Tullejenta

13 sider.. Så teit jeg var.

Nå er vi samboere *lykkelig*

Smurstafa

Jippiiiiiii!! :D :D

Så glad så glad så glad

Trallala...

Følte bare for å skrive at jeg har verdens beste kjæreste!!

Hihihi

Hihi takk!

Dette er så deilig!! Han forandret seg over natta, så tydelig at han har ventet på dette han å

Hadde blitt hett i heimen her om han hadde begynt å legge ut om hvor heit x'n var ja.

Hvorfor i det hele tatt si sånne ting? Hvis hu setter i gang kan du be a snakke til noen som bryr seg istedet.

Han er så herlig.

Han har vært bortreist hele helga, men sendt masse meldinger allikevel. Snill gutt.

Var hos han noen timer i går, og det var jo herlig som vanlig.

Jeg har blitt litt roligere i forhold til "oss" nå. Orker ikke stresse med det og bare lar ting gå som de går.

Så fort han kom hjem fikk jeg melding og han ville treffes. Flott.

Kanskje jeg bare skal la alt ligge da...? La ting være som de er og se om det faller på plass naturlig?

Jeg maser overhode ikke. Hvis det er noe jeg IKKE gjør, så er det å mase. Jeg hater masete mannfolk, så jeg gidder ikke mase selv.

Men i går feks, så spurte jeg han bare om et praktisk spørsmål om noe jeg skulle kjøpe. Det viste seg at han hadde det jeg trengte, og to minutter etter stod han på døra for å hjelpe meg. Han lurte på om jeg hadde noen planer, jeg sa jo nei, det hadde jeg ikke. Han ble med inn og ble hos meg resten av kvelden.

Og da hadde vi allerede vært sammen flere dager (og netter) på rappen. Så at han vil tilbringe tid med meg er det jo ingen tvil om.

Veldig sant.

Jeg er bare redd for at han ser på dette som rebound, flørt, tidsfordriv, enkel tillgang til mus, whatever...

Og at jeg blir hardt og brutalt dumpet med en sms om at han har funnet ei ny dame, så han kan ikke treffe meg mer.

Ja du har jo helt rett. Jeg må vite hva jeg vil, og tørre å stå for det i en situasjon hvor vi prater om det.

Jeg begynner også å stresse litt med å få vite hva han vil, og la han få vite hva jeg vil, fordi jeg er redd han skal miste interessen om ingenting skjer. Men så kommer tanken: Tenk om han mister interessen fordi jeg vil at noe skal skje....

Jeg tror jeg holder igjen om "hva jeg vil" fordi jeg er redd for å bli altfor såret.

Men det er jo allerede for seint, jeg blir såret uansett.

Jeg vil jo ha han.

Han sier du er alt man kan ønske seg, og er keen på å dra på ferie med deg? Tror ikke du trenger å bekymre deg over utfallet av den samtalen dere evt. en gang i forhåpentligvis nær framtid (men trolig ikke) kommer til å ha

Nei det liksom den konklusjonen jeg begynte å trekke også. I går startet jeg så smått å snakke litt, men ingenting konkret. Jeg tør rett og slett ikke si for mye.. Han sa han var veldig dårlig til å snakke om og fortelle om følelser, men at han ville bli flinkere til det. Så sa jeg at "ja, du er dårlig" Og at det bare kom til å resultere i at jeg måtte spørre om hva han følte. Så kanskje han skjønner at noe er på trappene. Jeg ser han blir litt ukomfortabel hvis jeg snakker om ting, og det sa jeg til han. Kroppsspråket viste at han ikke var komfortabel, og da sa han at selv om kroppen kanskje viste det var ikke hjernen hans enig. Wtf?

Nå har han reist vekk for helga, så kommer ikke til å skje noe på noen dager.

Jeg tenker mye rart oppe i hodet mitt på samme måte som deg, sykelig sykt mye også til å være gutt Men denne lille dagboken din er joh nærmest nesten terapi for meg.

 

Håper alt fortsetter å gå bra mellom dere, for dette er spennende skriverier

 

Stå på og lykke til

Så hyggelig

Takk takk:)

Hvis jeg plutselig ikke hører no mer fra han kan jeg vel gå ut ifra at han har gjort det

Men uansett da, han kom til meg seint i går kveld for å sove hos meg. Jeg hadde allerede lagt meg så fant ut at jeg ikke orka å starte med "samtalen" når jeg lå i halvsøvne og skulle opp halv sju.

Men vi prata nå litt og han sa faktisk at jeg var "det man kan ønske seg", snill, deilig, pen, morsom, ydmyk, blid osv osv osv. Første gang han har sagt ting så rett frem, så dette lover godt.

Nå har vi avtalt å reise bort den første uka jeg har ferie, så da får jeg ihvertfall muligheten til å prate skikkelig med han. Jippi

Han aner jo ingenting om alt det jeg tenker og roter med oppi huet mitt som jeg skriver her da...

Det ble litt feil det der...

Jeg tenker på han som en flott kjæreste som jeg antagelig vil få det supert sammen med, om det blir oss.

Så jeg vil nok ha han som kjæreste, men siden jeg er så usikker på hva som skjer mellom oss, holder jeg litt tilbake den tanken.

