StinaStina

Ja, det er jo bedre av og til at en sier det på melding... men uansett vondt å få en dump... Men jepp han ringte å sa at han ikke hadde vært ærlig med meg, at han hadde et forhold med en annen mens han drev på med meg..... Vet ikke om dette var en unnskyldning for at jeg ikke skulle føle det helt dritt med meg selv ....

Han sa at han synes at det var hans om var tåpelig og at jeg var bare snill.... og sa at han var utrolig lei seg for at han ikke hadde vært ærlig.... Det var ikke så ille det med telefon allikevel, men..... jeg ble jo litt deppa bare over at han fortalte dette slik.

ja, men vi har ikke et forhold da... Men vi har tilbringt litt tid sammen, og vi har hatt sex. Nå skrev han på sms at han skulle ringe igjen senere i kveld, og smilefjes, vi snakkes da, skrev han. Så jeg håper ikke at han dumper meg... hehe.. Kanskje det er meg som er litt skeptisk siden jeg har gått på mange smell før...

helt enig med deg... er værst når en ringer for å si det...

hvis han ringer for å si det så skal jeg være glad at han og jeg ikke skal være ilag

jeg mener at melding kan være best, pga den lille kontakten vi har hatt. Vi har jo ikke innledet forhold, men vi har hatt sex, og fin kontakt ellers. Og han vet at jeg liker han veldig godt. Regner med at han kan ha sendt en melding og... men jeg er jo litt pysete nå... redd for å se... og prøver å mode meg opp...

ja han ringte meg: det første jeg tenker på er at han ringer for å gjøre det slutt... for jeg har blitt så såret så mange ganger før...

ja, jeg ble redd... at han ringer meg for å dumpe meg..... og det etter at vi har hatt sex......

Så jeg er veldig redd det hele... tenker på å se om han har skrevet til meg på facebook, men må hente frem nerrver til det først.... Var liksom ikke likt han å bare ta telefonen å ringe meg utenom videre.

ja, for jeg ble sinnsykt stresset. Har blitt kjent med en fyr.... og vi har hatt sex , og jeg har desverre forelsket meg i han... Vet ikke om jeg er unormal... men han ringte meg nå i sted, og han pleier alltid bare å sende meldinger, så da ble jeg stresset og var redd han gjorde det for å dumpe meg.....

ja, en telefon er jo gjerne et støkk foreks.... Foreks så ville jeg selv ikke personlig normalt sett dumpet noen over telefon. Spørs hvordan kontakten hadde vært.... hvis det hadde vært mye kontakt, så ville jeg sagt det ansikt til ansikt, lite kontakt så hadde jeg sendt melding eller mail. Jeg ser for meg at hvis en ringer meg å dumper meg på den måten så kan det blir ganske hardt å håndtere det der og da.

Jeg lurer på hvordan dere dumper en person, vlle dere ringt og dumpet personen? eller sendt melding?

Ja, det er sånn med meg og. Jeg ble også dumpet, og han ble rasende da han hørte at jeg har funnet meg en mannlig venn som jeg har kontakt med. Da ropte han og skrek utenfor der jeg bodde, og jeg var redd at noen skulle høre han. Han ropte at jeg var en hore, og ville bare bli brukt i musa og stygge sånne ord. Han ropte også at jeg var en psykopat. Han begynte også å fortelle at han mente at ingen ville ha meg , og at han som jeg hadde kontakt med kun ville bruke og utnytte meg. Men jeg begynner som venner med menn og så får jeg se hva som skjer, det er min taktikk.

Fra min synsvinkel og ståsted, så synes jeg at han oppfører seg rart. Han vil ha det til at det er meg det er noe galt med. Og så vil han ha det til at han er så utrolig perfekt, fordi han raskt fant seg forhold.

Og han mener at jeg lever livet på en måte han aldri ville hatt det på,

I går så ble jeg så utrolig irritert på han at jeg sa til han at jeg hadde funnet en som jeg datet litt og var forelsket i. Da ble han rasende, og begynte å hyle og skrike. Men han dumpet jo meg , og valgte en annen dame, så hvorfor skal han ikke bli glad da når han hele tiden har sagt at han håper på at jeg får meg et forhold. Men grunnen til at han ikke ble glad unnskyldte han seg med var at han var sikker på at jeg hadde funnet en mann som bare ville bruke og kaste meg. Jeg skulle aldri sagt dette om den mannen, for da ble han skikkelig sur. Men nå skrev han på sms at vi kunne aldri være venner men vi måtte forholde oss til at vi har barn sammen,og samarbeide om det på en fin måte, ellers ingen kontakt eller snakking som venner gjør.

