Skyggespilleren

En liten anbefaling for de som ikke får god nok effekt av melatonin er å supplere med zinc og magnesium samtidig. Jeg får rastløse ben av melatonin, men tar jeg magnesium samtidig forsvinner denne bivirkningen fullstendig.

Magnesium er dessuten nesten umulig å ta for mye av, zinc skal man være litt mer forsiktig med. Jeg tar gjerne 1/4 tablett da merket jeg bruker dekker 200% av dagsbehovet. Man merker det uansett på magen dersom man har tatt for mye en periode. Da er det bare å ta ta litt mindre en periode.

Magnesium og zinc virker lenger enn melatonin også, så da slipper man stresset med å måtte sovne innen en halvtime før virkningen av melatoninen avtar.

Jeg tenker det er tryggere og bedre å supplere med zinc og magnesium fremfor å pøse på med mer melatonin. Man kan fort bli tung i hodet av for mye melatonin. Jeg har også opplevd å bli treg og nedstemt om jeg har tatt for mye. Det kan forresten også en fin øvelse å rullere mellom de forskjellige, da man er tilrådet å ikke belage seg på melatonin over lengre perioder. Gjør det også enklere å avvende seg med melatonin (noe jeg går ut ifra at alle her til syvende og sist ønsker). 

Jeg tar magnesium hver dag, en time før leggetid (de fleste har uansett for lite magnesium i kroppen, så why not?). Dersom dette ikke er nok til å sovne, så hiver jeg innpå en zinc eller en melatonin i tillegg etter en times tid. Har ennå ikke hatt en søvnløs natt etter jeg startet med dette.

Så banalt som dette tipset høres ut: vær tilfreds med slik du er. Du skylder ikke å gjøre resten av verden til lags. Du har ingen forpliktelse til å være noen andre enn deg selv.

Jeg er overbevist om at forskjellen mellom folk med god selvtillit og dårlig selvtillit er graden av selvbevissthet. Dersom du er ekstremt bevisst på alt du gjør, så ender du opp med å føle deg underlegen og skyldig uansett. Rett og slett fordi det er så enkelt å finne "feil" eller "forbedringer" i ettertid. 

Man har ofte inntrykket av at omverdenen forventer at du skal være omgjengelig, morsom, hyggelig etc. Og om man i tillegg ser på dette som noe man kan "velge" eller "skru på", så legger man opp til skuffelse.

F.eks. anser jeg meg selv som omgjengelig, morsom og hyggelig, men i møte med f.eks. kunder, bekjente, eller om jeg er på en ny arbeidsplass etc. tar det rett og slett bare lit tid før dette skinner gjennom. Enkelte mennesker er rare, eier ikke humor, og har personligheter som gjør det klin umulig å være den beste utgaven av seg selv. Da velger jeg å tenke at det er de det er noe galt med. 

De som er supersosiale og omgjengelige er født slik. De kan ikke velge å holde kjeft på samme måte som du ikke kan velge å være omgjengelig. Husk også at de fleste mennesker foretrekker at folk lar de være i fred, de foretrekker også at folk er seg selv. 

Tar man på seg identitetsbrillene, enten det er kjønn, rase, legning eller fysikk, ender man ikke opp med å se noen annen årsak til motgang enn sin egen identitet. Det er utrolig destruktivt å henge seg opp i identitet på denne måten. De som gjør dette tolker hvert eneste skeive blikk, hvert eneste mislykkede jobbintervju, hver eneste negativ opplevelse som et tegn på rasisme, sjåvinisme, trakassering osv.

Faren med å knytte f.eks. en dårlig opplevelse som en kommentar på sin identitet er at det i de fleste tilfeller aldri kan motbevises. Hvilket videre "bekrefter" dette for tolkeren.

Var vedkommende nedlatende og frekk mot meg fordi jeg er brun? Eller er vedkommende bare en frekk og nedlatende person generelt? Kan minoriteter møte motgang uten at det pr. definisjon kan tolkes som rasisme?

Jeg mener denne opphengtheten på rase er skadelig for integrering, selvrespekt og generelt sett menneskeverdien til minoriteter som moralistene oppfatter som for svake til å tåle den spydige frekkheten, de skeive kommentarene, den fornermende humoren og den bitre motgangen vi alle møter hver bidige dag.

