Dianah

Lurer på om noen her inne jobber som eiendomsmeglere, eller har studert eiendomsmegling? Jeg har nemlig søkt meg inn på siviløkonomstudiet ved Handelshøyskolen BI til høsten, men jo mer jeg tenker på det, føler jeg at jeg har havnet på "feil" hylle.

Jeg jobber i dag som frilansjournalist (har gjort det siden jeg var 14), og er vant til å være i kontakt med mennesker, pitche idèer, tenke kreativt, formulere meg godt muntlig og skriftlig. Som frilanser får man som kjent oppdrag dersom man er aktiv på å selge inn ting selv, og jeg har vel følt at det er den delen av jobben jeg liker best. Videre har jeg studert psykologi, sosialantropologi og litt økonomi, for å nevne noe. Føler derfor at jeg har et greit utgangspunkt? Skjønner selvfølgelig at salg av eiendom blir noe helt annet, men hvor mange kan skilte med relevant kompetanse, før man er ferdig utdannet? Har også skrevet en del bolig- og interiørstoff, samt lest en del om eiendomsmarkedet, i forbindelse med eget leilighetskjøp.

For meg er det ikke aktuelt å studere noe annet sted enn Oslo fordi jeg eier leilighet her, alle oppdragsgiverne mine er i dette området, samt at kjæresten min har tre- fire år igjen på universitetet. Det jeg lurer på er hvordan jobbmulighetene er etter endt utdanning. Da må man, såvidt jeg forstår, jobbe som fullmektig i 2 år før man får tittelen eiendomsrådgiver? Innebærer det at man må tilby redusert timespris, får man lite attraktive oppdrag, og er det vanskelig å komme seg inn i "gode" byråer?

Videre lurer jeg på om noen vet noe om gjennomsnittslønna for eiendomsmeglere. Jeg har sjekket litt rundt, og har inntrykk av at det varierer veldig. Men selv om markedet går treigt skal det vel mye til for å tjene meget dårlig? Tidligere kunne man jo være eiendomsmegler om man var siviløkonom eller advokat, men jeg har skjønt det slik at denne myndigheten er borte nå? At disse gruppene må søke spesifikt om å få denne tittelen, og at dette kun gjelder de som begynte med salg av eiendom før denne regelen trådde i kraft? I så fall er det jo umulig å drive med dette som siviløkonom.

Ellers er jeg veldig interessert i å høre hvordan hverdagen som eiendomsmegler. Jeg har inntrykk av at man må regne med mye kvelds- og helgearbeid, men det har jeg personlig ingen problemer med.

Edit: Har søkt sivøk i år.

Håper noen kan svare meg.

Hei!

 

Jeg har en liten jobb som fotograf og journalist i lokalavisa.

Jeg er nødt for å finne på saker selv, sakene må være rettet mot ungdom.

Nå fortida skjer det lite her i Sarpsborg, noen som har noen tips om hva jeg kan lage sak ut av?

trenger ikke ha noe med selve Sarpsborg å gjøre, bare det er rettet mot ungdom.

(eksempel på saker: Ungdom og spill, eller hva gjør du etter skolen?)

Hei!

Først og fremst: gratulerer med spennende deltidsjobb! Media er en variert, og ikke minst spennende bransje å jobbe i.

Hva kan du skrive om...? Vel, du er 15 og "midt i smørøyet" med tanke på målgruppa. Det første jeg ville gjort, var å spørre venner, klassekamerater og bekjente hvilke saker de ønsket å lese. Forsøk også å holde deg oppdatert på hva som skjer i området. Les annonsene i lokalavisa, følg med på ungdomsforeningene sine websider (om det finnes noen), og let etter inspirasjon.

Jeg vil også anbefale deg til å lese saker andre ungdomsredaksjoner i lokalaviser har skrevet. Min egen lokalavis (der jeg begynte å skrive for noen år siden), www.smp.no har en seksjon der du kan finne relevant ungdomsstoff. Se på ung (ungdomsredaksjonen). Jeg vet at Drammens Tidende hadde noe lignende, men de la ned konseptet. Moldeungdom.no og Sandefjordungdom.no kan også være gode lenker. Selv om du antakeligvis må vinkle sakene annerledes for å få dem til å passe inn i ditt lokalmiljø, kan det være en god begynnelse.

Tenk også på om du kjenner/vet om noen som driver med noe morsomt. En kul hobby (type dykking), samler på noe spesielt, eller som er lidenskapelig opptatt av et eller annet. Du kan lage mange morsomme pregreportasjer ved å lete etter de litt spesielle historiene.

Særskriving er ikke det samme som orddeling. Orddeling er en mer generell betegnelse på deling av ord. Begrepet omfatter både særskriving og det å bryte ett ord over to linjer med bruk av bindestrek på slutten av første linje. Trådstarters innlegg hadde kun én feil av typen særskriving, og det var dermed ikke et gjennomgående moment, slik som du forsøker å insinuere. Kom deg av forumet og vær smart et annet sted.

 

Gå og gjem deg under steinen din, du.

 

Radlekatt

Lenke her: http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%A6rskriving

Videre kan du sjekke ut Språkrådets websider for mer informasjon!

Når man får litt kaldt vann i hodet, innser at det ikke er en nødvendighet å bo hypersentralt og ei heller en selvfølge å kunne selge til høyere pris på tid t+1 går det fort nedover.

