Ståle Nordlie

(For ordens skyld, Ørjanø er sarkastisk/troller.)

For meg høres det ut som om TS har en god sak. 

Fra finansavtaleloven:

Quote

 

§ 4-30.Ansvar og egenandeler ved ikke godkjente betalingstransaksjoner

(1) Betalingstjenesteyteren er ansvarlig overfor kunden for tap som skyldes en ikke godkjent betalingstransaksjon, jf. § 4-2, med mindre noe annet følger av reglene i annet til femte ledd.

(2) Kunden svarer med en egenandel på inntil 450 kroner hvis tapet skyldes tap, tyveri eller uberettiget tilegnelse av et betalingsinstrument. Kunden svarer likevel ikke med en slik egenandel hvis kunden ikke kunne ha oppdaget tapet, tyveriet eller den uberettigede tilegnelsen på forhånd, og heller ikke har opptrådt svikaktig.

(3) Kunden svarer for hele tapet ved en ikke godkjent betalingstransaksjon dersom tapet skyldes at kunden ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine plikter etter § 4-23 første ledd eller § 4-24 første ledd. Har betalingstransaksjonen skjedd ved bruk av et elektronisk betalingsinstrument, svarer kunden likevel bare med inntil 12 000 kroner.

(4) Kunden svarer for hele tapet dersom tapet skyldes at kunden forsettlig har misligholdt sine plikter slik at kunden måtte forstå at misligholdet kunne innebære en nærliggende fare for at betalingsinstrumentet kunne bli misbrukt.

(5) Kunden svarer ikke for tap som skyldes betalingstjenesteyteren selv, noen som opptrer på betalingstjenesteyterens vegne, eller som betalingstjenesteyteren selv representerer. Med mindre kunden har opptrådt svikaktig, svarer kunden heller ikke for tap i følgende tilfeller:

a.	når tap oppstår etter at kunden har varslet i samsvar med § 4-24 første ledd

b.	når plikten til å tilrettelegge for varsling etter § 4-23 annet ledd er misligholdt

c.	når betalerens betalingstjenesteyter ikke har krevd sterk kundeautentisering.

🔗Del paragraf

...

§ 4-32.Tjenesteyterens plikt til å tilbakeføre beløpet når kunden bestrider å ha ansvar etter § 4-30

(1) I den utstrekning kunden som følge av reglene i § 4-30 bestrider å ha ansvar for en ikke godkjent betalingstransaksjon, skal betalingstjenesteyteren straks, og senest innen utgangen av den påfølgende virkedagen, tilbakeføre beløpet og erstatte rentetap fra belastningstidspunktet. Dette gjelder likevel bare dersom kunden har varslet i tide etter § 4-24 annet ledd. Plikten til tilbakeføring etter første punktum gjelder ikke for egenandel etter § 4-30 annet ledd.

(2) Første ledd gjelder ikke dersom betalingstjenesteyteren har rimelige grunner til mistanke om svik og innen fire uker fra skriftlig innsigelse ble mottatt fra kunden anlegger søksmål eller bringer saken inn for et etablert klageorgan godkjent i medhold av lov. Stevning eller klage må være skriftlig og begrunnet. Blir saken avvist av klageorganet eller en domstol, løper en ny frist på fire uker fra den dagen betalingstjenesteyteren ble kjent med avvisningen. Dersom domstolen eller etablert klageorgan kommer til at det ikke foreligger rimelig mistanke om at kunden hadde opptrådt svikaktig, svarer betalingstjenesteyteren forsinkelsesrenter på beløpet fra dagen dette skulle ha vært tilbakebetalt etter første ledd.

(3) Hvis en betalingsfullmektig er involvert i en ikke godkjent betalingstransaksjon, er kontotilbyderen ansvarlig for tilbakeføring etter første ledd. Hvis betalingsfullmektigen er ansvarlig for den ikke godkjente betalingstransaksjonen, skal denne på forespørsel fra kontoens betalingstjenesteyter straks holde denne skadesløs, jf. § 4-33.

(4) Betalingstjenesteyteren kan kreve at en tredjeperson tilbakebetaler betalingsmidler som vedkommende urettmessig har mottatt som følge av en ikke godkjent betalingstransaksjon. Tilbakebetalt beløp som overstiger betalingstjenesteyterens tap, skal benyttes til å dekke kundens andel av tapet.

🔗Del paragraf

...

 

§ 3-7.Bevisbyrde og beviskrav for betalingstransaksjoner

(1) Hvis en kunde nekter for å ha godkjent en gjennomført betalingstransaksjon eller hevder at betalingstransaksjonen ikke ble korrekt gjennomført, har betalingstjenesteyteren bevisbyrden for at betalingstransaksjonen ble autentisert, korrekt registrert og bokført og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil i den leverte betalingstjenesten.

(2) Hvis betalingstransaksjonen er iverksatt gjennom en betalingsfullmektig, er det betalingsfullmektigen som innenfor rammen av sitt ansvarsområde har bevisbyrden for at betalingstransaksjonen ble autentisert og korrekt registrert og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil knyttet til den betalingstjenesten denne har ansvaret for.

(3) Hvis en kunde nekter for å ha godkjent en gjennomført betalingstransaksjon, er bruken av et betalingsinstrument som er registrert av betalingstjenesteyteren, herunder eventuelt betalingsfullmektigen, ikke i seg selv tilstrekkelig til å bevise at betalingstransaksjonen var godkjent av betaleren, eller at betaleren har opptrådt svikaktig eller forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine plikter etter § 4-23 første ledd og § 4-24 første ledd. Betalingstjenesteyteren, herunder eventuelt betalingsfullmektigen, skal legge frem dokumentasjon for å kunne bevise at det foreligger svikaktig opptreden, forsett eller grov uaktsomhet fra kundens side.

(4) Det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å bevise at en forbruker har samtykket til en betalingstransaksjon eller svikaktig eller forsettlig har unnlatt å oppfylle en eller flere av pliktene etter § 4-23 første ledd og § 4-24 første ledd.