Hei,

Er en webdesigner som driver å vurderer markedspotensialet til Squarespace som plattform til drift av nettsider. Pr. nå så er alle websider driftet i WordPress, som er et veldig godt system som kundene er villige til å betale ca 500,- i mnd for. Det de får for dette er bla. service, drift og vedlikehold. 

Så kommer problemet. Squarespace er enkelt, rimelig, og dekker mye mer av driften enn det WordPress gjør. Det koster ca 200,- i mnd, hvor dette går direkte til Squarespace (i motsetning til WordPress, der 500,- går rett til meg som leverandør og drifter). Squarespace er garantert noe mange av kundene vil verdsette, da det er så enkelt sammenlignet med WordPress. 

Hva ville vært rimelig å ta betalt for å levere og vedlikeholde en Squarespace-løsning til en kunde som ikke vil gjøre dette selv? Dersom vi tar et utgangspunkt på 500,- i mnd. Hvilke tilleggstjenester som webdesigner og leverandør bør jeg tilby for å forsvarliggjøre at det koster 300,- mer enn om kunden administrerte dette selv?

Hva ville gjort at du/dere betalte mer enn originalpris for en slik løsning?

storpolitikeren skrev (På 17.12.2019 den 11.27):

Nei, det er å vise at de tar feil og ikke forholder seg til det som er den moderne definisjonen av kjønn.

De må da gjerne benytte seg av utradisjonelle kjønnsdefinisjoner, det er et fritt land i den forstand. Men å skulle tvinge resten av verden til å dele deres syn er bare frekt, ignorant og respektløst. 

storpolitikeren skrev (På 13.12.2019 den 14.28):

Jeg skjønner ikke hva du mener.

Vel, du forventer at gruppen du refererer til ikke evner å håndtere meninger som strider mot deres egne. Er ikke dette pr. definisjon en diskriminerende antagelse?

storpolitikeren skrev (21 timer siden):

Dette er diskriminering og sårende for de det gjelder. Du bør ikke si sånt i 2019.

Sikker på det ikke er du som bare har lavere forventninger til en spesifikk gruppe mennesker?

Jeg har AD(H)D, og handlinger = konsekvenser ihht. oppdragelse hadde null effekt på meg når jeg vokste opp. Samme med tidsperspektiv, forståelsen av penger/verdier etc. Jeg har fremdeles problemer med å forholde meg til disse på den fornuftige måten jeg vet jeg burde.

F.eks. å estimere antall timer jobbet for å erstatte et ødelagt objekt var (og er fremdeles – men i mindre grad) vanskelig for meg å forholde meg til. Grunnen til dette er nok problemer med tidsperspektivet. En 7,5-timers arbeidsdag kan føles ut som 2 timer ene dagen, mens andre dager kan samme tidsrom føles ut som en uke. Det spiller ingen rolle om det er noe "gøy" jeg driver med eller ikke, og er upåvirket av mine forsøk på selvregulering.

Jeg vokste opp med relativt strenge rammer, noe som ikke førte til noen positiv påvirkning av oppdragelse, men heller forakt for at foreldrene mine aldri var villige til å forstå, eller prøvde å sette seg inn i hvorfor jeg (mis)oppfattet ting.

Ble diagnostisert i voksen alder, og da falt bitene på plass. Vi har et supert forhold nå, og alle ser på hele oppveksten mer som en misforståelse. Jeg var udiagnostisert og burde blitt medisinert i barndommen, men hverken de eller jeg hadde noen anelse om at at jeg hadde noen lidelse da jeg fungerte både på skolen, fritiden og i det sosiale liv med relativt lav innsats. 

Jeg var ikke hyperaktiv og "voldsom", slik som mange andre med ADHD. Men dersom noe ble ødelagt, fikset jeg det enten selv, eller bare glemte hele situasjonen og fant noe nytt og spennende som underholdt meg i stedet. 

Jeg har ikke svaret ihht. oppdragelse, da jeg ikke har opplevelsen av at konsekvenser, straff etc. noen gang har "lært" meg noen ting. Dersom noe gikk for langt, fant jeg bare en måte å fikse det på. Opplevde aldri ubehagelige situasjoner som straff heller. For å være helt ærlig, var (og er) "kniper" nærmere en positiv utfordring enn negativt ubehag for meg, personlig. 