Han ser ingen feil hos seg selv sier han. Han kjeftet aldri på meg mens vi var sammen. Alt lå hos meg.

Jeg tar det veldig innover meg. For jeg følte det var han... Men men... er noe egentlig jeg ikke skal tenke på. Livet har gått videre, men blir litt trist anngående krangler og slikt, for livet er for kort til å krangle mener jeg.

Etter bruddet med eksen min, som jeg har barn med, og fremdeles må samarbeide med pga barna, så har det seg sånn at han klandrer meg for at det er meg det var noe i veien med , og derfor måtte han gjøre det slutt.

Han har ny dame nå.

Jeg tar det veldig ille opp at han sier så mye negativt og styggt om meg, samtidig at han kjefter og er hatsk mot meg hver gang han ser meg.

I dag sa han at det er noe i veien med meg siden ikke jeg har fått meg forhold ennå, og at han frykter at jeg aldri vil få et forhold. Synes det er styggt å si sånnt. Er det andre som opplever det samme etter et brudd?

Enig det, og det å leve, og våge er en del av livet. En må våge å ikke vinne, En må våge å tape. For en dag kan man være heldig fordi en vågde

Barna mine har veldig lyst å reise til syden / eller et annet spennende land. De har ikke vært annet enn i Sverige og i Danmark før. Jeg er heller ikke vant med å reise utenlandsk. Derfor lurer jeg på om noen kan gi meg litt tips her.

Fins det noen land det kan føles tryggt ut og enkelt å finne frem og reise til? Noen som har litt peiling på dette?

Ok,kan jo være meg som det er noe i veien med som gjør at jeg blir dumpet hele tiden.... Det vet jeg, men er utrolig vanskelig å forandre seg selv for den en er...

Ja, det føltes ganske ekkelt ut, og nedsig ut da han sa at han følte det sånn...

men men..... livet går videre. Følte på en måte at han bestemte seg ganske fort på andre daten at han ikke var interessert i meg så magefølelsen var rett. Det er jo den ofte og.

Men han må få ha sine følelser og jeg mine, og han hadde nok sin måte å handlet og si ting på. Jeg hadde håpet at han ikke ville sagt noe, og bare vært stille, for det var jo stille mellom oss, men allikevel kom det.... Litt hardt og tungt å høre det med ord... Men men...

Har han på facebook ennå. Men vurderte å slette han, men vil at han skal slette seg selv hvis han vil.

Jeg var nylig på to dater med en og samme mann. Først gikk vi en tur, neste gang var han på besøk hjemme hos meg. Han virket hyggelig ut. Men etterpå ble han stille, og etter en del dager, så skrev han at han hadde tenkt seg om og at han ikke følte kjemi.

Jeg har gått på mange smeller, men som regel så sier de ikke noe og forsvinner. Egentlig synes jeg det er best måte å få avslaget på. Mange menn som jeg går på date med sier at det ikke er vondt å få avslag, men hva føler dere? Og hvilke måte er best å få det på synes dere?

Ja er nok lurt å sette seg opp lister.

Nå har jeg begynt å se på datingen som en sport. Det er en tøff sport, men jeg vil ikke gi meg i kampen om å finne meg en kjæreste. Jeg har gått på mange smell. Og opplever at de fleste som viser interesse virker useriøs ut i sin interesse. Det tar på selvtilliten, men en ting er sikkert, det skal ikke stoppe meg og knekke meg. Lever bare en gang, og jeg skal forsøke å finne kjærligheten.

Er gjerne lurt å sette opp sin liste, med kriterier, samt har jeg begynt å lære meg å si ifra.

Mener jeg og, men nå skrev han en melding om at han lovde dialog om barna. Så dette rettet seg heldigvis.

Jeg er ihvertfall glad for at han har funnet en snill og hyggelig dame. Hun virket snill og hyggelig ut. Barna liker henne, og det er viktig. Og håper at samarbeidet blir bra.