🔗Del paragraf

 

Se eventuelt også HR-2022-1752-A. (Gjelder tidligere lov, men kan fortsatt ha relevans.) https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2022/september-2022/hr-2022-1752-a.pdf

Fra Lovdatas sammendrag: 

Quote

En bankkunde hadde i en telefonsamtale blitt forledet til å oppgi passord og kode for BankID til en person hun oppfattet var en representant for banken. Etter avtalen om bankID hadde hun plikt til ikke å røpe kode og passord – heller ikke til banken eller politiet. Høyesterett kom som lagmannsretten til at banken allikevel var ansvarlig for tapet på 153 240 kroner. ...

Ja, kjøper kan miste krav på grunn av passivitet, også utover de vanlige reglene for foreldelse. 

Utgangspunktet i avhendingsloven § 4-19 er at det er tilstrekkelig med "nøytral reklamasjon" for å avbryte fristen. Forarbeidene sier dette: 

Quote

§ 4-19 krev at kjøparen skal kome med ein nøytral reklamasjon. Kjøparen treng ikkje opplyse om kva slags misleghaldsrettar han eller ho vil gjere gjeldande. Derimot er det eit krav om at kjøparen gir seljaren melding om kva slags avtalebrot reklamasjonen gjeld, t d forseinking eller mangel. Meldinga må og innehalde nærare kva slags forseinking eller kva slags mangel som ligg føre. I ein del situasjonar kan det rett nok vere vanskeleg å gjere greie for kva slags mangel som hefter ved eigedomen fordi ein berre har symptomar på manglar å halde seg til. I slike tilfeller må det vere nok å forklare korleis mangelen viser seg. Etterkvart som tinga utviklar seg slik at kjøpåren får større innsikt i kva mangelen går ut på, må han eller ho innan rimeleg tid følgje opp med vidare underretning til seljaren for å halde kravet i hevd.

-- Ot.prp. nr. 66 (1990–91) s. 117 (Lovdata Pro:  https://lovdata.no/pro/#document/PROP/forarbeid/otprp-66-199091/s117 )

 

I "Avhendingsloven med kommentarer" sier Benestad Anderssen om reklamasjon:
 

Quote

Kravet til spesifikasjon er imidlertid ikke absolutt. Er det ikke mulig å gi en snever og presis angivelse, er det tilstrekkelig å angi hvordan avtalebruddet arter seg, jf. Ot.prp.nr.66 (1990–1991) s. 117 og Hagstrøm s. 346. Som et første varsel om mangel tilfredsstiller det lovens krav å gi selger melding om at det er «fukt i boligen», jf. Rt-2006-1076 («Boetablerings-dommen») avsnitt 59. I et slikt tilfelle må kjøper innen rimelig tid etter at han får større innsikt i hva mangelen går ut på, følge opp med videre underretning til selger. Gjør han ikke det, vil reklamasjonen kunne være for sen."

-- Benestad Anderssen, «Avhendingsloven med kommentarer», 1. utgave 2008, s. 344 [via LA-2010-30618]

 

Gitt at kjøper ikke har gitt en tilstrekkelig spesifisert reklamasjon må de altså følge opp innen "rimelig tid".

I en sak i Agder Lagmannsrett, LA-2010-30618 [Lovdata Pro] hadde kjøperen reklamert for sent til tross for nøytral reklamasjon fordi de ikke hadde fulgt opp reklamasjonen.

Quote

 

Etter § 4-19 er det nok at kjøperen gir en nøytral reklamasjon, men kjøperen plikter i slike tilfeller å sende en spesifisert reklamasjon innen rimelig tid. Berges nøytrale reklamasjon 12. juli 2007 og bebudede ettersendelse av en mer detaljert skaderapport, ble ikke fulgt opp før nærmere 13 måneder etter at skaderapporten forelå i oktober 2007, og over to år etter overtakelsen av boligen. Dette er åpenbart for sent i forhold til kravet om oppfølging «innen rimelig tid» og den relative reklamasjonsfristen i avhendingsloven § 4-19 første ledd.

-- LA-2010-30618 [Lovdata Pro]

 

Legg merke til at retten er opptatt av tiden som har gått etter at "skaderapporten forelå", og kjøper altså hadde den nødvendige informasjonen. 13 måneder etter var "åpenbart for sent". 

I en annen sak, i LA-2010-81021 [Lovdata Pro] hadde det gått 16 måneder fra den opprinnelige reklamasjonen og det var "åpenbart for sent". I LG-2016-81263 [Lovdata Pro] hadde det gått 18 måneder siden siste kontakt etter opprinnelig reklamasjon. Det var "klart utanfor det som kan reknast for å følgja opp innan rimeleg tid" og dermed var "[r]eklamasjonsfristen i avhendingslova § 4-19 første ledd er ikkje oppfylt".

På den annen side, i LB-2011-170228 [Lovdata Pro]  hadde det gått tre år og syv måneder (!) siden den første henvendelsen til et forsikringsselskap. Kravet var ikke bortfalt på grunn av passivitet. Retten la blant annet vekt på at forsikringsselskapet ikke hadde gjort noe for å avklare saken, og det hadde angivelig vært en pågående prosess hos kjøper i hele perioden. Men retten fremhevet også hensynene bak de lovfestede reglene som gjelder for foreldelse av krav mot forsikringsselskaper. Så jeg ville ikke lagt for mye vekt på denne saken i en tvist mellom to privatpersoner. 

Rent juridisk virker det ikke helt klart for meg om dette skal være vurderinger etter "alminnelige, ulovfestede passivitetsbetraktninger"/"ulovfestede passivitetsprinsippe[r]" (jf. LA-2010-81021 og LB-2011-170228) eller om det handler om tolkning av den spesifikke regelen i avhendingslova § 4-19 (jf. LG-2016-81263 ?) eller eventuelt om dette er alternative grunnlag (jf. LA-2010-30618 ?) .