Det jeg kan si for min egen del som jeg savnet i oppveksten, var at noen prøvde å forstå. Jeg tror absolutt at det å prate til/om følelser er noe av det mer nyttige du kan gjøre. Vær genuint nysgjerrig på hvordan hjernen til barnet ditt fungerer, og spør gjerne hvordan han tenker. Om du bryr deg, kanskje han selv blir bevisst på seg selv og sine handlinger. Selvinnsikt var min redning. Det å forstå seg selv, og det å utvikle en sunn form for skam rundt negativ oppførsel trumfer autoritet, rammer og oppdragelse overlegent.   

TLDR; Tidsperspektiv er kjernen av problemet, slik at alt som har med "noe som kanskje kommer til å skje" som det å få skjenn, det å ikke ha penger, det å måtte gjøre noe ubehagelig fungerer dårlig (hvertfall gjorde det det for meg). Fokuser på selvinnsikt, og ikke minst, lær barnet å mestre sine følelser. Både positive og negative.

Dersom han har alt fra før, kan jo du alltids kjøpe noe han har, bare bedre slik han kan bytte det gamle ut?

Bedre kjøkkenkniver, en flott kaffekopp, skjæreplate, pizzastein, litt dyrere boxershorts etc.? 

Det finnes kun to kjønn.

Alt utover dette er subjektiv fantasi. Dersom jeg innbiller meg å ha tre armer, finnes da min tredje arm?

Selvsagt ikke. Samme prinsipp gjelder for kjønn. 

hugRmunR skrev (På 29.4.2013 den 5.18):

Burde vel snakke med legen din om dette?

 

Kombinasjonen ritalin og koffein kan være en uheldig en. Kan føre til økt angst/nervøsitet, hjerteklapp og mer.

Det er riktig, det øker de negative bivirkningene, men utover dette tror jeg ikke det er skadelig, og så spørst det selvfølgelig på personens toleranse for koffein og ritalin. Jeg går på 60 for dag mot ADD og drikker kaffe som vanlig, sjekker blodtrykk, vitaminer og helsen generelt en gang i året, og har gått på ritalin i over 4 år. Har aldri fått beskjed om at noe ikke fungerer som det skal eller er utenfor normalen. 

OleNord skrev (På 29.4.2013 den 9.53):

Tror du ikke trenger mer energi når du har ADHD.

He he heeee........

Nei, men man trenger mer dopamin for å regulere motivasjon, oppmerksomhet og kognitiv funksjon. Det er derfor det er viktig å anerkjenne ADHD som sykdom og sørge for at de som lider av den blir diagnostisert og får medisin tidlig.

De som har udiagnostisert ADHD finner som regel en måte å få tak i dopamin på, men da gjerne i mer skadelige former enn forskningsbasert medisinering.

After Dark skrev (På 21.11.2019 den 17.47):

Og dette skal de gjøre mens Israel fortsetter å bygge bosetninger på palestinsk, okkupert land og israelske barn skriver hilsner på rakettbombene som rammer palestinerne? 

Nja, det sa jeg ikke. Men jeg tror fortsatt at dialog er en overlegen strategi fremfor vold og krig. Enten det er slutt på utbygging eller fred som er målet. 

Men for all del, de må gjerne fortsette å bombe for min del, og håpe at Israel forstår deres frustrasjon etter bombe nr. 64304329402.

Forresten, det du hevder om de israelske barna kan debunkes med ett enkelt Google-søk. Var dette latskap eller uoppriktighet fra din side? Krysser fingrene for førstnevnte.

After Dark skrev (På 16.11.2019 den 6.14):

Hva forventer du av folk som har levd under okkupasjon hele livet? 