 

 

Det hadde vært interessant å se forskning på det. Jeg så på mange leiligheter da jeg skulle kjøpe. 2 av dem holdt for lav standard til at jeg tok sjansen. Da megler kontaktet meg i ettertid (disse ble ikke solgt), sa de at de trodde noe av grunnen var "at den holdt lavere standard og at folk følte de gjorde et tryggere kjøp om de kjøpte pent og attraktivt." Jeg vet selvfølgelig ikke om dette stemmer, men det slår meg at det ligger nært sånn jeg tenker.For å si det sånn; selv om jeg skulle kjøpe i et nedgangsmarked, hadde jeg ikke nødvendigvis gått etter de rimeligere objektene. Da hadde jeg nok vært enda mer oppsatt på å kjøpe meg noe sikkert. Jeg antar nå at man har råd til å satse, og å tape litt. Men, det er jo ingen som vet noe sikkert, hadde man gjort det, hadde nok langt flere investert:)

Det er nettopp slike leiligheter jeg også tenker på -- og har forsøkt å konstruere en del korrelasjonsdata på. Det er vanskelig å si noe veldig bastant, og såvidt jeg vet finnes det ingen skikkelige empiriske analyser på dette i det norske markedet. Det kan imidlertid synes som om det i oppgangsperioder har vært en tendens til at «alle» tar det for gitt at man må bo sentralt, og at bankene har lagt til grunn dette i sine vurderinger av hva som er akseptabelt gjeldsnivå for en typisk etablerer. Det er også en motsyklisk tendens i hvordan vi psykologisk vurderer standard; det som i euforiens dager kan løses med noen spann maling og litt elbow grease blir i dårligere tider sett som grunn god nok til å ikke kjøpe en leilighet. Når man får litt kaldt vann i hodet, innser at det ikke er en nødvendighet å bo hypersentralt og ei heller en selvfølge å kunne selge til høyere pris på tid t+1 går det fort nedover.

 

Dette betyr selvsagt ikke at alle taper, at det er noen stor krise om man taper litt eller langt mindre at jeg tror du kommer til å tape på ditt kjøp, Dianah. (Gratulerer med ny leilighet!) Faren oppstår ved høy gearing, kort horisont og lite vett.

Takk for det. Jepp, kjøper man med kort horisont og lite vett har en selvfølgelig mye større risiko. Selv befinner jeg meg i den greie situasjon at jeg ikke må selge, at jeg kan tåle inntil 10 prosent renteøkning, og at jeg snart vil få økt inntekten min.

Hvorvidt man har kjøpt "katta i sekken" avgjøres ikke før et eventuelt salg, men jeg vil tro at man sikrer seg bedre om man kan sitte med leiligheten litt lenger. Om jeg skulle være så uheldig å tape på den når jeg prøver å selge i oppgangstider (noe jeg tror er lite sannsynlig), kommer jeg antakeligvis til å leie ut i 1-3 for å tjene innigjen tapet ved leieinntekter.

Jeg håper for øvrig at alle studenter som kjøper, sitter med en langsiktig horisont (ingen vits i å kjøpe for under 2- 3 år, da kostnadene ved kjøp og salg er ganske høye), samt at man bør, som du sier, ikke være helt avhengig av godt marked den dagen man selger.

Og, poenget er ikke forholdet ditt. Poenget er at jeg har møtt ham jeg er veldig sikker på at jeg tror er den rette selv. Vi har snakket om fremtiden og funnet ut at begge vil gifte seg, samt at begge satser alt på forholdet. Jeg anser meg selv som seriøs i forhold til alt jeg påtar meg, men selv om jeg er hodestups forelska nå, og jeg virkelig mener han er the one (og jeg har hatt noen ekser, så jeg begynner å få god magefølelse), vil ikke det si at jeg planlegger hele min finansielle situasjon og fremtid etter det. Jeg tar en dag av gangen, og ser hva som skjer. Det gjør ikke forholdet vårt mindre seriøst, vi velger bare å ta det med ro.

Siden du kværner på dette om og omigjen må det være dette du mener. TS har i et tidligere svar til deg skrevet (leste gjennom alt da jeg svarte deg forrige gang) at hun vurderer situasjonen her og nå. Hun utelukker ingenting, men per dags dato er det ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn. Hvis det ikke er aktuelt i dag, hvorfor legge planer 3-4 år frem i tid når forholdet fremdeles er usikkert?

 

TS utelukker, sånn jeg leser det, ingenting, men jeg skjønner at hun ikke ser vitsen i å legge planer så langt frem i tid også. Selv vet jeg ikke om jeg er bosatt i samme by om 4 år. Det gjør kanskje ikke TS, heller.

 

Så lenge de kun er kjærester og samboere er hans fremtid hans investering, og hennes fremtid hennes investering. Hva de velger å gjøre sammen, får de avgjøre når det føles naturlig, for dem begge. Frem til det virker TS's forslag om at ingen taper, ingen vinner, fair i mine øyne.

 

Og for å presisere det nok en gang: Begge er studenter. At TS tjener mer, behøver ikke, som jeg presiserte tydelig i mitt innlegg, å bety at hun sitter bedre i det enn ham. Hvis han nettopp har begynt på utdanning, og hun har studert noen år, har hun nok høyere studiegjeld også.

 

Og TS har svart deg på sine tanker om fremtiden flere ganger i de svarene jeg har lest.

 

Å snakke om at jeg kverner smalt fra rett person..

