Royalgipsy

Wow... Den så jeg ikke komme! En skuespiller med noen av trekkene til original karakteren.. Med tanke på tidens trender hadde jeg forventet noe så som Jari Jones.

Neste spill tittel : Mario the friend zoned plumber. Handlingen et at peach har blitt venn med Rachel Ziegler og funnet ut at en mann å takke for noe som helst trenger hun ikke! Men lar ham simpe rundt seg for å kverke uønskede kreaturer, litt sån som en katt som holder musene borte.. Du gifter deg jo ikke med katten bare for det. Eller for at du kysset den på hodet. Luigi er blitt transe og flagrant danser rundt med rørtanga og burleske klesplagg på en flamboyant måte. Toad er jo selvfølgelig et maskulint innslag med det alle serier filmer og spill må ha nå, en egen profilert homofil som skall balansere ut for all den heterotexturen som et vandrende fallos symbol.

De promoterer spillet som historisk korrekt. Det er problemet.

Jeg må si jeg kan ikke bry meg mindre en det disse kritikerne med sin sleiking opp ryggen på politiske budskap som pushes. Det som betyr noe er spilleren og mottagelsen den får der, og det ytterste målet på kvaliteten til et spill kommer derfra, ikke fra egenvalgte spillekritikere, som jeg ikke synes ser ut som de har så store splid i sine meninger i det hele tatt. Jo mer woke desto bedre anmeldelse er mønstret. Så de må jo bare svekke troverdigheten sin overfor faktiske spillere så mye de vil, men kom ikke å si at det er spille anmeldere på såkalte spille sider som gir deg et rettferdig bilde av spill lenger. Det er så ille at ign offentlig har deklarert at de for fremtiden vil trekke poeng for alle spill som ikke pusher "budskapet" om mangfold og med andre ord hat mot vite menn og især streite, så de skall holdes utenfor skjerm.

Ingen som nevner "romantikken" deg hovedpersonene innleder 5 ulike slags forhold og pusher "agendaen" om flytende "identitet" steinhardt. Ikke et ord om at spillet er så grundig krenkende mot Japans historie og kultur så statsministeren i Japan nevner, det og at de vurderer grep fra statlig hold. Ervdet ikke interessant å nevne kvaliteten på historien som fortelles og hovedpersonene? Ingen mening om at spillet konstant fylles av stjålne historier, som feks ocarina of time, til og med musikken er plagiat. Det føydale japan var virkelighet og det var en og annen svart innom som slave under portugiserne. Men enda hadde ikke et svart menneske nådd amerika, og selve den hvite populasjonen som senere skulle bygge nasjoner der hadde nok knapt begynt å slippe anker utenfor kysten. Men allikevel akkompagneres Jassukke tett og ofte av hiphoprytmer og en så typisk amerikansk stil at det er regelrett upassende til stilen i spillet. En legendarisk kone til en storfyrste som var kjent for et stoisk rent og ryddig og åpent liv med en troverdighet i sin dyd så hun den dag i dag er referanse for Japans kvinner. Henne har de gjort til Jassukkes hore. Men om dette er nok så har de jo også gjort det mulig å klatre på Tori porter, og gjør en ren narr av det ved å faktisk nevne at det er å besudle Japans tro og kultur, men "go on do your thing", det er utrolig når samme folka holder tett om ryggen andre religioner og livssyn og mentale kjønn i spillet. Når Jassukke får æren å være sin mesters bøddel, noe som er en enorm oppgave og foræret bare de aller nærmeste, helst ektefelle eller søsken men ALDRI en utenforstående, der finnes ikke registrert tilfelle av det, foruten i situasjoner av krig og der det ikke finnes familie. Tori porten i Nagasaki som er halv, står igjen etter atombomben litle boy som amerikanerne slapp og utslettet hundretusener av liv i moderne tid. Den har de satt in og dessuten satt på den spesifikke detaljer som direkte gjør det umulig å si at det ikke er den som er avbildet. Det er et hellig objekt i Japan, uansett tro og tilhørighet, det er et minnesmerke over det alvorligste tapet av liv i Japans totale historie. Japans Edo periode der grunnlaget for samurai kulturen og alle kampsportene som baseres på den tidens jiu jutsu og moralkodexen krigerens sti, blandes heftig med og besudles av kinesiske begrep og våpen og kodex biter. Er det noe ikke japanere liker så er det kinesisk kultur som de anser være urespektabel og ukontrollert, usivilisert og uten ære med åpne løgnere og skuespill istedenfor ekte dyd. Når idioter designet merch til spillet med kinesiske istedenfor japanske tegn, og det ble oppdaget på en spillemesse i Japan, så måtte de som lagde dem bokstavelig talt rømme landet. Jeg tror ikke mange skjønner hvor sterk kultur og ære står i Japan. De til og med forandret Wikipedia siden om Japans historie for å selge sitt mangfold perspektiv, og gjennom det forfalske en nasjons offentlige historie. Tenger vel ikke å si at det det ble slått ned på Raskt of hardt.