At de etter 60+ år med krig begynner å vurdere løsninger som ikke innebærer bombing, barneskjold og drap. Noen forslag:

• Åpne for diplomatisk dialog
• Søke avtaler begge parter kan akseptere
• Argumentere på bakgrunn av vedtatte lover og rettigheter
• Ikke-voldelige protester
• Iverksette tiltak med mål om å oppnå våpenhvile til enhver pris
• Unngå martyrpropaganda i skolesystemet
• Unngå å lære opp barn til fremtidig vold
• Unngå å lære opp barn til å hate Israel
• Bevege seg bort fra tankegang som hører hjemme i middelalderen

..generelt sett evne å kopiere løsninger fra moderne, velfungerende, demokratiske nasjoner.

"Don't mistake the finger pointing at the moon for the moon"

 

Det finnes veldig mange forskjellige måter å beskrive samme greia på. Men til syvende og sist så er det du som må oppleve det selv, for å se hva begrepene viser til. Dette gjelder vel nesten alt hva angår personlig psykologi. Forfatterne som snakker om "sitt indre barn", "sitt virkelige jeg" viser alle til noe veldig reelt i deres opplevelse, men personlige opplevelser kan dessverre ikke deles direkte. Vi har kun ord, noe som kan gjøre det vanskelig å forstå hva de faktisk viser til.

 

Du slipper aldri unna ved å bare lese selvhjelpsbøker. Du må faktisk praktisere det å bli mer bevisst, for eksempel gjennom meditasjon, mindfulness eller psykedelika. Så ja, du trenger ikke tro på noe som helst, men slike lærdommer kan i mange tilfeller være en "guide" for å prøve ut nye ting du kanskje ikke hadde tenkt på før, og åpne deg opp på nye aspekter ved deg selv.

 

Det er bra du er åpen. Det er vel egentlig den viktigste egenskapen man kan ha dersom man ønsker å vokse som person. Det, og mot.

Mange gode poeng. Skal tenke over dette. Takk!

Så klart, hos de fleste mennesker er ikke dette bevisst. Hadde det vært det hadde de sluttet å dømme andre, og i stedet gjort det indre arbeidet som trengs.

 

Og Brené Brown er en forsker og spesialist på emnet, så å avfeie det som "pop-selvhjelp" tror jeg du skal være forsiktig med.

 

Ang. stolleker og det der, så kan du jo spørre seg selv hva slags holdninger og følelser du har knyttet til intimitet og nærhet med andre mennesker. Gode sjanser det er der irritasjonen kommer fra. Irritasjon blir i den forstand en måte å beskytte seg selv på, fra ganske smertefulle følelser i en selv. Jeg merker det i meg selv. Når jeg dømmer andre "eksternaliserer" jeg på en måte skammen, og jeg slipper å måtte forholde meg til den. Men hvis du fortsetter sånn hele livet kommer man ikke noen vei. Det beskytter en gjerne fra smerten, men det er en oppskrift på stagnasjon.

Gode poenger her. Men kjenner meg ikke igjen i å tilknytte "skam" til alt. Tror ikke det er det som ligger i bunn her. Tanken om at det kan være en forsvarsmekanisme støtter jeg.

Grunnen til at jeg avfeier "pop-selvhjelp" er at det ofte har en tendens til å bli slik som du ordlegger deg. Alt det negative man føler "må" knyttes opp mot skam, eller "ditt indre barn", eller "ditt virkelige jeg", etc. alt etter forfatter eller tema i de forskjellige bøkene. Dessuten viser forskningen at effektene av slike kjappe "fiks-deg-selv"-oppskrifter har lite å vise til. 

Men jeg skal være åpen. Takk for svar!

Er det bare meg eller beskriver du akkurat det motsatte av det du påstår? Du irriterer deg ikke fordi du synes det er kjedelig. Du irriterer deg fordi dine kolleger synes du oppfører deg dårlig. Altså er kilden til din irritasjon hva andre tenker om deg. Du irriterer deg over å gjøre noe du beskriver som nedverdigende, igjen handler det om hvordan andre ser deg.

 

Mitt råd, hvis du virkelig vil endre på dette, skaff deg en psykolog. Det å endre tankemønster er ikke lett og det tar tid.

Det er mulig. Det er klart at det er irriterende at vi må delta på et kjedelig arrangement, men i den store sammenheng har jeg ingen problem med å kjede meg i noen timer. Det er verre at folk forventer at jeg skal delta med et nivå av entusiasme jeg ikke er i stand til å produsere. Da blir de skuffet, og tolker min manglende entusiasme som en kommentar på aktivitetene de har organisert.

