noen år. Men ellers er det jo virkelig United som har dominert på akkurat samme måte som Bayern, med innslag av andre lag som har stjålet førsteplassen fra dem.

Problemet i Tyskland er at ingen andre lag har klart å stabilisere seg i toppen med Bayern. Flere har prøvd, men ingen klarer å stabilisere seg og holde seg oppe lenge nok. Men nå har jo Dortmund klart det i en periode på rundt 6 år, og det ser ikke ut til å snu med det første. Så har det også en sammenheng med at Bayern styres på en ekstremt god måte (FOR godt, vil noen hevde) og har sånn sett gjort seg fortjent til såpass dominans.

Helt enig i at det er trist å se. Fyren er en hykler av største rang, da han titt og ofte har kritisert Bayern for det de driver med, og har alltid hevdet at om han skulle dra, så ble det til utlandet. Ryktes om at han er whipped av sin modellkone som lettere vil kunne jobbe i Munchen enn i en liten industriby. Men med dette så viser han seg uansett som uverdig kapteinsbindet til Dortmund, og som nevnt, fyren er en liabilitet i forsvar med sin offensive spillestil, samtidig som han mangler hurtighet til å rette opp i feilene sine. Så tror i det lange løp at dette blir en vinn-vinn for Dortmund.

Det har jeg helt sikkert. Vi får se hva overgangsvinduet bringer.

Bayern vant serien i nest siste serierunde, senere enn Leicester vant PL. Bayern har hatt en helt drøy periode de siste 4 årene, med Pep som har gjort dem ekstremt konsistente i ligaen. Men det vil ikke vare for evig, og særlig nå med ny manager så er det usikkert hvor mye de kan opprettholde av den jevnheten. Å miste Hummels til Bayern er egentlig det store tapet som det høres ut som. Fyren har vært en liabilitet i hele år, og stått for flere mål i mot. Det er hans playmakingskills som vil bli savnet mest, men det kan fint erstattes av andre på midtbanen som tar på seg den rollen. Dette vil sannsynligvis bare styrke forsvaret til Dortmund, om de får en god erstatter. Hummels vil ikke nødvendigvis styrke Bayern noe særlig heller. De har allerede en bedre stopper i Boateng som gjør mye av det samme som Hummels, og de har i tillegg flere som er like gode, eller bedre, rent defensivt.

Jeg har null problemer med å anta at tittelracet vil være veldig åpent til neste sesong.

Er helt enig med Corporal. Styret gjør det vanskeligere og vanskeligere å holde med Man Utd. Klubben ser ut som en helt annen klubb enn det den var når Ferguson forlot den, og jeg kommer sannsynligvis til å bli enda mer apatisk og lei nå som Mourinho overtar. Det var ille nok med LvG, men nå føler jeg snart ikke det lenger er samme klubb som den jeg begynte å holde med som liten. Som Corp sier, fotball handler om mer enn å bare få gode resultater og troféer. Og gleden av å holde med United forsvinner mer og mer for meg. Det er verdiene og og holdningene og alt som klubben står for som avgjør om jeg får glede av gode resultater og trofeer. Jeg har alltid mislikt Mourinho, mange United-fans har latterliggjort alt han har gjort og stått for i Chelsea, så jeg forstår ikke hvorfor så mange tar ham i mot med åpne armer.

Theon sa han skulle home da. Altså Iron Islands.

Blir en grei skuring tenker jeg meg. 2-0, 3-0. Null stress.

Det kan sies å være fortjent etter presset i andre?

 

Joda, såklart. Det er likevel jævlig typisk av dem å score helt på slutten. De er Tysklands (gamle) United.