Jeg har sett ett par videoer og sett på et par forum, at folk mister save filene sine og av en eller annen grunn også kontroller og tastatur funksjoner som gjør det vanskelig å bevege deg og å bruke spelltastene fordi keybinds er forsvunnet og kan ikke gjenopprettes.. Så jeg venter nok tim det er patchet.

Det er vel sån at man prioriterer.. Det er ikke alle som prøver å få in så mye på uke eller dagsagendaen. Jeg har aldri vært borti noe speidere eller fotballtrening eller pendling eller korps.. Dattera mi hadde turntrening og konkurranser noen år.. Men det var sån 10 min å kjøre dit som regel, eller å hente. Den andre veien var det en eller annen av vennindenes far som kjørte. Jeg har spillt i 39 av mine 48 år, og aldri tatt mer en 3 dagers opphold. Om jeg har vært på ferie med familien har jeg altid hatt med noe, som en gameboy og senere PS og så gaming laptops og gaming ultra books. Siden jeg var ganske tidlig med å skaffe gpu så har jeg blitt pc spiller men har hatt alle konsoller fra NES og oppover. Hadde Amiga 500 med RF modulator og ekstra ram, whooping 512bit, ja ikke megabit 😎. Men jeg har hatt tid å gjøre alt det gale en tenåring skall. Jeg har gått skoler og utdannet meg og har skaffet meg kone og ble gift 20 år gammel. Jeg har reist Europa rundt runde på runde med bil og campingvogn ja Storbritannia også, og holdt på å bli drept i rundkjøringa ved Picadilly Circus, for det er tett trafikk, og bilene kommer i full fart fra høyre, og har du ei vogn på 7 meter etter ei stasjonsvogn da, så må du passe deg der og andre steder. Jeg endte med å krasje uttafor Nottingham med en bil som kom på feil side av veien, så eneste konsekvens for meg var å kjøre hjem med bulka skjerm. Så har jeg til og med stresset rundt litt i Midtøsten. Og lekeskutt på palestinere med fingeren på en bensinstasjon på Vestbredden med kipa på hodet kjørende en Israel registrert bil. Så jeg har hatt det gøy, og. Men ikke nok med det, jeg har vært igjennom mange hobbyer og har en stund levd på å bygge entusiast PCer for rike gamere, og vært i byggebransjen, skraphandler under kobber rushen, og holder på med korallrevs akvarie, og jeg har ikke vært på latsiden og bodd i kjelleren til foreldrene mine. I tillegg så har jeg et par tilstander som til tider er mine superkrefter og andre gang mine utfordringer, det er ADHD og så jeg autist, typen asperger. Så jeg har litt rutiner og hangups i hvordan tin må gjøres riktig. Og så glemmer jeg hva du heter 60 sekunder etter du sier det, og ingen eksisterer for meg 3 dager etter jeg hørte eller så dem sist og jeg savner ingen. Men ser jeg deg igjen fortsetter jeg samtalen der vi slutta om det så er et år siden. Desverre har jeg overutviklet langtidsminne, så ting jeg vil glemme plager meg. Jeg sover aldri mer en 3 timer og helst fordeler jeg total søvn på 2-3 ganger i døgnet. Selvfølgelig har jeg vært pappa og en god en som har tatt seg tid å være der for min 21 år gamle datter som enda bor her hjemme, og er gamer som meg 😜. Men gar lært henne å kjøre og gitt henne kjørekort og en fin liten Mercedes som hun pendler