Uansett, inntrykket mitt er at "rimelig tid" vil være svært avhengig av den konkrete situasjonen. Så lenge kjøper har en forståelig grunn til å ikke gi opplysninger, for eksempel fordi de venter på en rapport fra fagmann eller har en prosess på gang med kommunen, vil kravet/reklamasjonen ikke gå tapt. Selger kan ikke føle seg trygg før den ordinære foreldelsesfristen (med mulige tillegg) har gått ut.

Fordringer regnes med i formue ved beregning av formueskatt. 

Quote

 

Fordringer formuesbeskattes hos fordringshaver, jf. sktl. § 4‑1. Dette gjelder uansett grunnlaget for kravet. Som formue regnes også lån til venner eller familie.

https://www.skatteetaten.no/rettskilder/type/handboker/skatte-abc/gjeldende/f-18-fordringer/F-18.002/F-18.003/

 

Så hvis du skylder 100 har søsteren din ekstra formue på 100.

Men legg merke til at gjeld kommer til fradrag i formuen. Så hvis søsteren din samtidig skylder banken 100 går hun i null.

Edit: Sverre1969 har et poeng [under i tråden] med spesialreglene for "gjeldsreduksjon for eiendel med verdsettelsesrabatt" i skatteloven § 4-19. Gjeld gir ikke alltid 100% fradrag i formue.

Dette virker ikke så enkelt. Jeg ender opp med mange spørsmål og få klare svar. 

Krikkert har funnet hjemmel i verkstedforskriften § 18 (sitert over). Så langt virker det greit. Men det besvarer ikke alle spørsmål.

Kjapt:

Kontrollene gjennomføres i en "hjemmegarasje". Da virker Grunnloven § 102 og EMK art. 8 relevante. 

Quote

 

§ 102.
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.

 

Quote

Art 8.Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Er det snakk om "husransakelse"? Og i så fall, er vi innenfor "kriminelle tilfeller"? Vegtrafikkloven § 31 har en generell straffebestemmelse for "bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov". Det inkluderer etter ordlyden bestemmelser i verkstedforskriften. Men hvis man i praksis ikke "straffer" folk for brudd på verkstedforskriften er det ikke opplagt.

I tillegg har man altså den vanlige EMK-vurderingen. Trådstarters venn kan i teorien gå til sak og prøve å få fastsettelsesdom på at det har skjedd brudd på EMK (jf art. 13 jf. art. 8). 

Krever en slik kontroll et skriftlig enkeltvedtak? Med de saksbehandlingsregler og klagemuligheter det innebærer? Antakelig ikke, jf. kjennelsen i Rt-2003-301 (avsnitt 30). Men etter min mening virker det pussig. 

Kan politiet bistå? Etter politiloven § 2 nr. 5 skal politiet "på anmodning yte andre offentlige myndigheter vern og bistand under deres tjenesteutøvelse når dette følger av lov eller sedvane". Følger det av "lov eller sedvane" at politiet skal bistå med slike veksted-kontroller? Det virker ikke opplagt. Jeg ser ingen direkte hjemmel i forskriften. (Kanskje vegtrafikkloven?)

Hva skjer om han ber kontrollørene ryke og reise? Forskriften § 19 har regler om "reaksjoner". 

Quote

 

§ 19.Reaksjoner
Som ledd i tilsynet kan Statens vegvesen gi virksomheter og personer som driver godkjenningspliktig arbeid på kjøretøy pålegg som er nødvendig for å sikre at reparasjonsvirksomheten er i samsvar med denne forskrift, herunder også gi pålegg om stansing av reparasjonsvirksomheten til avvik er rettet eller til vedtak om tilbakekalling er avgjort.

Dersom retting eller stansing ikke er foretatt innen en gitt frist, kan Statens vegvesen fastsette en tvangsmulkt. Tvangsmulkten kan fastsettes som et engangsbeløp eller som en mulkt som løper fra det tidspunkt en gitt frist for retting er overskredet og til retting er foretatt. Endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2. Tvangsmulkten kreves inn av Skatteetaten og tilfaller staten.

For mindre vesentlige forhold kan det gis advarsel.

Statens vegvesen kan midlertidig eller permanent tilbakekalle virksomhetens godkjenning, teknisk leders godkjenning eller særlig arbeidstillatelse dersom det avdekkes:

a.    vesentlige eller gjentatte avvik fra kravene til lokaler, utstyr, kompetanse, dokumentasjon og rapportering eller kvalitetsstyring.
b.    vesentlige eller gjentatte avvik fra krav gitt i medhold av vegtrafikkloven og/eller faglige anerkjente reparasjonsmetoder.
c.    at det utføres arbeid som virksomheten ikke er godkjent for eller har særlig arbeidstillatelse til.
d.    at pålegg om retting eller skriftlig advarsel ikke etterkommes.
e.    at virksomheten eller teknisk leder unndrar seg tilsyn.
I vurderingen av om en godkjenning skal tilbakekalles skal det tas hensyn til i hvilken grad virksomhetens administrative ledelse eller teknisk leder kan bebreides for overtredelsene nevnt i fjerde ledd.

Første gangs tilbakekalling av godkjenningen skal normalt gjelde fra 1 til 6 måneder, annen gangs tilbakekalling fra 6 til 12 måneder og tredje gangs tilbakekalling for minst 12 måneder. I særlige tilfeller kan godkjenningen tilbakekalles for alltid.

Ved tilbakekall av en godkjenning skal Statens vegvesen tilbakekalle både skiltet og godkjenningsdokumentet som nevnt i § 13

 

Problemet her er at reaksjonene i utgangspunktet rettes mot "virksomheter og personer som driver godkjenningspliktig arbeid på kjøretøy". I denne saken forutsetter vi at personen ikke trenger godkjenning. Likevel, i praksis må vedtak baseres på hva som er mest sannsynlig basert på tilgjengelige beviser. Hvis vegvesenet pålegger stans av virksomheten, etterfulgt av pålegg om tvangsmulkt, tror jeg det kan bli vanskelig å slippe unna uten å godta kontroll. 