Og "dårlig", som du sier er et nøkkelord. Det er typisk at manglende entusiasme blir tolket som "dårlig". Noe som er spesielt irriterende når jeg ikke mener noe vondt med det. Har ingen problemer med å innrømme at jeg føler en del ubehag under "organisert morro", og det kan godt hende det handler om at jeg blir presset inn i ubehaget. Men bryr meg ikke om hvordan folk ser meg, selv om jeg synest slike ting er teit, og ja, til en viss grad nedverdigende for voksne mennesker.

Men du fikk meg til å tenke, kan hende du er inne på noe. Takk!

Hvorfor er det noe å endre på? Er det ikke bare å bli irritert? En ting som irritere meg noe sinnssykt er folk som går sakte, spesielt i trange omgivelser der mange mennesker forsøker å navigere gjennom (tenk kollektivknutepunkt). Jeg ser ikke noe galt i at jeg irriterer meg over dette. Det er ikke noe galt med å irritere seg over folk som ikke tar hensyn til andre eller som oppfører seg som idioter.

Nei, det er nok av gode grunner til å irritere seg. Og tror ofte det kan være sunt også. Problemet mitt er at det er for mange gode grunner. Det gjør det veldig slitsomt. I tillegg kan det føre til at jeg blir litt "brå" mot folk som irriterer, som ofte ikke vet at de irriterer, eller ikke kan noe for det. Hadde da vært bedre for mitt vedkommende at jeg bare lot det gå, eller klarte å ignorere det. 

 

 

Jeg mener også at vi selv velger hvordan vi reagerer på ting. Vi kan endre våre tankemønster, men det kan ofte være vanskelig og det kan ta tid. Det betyr ikke at du ikke har kontroll over det. Personlig synes jeg ikke at det er så veldig nytting å irritere seg. Når jeg blir irritert på noen er det jeg som føler en negativ følelse, det er jeg som får alle de negative konsekvensene. Derfor forsøker jeg for det meste å ikke irritere meg over ting som jeg ikke kan kontrollere og jeg sier i fra til de rundt meg hvis de over lengre tid oppfører seg på en måte som er irriterende.

Er nok litt tvilende til at reaksjon = valg, isolert sett. Men, jeg blir noe rundere i kantene når jeg aktivt minner meg selv på å være mer tolerant ovenfor andre. Tror man kan endre tankemønster (over tid), men som du sier kan det være vanskelig og krever nok mye arbeid som er vanskelig å skvise inn i den travle hverdagen. 

Men skal prøve å bli mer våken, tror første steget er å bli bevisst på det man faktisk opplever, og ta det derfra.

Et annet aspekt som kanskje er problematiserende i den forstand, er at jeg synes det er vanskelig å vite når jeg har rett til å bli irritert, og når jeg er unødvendig dramatisk. 

 

 

Han jeg deler kontor med har, hadde, som vane å synge for seg selv mens han hørte på musikk. Det var veldig irriterende og gitt utover min evne til å konsentrere meg. En dag spurte jeg han rett og slett om han kunne slutte med det, på en høflig og vennlig måte, og det gjorde han.

 

Det er ingen ting galt med å føle negative følelser og agere på bakgrunn av de. Det er helt greit å la seg irritere.

 

PS: Jeg føler forresten ikke noen skam over at jeg er utrolig dårlig til å synge og jeg føler meg ikke usikker på grunn av jeg ikke går fort nok.

Det løste du fint. I samme situasjon ville jeg nok følt irritasjonen i sammenheng med friheten han tok seg til å synge i et kontorfellesskap, fremfor irritasjonen i sammenheng med den faktiske syngingen. Derfor tror jeg det i bunn og grunn handler om rettferdighet, respekt og hensynstaking for min del. Blir litt slik "at han/hun våger"-type tenking. 

Skal prøve å fokusere litt mer på de aspektene du legger frem her. Takk!

Dine tre innlegg på rappen viser at du tenker ekstremt nøye gjennom slikt, i stor detalj.

Hvis du tenkte mindre gjennom alle sider ved disse problemstillingene, så kanskje du lettere kunne bare akseptere det som "bakgrunnstøy" i hverdagen, slik de fleste ser på trafikk, mas, bråk, blåskjerm, osv...