 

Uansett, grunnlaget for min problemstillig var i utgangspunktet dette sitatet:

Om han leier et annet sted, må han uansett betale dyr leie (jeg har kjøpt leilighet sentralt i Oslo), og han er minst like opptatt av å bo sentralt som det jeg er. Han har skissert at han ønsker å kjøpe seg inn i leiligheten etter hvert, det ønsker ikke jeg, da mine foreldre også er andelseiere, og de vil sikre investeringen sin.

 

Og da må det være lov å spørre om framtiden siden jeg tolket det slik som at det ikke var aktuelt å la han få kjøpe seg inn. Så lenge det er ts selv som bringer det på bane, må det være lov å spørre. Jeg trodde faktisk det var derfor vi har et diskusjonsforum.

 

Uansett, for å få denne diskusjonen på rett kjøl så spør jeg ts: har dere kommet fram til noen enighet?

I et annet innlegg skriver hun at hun ikke utelukker noe. Hun presiserer også at det svaret gjaldt frem til hun kunne løse ut foreldrene. Men ja, jeg ser frem til å lese TS's svar

Hva du hadde giddet eller ikke giddet er vel strengt talt lite relevant. Hvis situasjonen, slik TS beskriver, er slik at han ikke får lån på såpass mange år fordi han prioriterer utdanning er det et valg han har tatt, og et valg han må ta konsekvensene av. Tåler han ikke det, får han leie hos andre.

 

Hvorvidt man skal nekte ham å kjøpe seg inn er opp til to parter å avgjøre: TS og hennes foreldre. Hvis kjæresten misliker valgene deres, har han all mulighet til å velge en annen løsning. For å si det sånn; det er ikke selvsagt at man får flytte inn hos kjæresten gratis. Hvis kjæresten lar en flytte inn til redusert pris, er det et gode. Da får man heller avgjøre om han vil motta det godet. Forsto det sånn at TS's kjæreste nettopp har påbegynt et langt studium. Da har han nok lagt opp til å måtte leie en stund (han har neppe noe annet valg). Så hva han gidder er vel strengt talt irrelevant så lenge han ikke får lån. Du trapper ikke opp på døra til en huseeier og sier "Jeg gidder ikke å leie mer, det er urettferdig." Som nevnt, å eie egen bolig er ingen menneskerett. Når det er sagt, gangsyn må brukes begge veier.

 

Angående din avsluttende kommentar; du kommenterer alle TS's utsagn sett fra ditt eget perspektiv, hva du gidder. Jeg synes derfor ikke kommentaren er nedrakkende. Giftermål tyder vel på at man ønsker at det skal vare en god stund iallfall. Det kan det være at vi også mener, selv om vi ikke "gidder" å følge din løsning. Godta at andre velger annerledes, det var mitt budskap.

 

Altså, jeg skrev i starten at jeg mente de burde dele utgiftene etter evne og ikke nødvendigvis 50/50 hvis han ikke har råd til det og hun tjener mer enn ham. Jeg har ikke skrevet at han skal bo gratis. Så da har vi det på det rene.

 

Og igjen lurer jeg på om du leser hva jeg skriver. Og jeg snakker igjen om framtiden. Hva når han er ferdig med utdanningen, vil hun da la han få eie selv, eller må han flytte ut og kjøpe eget? Jeg bare spør jeg, fordi det virker ikke som hun overhodet har noen planer om å la han få eie i framtiden. Og jo, jeg synes det er relevant, fordi det også handler om hans framtid. Det går an å tenke litt lenger enn nåværende situasjon.

 

Jeg har ikke snakket om giftermål, hva er det du egentlig skal fram til her? Hadde jeg vært i et annet forhold ville jeg kanskje ikke vært forlovet nå, det handler om hva slags forhold man er i, ikke at man er i et forhold overhodet. Jeg har ingen problemer med at folk ikke følger min løsning, for jeg har ingen agenda overhodet.

 

Siterer her TS's svar til deg. Jeg skjønner ikke hvor du får 5,6 år fra? Sånn jeg leser innlegget utelukker hun ikke at han kan kjøpe seg inn heller, han må bare kunne betjene lån til å betale ut foreldrene hennes først, noe som er fair. Videre sier hun at da vil hun antakeligvis avansere til noe større, og det er da ingenting galt i det? Om hun ønsker å kjøpe seg opp i størrelse sammen med ham, eller om han deler leiligheten med henne, spiller vel ingen rolle så lenge de har råd til det? Det er jo veldig naturlig å kjøpe seg opp for å få mer egenkapital ved hvert salg.

 

Jeg bare lurte jeg, men har jo egentlig ikke gitt noe klart svar på det. Ærlig talt, det må da være lov å lure på om hun faktisk har tenkt på framtiden overhodet.

Siden du kværner på dette om og omigjen må det være dette du mener. TS har i et tidligere svar til deg skrevet (leste gjennom alt da jeg svarte deg forrige gang) at hun vurderer situasjonen her og nå. Hun utelukker ingenting, men per dags dato er det ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn. Hvis det ikke er aktuelt i dag, hvorfor legge planer 3-4 år frem i tid når forholdet fremdeles er usikkert?

TS utelukker, sånn jeg leser det, ingenting, men jeg skjønner at hun ikke ser vitsen i å legge planer så langt frem i tid også. Selv vet jeg ikke om jeg er bosatt i samme by om 4 år. Det gjør kanskje ikke TS, heller.

Så lenge de kun er kjærester og samboere er hans fremtid hans investering, og hennes fremtid hennes investering. Hva de velger å gjøre sammen, får de avgjøre når det føles naturlig, for dem begge. Frem til det virker TS's forslag om at ingen taper, ingen vinner, fair i mine øyne.