Jeg vil ikke fortsette som nå, med sex osv, om han VET han ikke kan få kjærestefølelser for meg. Jeg kan godt ha et rent sexforhold, men ikke med en jeg har såpass mye følelser for, som ikke gjengjelder de følelsene.

Hvis han fortsatt ikke vet... Ja da blir jeg kanskje oppgitt. Det har gått tre hele mnd, og da bør han ha en viss anelse om han ser for seg meg som kjæresteemne, eller om det aldri kan bli noe mellom oss.

Om det skulle vise seg ja...

Problemet er litt det at jeg ikke vil miste det vi har nå, noe som sikkert skjer om han mener jeg tar av altfor tidlig....

Kan hende. Han hadde ikke nevnt et ord om "oss" før jeg tok det opp så smått sist (var jo ikke med vilje engang) og da hadde han visst tenkt mye på det. Kan jo hende han fortsatt tenker en del på det (eller, det er vel nesten garantert) og bare ikke tør/vil/har lyst til å snakke om det.

Uansett om jeg venter lenger MÅ vi ha denne samtalen en eller annen gang.

Hehe ja jeg tror nok aldri det kommer til å passe. Og hvis han ikke er helt blåst i topplokket (noe jeg tviler på at han er) bør han nesten forvente at denne samtalen kommer snart...

Eller kanskje han mener at det holdt med den lille greia jeg kalte samtale for halvannen mnd siden?

Det ordner seg jo, på den ene eller den andre måten...

Hehe takk.

Får håpe jeg får sett han snart. Stakkars mannen, veit ikke hvilket bakholdsangrep som er i vente.

Skal kvinne meg opp til å snakke med han jeg. Så får vi bare se hva som skjer.

Blir sikkert ikke i kveld, men snart. Muligens. Får håpe jeg ikke feiger ut.

Selv om han syns det er tidlig å ta det opp må han jo egentlig skjønne at jeg lurer også. Er vel ganske begrensa hvor lenge man orker å leve i sånn uvisshet? Jeg har i grunn vært ganske så tålmodig som har venta i 3 mnd. Har venninner som begynner å skulle ha "samtalen" etter tre dater...

Det er tre mulige utfall av den samtalen:

1: Han vil bli kjærester (hjelp! Vil jeg det nå???)

2: Han føler ingenting for meg, men vil fortsette med sex og kos og selskap (jammen det gidder ikke jeg om han vet han ikke føler noe)

3: Han vet fortsatt ikke. (Hallo, det har gått 3 mnd. Han bør vite litt mer hva han mener nå).

Ja jeg er pessimist. Jeg har endelig funnet en jeg liker skikkelig godt som faktisk er en helt normal gutt uten hauger av problemer. Det er for godt til å være sant.

Og jeg forbereder meg på å bli skikkelig rejected!!

Tenke negativt så nedturen blir mindre. Hah.. Den blir jo ikke mindre uansett.

Nå sitter jeg egentlig å formulerer hvordan jeg skal ta opp dette med han....

Da kan det jo hende det plutselig skjer, om jeg ikke feiger ut.

Jeg tenkte å bare spørre hva han tenker om oss og hvor vi står, trenger vel ikke nevne kjærester engang kanskje...

Jeg holder igjen praten i frykt for hva han evt. kommer til å si. Selvfølgelig gjør jeg det.

Det er så koselig sånn vi har det og jeg vil ikke miste det, men hvis han sier han egentlig ikke er interessert blir jo det vi har nå borte.

Faren nå er at hver gang jeg begynner å føle at "nok er nok" har jeg gjort det slutt, da med faktiske kjærester. Uansett hvor mye positivt jeg har prøvd å tenke osv, har det endt i at jeg kutter ut. Jeg kan ikke la det gå _så_ langt før jeg kvinner meg opp til å snakke med han.

Nå skal jeg ta en råsjangs her, og jeg tror ikke at noen har sagt det enda.. Men kanskje du overanalyserer?

 

Han tar ikke initiativet til praten rett og slett fordi etter som jeg kan huske så nevnte du at du ikke ville ha noe seriøst helt enda.. Og det er det han hviler på. Han tar ikke initiativet fordi han vil gi deg tiden til å finne ut av hva du vil uten å presse deg.

 

Han har gitt deg tydelige tegn og fortsetter å gi deg tydelige tegn og venter på at du skal bli sikker nok til å ta det opp igjen.

Så ta samtalen! Før både du, og oss lesere her blir gale

Nå har jeg ikke skrivi her på 20 dager, så sååå gal kan du ikke bli!

Jeg er jo ikke sikker nok Hadde jeg vært det hadde jeg jo snakka med han for lengst. Hehe..

Jeg skulle ønske han kunne ta litt initiativ også. Ikke at jeg er så flink til det men. Jeg er jo ikke i tvil om at han liker meg (flink, hva?).

Husker også første gang vi snakka litt om oss, han hadde aldri tatt initiativ til den samtalen om ikke jeg hadde begynt. Er det sånn det er? Han VIL snakke, men tør ikke ta det opp?

Jeg gleder meg bare til hverdagen er her igjen. Nå har han ferie, så skal jeg ha ferie, så skal han ha litt mer ferie. Medio september er vi back on track, og kanskje kan begynne å tenke litt på hva som skjer.

Vi er fortsatt like mye sammen da... Han sier mer og mer ting som får meg til å tenke, men tenk om jeg tolker de feil....