Jump to content

chili89

Medlemmer
  • Content Count

    40
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

2 :)

Profile Information

  • Kjønn
    Kvinne
  1. Jeg har prøvd å google. Men jeg var barn da jeg så den. Det er også mulig det var en bok. Så den ble lest for meg. Men det er jeg ikke sikker på. Også en tittel som skurrer litt. Kopianna? Jeg er som sagt veldig usikker.
  2. Nei, jeg tror ikke det er den. Jeg tror det skjedde med en kopimaskin. Altså. Jeg var barn når jeg så den. Og jeg tror hun jenta som kopierte seg selv også var barn. Så mulig det var barnetv òg? Jeg vet ikke. Men jeg tenker det må ha vært en film eller program. Jeg kan ikke bare ha fantasert dette.
  3. Hei. Jeg bare lurer på en ting. Det er en film jeg har i hodet mitt. Det handler om jeg jente. Hun klarer av en eller annen grunn å kopiere seg selv. Jeg var barn da jeg så den. Jeg bare lurer på om den finnes, eller om det bare er i hodet mitt? Noen som eventuelt vet hvilken film det er?
  4. En ting som forundrer meg litt. Jeg kan til dels forstå det, men sett ifra en egen person, synes jeg det er litt spesielt. Du skriver dere hadde så god kontakt og alle var venner omtrent, slik jeg forstod det. Da synes jeg er litt rart at dere ikke har noe kontakt lengre nå. Jeg var absolutt ikke populær på ungdomsskolen. Hadde kun tre venner, men jeg er venner med dem i dag. Ikke alle jeg har like ofte kontakt med, men vennskapet er der og vi har god kontakt når vi først er sammen, vil jeg påstå. Men det er jo slik selvfølgelig, at vi har forskjellige epoker i livet og plutselig havner vi i forskjellige livssituasjoner og kontakten blir ikke den samme. Det dumme er hvis den ene i relasjonen, ønsker mer kontakt eller har bedre tid. Uansett, tror jeg det viktig, som nevnt over her.. At vi klarer å nyte den tiden vi lever i nå. Det er selvfølgelig helt greit å se tilbake på fortiden. Både de gode og de vonde øyeblikkene. Det er sunt så lenge dette gjøres med måte. Men ikke la det bli en negativ ting, lær og gå videre. Nyt den tiden du har nå. Ikke tenk at du vil sitte åtte år senere og tenke det samme om denne tiden også Men det er mulig det er en menneskelig ting å gjøre.
  5. Altså, du burde ta linsekontroll hvert halvår eller hvert år. Forstår det er litt dyrt, men synet er ganske viktig å prioritere. Selv går jeg hos interoptik. Betaler vel ca 500 for en linsekontroll. De tar synstest i samma slengen. Fikk litt stallsjokk sist jeg bestilte meg linser da. Betalte 600,- for en måned. Var ikke klar over at det kosta så mye. Koster å ha dårlig syn gitt! Jeg klarer aldri lære meg navnet på de forskjellige linsetypene, men tror daylis har vært en gjenganger. Tror jeg prøver noen nye nå da, fordi jeg har hatt så mye problemer og ondt i øyana mine pga linsa. Men uansett, du burde ta både synssjekk og linsekontroll. Ikke gå til Specsavers da. Jeg kjøpte briller hos de for en stund siden. De var ikke sentrert riktig. Jeg gikk alt for lenge før jeg klagde, så de mente jeg måtte ta en synsundersøkelse for å se om synet mitt kanskje hadde blitt endra. Men jeg hadde hatt problemer med brilla siden første dag jeg fikk de. Fikk høre synsundersøkelsen skulle være gratis, men måtte likevel betale etter den var tatt. Så nå er det hat på specsavers ifra min side i hvert fall. Skal sende inn en klage til de.