Og for å presisere det nok en gang: Begge er studenter. At TS tjener mer, behøver ikke, som jeg presiserte tydelig i mitt innlegg, å bety at hun sitter bedre i det enn ham. Hvis han nettopp har begynt på utdanning, og hun har studert noen år, har hun nok høyere studiegjeld også.

Og TS har svart deg på sine tanker om fremtiden flere ganger i de svarene jeg har lest. Det essensielle er vel at hun ikke utelukker noe boligkjøp for alltid, det gjelder bare per dags dato, noe som er forståelig. Man kan ikke investere i bolig, om man ikke har egenkapital. Hva angår fremtiden; ikke alle har planene for de 5 neste årene klarlagt, det er en frihet man har som student.

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Det er ikke verdens største leilighet, knappe 50 kvadrat, så om det skulle bli aktuelt, er det vel bedre å kjøpe noe nytt.

 

Fatter ikke hvorfor du plaprer om mine tanker om fremtiden, jeg har ikke skrevet ett ord om det i innlegget mitt. Jeg beskriver situasjonen som den er ettersom han vil flytte inn NÅ. Holder vi fremdeles sammen når han er utdannet og har råd til å spytte inn egenkapital, er situasjonen selvsagt en annen, men per i dag er den ikke det, og det er det jeg forholder meg til. Forholdet har kun vart i 6 måneder, så jeg kan ikke sitte med en krystallkule og spå 3 år inn i fremtiden nå. Han er veldig av typen til å gjøre det, men det er ikke jeg. Hvis han ikke liker forslaget mitt, kan han jo bare leie noe selv. Det var han som spurte om å flytte inn.

 

For å få det enda tydeligere fram: Jeg elsker ham, og jeg har troa på forholdet vårt, men det betyr ikke at jeg tenker hvit kjole og felles bolig så raskt. Ikke alle tenker på den måten, det gjør oss ikke mindre seriøse av den grunn. Men jeg kan selvfølgelig presisere at det ikke er utelukket forever overfor ham.

Siterer her TS's svar til deg. Jeg skjønner ikke hvor du får 5,6 år fra? Sånn jeg leser innlegget utelukker hun ikke at han kan kjøpe seg inn heller, han må bare kunne betjene lån til å betale ut foreldrene hennes først, noe som er fair. Videre sier hun at da vil hun antakeligvis avansere til noe større, og det er da ingenting galt i det? Om hun ønsker å kjøpe seg opp i størrelse sammen med ham, eller om han deler leiligheten med henne, spiller vel ingen rolle så lenge de har råd til det? Det er jo veldig naturlig å kjøpe seg opp for å få mer egenkapital ved hvert salg.

Ja, kjøper man i storbyene skal det mye til for å tape på det

Dette er en sannhet med mange og tildels vonde modifikasjoner. Små, ukurante leiligheter i sentrumsnære strøk (les: de som er aktuelle for mange som starter tråder av denne typen) er blant de som er aller mest sårbare i fallende markeder. De har nok også tradisjonelt steget mest i oppgangsperioder -- men om det er noen direkte symmetri er jeg usikker på. Faren for «ikke-lineær kollaps» (om det er lov å være litt nerdete?) er betydelig.

Jeg tenker nå på leiligheter som er meget sentrumsnære, og holder en relativt høy standard. Det sier seg selv at gamle, mer usentrale objekter, gjerne i utkanten, på "feil" side av byen innebærer en viss risiko. Det gjenspeiles ofte også i prisantydningene.

 

 

Jeg prater ikke om med en gang, men det virker ikke som du er særlig interessert i å kjøpe noe sammen med ham etter en tid heller. Og for å være ærlig: det hadde jeg ikke giddet. Og om han en gang får råd, så kan jo kanskje han betale ut dine foreldre, så dere deler lånet likt?

 

Så nei, jeg har aldri ment og hevdet at de bør kjøpe sammen med en gang, jeg bare lurer på om han gidder å vente i 3-4-5-6 år på akkurat dette. Jeg hadde nemlig ikke giddet det. Og nei, det er ingen menneskerett å eie bolig, men hva om han vil da og etter en stund hadde hatt mulighet til det. Skal man fremdeles nekte ham?

 

Btw: Og hva har

Greit nok at du mener man bør tenke langsiktig, men det er faktisk ikke alle av oss som tar et forhold som tegn på at man skal være sammen resten av livet etter 3 måneder.

med saken å gjøre, sånn egentlig? Jeg tar ikke faktisk et forhold som et tegn på at man skal være sammen hele livet, tror nok kanskje det er noe grunnleggende du ikke har fått med deg. Hold deg til saken, i stedet for å rakke ned på andre.

Hva du hadde giddet eller ikke giddet er vel strengt talt lite relevant. Hvis situasjonen, slik TS beskriver, er slik at han ikke får lån på såpass mange år fordi han prioriterer utdanning er det et valg han har tatt, og et valg han må ta konsekvensene av. Tåler han ikke det, får han leie hos andre.