Vegtrafikkloven § 31 (jf. verkstedforskriften § 18 andre ledd, om plikt til å bistå ved tilsyn) kan kanskje også gi hjemmel for staff.

Juridisk høres dette ut som skatteloven § 13-2 og, eventuelt, § 13-3.

https://lovdata.no/lov/1999-03-26-14/§13-2

Quote

 

§ 13-2.Omgåelse
(1) Ved omgåelse kan skattlegging gjennomføres etter denne paragraf.
(2) En omgåelse foreligger når det er foretatt en disposisjon eller flere sammenhengende disposisjoner som
a.    tilsier at hovedformålet var å oppnå en skattefordel, og
b.    etter en totalvurdering ikke kan legges til grunn for beskatningen, jf. tredje ledd.
(3) Ved totalvurderingen skal det blant annet legges vekt på følgende:
a.    forretningsmessig egenverdi og andre virkninger av disposisjonen enn skattefordeler i Norge eller i utlandet,
b.    skattefordelens størrelse og graden av skatteformål,
c.    om disposisjonen er en uhensiktsmessig vei frem til det økonomiske formål med disposisjonen,
d.    om samme resultat kunne vært oppnådd på en måte som ikke rammes av denne paragraf,
e.    de aktuelle skattereglenes rettstekniske utforming, herunder om en regel er skarpt avgrenset tidsmessig, kvantitativt eller på annen måte,
f.    om skatteregler er utnyttet i strid med sitt formål eller grunnleggende skatterettslige hensyn.
(4) Skattlegging etter denne paragraf skal finne sted som om disposisjonen eller disposisjonene var gjennomført på en måte som reflekterer det økonomiske innholdet.
(5) Hvis skattlegging på grunnlag av disposisjonens økonomiske innhold ikke lar seg gjennomføre, kan skattlegging skje ved analogisk anvendelse av aktuelle skatteregler som er ufordelaktige for skattyteren, eller ved innskrenkende tolkning av aktuelle skatteregler som er fordelaktige for skattyteren.
(6) Skattlegging etter fjerde og femte ledd gjennomføres bare så langt det er nødvendig for å hindre at det oppnås en slik skattefordel som omtalt i annet ledd.
(7) Denne paragraf får også anvendelse for trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og finansskatt.

§ 13-3.Bortfall eller oppgjør av generelle skatteposisjoner ved skattemotiverte transaksjoner
Denne paragraf gjelder selskap eller sammenslutning som nevnt i § 2-2 første og annet ledd, og som har skatteposisjon uten tilknytning til eiendel eller gjeldspost. Dette omfatter blant annet skatteposisjoner som underskudd, tom positiv saldo og saldo på gevinst- og tapskonto. Når slikt selskap mv. er part i omorganisering etter kapittel 11 eller får endret eierforhold som følge av slik omorganisering eller annen transaksjon, og det er sannsynlig at utnyttelse av den generelle skatteposisjonen er det overveiende motiv for transaksjonen, skal skatteposisjonen

a.    falle bort dersom den representerer en skattefordel, eller
b.    inntektsføres uten rett til avregning mot underskudd dersom den representerer en skatteforpliktelse. Inntektsføringen kan heller ikke danne grunnlag for konsernbidrag.

 

Jeg trodde først det handlet om § 13-3, men når de snakker om innbetalt kapital er det formodentlig den generelle regelen i § 13-2 skatteetaten mener skal brukes.

Og ja, det er mulig å ha negativ inngangsverdi. Eksempel: 

Quote

Utdeling av skattemessig innbetalt kapital reduserer aksjenes inngangsverdi. Fordi det ikke er noen kobling mellom aksjonærens inngangsverdi og aksjens skattemessige innbetalte kapital, vil utdeling av skattemessig innbetalt kapital utover aksjens inngangsverdi gi negativ inngangsverdi på slike aksjer.

Negativ inngangsverdi vil normalt gi en innlåsningseffekt. En skattyter kan i prinsippet bli kvitt aksjer med negativ inngangsverdi ved å gi aksjene som gave f eks. til mottakere innenfor fritaksmodellen. Dette kan typisk skje ifbm. generasjonsskifte der senior gir aksjer med negativ inngangsverdi til juniors aksjeselskap. Ved slike transaksjoner må det være verdier “av betydning” i selskapet for at senior skal unngå gjennomskjæring.

https://blogg.pwc.no/skattebloggen/skattemessig-innbetalt-kapital-hva-er-det-og-hvorfor-er-det-viktig

 

Har dere forsøkt flere banker? Bankene har ikke like regler for utstedelse av BankID. 

Men vennen din bør sende en klage. Hvis hen ikke får medhold bør hen så sende saken til Finansklagenemda Bank. Saken høres svært lik ut som FinKN-2023-868. 

Flertallet:

Quote

 

Foretakets første avslag på klagerens søknad om BankID kom i 2022. Senere er avslaget opprettholdt i 2023. I den grad regler i finansavtaleloven om kontraheringsplikt er av betydning i saken, vil det ikke være avgjørende for resultatet om saken vurderes etter loven av 1999 § 14 første ledd eller loven av 2020 § 4-1 første ledd. Kontraheringsplikt for foretaket reiser etter begge lovene spørsmål om saklig grunn for avslag.

Flertallet vil minne om at BankID har stor betydning for deltakelse i samfunnslivet langt ut over området for betalingstjenester og andre finansielle tjenester. Dette tilsier høy grad av sikkerhet ved utstedelse av BankID, men også at terskelen for utstedelse av hensyn til brukerne ikke bør være urimelig høy.

Nemnda har i FinKN 2023-708 vurdert om BankID er omfattet av kontraheringsplikten etter finansavtaleloven. Flertallet på to medlemmer holdt dette åpent, mens mindretallet på ett medlem mente at BankID er omfattet av kontraheringsplikten. Den samlede nemnda mente at gyldig avslag uansett må være betinget av saklig grunn.