  6. Jeg gikk på dette medikamentet ifra mars 2013 til sommeren 2014. Ca halvannet år. De heavyeste bivirkningene var den første uka etter. Jeg følte meg ikke syk, jeg bare kjente den svimmelheten. Hver gang jeg snudde på hodet eller bare øynene, fikk jeg et slags "svimmelhetsanfall". Det hadde vært plagsomt om jeg visste det skulle være slik livet ut, men jeg takla det siden det bare var en overgang. Jeg fikk ingen psykiske virkninger første måneden etter jeg slutta, men et halvt år etter, opplevde jeg en kraftig depresjon. Det verste fysisk tror jeg må være disse "brainzapsene", noe jeg til dels innbiller meg fremdeles kan oppstå av og til. Jeg har heller ikke fått tilbake sexlysta skikkelig, men jeg vet ikke om jeg kan gi hele skylda på disse tablettene, eller om det egentlig har noenting i det heletatt med saken å gjøre lengre. Jeg gikk på 150mg, halverte dosen kanskje en eller to måneder før jeg slutta helt. Men det som forundra meg, var at legen min sa jeg kunne, isteden for å gå ned i dose, ta annenhver dag. Altså, når jeg skulle slutte eller trappe ned. Jeg er ingen lege, men jeg følte det var et underlig valg, isteden for å ta en mindre dose hver dag. 5 år er veldig lang tid, og jeg vil anta at det vil ta lengre tid med bivirkninger, jo lengre man har brukt medisinen. En annen ting å tenke på er også hvorvidt bivirkningene man merker når man slutter, er i forhold til før man starta. Hvis for eksempel depresjon og utmattelse var en av grunnene til at man starta, kanskje det kommer tilbake når man slutter. Hvis man har gått på preparatet så lenge, kanskje man kan "glemme" litt hvordan man hadde det før man starta. Man føler ikke den har noen virkning lengre, fordi man har blitt såpass vant til hvordan den er. Tror det var litt slik for meg. Den hjalp meg, men den hjap meg ikke nok. Jeg ville forøvrig aldri anbefalt dette preparatet til noen andre. Den hjalp meg, men hadde jeg visst det jeg visste i dag, ville jeg prøvd andre ting før jeg begynte på disse. Det jeg savner mest med de, må være at de gav meg store pupiller. Hehe.
  7. Forstår jeg det riktig at han ikke ønsker å prioritere reise til deg? Eller er det at han ikke ønsker besøk av deg heller? Som den part med mest tid er det jo bare fornuftig at du bruker tid på reise for å møtes. Nei, altså, hoveproblemt da jeg skrev første post var vel egentlig at det ikke gikk an å planlegge et treff. Om det så var hvor jeg bor eller hjemme hos ham. Og om det så var én uke eller et par måneder frem i tid. Har ikke noe imot å reise til han, men hadde behov for å hvert fall planlegge minst ei uke frem i tid. Men jeg føler ting er noe bedre nå da, og kanskje jeg kan klare å være litt mer impulsiv også. Dog impulsivitet er også litt problem for ham, har jeg følelse av, på en måte. Igjen er det litt dumt for begge parter å planlegge sånn over ei måned frem i tid også. Uansett. Jeg var såpass usikker da jeg skrev første post. Er tingen at han ikke vil ha meg, ikke ser noe fremtid for oss osv... Tanker som surret i hodet mitt. Da er det jo dumt for meg å holde meg tilbake på andre fronter i livet, tenkte jeg. (Men som en her tidligere nevnte, å hooke rundt løser ingenting. Det er jo ikke slik at jeg må gi avkall på andre ting som jeg vil liksom) Men jeg føler meg litt smartere og sikker nå. Ting tar tid. Og det folk sier eller ikke sier, er ikke alltid det man må fokusere på, men prøve å lære seg å lese hele bildet isteden. Jeg er ikke så god på det. Er vel som alt annet i livet, en læringsprosess. Jeg er enig i at den med best tid, burde bruke mest tid på å reise. Men det er også godt å føle seg prioritert og at den andre parten liksom har lyst til å ofre noe for deg også. Jeg tenker det har litt med hva man faktisk velger å bruke tiden til. Selv om jeg ikke har noen jobb, kan jeg gjøre meg selv opptatt jeg også, men jeg velger jo å gjøre ting med han istedet. Dog jeg vil ikke at han skal se på meg som plikt, jeg vil at han skal ha lyst til å treffes osv. Kjenne på savn av å ikke være sammen osv.