til jobb i Oslo med. Kona harvkeg hatt tid til å sloss med (verbalt) i snart 30 år også og vi er nok mer en godt nok nær hverandre og vi har respekt for hverandres roller som mann og kvinne og den integriteten vi vil ha, og det er ikke noe mas om "du må bli med til venneparet for de har invitert på middag" for jeg gjør ikke sånt! Jeg omgås med mine venner og hilser på hennes og vice versa. Bare det er mye tid spart til gaming at jeg ikke drar med henne på manne interesser og hun får ha kjerring interessene sine selv, det vi har er hverandre og våre felles interesser og det er det vi viber med gjør vi om det så er å finne ut at vi skall lage mat kl 8 på morran etter å ha døgna.. Ja vi er ikke gamle inne i hodet selv om kroppen begynner å bli litt slitt i kantene. Vi kam godt binge watche serier enda også. Jeg/vi har aldri manglet tid til å spille, og iblandt er det enda tid til en spillerunde på 6-7 timer. Men det blir ikke noen 19 timers lenger for da mister man konsentrasjon mot slutten da du nærmer deg 50, selv om du har "superkrefter" Spill har ikke bare vært gøy, det er noen som snakker med folk på messenger og snap og alt det der, min greie er at jeg snakker med folk ingame eller discord, det er meldinger og stemme og videosamtaler der og. Så er det for min del rekreasjon, jeg hadde nok vært stoff misbruker om jeg ikke spilte, for det har 3 funksjoner i tillegg til å trene reflexer og syn og å være reaktiv.. Det utløser dopamin og noradrenalin som er det jeg jager konstant etter, og spill gir meg stimulanser og det sosiale er viktig. Jeg vet ikke hva folk gjør eller hva de blir så sliten av og hvorfor de velger å prioritere det hvis de blir så trøtt eller sliten at de ikke kan ta et par timer for seg selv og nullstille seg litt ved å bare spille og ha egentid. Du trenger kvalitetstid med deg selv også, ikke bare med partneren og avkommet. Man lever da saktens ikke bare for å være andre til gode. Jeg et typen som aldri sier nei desverre når folk vil ha hjelp, men når det kræsjer med noe jeg vil gjøre for meg så bare skrur jeg av ringesignalet og setter telefon på lading og benker meg i rommet mitt og stenger døra og ser litt på et par videoer og spiller. Når jeg kommer ut så här jeg nullstill og tar ikke med med problemene fra idag til i morgen. Hvem har tid å game? Jo de som faktisk vil det tar seg tiden. Men et det andre ting du synes er viktigere så selvfølgelig prioriterer du det! Men da et det ikke fordi du ikke har tid å game, det er fordi du syntes noe andre ting er mer interessant eller gøy eller nødvendig.

Jeg lurer på hvorfor det er så vanskelig å innse det som hele nettet koker over med, at folk kansellerer det ene spillet etter det andre fordi man er drita lei kunstig overdrevet woke budskap og mangfoldet man kaller det når man presser på og bruker spillene som plattform for å fremme normalisering av å fjerne de kjønnsroller som vi alle lever med selv om ca 0,8-1% av folk ønsker dem fjernet. Hvorav nesten ingen er gamere, men bare ønsker å bruke dem som enda en politisk plattform for å fremme budskapet sitt.