Hvorvidt man skal nekte ham å kjøpe seg inn er opp til to parter å avgjøre: TS og hennes foreldre. Hvis kjæresten misliker valgene deres, har han all mulighet til å velge en annen løsning. For å si det sånn; det er ikke selvsagt at man får flytte inn hos kjæresten gratis. Hvis kjæresten lar en flytte inn til redusert pris, er det et gode. Da får man heller avgjøre om han vil motta det godet. Forsto det sånn at TS's kjæreste nettopp har påbegynt et langt studium. Da har han nok lagt opp til å måtte leie en stund (han har neppe noe annet valg). Så hva han gidder er vel strengt talt irrelevant så lenge han ikke får lån. Du trapper ikke opp på døra til en huseeier og sier "Jeg gidder ikke å leie mer, det er urettferdig." Som nevnt, å eie egen bolig er ingen menneskerett. Når det er sagt, gangsyn må brukes begge veier.

Angående din avsluttende kommentar; du kommenterer alle TS's utsagn sett fra ditt eget perspektiv, hva du gidder. Jeg synes derfor ikke kommentaren er nedrakkende. Giftermål tyder vel på at man ønsker at det skal vare en god stund iallfall. Det kan det være at vi også mener, selv om vi ikke "gidder" å følge din løsning. Godta at andre velger annerledes, det var mitt budskap.

Heldigvis er jeg ikke avhengig av å selge innen et visst tidspunkt og jeg har heller ingenting som holder meg i byen, så jeg kan bli her helt til jeg får den prisen jeg vil ha. Det er også derfor jeg legger den ut til langt over det jeg kjøpte den for. Jeg ga 1.450.000,- og naboleiligheten ble noen måneder senere solgt for 1.540.000,-. Det jeg krever nå er 1.650.000,-. Så lenge jeg får lov til å selge den selv (megleren jeg kjøpte av var ganske udugelig imho), så får jeg nok ganske mye over takst.

Må innrømme at jeg ikke er helt stødig på disse forkortelsene, men imho: in my honest opinion?

Det må være en fin situasjon å befinne seg i:). Jeg tenker også sånn, hadde ikke giddet å kjøpe hvis jeg ikke kan sitte på leiligheten i nedgangstider. Sånn sett er det også smart å tenke i langsiktperspektiv. Kan jeg spørre hvor leiligheten ligger (bydel), størrelse, og byggeår/standard?

Selv fikk jeg avklart at jeg fikk tilslag på leiligheten jeg ville i går, og gleder meg fremdeles over det. Den gikk for 200.000 over takst, så du skal ikke se bort fra at anslaget ditt er urealistisk

Variasjon og mangfold er en fin ting ja Du verden...eg lengter etter senga atm....siste 12 timers i morra, det skal bli rimelig fornøyelig!

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, men jeg misunner deg faktisk. Jeg finnes ikke trøtt, men kunne gjerne tenkt meg å bli det, så jeg får litt søvn i natt

Heh, alltid kjipt å sitte og vente på at man kan legge seg. Trøsten er vel at dyna blir rene luksusen... og at man har noen lange timer søvn foran seg. Lykke til på "oppløpssida"

Ja, jeg er altså 22 år gammel og for tida bosatt i Oslo sammen med kjæresten. Jeg er utdannet journalist, og studerer nå et samfunnsfag på universitetet. Interesser? Alt fra foto, lage film (gikk medielinja på vgs, og dette er en av de tingene som har hengt igjen i venneflokken), dans, trening, lese, skrive og selvfølgelig; kysse!

Lykke til med det du skriver på ihvertfall

Tusen takk

Det er to ganske store reportasjer til to jenteblader. Ikke mine favorittsaker, men greit å gjøre litt av alt.

Har deadline på to store saker mandag.

Skriver alltid best på nattetid av en eller annen grunn. Kjæresten satt også oppe en stund, men han la seg for 3 timer siden.

Vel, jeg er journalist, så flere av vennene mine spør om jeg kan lese gjennom søknader/CVeer for dem. De ønsker i utgangspunktet at jeg skal rette på skrivefeil, men det er som regel ikke der feilene ligger. Må presisere at jeg ikke er noen headhunterekspert, men jeg vet jo litt om hvordan man IKKE bør formulere seg.

1: Vær forsiktig med fremmedord. Slenger du inn ord eller uttrykk som du ikke vet om du behersker (gjerne fagterminologi), kommer det ofte tydelig frem av språkdrakta at du ikke vet hva du snakker om. Fokusèr heller på det du kan, for husk; det du nevner i søknaden kan du bli spurt om på intervju, da er det greit at du forstår hva terminologien betyr?

2: Å vektlegge egen kompetanse og tidligere erfaring er vel og bra, men dette skal du først og fremst (iallfall sånn jeg ser det) bruke CVeen til. Jeg har gjennom årene fått mye ros for mine søknader fordi jeg fra første bokstav retter meg mot bedriften og dens behov. Hva er det som gjør at jeg ønsker å jobbe hos dem, hvilke egenskaper gjør at de bør velge meg, og viktigst av alt; hvorfor bør de velge meg? Der det faller naturlig prøver jeg også å flette inn kunnskap som jeg har researchet meg fram til, for å vise at jeg vet hva jeg går til.

3: Unngå klisjeer og "telling"-formuleringer: Show it, don`t tell it - du kan gjerne skrive at du er entusiastisk, men hvis ikke noe i søknaden din tyder på at du vil ha jobben, har ordvalget liten betydning. Veldig mange ser ut til å ha lest standardmaler på nett, og legger opp til å kopiere disse. Det kan få søknaden til å virke både upersonlig og lite spisset. Skriv heller ikke "jeg håper min søknad blir tatt i betraktning" og "jeg antar mange søker" - for det første, det er ikke sikkert at mange søker, og selv om de gjør det, hva så? Arbeidsgiveren bryr seg mest om at denne jobben er attraktiv for deg. Og "at din søknad blir tatt i betraktning" - det sier seg selv. Du søker jo på jobben, ikke sant?