  8. Hei. På forhånd takk. Det er sikkert ingen som har tid til dette, men jeg prøver meg allikevel. Jeg har levd mesteparten av livet med manglende interesse eller engasjement for ting. Jeg innser for å komme meg noen plass i livet, må jeg ta tak og begynne å gjøre noe. Og en ting som alltid da har interessert meg, eller jeg i hvert fall har vært veldig glad i, er bilkjøring. Jeg elsker å kjøre bil. Men jeg kan absolutt ingenting om bil. En dag fylte jeg til og med olje der spylervæska skulle være . Jeg har heldivis aldri fylt feil drivstoff, men det er fordi jeg bevisst alltid har valgt bensinbiler, slik at jeg skal unngå en dyr tabbe der. Hadde jo sikkert klart å fortsette å fylle bensin om jeg kjøpte meg en diesel bil, jeg. Men hvert fall. Hvis noen gidder. Så gjerne lær meg alt det går an å vite om bil, da kanskje mer spesifikt bmw, siden det er siste bilen jeg kjøpte meg. Ønsker tross alt å ta så godt vare på min nye kjære som jeg kan. Til tross for at jeg prøver å ikke menneskeliggjøre noe som egentlig bare er en død ting. Men altså, selv om jeg aldri har vært en super bil entusiast, er akkurat det å kjøre bil, noe jeg virkelig virkelig elsker og det i seg selv ser jeg på som en slags type egenkjærlighet. (Det er viktig å være glad i seg selv) Du bryr deg om deg selv og tingene du eier. Og nå trenger jeg kunnskap for å vise at jeg klarer å vedlikeholde noe.
  9. Kanskje det finnes et lignende eller noe innlegg fra før av, i så fall gjerne vis meg dit. Jeg er nok så dum som det kan gå an å bli når det kommer til poltikk. Jeg vet ingenting! Eller jeg vet at det er valg nå i høst da, og at Erna Solberg er statsminister. Men jeg aner ikke noe hva partiene egentlig står for, eller hva slags mening jeg har. Jeg er jo helt uttafor når folk snakker om ting, ting som skal være allmenn kunnskap. Jeg har ingenting å komme med. Dette er kanskje et dumt utgangspunkt for å lære seg politikk. Men det er ikke bare det at jeg ønsker å "imponere" andre. Jeg har faktisk genuint lyst til å interessere meg for verden. Det er det jeg har. Jeg bare aner ikke hvor jeg egentlig skal starte.
  10. Om det er begge eller begge? Neida, vi begge har vel hvert vårt, men han er fungerende i jobb, og det er ikke jeg. Han holder seg oppdatert og er mer årvåken. Istedet for å utdype, kan jeg si det så enkelt at han er smartere enn meg. Mer kunnskaprik og tar ting enklere. Jeg er dum i forhold til ham. En følelse jeg ikke liker. Men! Han ser ikke ned på meg, og til tross for alt dette, føler jeg at (oi, skummelt for meg å tenke slike positive tanker, men) han ser noe i meg og har troen på meg. At det kanskje en plass i meg finnes et ubrukt potensiale. Eller han får i det minste meg til å tro det. Jeg føler han godtar meg slik jeg er, men genuint ønsker at jeg skal leve ut potensialet mitt. Jeg vet jo ikke hva han tenker, men med denne typen tror jeg at det gjelder like mye å lese ham som å høre på ordene han sier. (Eller ikke sier) Som svar til Novaster; ja, jeg føler virkelig han gir meg energi. Jeg har aldri (eller i hvert fall ikke på veldig lenge) følt at jeg har ønska ting, ønska å engasjere meg i ting, vite og lære nye ting. Det er litt morsomt, for aller først gang vi prata sammen, sa jeg til han at han fikk meg engasjert i ting. Det var ikke det at det var en løgn da heller, men man sier jo ting man ikke legger så mye verdi i, når man bare smalltalker med folk. Og for å svare Eirik igjen; ja, det er ingen god idé å bruke et forhold til å kurere en psykisk lidelse. Men jeg tror kanskje jeg starta den prosessen like før jeg ble kjent med denne personen. (Å bli frisk på en måte) Og det er kanskje en av årsakene til at jeg faktisk har fått den muligheten. Altså at jeg var kapabel til å inngå en relasjon og vennskap med vedkommende. Sett alle følelsen og den typiske mann/kvinne kjærligheten til side, er det vennskapet som alltid har betydd mest for meg. Jeg har også følelser, både fysiske og emosjonelle, noe som både kan være godt og vondt. Virkelig vondt når det har vært på sitt verste. Men slik er vel kjærlighet kanskje? Nå vet jeg ikke enda om dette er sånn ekte kjærlighet som de kaller det. Men jeg utelukker det hvert fall ikke. Hvert fall. Jeg prøver å ikke tenke for mye og langt