Capria

Du svarte for meg og

Bra at noen er enige iallefall XD

Jeg synes bare pauser er en råtten måte å slå opp på. Man tørr ikke å si at man slår opp, så man tar en time-out isteden, for å gjøre overgangen "lettere" for den andre parten. Right.

Men bare så jeg får det på det rene her, dere er ikke under den oppfatning av at siden man ikke skader seg selv så har man det ikke like vondt som det selvskaderne har vel? Det er vel ikke det dere mener når dere sier "det er ikke så lett å forstå for en som ikke har vært der" ?

Neinei, man kan ha det både like vondt og mer vondt selv om man ikke driver med selvskading. Det jeg mente med den setingen er at det kan være vanskelig å forstå hva som skjer inni en selvskader for den som ikke har vært igjennom selvskading selv. Smerte oppleves forskjellig fra person til person:)

Selvfølgelig, det er en viss byrde, men det er langt i fra umulig å leve med det.

Sant, jeg hadde ikke droppet noen jeg var forelsket i på grunn av en psykisk lidelse, men jeg vet om nok av mennesker (ekser blandt annet ) som ikke takler det.

Jeg hadde en tråd om dette, der jeg spurte hvorfor man kutter seg, og da sa de det du svarer.

 

Men det jeg ikke skjønner er, hvorfor ikke ty til andre fysisk distraherende ting som ikke etterlater arr til andre å se?? Hvorfor ødelegge kroppen sin på den måten?

 

Ta heller en iskald dusj da hvis man absolutt må føle det på kroppen.

 

Oppmerksomhet er min mistanke.

Det handler ikke alltid om oppmerksomhet, nei. Hadde det handlet om oppmerksomhet hadde jeg ikke gått i langermede gensere 6 sommere på rad. Det er ikke altid det er kutting, jeg har slått hodet i murvegger, slått til lyktestolper osv. Å ta en kald dusj blir ikke helt det samme. Det er vel slik at alle selvskadere finner en metode som passer dem? Om det så er å stikke skarpe gjenstander i skjeden, bite seg til blods inni munnen eller sulte seg.

Det er nesten umulig å foklare hva som trigger til en som ikke har vært der.

Hvorfor gå til kutting når man lider?

Fordi når smerten, frustrasjonen og angsten på innsiden blir så sterk at man føler man ikke takler det, er det bedre (for noen) å heller føle smerte på utsiden som ikke bare distraherer fra det som skjer i hodet, men også utløser endorfiner som blir som et slags happy-dop. Kort forklart iallefall:P

Det var ikke det jeg mente. Si at du føler en viss dragning mot denne gutten, du føler at han kan være en potensiell kjæreste. Men i ettertid finner du ut at personen sliter psykisk. De psykiske lidelsene vises ikke så utrolig godt. Mennesker som ser på meg ser ikke at jeg sliter med de diagnosene jeg har.

 

Poenget mitt var at da man finner det ut, etter å kanskje ha blitt sammen med denne personen, så skal man gi sin støtte. De psykiske lidelsene vil da også bli undertrykt av den gode følelsen av nærhet.

Jeg sjønner godt hva du mener, det gjør godt å være i et forhold. Men det krever enn viss styrke fra den andre parten, en styrke som langt ifra alle har.

Da er du en av altfor mange mennesker som tenker slik. Det beste du kan gi en selvskader er støtte. Og det er uansett normalt i et forhold, er det ikke?

 

Jeg gir ikke støtte ved å bli sammen med noen. Tror også at mange av dem ikke er klare for forhold.

Der har du egentlig et poeng, iallefall slik jeg har erfart. Det er utrolig vanskelig å være i et forhold og pleie det ordentlig når man sliter mye psykisk. Greit at man skal støtte hverandre, men det er lett å bli egoistisk når man er veldig deprimert.

Nei usj, pauser er bare begynnelsen på slutten.

Det er langt ifra alle som har så mange krav som blir listet opp her.

Jeg var selvskader i 6 år før jeg klarte å slutte. Å si at det er fjortis og noe man gjør fordi man synes synd på seg selv er noe av det verste jeg hører folk si. JA, det finnes de som er slik også, men som oftest er det et ordentlig problem som ligger bak. For meg ble det en avhengighet, det eneste som hjalp meg under borderline-anfall. Joda, jeg gikk til psykolog, men slike ting tar tid og til syvende og sist er det ikke psykologen som får deg til å stoppe. Psykologer er ikke magiske, den eneste som kan få deg ut av det er deg selv.