 

Men mange må dessverre få beskjed av legen om at de har 3 måneder igjen å leve, før de klarer det... 

 

Tenker ikke så mye over det egentlig, er nok bare god på å uttrykke hva som skjer inni meg. 

Om jeg fikk irritasjonsmomentene til å bli "bakgrunnsstøy" hadde jeg vert himmelen. Prøver å tenke mindre på det, men er vanskelig. Har et veldig sensitivt nervesystem i den forstand. Går på full rulle hele tiden. Sliter med å "stenge ting ute".

Fra lydboken "The Power of Vulnerability" av Brené Brown:

 

"We know why we judge. We have pretty good data that speaks to why we judge. Here is why and how we judge: We always judge in areas where we are vulnerable to shame, and then we always pick people who are doing worse than we are doing."

 

Så kanskje det er på tide å bli litt mer oppmerksom på skammen du selv føler, og hvordan det å dømme andre får deg til å føle deg bedre over disse tingene.

 

Man kan prøve å endre tankene, men det vil etter min mening være fånyttes så lenge man ikke adresserer følelsene i bunn. Tanker begrenser seg egentlig bare pannelappen, en liten del av hjernen.

 

Ta meg som eksempel. Jeg bestemte meg i ganske tidlig alder at jeg skulle slutte å dømme andre. Og det gjorde jeg, men all fordømmelsen vendte jeg i stedet mot meg selv, siden den underliggende skammen var der fortsatt.

Hm. Har dessverre litt problemer med å ta den slags type "pop-selvhjelp" for god fisk. Quoten bommer litt i henhold til min irritasjon. Jeg føler ikke noe skam, føler heller ikke at jeg er så skinnhellig at alle burde ta hensyn til meg. Er mer at jeg simpelthen blir irritert av veldig mye som jeg heller skulle slippe.

F.eks. i dag har vi noe teambuildingsgreier på jobben. Dette er typisk noe jeg ikke synest er noe gøy, og sjeldent er det gunstig for både de ansatte og bedriften. Jeg vet at der er folk som vil reagere på min manglende entusiasme, noe som irriterer meg fordi jeg synest det er urettferdig og skulle kreve noe av meg jeg ikke kan noe for. Det er ikke som at jeg velger å ikke like "organisert morro", stol-leker og andre mildt nedverdigede aktiviteter.

Jeg retter ofte irritasjonen min utover, mot omverden (spesielt når jeg er sliten fra før). Tar kanskje ting litt for alvorlig, og stiller høye krav, både til meg selv, livet og folkene rundt meg. Kanskje det er der skoen trykker.

Jeg og irriterer meg over ting folk gjør, Jeg blir sint på meg selv fordi jeg irriterer meg over det, For det er i utgangspunktet noe mange ikke kan noe for, og det jeg kan er jo lett, det andre kan er jo ikke lett, men jeg har tatt meg selv i og irritere meg over hvor "dumme" andre er som ikke kan noe jeg kan... Men det har jeg blitt litt flinkere på.

Kjenner meg veldig igjen. Blir ofte sint på meg selv når jeg blir irritert. Samtidig klarer jeg ikke å bare "velge det bort". 

 

Men noen er skyld i det selv

For eks en Kollega som ALLTID plystrer og nynner, Hele forbanne jævla tia.. Jeg har vært på nippet til og vippes av pinnen å sikkert få et idiotisk utbrudd av sinne, Men rett før det skjer har jeg måtte gå et annet sted. Heldigvis er dette en kollega jeg omgåes veldig lite. Selv om andre står og prater står han ved siden av og plystrer,nynner og traller for seg selv...

Godt eksempel på ting som irriterer. Men, tenker at samtidig kan han ikke noe for at han er i godt humør og følger sin impuls til å plystre. Har ofte slike motstridige tanker, noe som kanskje bare gjør det ennå vanskeligere. Tillater på en måte ikke meg selv til å irritere meg ordentlig. Men ja, slike impulser (som plystring etc.) er fullstendig fremmed for meg. Det faller langt uten for min fatteevne at vedkommende ikke tenker dette selv. 

