mantex

Bare et kjapt spørsmål.

Hva ser best ut?

denne: hvor alle muffinsene er like

eller denne: hvor muffinsene er forskjellig, og da skaper en fin helhet på matbordet?

for dere er nemlig kaffe muffinsene som er øverst, og hadde alle hørt på dere hadde folk/verden vært like kjedelig som bildet øverst. er det som det er akkurat nå, med masse forskjellig stil, da er det like fint som det nederste bildet! alle er seg selv, og bordet ble fort mer pyntet og fint!

VS

Hvilken stil synes du er finest.. Sånn helt seriøst?

den nederste er finest, men det betyr ikke at jeg har noe imot den øverste for det.

http://xb9.xanga.com/1a0c534020333177066431/w134959305.jpg

ja, ser jeg brukte feil ord.

ordet fint for joggebukse funka ikke. Men med en gjennomført joggebukse stil, så synes ikke jeg det er stygt.

Joggebukse på jenter er namm forresten, spesielt baggy joggebukser! grr, og de må være grå.

Du kan være så snill og rolig du vil, men du ser fortsatt ut som en idiot.

ja, det kan så være. Men jeg går ihvertfall i hva JEG synes er behagelig og fint, og ikke hva folk på diskusjon.no mener er fint.

Jeg personlig er ikke imot noe som helst, INGENTING er stygt, og jeg skulle faktisk ønske det var enda mer kreativitet i klesveiene til folk.

ALT er fint så lenge det er gjennomført. det gjelder også joggebukse.

alle stedene jeg har lest på nettet nå har "sagt" at det ikke er avhengighetsskapende, men at å bråslutte med det etter en stund kan gjøre ett eller annet... husker ikke hva det var, søvnproblemer og sånt tror jeg men nei, de fleste nettsider sa at det ikke er det.

Takler selv ikke å se hiphop gangsterstilen, alt for svære bukser, t-skjorter, gensere, caps, "bling" og den attituden de har er enda verre, det aggressive kroppsspråket og den aggressive munnbruken. Hater også å se andre som går kledd "vanlig" men har buksene langt nede på rævva. PULL YOUR PANTS UP YOU LOOK LIKE A FUCKING IDIOT

 

wigger-(n.) one who suffers from "ghettoitis", a disease that occurs mostly in caucasion high school/ college aged males (mostly from rich, white families and suburban homes having 2 or more expensive sports cars or SUVs), causing them to believe that they are african-american and from "the hood", and they they are "missundastood" and will "bust a cap in yo ass" if you "be playa hatin'", they feel driven to listen to rap music as an attempt to blend in with african-american society, sometimes even listening to other sufferers of ghettoitis (ex. eminem, vanilla ice) to feel an even stronger sense of belonging. there is no cure for this illness but it has many side effexts, such as tripping over ridiculously large pants and boots, wearing funny hats, and speaking ebonics, as well as annoying all of those around them.

 

 

samt sosse stilen med hvite bukser, svart boblevest, svæære solbriller, rosa hårbånd, brunkrem, rosa / hvitt pannebånd og/eller fuckloads med hårgele.

A straight male who acts and dresses like a homosexual. Related to punce , gay and fag.

1. "Hey see that guy over there with the stupid rolled up sleeves and the designer bag? What a bloody METROFAG"

 

2. "Dude, is that guy with the David Beckham hair gay or what?" "Nah man, he's just a fucking METROFAG"

 

 

Selv er jeg ganske slaskete. Random joggebukse / jeans + random t-skjorte, evt. hettegenser, behagelig som fean å gå i :=) 5 år gamle slitte joggesko, hvorfor? gidder ikke kjøpe nye, bryr meg rett og slett ikke.

Jeg kjører hip hop stil ibland. fullt ut, baggy alt. Og bryr meg egentlig ikke så altfor mye om hva folk sier om det. Det viser bare at jeg er en fyr som bruker det jeg liker.

du kjører veldig stereotype, det gjør alle andre også. så godt som alle andre. og det er veldig kjedelig for oss 'snille og rolige hip-hop'ere.'

hallo. Gidder ikke kjede folk med en lang story av hvordan jeg har det. så jeg tar det fort og galt: Null selvtillit, null motivasjon til noe som helst i livet, utenom musikk, konsentrasjonsproblemer som F. (greier ikke følge med på tavleundervisning/noe som helst.)

er lykkepiller verdt å prøve? har lest både positive og negative ting om de, men jeg har ennå ikke funnet en "ordentlig link" på google som forklarer rett ut hva, hvorfor, hvor ofte og hvorfor ikke.

Det eneste jeg har kommet over er svar fra personer som er imot piller av alle slag, som ser på medisiner som negativt uansett, uten at de har prøvd selv.

hvorfor vil jeg ta lykkepiller? jo, fordi: alt er på bånn, av motivasjon, konsentrasjon, og selvtillit.