Foretaket begrunner avslaget med at klageren ikke kan legge frem legitimasjon i form av pass med RFID-brikke. Flertallet vil bemerke at det offentligrettslige regelverket om utstedelse av eID på høyt nivå, der BankID hører til, ikke stiller krav om pass med slik brikke (selvdeklarasjonsforskriften § 19). Selv om man kan ha forståelse for foretakets henvisning til det store ansvaret som følger med utstedelse av BankID, finner flertallet at interne rutiner som i sin alminnelighet har strengere krav for utstedelse av BankID enn det offentligrettslige regelverket, ikke kan gi saklig grunn for rutinemessig avslag på søknad om BankID.

Flertallet gir etter dette klageren medhold i saken.

 

(Mindretallet, representanten for bankene, var ikke enig med flertallet om bankenes kontraheringsplikt, men kom til samme resultat begrunnet med diskrimineringsloven.)

Hva står det i vedtektene om utskifting av vinduer?

Husleieloven:

Quote

 

§ 9-1.Tidsbestemte og tidsubestemte leieavtaler
En husleieavtale kan inngås for bestemt eller ubestemt tid. Er ikke opphørstidspunktet fastsatt i leieavtalen, er den tidsubestemt.

§ 9-2.Tidsbestemte leieavtaler
En leieavtale som er inngått for bestemt tid, opphører uten oppsigelse ved utløpet av den avtalte leietid. Ved utleie av bolig må utleieren skriftlig opplyse at leieavtalen ikke kan sies opp i den avtalte leietid.

En tidsbestemt leieavtale kan sies opp i leietiden i samsvar med bestemmelsene i §§ 9-4 til 9-8, dersom det er avtalt, eller dersom utleieren har forsømt sin opplysningsplikt etter første ledd annet punktum.

Fortsetter leieforholdet i mer enn tre måneder etter utløpet av den avtalte leietid uten at utleieren skriftlig har oppfordret leieren til å flytte, er leieavtalen gått over til å være tidsubestemt.

0    Endret ved lov 16 jan 2009 nr. 6 (ikr. 1 sep 2009 iflg. res. 12 juni 2009 nr. 641 og gjelder for tidsbestemt avtale inngått etter 1 sep 2009, se lovens II).

§ 9-3.Adgangen til å inngå tidsbestemt leieavtale for bolig
Det er ikke adgang til å inngå tidsbestemt leieavtale for bolig for kortere tid enn tre år. Minstetiden kan likevel settes til ett år hvis avtalen gjelder lofts- eller sokkelbolig i enebolig eller bolig i tomannsbolig, og utleieren bor i samme hus. Bestemmelsene i første og annet punktum gjelder ikke dersom:

a.    husrommet skal brukes som bolig av utleieren selv eller noen som hører til husstanden, eller
b.    utleieren har en annen saklig grunn for tidsavgrensningen.
Utleieren kan bare påberope seg unntakene i første ledd bokstav a og b dersom leieren senest ved inngåelsen av avtalen skriftlig ble gjort kjent med grunnen for tidsavgrensningen, og husrommet ved utløpet av den avtalte leietid skal brukes i samsvar med den oppgitte grunnen. Utsettes tidspunktet for når husrommet skal brukes i samsvar med den oppgitte grunnen, kan leieavtalen forlenges fram til dette tidspunktet dersom utsettelsen skyldes en uforutsett omstendighet som har inntrådt etter at avtalen ble inngått.

Er tidsbestemt leieavtale for bolig inngått i strid med bestemmelsene i denne paragrafen, skal avtalen anses som tidsubestemt.

https://lovdata.no/lov/1999-03-26-17/§9-3 

 

I denne kontrakten er opphørstidspunktet fastsatt. Det er altså en tidsbestemt leieavtale. Varigheten er 7 måneder. Dette er i utgangspunktet i strid med regelen i § 9-3 første ledd. Ingenting tyder på at utleier har gyldig grunn til tidsavgrensningen og har opplyst skriftlig om grunnen ved inngåelsen av avtalen. Avtalen skal derfor "anses som tidsubestemt", jf § 9-3 siste ledd. 

Hvis ikke annet er avtalt kan tidsubestemte avtaler sies opp av leier, jf. § 9-4, med oppsigelsesfrist "tre måneder til opphør ved utløpet av en kalendermåned" eller en måned for "leieavtale om enkelt beboelsesrom der leieren etter avtalen har adgang til en annens bolig", jf. § 9-6.

Arveloven §§ 60 og 61:

Quote

 

§ 60.Felles testament og gjensidig testament
Bestemmelsene i §§ 61 og 62 gjelder når to eller flere personer har opprettet testament i samme dokument (felles testament), og når to eller flere personer har opprettet testament til fordel for hverandre (gjensidig testament).

§ 61.Tilbakekall og endring av felles testament og gjensidig testament
Et tilbakekall eller en endring av et felles testament eller gjensidig testament er gyldig bare hvis den andre testatoren har fått kunnskap om tilbakekallet eller endringen før arvelaterens død. Tilbakekallet eller endringen er likevel gyldig hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle den andre testatoren, eller hvis denne som følge av tilbakekallet eller endringen får minst like god rett til arv som det som fulgte av testamentet.

Hvis et felles testament eller gjensidig testament sier noe om fordelingen av arven når begge testatorene er døde, gjelder følgende regler for den lengstlevendes adgang til å endre testamentet når han eller hun har overtatt arven etter testamentet:

a.    Den lengstlevende testatoren kan endre bare det som er bestemt om arv til den lengstlevendes egne arvinger etter loven eller til noen som er, eller må antas å være, innsatt som arving etter særskilt ønske fra den lengstlevende. Første punktum gjelder ikke hvis det er grunn til å tro at testatorene har ment å gi den lengstlevende en snevrere eller videre adgang til å endre testamentet.
b.    Hvis den lengstlevende uten testamentet ville ha arvet alt etter den førstavdøde etter reglene i § 9 annet ledd, kan den lengstlevende endre testamentet hvis ikke noe annet klart fremgår av testamentet.

https://lovdata.no/lov/2019-06-14-21/§60

 

Etter § 60 er det et gjensidig testament "når to eller flere personer har opprettet testament til fordel for hverandre". Her har A opprettet testament til fordel for B og B har opprettet testament til fordel for A. I tillegg er testamentene opprettet samtidig, i forbindelse med samboerkontrakt, og begge parter visste om den andres testament. Både lovens ordlyd og omstendighetene ellers tilsier at dette er et gjensidig testament. Etter min mening er dette ikke uklart.