frem og definere i hytt og pine. Og en psykisk lidelse er ikke bare bare, og sannsynligvis noe jeg må lide med resten av livet. Det betyr ikke at man skal unngå forhold eller kjærlighet. Går det skeis, kan det selvfølgelig hende det går skeis med meg også. Men altså, jeg har vært igjennom mangt et følelsestog igjennom livet, og okke som hvordan dette går, er jeg interessert i å se hvor langt det kan gå. Har nok allerede kommet så langt, at jeg tror skadeomfanget vil være like ille uansett om det først går ille. Hva har jeg å tape? Det med hookings var en dårlig idé. Dessverre måtte jeg lære det på den harde måten. Jeg tenkte jo aldri at jeg ville finne meg noen bedre. Eller altså. Man vet jo aldri om man kan finne noen bedre. Hvordan kan man vite at en person er best for deg liksom? Jeg må jo være ærlig og innse... det kan være noen andre som er bedre for ham også. Kanskje er vi en perfekt match, kanskje finnes det en match som er bedre for oss begge der ute..? Ingen besitter fasitsvaret.. Jeg bare tenker at akkurat nå er vi gode for hverandre. Selv om den destruktive delen av meg tenker at jeg ikke har noe godt å gi ham. Jeg innser det er en tankegang jeg må legge bort hvis dette skal ha noen sjans til å gå. Tilbake til det det med hookings og leten etter noen andre og bedre... Etter forrige innlegg jeg skrev, ble jeg delvis kjent med et nytt menneske. Jeg nevnte at jeg skulle gjøre noe som han fyren var sterkt imot. Dette var da en reise... Og nå sett i retrospekt, var det noe jeg absolutt trengte! Selv om denne reisa også var vond på mange måter. Men slik er jo livet, dere, vonde og gode følelser. Jeg tror jeg begynner å lære meg at man faktisk skal kjenne på de alle. Huff, nå roter jeg meg bort litt her. Hvert fall, ei jeg traff på reisa, kunne fortelle meg om en litt interessant innsynsvinkel på det med kjærligheten. Og det er at det til syvende og sist ikke heter at det kun er en som er forleksa eller har følelser. Er det ekte kjærlgihet, er det gjensidig. Altså, hun forklarte det mye bedre enn meg, men jeg er for trett til å tenke supertydelig nå (eller skrive). Kort forklart tror jeg det kan handle om at (hvert fall for min del), ja, det er lett å bli betatt osv, men som oftest for at det skal gå dypere, må man ha et eller annet ønske og tro på at det kan bli noe mer. Og jeg tror ikke de fleste har det, om det ikke er gjensidige følelser. En illusjon kan det så være, ja, men ikke noe mer enn det, da... Nå vet jeg ikke om dette er noe som stemmer eller ei. Men synes en del av det virka logisk i alle fall.
  11. Ja, absolutt. Jeg er lei av meg selv fordi jeg har masa så mye på ham. For eksempel ville han ikke at jeg skulle gjøre noe fordi han var bekymra for meg. Ja, er enig i at det er grunn til bekymring, men samtidig mener jeg det er viktigere å leve livet enn å være for forsiktig. Jeg har slitt med psyken, og jeg tror dette kan være med å løfte meg opp. Det kan hende det er helt bortkasta òg, men det er ikke bestandig man vet før man har prøvd. Jeg sa så mange ganger til han at han skulle møte mine krav, hvis ikke gjorde jeg dette. Jeg liker ikke å true på denne måten, men jeg ville gi ham et valg. Ble til slutt såpass lei, at jeg tok mitt valg. Jeg spør ham om han har følelser for meg, om han potensielt sett kan tro vi kan bli kjærester. Han svarer aldri ja eller nei, men gir uttrykk for at han vil (det er ikke nok for meg, jeg må ha det i klartekst, for jeg har misforstått i tidligere relasjoner. Men så trenger han tid, siden han sliter med helsa. Og jeg har min sympati, men jeg er usikker om det blir brukt som en unnskyldning. Jeg kjenner andre som sliter med kroniske smerter og gjør ditt og datt liksom. Jeg vet at folk er forskjellige, men burde han ikke kunne ofre litt hvis han mener det når han sier han vil møte meg? Hva kan jeg gjøre liksom? Og jeg vet ikke om han overdriver. En ting er om han har en fysisk sykdom. Men så har han også psykiske ting, og det virker som han ønsker at jeg skal forstre opp under de problemene. Jeg har ikke nok kunnskap om det til å komme med faglige begrunnelser for hvorfor tankegangen hannes ikke er riktig, men jeg vet at den er feil. Og hvis jeg skal støtte han i det, støtter jeg faktisk en psykisk lidelse.