Jeg er ikke så mye inne her om dagen og leser. Men føler at spill nå er blitt noe samfunnet på en måte aksepterer mer. Slike artikler som dette er jo ikke bare sørgelig, selv om jeg må tilstå at jeg forbannet de løkhakkende ninjaene borti hjørnet. Slike historier som denne og Ibelin ikke minst. Jeg kjente til charen hans selv om jeg ikke kjente ham. Vel det snakker om at livet ikke stopper ved fingertuppene dine når du spiller, det blir med inn. Det blir med inn selv om du spiller alene og betrakter andre og de øyeblikkene du ser, og samtaler og interaksjon som er i spillenes byer og samlingspunkter, og det er ikke alltid pent. Man ser iblant at noen, spesielt unge men også eldre er toxic as F men det er grunner til det irl og det er lettere å gi utrykk for det ingame, men det henter dem inn at de pikslene som påvirkes av fingertuppene dine som staver ord, også er et medium som i andre enden der pikslene reproduserer de ordene eller oppførselen påvirker hjerte og sinn hos andre. Noen velger å være hevngjerrig og er litt toxic selv, og det er det noen trenger for å våkne, ja sån er det bare, fordi vi er forskjellige. Andre prøver å kontakte i dm eller whisper ingame og ser om det er noe de kan gjøre for å løse situasjonen, ofte er det ikke det fordi det kanskje har rot i problemer med jobb, skole, økonomi, foreldre, søsken, og til og med relasjons eller ekteskapsproblemer. Ja så vid er spekteret, for vi er fra sån 10-12 helt opp i 70-80 årene som spiller idag. De nedre er flere selvfølgelig, men det er bare spørsmål om tid. Men vi deler våre problem der i spillene, og det er ikke altid lett å se, for alle er ikke toxic, men bare stille og sjenerte og føler ikke at man kan åpne seg til en fremmed eller er redd att det man forteller spres eller blir gjort narr av. Noen greier ikke helt språket og kanskje ikke har så mange venner som snakker sitt språk og bare har lært de vanligste fraser og ord som man bruker spilleteknisk på engelsk. Selvfølgelig er det like mange måter å formidle det man sliter med som det finns problem og alle er unik. Men jeg er sikker på at vi er så mange i spillene nå så det alltid er en som ser det lille subtile avviket i en ellers kaotisk verden, og noen prøver umdelbartå hjelpe og har takt og tone som passer det mennesket, ja MENNESKET bak pikslene våre. Noen ser men våger ikke, redd for å enten være upassende eller at man tar feil og blir stemplet som weirdo etterpå. Mange lever med tilstander som ikke er egentlig noen problemer eller noe, men har litt vanskeligheter med det sosiale irl, og kan være seg selv og ikke bare være den masken man går med irl for å være akseptert. Jeg vet alt om det fordi jeg har vist om selv men ikke fått diagnosene mine før jeg ble 47 år gammel! Jeg har bare vist min ekte personlighets fulle dybde i rollespill settinger! Jeg til og med lar mine char ha mine stim og tics. Selv åt jeg meg opp til 220kg og har gått ned det igjen på den reisen, og bedøvet meg med mat for det gjør vondt, det er smertefullt å skuespille selve livet ditt! Mens ikke engang kona har fått se hele meg etter 28 år, bare barnet mitt har jeg greid å vise den sårbarheten som det innebærer for meg å ta vekk det siste beskyttende lageret. Jeg klarer ikke å vise ALT, for den masken har vokst seg fast og ødelagt meg. Men jeg har fått bort 85% nå, og vil aldri ta tilbake noe av det for noen i noen situasjon noengang igjen uansett. Kona VET om allt nå og vet at jeg ikke holder tilbake for å skjule noe for henne, men fordi det sitter så dypt at jeg kanskje aldri klarer helt. Livet mitt har vært et lajv og nå er det over føler jeg uansett. Slik har det vært hele livet mitt irl, men jeg har spilt konsoll og data i over 30 år, og det har hjulpet meg å BEVARE MEG SELV, den redde og sårbare meg som har betraktet en annens liv med mine øyne. Sagt og gjort det som forventes, og likt det og hørt på det og kledd med sån og vært venner med folk jeg vet ikke hadde pissa på meg om jeg brant, om de kjente til den ekte meg. Det er ikke alt som er synlig, og vi er så gode skuespillere. Heldigvis er det lettere