(En eventuell uklarhet måtte være om det er en arvepakt, jf. al. § 49.)

Hvis en advokat har vært involvert bør mannens arvinger vurdere erstatningskrav. 

7 hours ago, The Avatar said:

SAK10

Det er tilstrekkeleg at bygget blir tilrettelagt for anna bruk for at det krevs løyve.

Jeg er ikke overbevist om at det er tilstrekkelig hjemmel.

Formuleringen er at "...bruksendring er søknadspliktig dersom..." . Regelen gjelder altså for "bruksendring". Paragrafen definerer ikke hva som er en bruksendring, den sier når bruksendinger er søknadspliktige. Hvis det å ikke bruke en eiendom ikke er en bruksending så er vi utenfor § 2-1.

Når det gjelder håndheving er det formodentlig pbl. § 32-3 som er hjemmelen. Etter første ledd kan plan- og bygningsmyndighetene gi "pålegg om retting av det ulovlige forhold, opphør av bruk og forbud mot fortsatt virksomhet, samt stansing av arbeid". Jeg mener det "ulovlige forhold" ved en ulovlig bruksendring er den, eh ... ulovlige endringen av bruk. Ikke eventuell "tilrettelegging" som muliggjør eller letter den ulovlige bruken. Det man kan kreve etter § 32-3 i denne sammenhengen er dermed at den ulovlige bruken stanser. Dette synes da også å være utgangspunktet i forarbeidene. I Ot.prp. nr. 45 (2007-2008), er "bruk som oppholdsrom for mennesker i bygning der tillatelse ikke foreligger" gitt som eksempel på en situasjon der man kan gi pålegg om "opphør av bruk".

Dette blir uansett en ganske teoretisk diskusjon.

I praksis vil mange bruksendringer skje etter fysiske byggearbeider som i seg selv medfører søknadsplikt. Jeg kan for eksempel ikke tenke meg at man lovlig kan bygge en leilighet i en låve uten å søke for selve byggearbeidene. Dermed vil kommunen ha grunnlag for å kreve retting/tilbakeføring selv om bygningen ikke brukes ulovlig som bolig.

"Tilrettelegging" for en ulovlig bruk kan også indikere at det sannsynligvis skjer slik ulovlig bruk.

4 hours ago, krikkert said:

Det er for så vidt riktig at det er bruksendringen som er søknadspliktig, men det at låven kan brukes som fullverdig leilighet vil bli regnet som en bruksendring. Ved tilsyn fra kommunen vil man kunne bli møtt med krav om at låven må tilbakeføres til en tilstand hvor den ikke kan brukes som bolig. 

Hva er hjemmelen for dette?

Nøyaktig hvor er pengene nå? Er de kanskje deponert etter bustadoppføringslova § 49 om "deponering av omtvista vederlag"?

Edit: Hvor lenge siden er det pengene ble holdt igjen?

2 hours ago, mobile999 said:

Takk. Kan du utdype hva som menes?

Høyesterett snakker blant annet om dette i HR-2019-1662-A:

https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2019/september-2019/hr-2019-1662-a.pdf

Særlig avsnitt 46-53 ("samme rettsforhold") og 60-71 ("oppstått").

31 minutes ago, X10anT said:

Hvor har du dette fra? Meg bekjent betyr "foreldet" at kravet er foreldet.

Foreldelsesloven § 26:

Quote

§ 26.(Motregning.)
Foreldelse av en fordring medfører ikke at fordringshaveren taper motregningsrett, såfremt:

a.    denne rett er avtalt, eller
b.    det krav som det motregnes mot, springer ut av samme rettsforhold som den foreldede fordring og er oppstått før denne fordring ble foreldet.

47 minutes ago, Guest 2f9da...fb1 said:

...

Styret derimot, tolker det slik at jeg kun har lov til å eie én leierett til en garasje (legg merke til aksenttegnet over e-en).
De mener at den personen som skrev vedtekten, kanskje bare "glemte" å sette et slikt aksenttegn over e-en. 
Har styret noe rett til bare å tolke vedtekten dithen, at det skulle vært et aksenttegn over denne e-en før leierett? Altså én leierett? 
Men..., det er jo vitterlig ikke slik det står i vedtekten!

...

"I norsk er det ikke obligatorisk å bruke aksenttegn." 

https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Statssprak/statssprak-32016/aksenttegn-i-norsk/ 

Styrets tolkning virker fornuftig og naturlig.

(Jeg kopierer litt her og der fra et annet innlegg om liknende tema.)

Først, det er ikke opplagt at trærne er i strid med reglene i naboloven. Naboen har anført § 3:

Quote

 

§ 3.

Er det ikkje nemnande om å gjera for eigaren eller for naturmangfaldet på staden, må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda. Kongen kan gjeva nærare føresegner om målingsmåten.

Hekk som er lågare enn 2 meter, er ikkje ulovleg etter denne paragrafen. Hekk som lyt reknast for grannegjerde, går ikkje inn under denne lova.

Føresegnene i denne paragrafen gjev ikkje rett til å ha ståande tre som grannen har krav på å få bort etter § 10, jfr. § 2.

https://lovdata.no/lov/1961-06-16-15/§3

Det er i praksis tre vilkår som alle må være oppfylt før naboen kan kreve at et tre fjernes. Det viktigste her er antakelig at det ikke må være "nemnande om å gjera for eigaren" å ha treet.