Alder: 22

Yrke: Student og utdannet journalist (frilanser for flere av de største avisene og magasinene)

Timepris: Operer kun med satser per oppdrag. Det varierer til alt fra 4-5000 for jentemagasiner som Cosmopolitan og mag, til 7-8000 når jeg skriver dypere saker som krever fagkompetanse for eksempelvis Dagens Næringsliv eller Magma.

For den som skulle betvile fremstillingen min (som jeg så det ble gjort med en fotograf), sjekk. www.nj.no - Frilansjournalistene - Frilanstakstene

Nei, jeg er ikke nevneverdig beskymret for verken din eller hans framtid, det eneste jeg tenker på er hvor lenge han gidder å egentlig betale ned på ditt huslån, for det blir jo egentlig nesten det han gjør. Greit kanskje i starten fordi man uansett må ha et sted å bo, men etter en stund blir det vel ikke noe man gidder i all evighet heller, er vel det jeg vil fram til.

 

Og "bare" 50 kvm? Det er jo ofte mer en nok for to personer, så jeg klarer ikke helt å se hva relevansen er. Må jo være mye dyrere å måtte legge den ut for salg og så kjøpe noe større om man er nødt til det, enn å la han kjøpe seg inn..

 

Det er ikke jeg som har valgt en 5 år lang profesjonutdanning, da han gjorde det, valgte han jo å leie noe til han har mulighet til å kjøpe. For min del blir det uansett ikke aktuelt å la ham kjøpe seg inn før vi kan løse mine foreldre fra investeringen, de skal ikke tape noe på det. Hvis det blir om 2 år kan situasjonen vurderes da, men det er svært lite sannsynlig at det skjer før det har gått nærmere 3...

 

Og nei, etter å ha eid i nærmere 2,5 år tror jeg ikke at det er et tapsprosjekt å selge. Som sagt, den er utrolig sentral, knappe 7 minutter fra Oslo S med t-bane, i tillegg til at den ligger rolig til i en blindvei med masse grønt fellesareal.

Gjennom et langt liv går som regel dette med penger opp i opp, med mindre det er svært store forskjeller i lønninger. Uansett, jeg hadde aldri klart å se på det som "mine og dine penger", men det er meg.

Jeg bare håper for din skyld han gidder å holde ut i tre år med dette, han får jo svært lite igjen for det om dere går fra hverandre. Du derimot vil jeg tjene en god del på å ha ham boende i leiligheten.

Unnskyld meg, men what the f...

TS, jeg svarte deg på et annet forum for noen uker siden (eller så var tråden veldig lik), men jeg merker at jeg blir rimelig PROVOSERT av noen av svarene her. So here goes;

Yvonne: Greit nok at du mener man bør tenke langsiktig, men det er faktisk ikke alle av oss som tar et forhold som tegn på at man skal være sammen resten av livet etter 3 måneder. Ser heller ikke argumentet om at man må mene at forholdet skal gå dukken om man ikke lar kjæresten slippe "gratis" unna? Du skriver "gjennom et langt liv..." - situasjonen TS skisserer tyder da ikke nødvendigvis på at premissene er til rette for å tenke sånn om dem. Hun skriver at samboeren ikke har møtt foreldrene hennes en gang.

Jeg befinner meg i lignende situasjon som TS, med hjelp av mine foreldre kjøpte jeg nylig leilighet, men jeg har ikke flyttet inn, så jeg betaler ikke på lån ennå, men uansett. Som TS tjener jeg også mer enn kjæresten min i måneden. Han har en dårlig betalt deltidsjobb, i tillegg til at han studerer et krevende masterstudium. Jeg har allerede studert i 3 år, og har av den grunn høyt studielån som faktisk skal nedbetales etter endte studier. Han har mye lavere studielån enn meg, og vil antakeligvis få det også, ettersom jeg fortsetter utdannelsen min privat. Hvis argumentet ditt om at den som tjener mest bør betale mesteparten av utgiftene virkelig er reelt, synes jeg du bør tenke deg om en gang eller to. Ja, jeg TJENER kanskje mer enn kjæresten min, men jeg har jaggu mye mer gjeld enn han også! Og tenk på hvor mye jeg kommer til å sitte med nå som jeg også har kjøpt bolig. Så, ja, jeg har mye utbetalt i måneden, men nei, jeg har ikke èn eneste krone å gi bort.

Nå vet jeg ikke hvordan situasjonen mellom TS og kjæresten er, men hun skriver at lånet påvirker den økonomiske situasjonen hennes, og det er jo selvsagt. Synes overhodet ikke det gjør henne, eller foreldrene hennes "kjipe" at de ikke ønsker å la fyren kjøpe seg inn i boligen før han kan betjene et lån. Hun sier at fyren tjener dårlig i jobben sin, om han ikke kan betale avdragene, hvem går det utover da? Jo, henne, og i neste omgang foreldrene. Ting blir faktisk mer komplisert så snart foreldre eller andre slektninger er inne i bildet, iallfall føler jeg det sånn, siden jeg ikke anser det som en selvfølge at mine foreldre skal rydde opp mitt økonomiske rot. Videre sier TS at forholdet er forholdsvis nytt... jeg ser ikke på det som unaturlig å tenke sånn da. Jeg har selv bodd sammen med 2 forskjellige mannfolk, og en trend er tydelig, når bruddet er et faktum, kan det være vanskelig å samarbeide med dem.

