Inhabil

Når jeg blir sint så prøver jeg alltid å få ny armhevning rekord, det hjelper jo, men jeg har ikke hatt stor framgang:(

Syns det er dumt du tenker at folk er lei av deg osv når de foreslår psykolog. Psykologen kan hjelpe deg på andre måter enn de rundt deg.

 

Mye mulig. De prøver jo ikke å bry seg engang.

Så hvorfor prøve å hjelpe.

Jeg hadde også en slik holdning til psykologer og andre hjelpere, som fikk betalt for å sitte å "jatte" med meg.

Faktumet er jo det at de som alltid er der for deg, er familien og gode venner. Det er ingen leger eller psykologer som hadde klart seg lenge i yrket hvis de skulle "bry" seg så forferdelig mye. De er der for å hjelpe deg, og støtte deg, men de har ikke alle verdens ressurser heller. De er tross alt mennesker, de og.

Man lærer mye om seg selv og andre av å gå i terapi, det har ingen magisk virkning, men det hjelper langt mer enn å grave seg ned.

Psykologen evt andre hjelpere har kunnskap som blir formidlet til deg, for å hjelpe deg. Det viktigste er å gi dem en sjanse, man finner ikke alltid kjemien etter første samtale. Hvis man har prøvd lenge og fortsatt ikke ser noen hjelp, så bytter man behandler.

De prøver å hjelpe fordi de bryr seg om mennesker, i hvertfall de aller fleste psykologer:)

Hei!

 

Jeg har i det siste året unngått folk og spesielt fester med masse ukjente mennesker fordi jeg rett og slett ikke tørr... Jeg skal besøke en vennine utenbys i helga og vi er invitert på fest, hun har kjempe lyst til å gå, men jeg sitter her med en uggen følelse i magen, jeg sliter med å få sove og med å spise...

 

Sist jeg var på fest var forje helg.. Jeg satt for meg selv i et hjørne og så på folk og lurte på hva dem tenkte om meg. Kom folk bort til meg å snakket med meg prøvde jeg det beste jeg kunne for å føre en samtale og kose meg å ha det bra. Men jeg merker at skjelver på armene mine, jeg klarer ikke å uttale enkelte ord selv om jeg vet dem, jeg får jernteppe og detter ut av samtalen og klarer ikke å henge skikkelig med.

 

Jeg sliter også sinnsykt mye med sjøltilliten og psyken generelt...

 

Er dette sosial angst eller andre ting?

Du beskriver noe som kan minne om sosial fobi, men det er veldig vanskelig å fastslå fra et forum.

Slik som det høres ut som, så er det dette noe som virkelig hemmer deg i hverdagen. Derfor kan jeg ikke foreslå noe annet enn at du oppsøker din fastlege, og forklarer situasjonen til han/henne. Hvis behov vil du kunne henvises videre til psykolog.

Sånn. Da her jeg bestemt meg for å nesten ikke være sosial i det hele tatt, på denne folkehøgskolen. Jeg hadde ansvaret for et datarom, men følte jeg ikke hadde gjort noe nyttig der, så jeg har nå flytta data'n min tilbake på rommet mitt, og har bestemt meg for å bli der. Jeg har ikke lyst til å være med folk som ikke bryr seg om jeg bidratt med noe på datarommet eller ikke, jeg kjøpte til og med en ny ruter, slik at den skulle bli bedre flyt i nettverket, men de trengte den tydeligvis ikke. Fildelingserveren jeg satte opp, som folk kunne laste ned fra ble heller aldri brukt av noen. Jeg har ihvertfall funnet ut at jeg ikke får til noe, og at jeg ikke har noe å bidra når jeg er sammen med noen, så jeg valgte heller da å ikke være sammen med noen i det hele tatt.

Hvorfor dro du i utgangspunktet til en folkehøgskole? Ble du presset av foreldre? Jeg hadde aldri dratt frivillig.