Ja. Godta at folk er forskjellige, det finnes en rekke personlighetstyper, alle med sine svake og sterke sider. Det virker litt som du ser på deg som en idealperson, noe som er en nokså vanlig egenskap, men det er desverre ikke rasjonelt, selv om det muligens får deg til å føle deg ovenpå og at du har kontroll. Hvis du stadig ser etter folks feil, kan du vel gå igjennom dagen og bare se feilene til folk (alle har masse feil) – foreslår at du prøver aktivt å se etter folks sterke sider i stedet - negativiteten har du nok med deg av deg selv uansett Respekt for at du ser det sjøl og vil gjøre noe med det!

Du er nok inne på noe, men ser ikke på meg selv som noen idealperson, tvert imot. Er mer at jeg føler en urettferdighet på en måte. At jeg "passer på" å ikke plage andre med mine svake sider, mens få andre gjør det. Har dog ingen problem med å si at jeg synes folk burde ta mer hensyn, og registrere hvordan de påvirker omverden negativt i større grad, men det går ikke dypere enn det i henhold til andre mennesker.

Mulig jeg leter etter feil, eller fokuserer på de feil tingene. Men så har jo "dårlig" oppførsel en tendens til å påvirke folk mer enn den oppførselen som er forventet av voksne, reflekterende mennesker.

Skal prøve å fokusere mer på det positive, takk!

For det første er det sykt kult av deg å spørre om råd og hjelp for dette. Mange har et veldig eiendommelig syn på sinnet sitt og identifiserer seg med det, og det virker det ikke som du gjør. Sinne og aggressjon er høyst nødvendig i noen situasjoner, men også noe som reduserer ens livskvalitet om det kommer opp i andre omstendigheter.

Takk for det! Det du sier er inntrykket jeg får om mange folk også. Det kan være det har en sammenheng. At jeg på en måte setter "selvet" til side ut av hensyn, mens mange andre føler seg berettiget i alt de gjør, selv om det går ut over andre.

 

Kan det være andre ting i livet ditt som gjør at følelsene blir sterkere i de eksemplene du nevner? Undertrykker du følelser ett sted, dukker de opp ett annet. En annen ting er at disse følelsene varer veldig kort om du bare ikke blander deg inn i de. Prøv å bare kjenne på det, uten å dømme deg selv for det eller tenke noe mer rundt det. Mange opplever at om de lar følelsen fare igjennom seg uten å lene seg inn i den, oppløses følelsen relativt fort og på sikt føler de mindre på det.

Ikke noe veldig tydelig vertfall. Føler ofte et behov for indre ro, og det å ikke bli forstyrret (har ganske hektisk jobb). Kanskje stress? Tror at jeg regelmessig går i fellen du nevner; at jeg blander meg for mye inn i følelsene mine, prøver å overstyre de, og dømmer meg selv mye når jeg føler "negative" ting. Takk!

 

 

Kjenn hvor følelsen sitter, fokuser på det stedet i kroppen hvor du kjenner det og hold fokuset der til følelsen går over. Ikke tenk negativt om deg selv for at du reagerer på den måten eller bli sint på deg selv for det. Da skaper du enda mer frustrasjon og følelser på toppen av det du allerede føler. Prøv også mindfulness. Sende gjerne en privat melding til meg om det er noe mer du lurer på : - )

Takk igjen! :-) Det skal jeg gjøre!

Jo, det er det. Det er et valg du tar hver dag. Hvis du virkelig vil endre tankemønsteret ditt, så er første steg på veien å innse nettopp det. Lykke til.

Det er beviselig feil. Hjernestruktur og aktivitet dikterer i stor grad hvor sterkt man opplever noe. Jeg går ut i fra at du og din mor reagerer forskjellig på enkelte ting. Er dette også et valg?

Det er ikke slik at det eneste som skiller en følelse fra å eksistere er valget om å ha den. Om du opplever at følelser kan styres slik, er det mest sannsynlig en egenskap du er født med som gjør at det føles ut som et valg. Men greit, vi tester den i vitenskapens navn.

Det er vanskelig. Jeg irriterer meg over akkurat de samme tingene du lister opp. Har egentlig bare gitt opp mennesker og infattet meg med at jeg får verken gjort noe med irritasjonen eller menneskene.