Ellers er det en grunn til at SAMTLIGE eksperter råder en til å skrive samboerkontrakt og inngå skriftlige avtaler FØR problemene begynner å hagle. Kall meg gjerne kynisk, men det er ikke til å stikke under en stol at mange forandrer seg når den kalde vinternatta slår inn. Jeg har fremdeles ikke fått utbetalt mitt siste depositum av min eks-kjæreste som sto oppført som eier av depositumskontoen, selv om det var avtalt mellom oss begge at jeg skulle få det. Og ja, jeg hadde fått lagt det inn som fotnote i kontrakten også! Hadde de leid er det en sak, men nå er det en gang sånn at bolig (for de fleste) er den største investeringen man gjør her i livet. Da sier det seg selv at man ikke bør la være å signere papirer fordi det blir "for juridisk." For å si det sånn; kjæresten min studerer juss, han er temmelig machoman på mange områder, men han har ingen problemer med at jeg ønsker at han skal signere en leieavtale. Hvis ikke TS`s kjæreste viser forståëlse for at hun ønsker å sikre seg økonomisk, hadde jeg revurdert hele flytteprosessen.

Ja - man bør ta hensyn til hverandre, men det betyr ikke at den som eier skal gå på akkord med egne prinsipper. Jeg tenker på kjæresten min som jeg ville gjort med en venninne. Han betaler meg 60 prosent av markedsleie (noe som er SVÆRT rimelig), ettersom jeg også kommer til å bo veldig sentralt i en av de store byene. Bør kanskje legge til at han kommer til å få godskrevet den delen han betaler nå, den dagen han eventuelt kjøper seg inn.

Til slutt vil jeg også spørre dere som sier "han bør ikke betale på hennes lån" - Vel, det er faktisk det man gjør når man leier. Det er ikke noen menneskerett å eie bolig. Jeg bruker mye av mine økonomiske ressurser nå, mens kjæresten satser på en utdannelse som vil sikre ham et yrke med svært høyt lønnstak etter hvert.

Jeg har derfor overhodet ingen dårlig samvittighet fordi jeg stiller betingelser for at han skal flytte inn hos meg.

TS: Ikke ta meg på kornet, for dette er bare noe kjæresten min har nevnt, og jeg fanget bare opp essensen; men hvis dere bor sammen over en tid, og deler på faste utgifter, (tror tidsrommet var 2 år), regnes det etter hvert som at han har eierandel i boligen. Dette ble visst begrunnet med at han har tatt utgifter du normalt måtte betale selv. Ikke spør meg om hjemmel, men dette ble nevnt, jeg har ikke sjekket det, men det gjør meg enda sikrere på at skriftlig avtale er alfa-omega.

Og bare for å ha nevnt det, jeg elsker kjæresten min. Men jeg er også økonomisk og realistisk nok til å forsikre egne investeringer. Jeg er i grunn forpliktet til det, ettersom jeg ikke hadde fått kjøpt uten foreldres hjelp. Hvis det gjør meg kynisk, be it... Bedre det enn å sitte med skjegget i postkassa og måtte selge MIN leilighet etter ett år eller to. Bor man sammen over lengre tid bør selvfølgelig situasjonen revurderes, men da synes jeg samboeren til TS bør klare å stille egenkapital til å kjøpe seg inn selv.

Vi har faktisk fellesformue (tror den ligger på rundt 50k nå). Leiligheten er også helt ny.

Det innlegget var litt flåsete skrevet av meg, jeg blir sånn når jeg er full, men det som står der stemmer. Ihvertfall nesten. Jeg har over middels flaks og over middels gode lånevilkår av diverse grunner.

Kommer til å selge nå, etter et drøyt år som eier, og sannsynligvis tjene en del. Hvis flaksen holder.

Det er jo bra! Ja, kjøper man i storbyene skal det mye til for å tape på det, men jeg har selv vært på et par visninger der det har vist seg at selger var desperat etter å selge.

Nå skal det (heldigvis) mye til for å få innvilget lån som student. Personlig synes jeg det er bra at bankene stiller krav til sikkerhet, man kan oppleve renteøkninger, uforutsette utgifter, og mye som krever at man har god nok økonomi til å klare seg.

For det første: du kan ikke sende faktura som PRIVATPERSON/lønnsmottaker. Du MÅ være selvstendig næringsdrivende for å gjøre det. Dette er på grunn av at du ikke kan kreve inn penger med tilleggsrente og sette forfallsdato. Du kan heller IKKE lage fakturaer i Excel, uten ordentlig fakturanummer.

 

Det vil jeg gjerne ha en kilde på. At det er visse krav til en faktura som må være oppfylt (bl.a. nummerering på en ikke lett manipulerbar måte og påført organisasjonsnummer) for at mottaker kan benytte den som regnskapsbilag er så sin sak, men det er et langt skritt fra det til at man som privatperson ikke kan sende en faktura/regning (som i praksis egentlig betyr akkurat det samme, hvor "faktura" bare er et mer "moderne ord"), med fastsatt forfallsdato, og kreve inn forsinkelsesrente etter forfall.