Nå ble den nye damen som han bedro meg med grepet inn i situasjonen. Han ba henne snakke med meg. Og hun sa at om han hadde vært kjeftende i fortiden så behøvde han ikke å være det i dag.

Også sa hun at det beste var gjerne at meg og han ikke har dialog på noen som helst måte, ikke anngående barna heller. Men da funker det med barna dårlig.... Samarbeidet med barna vil da ikke funke, og hvis dette skjer så vil jeg be en advokat hjelpe meg anngående et samarbeid anngående barna.... Hva mener dere? Er det rett å ikke ha noen form for dialog når man har barn sammen etter et brudd? Er det en helt grei ting? Hun mente det var helt greit. Men hun virket hyggelig ut ellers men var uenig i akkurat den biten.

Det viktigste er å prøve å løse i det selv. Jeg vet at han er fryktelig glad i barna, og derfor så føler jeg at han tar på alvor at jeg sier at hvis jeg merker til at han er kjeftende mot barna, så vil jeg gå til advokat. Det tar han på alvor virker det ut som. Jeg sa det veldig bestemt til han. Og tror at han er kjempeglad i barna så tror ikke at han våger å ta sjansen på annet enn å skjerpe seg her.

Jeg har nå bedre dialog med faren , og han sier at han skal ikke være så kjeftende, men han mener det ikke for å kjefte , han sier han mener alt av barnas oppdragelse osv.. Jeg synes at han kan være litt kritiserende og sånn... men nå har han fått streng beskjed om det. Og det ser ut til at han tar mine ord alvor nå. For jeg har sagt at hvis han ikke hører på meg så går jeg til advokat.

Jeg vet at han er flink med barna. Han er flink å følge dem opp med skole, lekser, og hobbyer. Men han kan være litt vel kritiserende av seg...dvs streng og nøye.

Greit at en kan være nøye, men mener at det fins grenser. Et barn skal kunne leve uten å få kjeft hver gang de mister noe på gulvet foreks...

ja egentlig så føler jeg at jeg blir akseptert og godtatt på en måte av så og si alle , men jeg føler at jeg faller for de "feile" guttene. Faller for "pene" populære mannfolk....

De sier at jeg ser utrolig fin ut, og jeg mener selv at jeg har et penere utseende enn de fleste damer i min alder. Når jeg ser på profilene til de andre damene på datekanalene så skal man lete lenge der inne før en finner en som ser såpass ung ut og pen ut som jeg gjør på bildene - i aldersklassen min og 7 år ned og 7 år opp... Så utseendemessig så har jeg draget sier folk, men mange sier at de mener at jeg møter på litt feile typer gutter... Jeg velger ofte de som maser mest, og er kjekkest å se til. Jeg må prøve å snu taktikken.

Men jeg er veldig stolt av meg selv, for jeg synes jeg har blitt utrolig modig av meg med tanke på dating! Er ikke redd å gå ut å møte nye folk. Det eneste jeg ikke liker er at etter å ha gjort det så får jeg en haug med menn som maser om sex etter meg hehe...

ja jeg spør barna .. viktig å følge med. De sier at det går greit , men sønnen sier at han er sinnsykt streng, og kan kjefte litt innimellom men ikke så mye. Han var værst mot meg sier ungene, ikke de. Så håper det stemmer! Men jeg vil følge det opp hele tiden!

Jeg kom over det ganske fort denne gangen. Selv om jeg ble dritforelska i fyren. Og gikk ut og møtte andre etter kort stund, og det hjalp for å få han ut av tankene. Før gikk det evigheter for å komme over noe, nå går det kjappere Tar som regel en uke nå før jeg er ovenpå, men før tok det årevis ....

Enig i at det ikke er lurt å kverne sånn på ting om igjen og omigjen, men når ting skjer så sliter jeg veldig med å takle det.... Første uken denne gangen var et helt mareritt , jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det... men så kom jeg meg etter en uke Og nå har jeg innsett det og ser videre

også er det en ting til... skal jeg gi opp kjærligheten og heller satse på å bare ha sex? hehe... Nei jeg vil jo ha en kjæreste.... så det gjelder vel bare å stå på og ikke gi seg.