  12. Hvis du mener med å finne ut av dette, at det er meningen jeg ikke skal forstå noe, så jada, da har jeg funnet ut av det! Hvis jeg kunne tatt en hjernetransplantasjon nå, så kanskje jeg kunne hatt en sjans. Men med mine handicappete hjerneceller, ser det ut til å gå særdeles dårlig. Tenker kanskje å melde meg opp ved sonans og få undervisning neste gang. Tror med matte er jeg avhengig av å ha undervisning i tillegg til å lese selv ut ifra eksempler, forklaring osv. Det er bra å ha motiver ja. For mitt vedkommende tror jeg nok jeg må finne noe(n) annet enn Sunniva Rose. Hehe.
  13. Jeg har meldt meg opp til R1 eksamen, eksamen er 20.mai, og jeg kan foreløpig ingenting. Prøver å tvinge meg selv til å forstå første del av første kapittel som handler om vektorer, men hjernen bare samarbeider ikke med meg, konsentrasjonen er visst også på ferie. Burde jeg fortsette å prøve eller er det egentlig bare å gi opp hele sulamitten?
  14. Favoritten må nok være tinder, men er litt lei. For øyeblikket har jeg det faktisk moro med min kusines tinder. Av en eller annen årsak er tinderen hennes stuck på min telefon. Jeg har ikke prøvd superhardt å rette på problemet, men må vel gå tilbake til min egen etterhvert. Problemet mitt med tinder er at jeg finner det litt demotiverende når jeg har fått mange match og alt blir så uorganisert og tidkrevende. Jeg vet ikke hvem det egentlig er verdt å bruke tiden på og føler en slags samvittighetstrang til å svare alle. Jeg liker egentlig prinsippet bak happn, men det virker ikke som det er så mange som er interessert i å prate der og er vanskeligere å få match, så den appen blir også noe kjedelig. Traff en som hadde hjerta meg på happn på fest i jula, det var litt moro. Han syntes det var noe kjent med meg, så kom han plutselig på det, vi hadde visst passert hverandre 30 ganger ellernoe. Ville egentlig kjøpe meg match, men siden det ikke er noen garanti for å finne kjærligheten, føler jeg det er bortkasta penger. Ikke at noenting er garantert for å finne kjærligheten, men føler meg for grådig til match.com akkurat nå. Okcupid høres interessant ut da, det er noe jeg definitivt er nødt til å teste ut. Så har vi gift ved første blikk da, har selv meldt meg på det programmet, men er nok alt for sjenert og angstprega til å noen gang være med på et slikt tv-program. Men jeg liker ideen med at det er noen profesjonelle som hjelper deg å finne den riktige for akkurat deg. For min del føler jeg hvert fall at jeg mye velger folk som egentlig er helt feil for meg, og det er det jo kanskje naturlig at jeg aldri finner kjærligheten eller en partner. Kanskje jeg i tillegg har for høy krav. Men som noen andre nevnte her, jeg tror også på at man kan finne seg en kjæreste nesten hvor som helst, om det er i kirka, tinder eller på fest. Gjelder vel bare å ha øynene åpne, bli kjent med nye mennesker og se hva som skjer.
  15. Personlig tror jeg ikke du er aseksuell. Det virker som du har mer sexlyst enn meg, og jeg ser ikke på meg selv som aseksuell heller. Kan noen forklare meg den virkelige definisjonen på aseksuell? Slik jeg har forstått det er det slik at aseksuelle mennesker aldri har følt sexlyst, men slik jeg forstår deg, har du hatt sexlyst tidligere. Og det har jeg også hatt. Men i likhet med deg, har jeg kanskje undertrykt den. Jeg følte jeg var seksuell på "feil" måte, derfor bare kutta jeg ut, avstod helt fra alt seksuelt og dermed mista jeg siste rest av sexlyst jeg hadde til slutt. Jeg skal ikke sitte her og si at forholdet ditt er 100% problemet, men for meg virker det som de rette følelsene ikke er der. I hvert fall ifra din sin side. Jeg føler med å bli værende i forholdet, frarøver du både deg selv og kjæresten din muligheten til å finne noen som er bedre for dere begge. Når det er sagt, er det kanskje ikke så lett å finne noen, hvor man både kan ha en fornuftig og lidenskapelig relasjon med. Om man fungerer bra seksuelt og har følelser for hverandre, er det ikke sikkert hverdagskjemien og praktiske egenskaper fungerer like bra. Hva som er viktigst, er jeg ikke lenger helt sikker på. Men hva er dette semi åpnet forholdet? Dere får ikke lov til å ha sex med andre, men får dere lov til å ha kontakt med mennesker, som å skrive meldinger, dra på date osv.. Eller er det bare der og da, om dere f.eks treffer noen dere liker på byen?
×
×
  • Create New...