Fra Einar Bergholm, Rettigheter i fast eiendom (2016) side 242 (sitert fra sitat i LB-2021-061379):

Quote

Hva som er nevneverdig i den enkelte sak, vil bero på et konkret skjønn. Alle argumenter som folk flest oppfatter som relevante, kan det legges vekt på. At et tre er vakkert å se på, og at det gir treeierens tomt eller naturmangfoldet på stedet et ekstra pluss, er derfor relevante argumenter. I tillegg kan det legges vekt på at et tre kan ha andre funksjoner, som for eksempel å hindre erosjon, stabilisere skråninger, ivareta oppholdssteder for fugler, dyr og innsekter, rense luften, skape le for vind og gi lunere oppholdsrom for både mennesker, planter og dyr, samt dempe støy og minske forurensninger. Etter rettspraksis er terskelen relativt lav for hva har nevneverdig betydning for eieren eller naturmangfoldet på stedet.

Man kan altså trekke inn mange momenter.

Hvis det er nevneverdig om å gjøre for deg å ha disse trærne kan ikke naboen kreve dem fjernet etter naboloven § 3. Og hvis trærne ikke er i strid med § 3 kan han heller ikke kreve erstatning etter § 9 jf. § 3. Du bør dermed ikke være for "snill". Trekk fram alle (saklige) argumenter for hvorfor du ønsker å beholde trærne. Det at du har kappet dem tidligere beviser ikke at du ikke hadde rett til å la dem vokse.

Hvis denne saken havner i retten vil antakelig naboen også trekke inn den generelle regelen i naboloven § 2, om å ha noe som er "urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom". I motsetning til § 3 kan § 2 involvere en interesseavveining. Det betyr at det ikke er nok i seg selv at eieren har en nevneverdig grunn. Men i praksis er visst domstolene "meget tilbakeholdne" med å bruke § 2 hvis et tre ikke kan fjernes etter § 3 (jf. artikkel i PA-2009-7-38 av Einar Bergsholm, via LB-2021-061379).

Selv om naboen skulle ha rett på erstatning tviler jeg på om han kan kreve mye.

Riktig nok er det ikke noe krav om skyld for at du skal bli ansvarlig. Det holder at naboen har lidt et økonomisk tap som følge av skade eller ulempe i strid med §§ 2-5. Så "jeg viste ikke" eller andre variasjoner av "det var ikke min skyld" er ikke gode forsvar.

Andre har nevnt naboloven § 9 tredje ledd, som sier at erstatningen kan settes ned eller falle bort hvis naboen "etter god granneskikk burde sagt frå tidlegare". Men hvis naboen ikke visste om en skade er det vanskelig å påstå at god skikk tilsa at han burde sagt fra.

Det viktigste etter min mening er at naboen bare kan kreve erstatning for økonomisk tap som følger av regelbruddet. For naboloven § 2 betyr det at man bare får erstatning for tap som følger av at "tålegrensen" er oversteget. (Jf. note 22 til gl. § 9 på Rettsdata.no og LB-2020-46612.) Det samme prinsippet må gjelde for § 3 når det gjelder trehøyde. Det betyr at naboen må sannsynliggjøre at skaden har skjedd fordi trærne var for høye. Eller eventuelt at skaden har blitt større enn det den ellers ville blitt fordi du ikke kappet trærne. Det vil si, hvis et 300 cm tre hadde vært ok etter naboloven § 3, og du lot treet vokse til 301 cm, skal du erstatte kostnadene som på en eller annen måte følger av at treet var 1 cm høyere enn det burde vært. Ikke alle kostnader som følger av at treet eksisterer. Eller, hvis 4 av 5 trær er lovlige, og alle har røtter over til naboeiendommen, så kan naboen bare kreve erstatning for skader som følger av at det femte treet var for høyt.

Håndverkertjenesteloven:

Quote

 

§ 32.Fastsetting av prisen.
(1) I den utstrekning prisen ikke følger av avtalen, skal den reknes ut på vanlig måte for tilsvarende tjenester på avtaletiden (gjengs pris), dersom ikke denne prisen er urimelig. Er det ingen slik gjengs pris, skal forbrukeren betale det som er rimelig etter tjenestens art, omfang og utføring og tilhøva ellers.
(2) Er det gitt prisoverslag, skal prisen ikke overstige det oppgitte beløp vesentlig, og iallfall ikke med mer enn 15 prosent. Dette gjelder likevel ikke dersom en annen prisgrense uttrykkelig er avtalt eller tjenesteyteren har rett til pristillegg etter § 33.
(3) Ved uenighet er det opp til tjenesteyteren å godtgjøre om en prisangivelse er en bindende fast pris, en høyeste pris, et prisoverslag eller bare en uforpliktende prisantydning. En prisangivelse anses å omfatte merverdiavgift og andre offentlige avgifter, med mindre det må antas at forbrukeren visste at avgiften ikke var omfattet.
(4) Har tjenesteyteren handlet i strid med § 5 (3), skal prisen reknes ut som om tjenesten var blitt utført på rimeligste måte. Kostnader som ikke dekkes etter denne utrekningen, kan tjenesteyteren likevel kreve dekt så langt det er rimelig, forutsatt at den samlete betaling ikke overstiger verdien som det utførte arbeidet har for forbrukeren.

§ 33.Pristillegg.
Tjenesteyteren kan kreve pristillegg reknet ut etter § 32 for

a.    tilleggsarbeid, når det godtgjøres at arbeidet ikke omfattes av oppdraget og er utført i samsvar med § 9,
b.    ekstra materialer og arbeid som skyldes uforutsette forhold på forbrukerens side.

https://lovdata.no/lov/1989-06-16-63/§32

 

En prisangivelse omfatter i utgangspunktet merverdiavgift.

Hvis det var et prisoverslag (i motsetning til en uforpliktende prisantydning) kan prisen ikke gå over med mer enn 15%. Det gjelder ikke hvis annet er avtalt eller håndverkeren har krav på tillegg etter § 33.