 

Tipper du tar hensyn til andre folk, passer på å ikke være i veien osv, og dermed irriterer det ekstra når andre folk bare gir faen så lenge de kommer seg frem selv.

 

 

Om jeg f.eks møter kjentfolk på kjøpesenter så kan jeg si "la oss gå litt til siden så vi ikke står midt i veien". Da irriterer det når man rett etterpå må be folk flytte seg når de blokkerer inngangspartiet fordi de ikke evner å fatte at det er en litt dum plass å stå og prate med bekjente på.

 

Samme med folk som stopper opp rett etter å ha gått av rulletrappa for å ta en tenkepause på hvilken retning de skal gå. Hallo?! Mangler det noe i toppen?

Ja, nettopp. Føler selv jeg tar mye hensyn. Prøver å ikke være til bry i det offentlige rom, hverken i trafikken eller på butikker etc. Fordi jeg mener at om andre hadde gjort det samme, hadde verden vært et litt bedre sted. Det at jeg, som deg, gjør en innsats for å ta mer hensyn gjør det bare ekstra irriterende når andre ikke kunne brydd seg mindre om hvordan de påvirker andre. Får på en måte en slags urettferdighetsfølelse. 

Når det er sagt, vet jeg at det egentlig er en smal sak. Så jeg tror mest at det er prinsippene som ligger bak som er kilden til irritasjonen. 

Folk er folk, de vil begå feil uansett hvor feilfrie de virker å være. Du gjør også en del ting som irriterer andre folk TS, helt garantert. 

 

Løsningen er å bry seg mer om deg selv og hva du gjør og mindre om alle andre. Du sier at du har lyst til å bli motbevist, kanskje du bare er for sta til å innse når du faktisk blir det, da du virker veldig ''ovenpå'' og virker som om du ser ned på alle andre. 

 

Det eneste du kan kontrollere her i verden er deg selv, du har absolutt ett drøss av valg hver eneste dag du tar. Bli bevisst på dem og ta andre valg hvis du vil se andre resultater. 

Ja, jeg sier ikke at jeg aldri irriterer folk. Det var heller ikke poenget å fremstille meg noe bedre enn noen andre. Vet ikke om poenget ditt her var å sette meg på plass, i så fall trengs det ikke. Er godt inneforstått med det faktum at folk er forskjellige. 

Du sier i grove trekk at jeg har et valg. Så det var et valg fra din side å tolke innlegget og deretter bestemme deg for at jeg som person må være "ovenpå" uten at jeg har sagt noe som tilsier det, og selv uten at du kjenner meg eller vet noe om meg? 

Jeg tror ikke det er så sort/hvitt, men takk for innspill. Skal prøve å fokusere mer på meg selv og mindre på omverdenen 

Hei!

Jeg har en lei tendens til irritabilitet. Folk som ikke blinker i rundkjøringer, folk som bråker, folk som maser, teknologi som fryser, dumme spørsmål og dumhet generelt, ting som går tregt og treghet generelt, folk som skal mene så inderlig mye uten å ha satt seg inn i tema, etc. 

Blir veldig ofte ubegeistret og skuffet over folk, noe som kanskje skylles at jeg har for høye forventninger til folks evner og oppførsel. Får ofte en følelse av håpløshet i møte med verden. Er lei av å ikke bli motbevist. Vet jeg høres ut som en drittsekk, men dette er ikke et valg jeg har tatt. Er generelt empatisk og samvittighetsfull som person, og blir sliten av å ha dette synet på ting men klarer ikke bare å "snu om" tankesettet.

Jeg har innsett at meste av det jeg irriterer meg over får jeg ikke gjort noe med, så hvordan kan jeg enklere akseptere tingenes tilstand og fortsette dagen min med godt humør, upåvirket av ekstern irritasjon? Noen som har noen tips?

Hadde du, som er mann, orket å gå inn i et forhold meg en som meg?

 

Anonymous poster hash: 7570d...2ce

Dersom problemet bare er at du blir rastløs når du ser film, og at du blir rar rundt 60 år gamle menn, finnes det verre ting å utsette sin bedre halvdel for. Hvordan du er utover disse problemene er det viktigste.