Jeg har på følelsen (av det jeg har fått med meg fra nettet) at den kan hjelpe meg å komme meg oppover igjen, og ikke bare sitte her i min egen verden og synes synd på meg selv.

hjelper lykkepiller?

hvis svaret ditt er nei, vil jeg gjerne at du utdyper det. Ikke bare at "piller er negativt uansett."

takker på forhånd.

Det finnes mangfoldige kvinner, men bare en sjanse på den skoleplassen. take it

hva synes du om skole?

hmm, kan ikke huske at jeg leste den gjorde så man ikke føler noe.

skal sjekke rundt på google.

fant noe interessant: http://tb.no/nyheter/lykkepiller-er-dop-1.1478133

forresten, mener å ha lest ett eller annet sted at de funker fint mot konsentrasjonsproblemer, og slikt. skal prøve å finne den siden igjen. redigerer det inn når jeg finner det.

Jeg holder fortsatt en knapp på at det virker positivt, jeg lurer på om jeg skal prøve lykkepiller selv også.

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=659504

her var en fin link. ser at han fjerde duden eller noe var i sirka samme situasjon som jeg er i nå. lav selvtillitt og sånt, og han har bare positive resultarer visstnok.

Jeg er litt usikker. har lest rundt selv, og har sett mange som skriver det er negative saker, og mange som skriver veldig positivt om de. så jeg vet faktisk ikke, men tror ikke det er farlig å prøve.

man blir ikke avhengig av det, etter hva jeg har skjønt.

Jeg fikk plutselig trangen til å skrive en fortelling. Jeg vil gjerne at dere som svarer er helt ærlige. Jeg har hatt 2'ere gjennom tre skoleår nå, så den er nok ikke så bra. håper jeg kan få tips om hva jeg burde gjøre om

Jeg sitter stivt i sofaen og hører på musikk. Nå er det ikke lenge til, tenker jeg for meg selv. Jeg som i går var nervøs som aldri før, tok det neste skrittet, og nå sitter jeg nervøs her. I mitt eget territorium, mitt hus, hvor jeg skal føle meg komfortabel. Hun kan komme når som helst, jenta jeg drømmer om, jenta med det lange, blonde krøllete håret, og himmelblå øyne som jeg kunne drømt meg bort i når som helst. Jeg kjenner det kribler i magen bare ved tanken av smilet hennes.

Det banker på døren. Jeg trekker pusten dypt, og prøver å manne meg opp. Jeg går sakte og usikkert ut av rommet mitt, og mot inngangsdøra. Jeg tar en titt i speilet vi har i gangen, og ser fort at jeg er veldig usikker. Jeg er visst ikke flink til dette. Jeg prøver å roe meg selv ned med at alt kommer nok til og bra så selge jeg er meg selv. Det banker på døren igjen. Jeg går sakte bort, og venter ett sekund før jeg åpner døren.

Der sto hun, like vakker som alltid. Eller, faktisk enda søtere enn da jeg spurte om hun ville bli med meg hjem og se på film i går, på skolen. Jeg presser frem et lite” hei”, og ber henne bli med inn. Rommet mitt er litt rotete. Søren, tenker jeg. Men nå er det jo sånn at de fleste 17-årige gutter har et rotete rom, så jeg får trøste meg med det.

^

retro solbriller er ganske inn for tiden, virker det som.

Hva mener dere om disse? ser så godt som aldri noen med de nederste, men må si jeg ser de øverste ganske ofte. (garantert ikke AKKURAT den samme som jeg linka, men den "typen."

Personlig synes jeg det kan være tøft, men så skal det sies at flere av tingene jeg har syntes har vært tøft har blitt motsagt kraftig i denne tråden da, haha

Her sitter jeg, 17 år gammel, ukysset, jomfru. Jeg vet ikke hva som trigger det men, jeg liker tanken ved å finne en jeg kan dele resten av livet med, og få barn. Jeg vet, de aller fleste tenker på det å finne noen å være sammen med, men det er vel nærmest ingen som har lyst på barn i min alder... som er mann?

Jeg kommer ikke til å få barn enda, for jeg vet jeg er ALT FOR ung. Men tanken på å være en rollemodell, å stifte en familie får meg til å smile, og "dagdrømme" på en måte.

Jeg vet ikke engang åssen jeg skal få en helhet på det her jeg skriver, for jeg tenker over det imens jeg skriver. Det har vært en del på tankene mine i det siste, har liksom bare tenkt mer og mer på det.

Alle de gamle skolekameratene mine farter rundt med jenter, fester og puler - for å si det rett ut. Jeg vil ikke det. Jeg har aldri vært på fest, og det kommer jeg nok ikke til å være heller. sånn fest greier er liksom ikke meg, jeg vil finne meg EN jente, og være lykkelig med hun. Jeg vil ha barn, jeg vil gifte meg.