15 minutes ago, Guest 102b7...f70 said:

Er det slik loven praktiseres? Altså avstand til hus, ikke grense?

Avstanden til "hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen". Hvis huset står 10 meter unna treet og hagen er 3 meter unna er avstanden 3 meter.

Tomtegrensen har først og fremst betydning ved at man ikke kan måle til nærmere treet enn "granneeigedomen".

I praksis kan jeg tenke meg at man likevel ofte vil (og bør) bruke tomtegrensen i tvilstilfeller. Dermed unngår man vanskelige skjønnsvurderinger og at målepunktet flytter seg fra dag til dag.

Mag ne har et greit svar. 

En nyttig oppsummering:

Quote

 

Begreper som felleseie, særeie, sameie og eneeie kan være forvirrende. Begrepene eneeie og sameie beskriver om en gjenstand eies av en person alene (eneeie) eller om gjenstanden eies av flere personer sammen (sameie). Ektefeller kan som alle andre eie ting alene eller sammen med andre.

Felleseie og særeie handler ikke om hvem som eier en ting. Felleseie og særeie er hjelpebegrepet som brukes ved avgjørelsen av hvordan formuen i ekteskapet skal fordeles når ekteskapet oppløses. Utgangspunktet er at verdien av felleseiet skal deles likt etter ekteskapsloven § 58. Unntak fra dette utgangspunktet gjelder for midler som ektefellen hadde med seg inn i ekteskapet eller som er gitt i gave fra andre enn ektefellen etter ekteskapsloven § 59.

https://advokatwulff.no/felleseie-saereie-sameie-og-eneeie/

 

Her er det ikke noe som tyder på at trådstarter ikke eier boligen 100%. Men hvis ikke annet blir (korrekt) avtalt vil boligen være "felleseie". Hvis trådstarter vil ha muligheten til å "skjevdele" etter ekteskapsloven § 59 bør hun ta vare på dokumentasjon på de midlene hun hadde da ekteskapet ble inngått og som ble brukt til boligkjøpet.

Har dere bodd sammen, i Norge eller i utlandet, etter vielsen?

Hvordan betalte du for boligen? Var mannen involvert ved kjøpet?

Naboloven § 3:

Quote

 

§ 3.

Er det ikkje nemnande om å gjera for eigaren eller for naturmangfaldet på staden, må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda. Kongen kan gjeva nærare føresegner om målingsmåten.

Hekk som er lågare enn 2 meter, er ikkje ulovleg etter denne paragrafen. Hekk som lyt reknast for grannegjerde, går ikkje inn under denne lova.

Føresegnene i denne paragrafen gjev ikkje rett til å ha ståande tre som grannen har krav på å få bort etter § 10, jfr. § 2.

https://lovdata.no/lov/1961-06-16-15/§3

 

Det er i praksis tre vilkår som alle må være oppfylt før naboen kan kreve at et tre fjernes. Treet må være "til skade eller serleg ulempe". I følge noten på rettsdata.no av Ernst Nordtveit er det "ikkje krav om stor skade eller ulempe, men det må vera ein verkeleg skade eller ulempe". Treet må være "nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda". Legg merke til at man måler til "hus, hage, tun eller dyrka jord", ikke tomtegrensa. Og vanligvis viktigst, det må ikke være "nemnande om å gjera for eigaren" å ha treet.

Fra Einar Bergholm, Rettigheter i fast eiendom (2016) side 242 (sitert fra sitat i LB-2021-061379):

Quote

Hva som er nevneverdig i den enkelte sak, vil bero på et konkret skjønn. Alle argumenter som folk flest oppfatter som relevante, kan det legges vekt på. At et tre er vakkert å se på, og at det gir treeierens tomt eller naturmangfoldet på stedet et ekstra pluss, er derfor relevante argumenter. I tillegg kan det legges vekt på at et tre kan ha andre funksjoner, som for eksempel å hindre erosjon, stabilisere skråninger, ivareta oppholdssteder for fugler, dyr og innsekter, rense luften, skape le for vind og gi lunere oppholdsrom for både mennesker, planter og dyr, samt dempe støy og minske forurensninger. Etter rettspraksis er terskelen relativt lav for hva har nevneverdig betydning for eieren eller naturmangfoldet på stedet.

Man kan altså trekke inn mange momenter, og det skal ikke så mye til før eieren har en "nevneverdig" grunn.

I tillegg anføres gjerne også den generelle regelen i naboloven § 2, om å ha noe som er "urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom". I motsetning til § 3 kan § 2 involvere en interesseavveining. Det betyr at det ikke er nok i seg selv at eieren har en nevneverdig grunn. Men i praksis er visst domstolene "meget tilbakeholdne" med å bruke § 2 hvis et tre ikke kan fjernes etter § 3 (jf. artikkel i PA-2009-7-38 av Einar Bergsholm, via LB-2021-061379).

Spørsmålet i saker som dette er typisk om disposisjonen/gaven hadde en realitet for giveren. Hadde den ikke det er det en dødsdisposisjon og må følge reglene for testamenter, inkludert pliktdelsarv. Dette kan være en skjønnsmessig og vanskelig vurdering med mange ulike momenter.

For eksempel vil det at kona har overtatt økonomiske forpliktelser vanligvis tale sterkt for "realitet". Men når mannen forløpende betaler kona omtrent tilsvarende beløp kan det kanskje bli annerledes...

En (eldre) artikkel: https://jusinfo.no/arverett/livs-og-dodsgaver/livs-og-dodsdisposisjoner/

Hva slags inntekt har mor? (Ca størrelse og kilde?)

Dette er ikke en tidsbestemt avtale, det er en tidsubestemt avtale med minimum varighet. Det er tiltatt. "Leieforholdet skal vare til tidligst 30.04.2024" betyr at du ikke kan si opp slik at avtalen avsluttes før 30.04.2024 . Du må da sende oppsigelsen tidligere (i januar).

Ny leier, eventuelt utleiers tillatelse til fremleie, er nok den beste løsningen.