nå å ha adhd og autisme en det var før, fordi det yngre samfunnet betrakter oss ikke lenger som mentalt tilbakestående, men er tilpassende på en annen måte, selv om det er en vei å gå enda, for det er andre mindre grupper som vektlegges mer å spre informasjon om. Dessuten så er det ikke sån lenger at man sperrer in oss og prøver å kurere oss, med beltesenger, apedop og elektriske sjokk, og i verste fall lobotomi.. Ja det er ikke så lenge siden som dere tror man gjorde sånne ting. Jeg var livredd for å bli oppdaget med stimming og tics, og bet sammen så kjevene mine smertet og jeg bet av en tann mens jeg smilte for et skolefotografi når jeg var sån 12 eller 13 år, men bildet ble pent og du aner ikke hva som skjer i det øyeblikket. Jeg ser ikke på det bildet i det hele tatt. Så kom mmo og mmorpg sjangrene der du kunne interagere og rollespille og utfolde deg mer, og så kom det muligheter for også fps spill og utviklingen gikk fort og åpnet dører for mange! Og ikke bare et spill, men mange eterhvert. Men jeg må si at etter 20 år i World of Warcraft så har fortsatt ingen andre spill det potensialet som det spillet har, både ingame og offline community muligheter er unik. Selv om jeg er så lei selve spillet noen ganger og ikke spiller på måneder, så kommer jeg alltid tilbake, for det er noen ganger mer rekreasjon, stimulanse, frihetsfølelse, mestring, interaksjon, sosialisering, og for min del er faktisk "rollespillingen" å klare å være hele ekte meg. Når jeg så Ibelin, og moren som fikk kontakt med sønnen sin gjennom spillet og kunne snakke om det som ikke var mulig irl, da vekket det følelser som jeg ikke viste jeg hadde, for det er vanskelig for meg å føle noe som helst egentlig, sån er det for mange Aspergers. Jeg tenkte, tenk om noen hadde fått min familie og nærstående, lærere og folk runt meg som jeg virkelig egentlig ville være meg selv med, men som jeg viste også hadde fordommer og ville sett meg annerledes. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de er så fundamentalt feilprogrammerte fra de var barn selv. Gamingen min var allerede noe de så på som et problem jeg har som ikke greide å vokse opp og slutte med, og så meg som barnslig, umoden, lat fordi jeg ikke brukte tiden til overs med å trene eller gjøre noe de synes er mer nyttig. Desverre etter at jeg dro av meg maskene og nå snakker åpent om meg selv som gamer, adhd og asperger autist, ocd og litt til, så ser mange som jeg viste ville forandre syn på meg gjort nettop det, selv om de i over 40 år ikke visst om det. Kan det bli dummere? Jeg er faktisk smartere en det normale mennesket de har sett, for jeg har hatt et dobbelt psykisk slit med å gjemme og bevare meg selv samtidig og samtidig vært fysisk dårlig og etterhvert blitt kroppslig invalidisert av smerter og skader som jeg også har undertrykket til det ikke går å redde noe lenger. Så nå er jeg den mentalt tilbakestående asyl pasienten som faker sykdom selv når de ser meg komme i spesialsydde ortopediske sko og har huset full av hjelpemidler for å klare hverdagen. Men den byr jeg dem på, og håper og ber at vår skaper ikke lar dem få karma for det, for det er de som er offer for sin egen ignoranse egentlig. Og jeg kommer til å rope på pleiehjemmet en dag fra rommet mitt, at de må fikse nettet for det lagger sykt, og håper jeg klarer å spile til min siste dag. Og jeg savner stort en digital gamer gravplass, ikke ingame, men et nettsted der den ekte personligheten din står, som man kan klikke seg in på , og se kanskje med favoritt avataren eller profilbildet ditt på fronten, og inne på profilen din alle spill du spillte og tiden du tillbragte i dem, og eventuelle achievment du var stolt av og ikke minst de vennene du hadde i livet og online kan bli varslet gjennom vennelistene at du nå har fått en permanent hvileprofil så de kan bekrefte vennskap og bli synlige der om de vil. Jeg ville heller hatt det, for jeg har gått på for mange begravelser allerede og kistene er allerede tomme for meg, selv om det er stoftet til noen, for ånden og sjelen det som gjorde dem til en unik person, er borte.