For de som tror jeg har planer om å gjøre det, så må jeg si at jeg ikke har det. Jeg tenker med riktig hode, hvis det var forklarende nok. Jeg er altfor ung, og økonomi ++ må jo komme lenge før jeg engang vurderer slikt. Jeg bor jo tross alt fremdeles hjemme hos foreldrene mine.

Hvorfor tenker jeg slik? Jeg har jo ikke engang vært i nærheten av jenter før. Det lengste jeg har kommet er klemmer.

Setter pris på alle svar, for jeg greier virkelig ikke sette svar på det her selv.

Nei huff! 15-åringer kan ikke se for seg, og ha meninger om senge-aktiviteter (og sengetøy..)

Jeg trenger vel ikke å ha vært i krig for å ha mening om det?

if you know what I mean.

Nå vil jeg ikke at dette skal høres ut som mangfoldige andre innlegg, ved å spøre om "den er stor nok."

Min er 12 cm, og jeg er 17 år. jeg vet jeg ikke får gjort særlig med størrelsen, så det får være. Jeg har utrolig mye depresjon pga størrelsen, og jeg lurte på da - hvordan kan jeg få tenkt vekk fra størrelsen? Jeg synes alt dreier seg om størrelse. Min er liten, en skam. det er nesten så jeg ber til gud om å få 10 centimeter til, og jeg tror jo ikke på gud engang.

Hvordan kan jeg stoppe å tenke på "størrelse, størrelse, størrelse" når alle rundt meg gjør det? alle damene også. Og dette får meg til å kvie meg til den gangen jeg debuterer, hva om de kommenterer størrelsen? Da hadde jeg vært helt i grus.

hvordan takler man alt size-talk'et?

Tusen takk.

Så begynnelsen på en film jeg synes kunne virke grei for en måned siden.

På filmen så jeg en klasse, som hadde bare vanlige timer eller noe, også var det en elev som skulle reise ett eller annet sted, og han fortalte hvor fine skoleårene hadde vært, via høytalere sånn at alle i klassen(e?) hørte det. Og da klikka læreren eller noe, og begynte å løpe for å finne han, virket som om læreren ikke ville han skulle dra. Noen som vet hva denne heter?

Note: Jeg er virkelig dårlig til å forklare ting, og det begynner å bli en stund siden jeg så den slutten av filmen, men jeg husker det jeg skrev der, og at filmen var på norsk tale!

sikter vi til pedobear?

angående trekket hadde det ikke brydd meg det minste. Jeg holder nesten litt med det Gavekort sa.

Hvis min fremtidige dame hadde prinsesse sengetøy, eller noe "barnslig" så hadde det bare vært utrolig søtt. En jente som virkelig er seg selv, og ikke bryr seg om andre. Jeg har absolutt ikke noe imot noe så lite som sengetøy.

Nei, det er vel kanskje ikke så mye og tenke på... Men er utrolig kjipt da når det er så mange vakre jenter som jeg liksom ikke har noe gnist for. Er jo kjedelig at følelsen man får av å kysse dama er som å kysse en vegg.

Og da mener jeg ikke vondt til de jeg har prøvd å kysse, det er bare det at det aldri klaffer.

masse morsomme bilder her

Det var bare et år siden du hadde den gode følelsen? Det var da ikke mye

 

Jeg gikk uten forelskelse fra jeg var 10 til 19!

nei, ikke et år siden. Jeg gikk i sjette/syvende klasse da jeg hadde forelskelsen, og nå går jeg andre året på VGS.

.. det blir vel rundt en fem år

Hallo. Det er år siden jeg hadde sommerfugl-forelskelsesfølelsen. Den ene gangen jeg har hatt det, var i sjette eller syvende klasse. Det er den eneste forelskelsen jeg har hatt, og jeg husker den var herlig!

Ingenting var jo som å være liten og stusselig, hjertet banket som aldri før hver gang jeg så henne. Følte jeg var i himmelen, plutselig var alt helt perfekt, ingenting brydde meg noe mer, jeg var så utrolig oppe i skyene at jeg måtte t.o.m ta et dypt pust inn før jeg i det hele tatt fikk bevegd meg videre.

Er det noe man bare føler ved den første/de første forelskelsene? Jeg har ikke hatt det noe etter den gangen, og nå går jeg andre året på videregående. Jeg har nemlig ikke hatt flere forelskelser, ingen etter den forelskelsen i sjette/syvende.

nå om dagen kan jeg synes jenter er pene, og søte. Det er en 3-4 ganger jeg har TRODD jeg var forelsket, altså at det var litt mer gnist enn vanlig, også går det over igjen...

nå er jeg "på'n igjen" med noe jeg tror er forelskelse, det er en herlig, utrolig søt jente som jeg kunne tenkt meg å bli bedre kjent med. men det er jo ingen forelskelse, den eneste grunnen til at jeg kunne tenkt meg å bli bedre kjent med henne og sånn er fordi hun virker rolig, jordnær og humoristisk. But no feelings, gah

Noen andre som har det slik? takker for alle innspill.