Gode lenker i denne tråden her:

http://www.marianne_bj9.foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=407034&brukerid=62158

Tja, har noen hardbarkede feminister som jeg pleier å diskutere med, som kan slenge ut av seg mye rart. Man er tydeligvis tilbakefall for feminismen om man liker å lage mat, og skriver om moter. Har også fått høre at mannen ikke kan tjene mer en kvinnen, fordi da blir hun automatisk undertrykt. Også har vi jo selvfølgelig de som ikke hadde grunnleggende økonomikunnskaper på journalistutdanninga. "Hva er forskjellen på netto- og bruttoinntekt?", må innrømme at jeg ble flau på deres vegne, da. Eller enda bedre, vi gikk gjennom enkle metoder for å lese statistikk: "Dette er verre enn grammatikken vi hadde på vgs", dama som sa det var journaliststudent.

Hei,

 

Har hatt problemer med karakterer i det siste, og ved en grov utregning tenker jeg snitter ligger på 4.25 til sommeren. Drømmen var å komme inn på NHH, men den ble tidlig knust. Derfor ønsker jeg å komme inn på BI, men jeg lurer på om hva snittet er for å komme inn der? Varier det fra studie til studie? Ønsket hadde vært å studere finans.

 

Takk

Hei,

Jeg vet ikke hva karaktersnittet på finans ligger på, men jeg har en kamerat som begynte der for 2 år siden. Han hadde vel rundt 4 i snitt fra videregående. Tror siviløkonomstudiet er det eneste med "ordentlige" karakterkrav, altså krever et snitt som man jobbe litt for å oppnå. Jeg har ingen håndfaste kilder på dette, men en opptaksansvarlig nevnte at det pleier å ligge på over 5.

 

Fordi han er uærlig; når han sier at BI bedriver "vranglære", mener han egentlig at BI ikke underviser i den økonomiske ideologien hans.

Så sant som det er sagt.

Jeg kjenner folk som har studert ved både NHH og BI, av en eller annen grunn har BI-studentene nådd minst like langt som de som har gått på NHH. For min del er det utelukket å flytte til Bergen, så det har aldri vært noe alternativ.

Med inntekt på ca. 250.000 ved siden av studier (jobber med noe relevant), og har gode jobbprognoser, litt under 100.000 i ENK, og 300.000 i privatlån av min far, ble jeg som student (og enslig, med konsulentbasert arbeid) tilbudt banklån på inntil 1,7 mill.

Vil imidlertid anbefale deg, som flere andre, til å ta hensyn til renteøkninger. Dagens rentenivå er svært lavt, og det vil neppe holde seg slik. Et alternativ er avdragsfrihet i deler av studietida (ble selv tilbudt dette), men jeg ville likevel sikret meg god margin. Husk også tilleggsutigfter som 2,5 prosent i dokumentavgift til Staten (ved kjøp av selveierleilighet), samt å vurdere eventuell fellesgjeld.

Som andre påpeker er det smart å sette seg inn i boligmarkedet før man bare kjøper noe. At du ser en leilighet som ser grei ut, betyr ikke at det er den beste du kan få. Jeg har sett i 1,5 måneder nå, og la i går for første gang inn bud. Venter nå på å få avklart forkjøpsrett.

Uansett; når du skal kjøpe, bør du også tenke på at du skal selge igjen, helst med gevinst. Sentral beliggenhet, byggeår, standard (er leiligheten gammel, bør den være rennovert) etc. må tas med i vurderingen. Jeg vil også anbefale deg til å ta med noen som kan litt om boligkjøp på de første visningene. Du bør også tenke i langsiktig perspektiv om du velger å kjøpe. Omkostningene ved kjøp og salg kan lett bli nærmere 70.-80.000 om du er heldig, og du bør kunne sitte på leiligheten i dårlige tider. Om du ikke vet at du blir værende i studiebyen så lenge, ville jeg revurdert kjøpet.

Jeg studerer og har kjøpt sentrumsleilighet i en storby. Renten ligger vel på 3500,- i måneden + strøm og fellesutgifter. Leier jeg ut får jeg nesten det tredobbelte. Det rår en rar pessimisme i tråden. Pung ut, trådstarter.

Jeg vil anta du har lån med avdragsfrihet, og antakeligvis også kjøpt leilighet med høy fellesgjeld?

Hei

Jeg har lest i tråd her om hvordan det ikke er lov til å lage faktura selv og sende (for eksempel i excel) i forhold til skattevesenet da fakturaene må være maskin nummererte.

 

For det første: du kan ikke sende faktura som PRIVATPERSON/lønnsmottaker. Du MÅ være selvstendig næringsdrivende for å gjøre det. Dette er på grunn av at du ikke kan kreve inn penger med tilleggsrente og sette forfallsdato. Du kan heller IKKE lage fakturaer i Excel, uten ordentlig fakturanummer. Det vil forundre meg STORT om dette godkjennes. Men kall det regning, og send det til leieboeren med en fastsatt frist. Sjekk for øvrig Husleieloven for å finne ut hvilke rettigheter leietaker har om h*n misligholder leieavtalen. Tror det skal mer til enn å kaste noen ut etter å ha misligholdt èn månedsleie.

Har du søkt økonomiutdanning, og kanskje til og med på BI?

 

Jeg velger BI fremfor NHH any day, for å si det sånn. Hovedsaklig på grunn av BI`s internasjonale nettverk. Har en far som har studert der selv, og han har klart seg veldig bra. At en av Norges største privatskoler bedriver vranglære, høres i det hele tatt veldig risikabelt ut. Jeg trenger nok mer enn en youtube-lenke for å revurdere valget mitt.