Såh, når det er sagt, jeg ville ikke reagert spesiellt mye. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å fortelle hva du gjør med deg selv og hvorfor, så jeg ville ikke gjort noe spesielt ut av det i første omgang. Det hadde heller ikke skremt meg bort. Men jeg har vært der selv så det blir vel noe litt annet. For å snu på det så er det en del som blir skeptiske av arrene mine, men jeg tenker som så at hvis det ikke skal mer til for å skremme fyren vekk så er han ikke noe å bruke tid på

*luerer litt på om damer kommer til å svare snart*

Jeg har kanskje ikke svart så bra, men jeg har iallefall sagt meg enig med noen

Uuuu. Sjekke de damene som er bittre på mannfolk etter å ha blitt dumpa eller blitt sammen med feil type da

Lukter småfeminisme gett.

Jeg er langt ifra bitter på mannfolk, men jeg har vært sammen med en god del gutter som ikke ser personligheten bak et søtt ansikt og fine pupper. Det er ikke hva jeg vil kalle menn.

etter min mening er en gutt blitt mann når han virkelig har skjønt at det finnes mer ved damer enn et pulingsobjekt..

Jeg lurer på hva dette skulle være? For damer er ganske platte og har null interesser bortsett fra meningsløse hobbyer som sminking, strikking og sladring.

Du blir nok mann en dag du også

Man kan ikke ha en slik tråd uten å nevne

[insert Lion King åpningscene]

Man, jeg får fortsatt frysninger når Simba blir løftet opp mot himmelen <3

Ola nordmann har skylda, kåt, desperat og lite sjarmerende. Etterspørselen er større enn tilbudet. Dere har dere selv å takke

Herlig <3

Jeg har mine i en boks under sengen sammen med diverse andre sexartikkler. Men jeg bor for meg selv da så det blir vel ikke helt det samme Men snoker foreldra dine så mye da? Burde ikke være noe stress å hjemme dem. Da jeg bodde hjemme hadde jeg dem bare i nattbordskuffa.

etter min mening er en gutt blitt mann når han virkelig har skjønt at det finnes mer ved damer enn et pulingsobjekt..

Helt enig i denne.

Det er ikke det at jeg er bortskjemt, men heller det at jeg er redd for å bli avvist!

Helt enig. Hadde jeg hatt guts nok hadde jeg nok vært mye mer frempå.

Jeg tror det er mer kultur som spiller inn her enn at jenter tror de er dritdeilige og ikke trenger å gjøre en innsats. Nordmenn generelt er ikke akkurat kjent for å være så veldig åpne, som du såvidt var inne på.

Mange som nevner tillit her, men jeg mener at selv om man har full tillit til partneren sin er det ikke alt man er nødt til å godta. Folk har forskjellige grenser og det må være mulig å respektere det.

Jeg sjønner at det sikkert er gøy å ha en stripper på bursdagen sin da, jeg ville synes det hadde vært rasende festlig med en mannlig stripper på min bursdag:D

Siden hun sa at det beste er at dere er venner er det nok det hun mener også. Men jeg kan jo for all del ta feil.

Jenter snakker aldri om sånn virker det som

 

 

LIES!

 

men som førstemann nevnte er det nok individuelt..

Tja, jeg har et par veninner jeg kan snakke med hva som helst om og det innebefatter onanering. (noe vi egentlig snakker om ganske ofte XD) Men jeg har også like gode veninner som det ikke passer seg å snakke med slikt om, folk er forskjellige.

Du får ikke så mye belegg på tungen hvis du drikker vann gjevnlig i løpt av dagen. Listerin fungerer forsåvidt veldig bra, men har du belegg så er det ikke like lett å få bort bare med munnskyllingsvann om kvelden.

Har du prøvd tungeskrape?

Jeg kan ikke si jeg har noe imot verken dansker eller svensker

De KAN jo for all del sminke seg, jeg bryr meg fint lite om hva andre velger å gjøre når det kommer til sitt eget utseende. Men det forandrer ikke det faktum at jeg synes det er umandig og usexy.

Jeg bare lurer, hvis (bare hvis) du hadde blitt helforelsket i en rødhåret fyr, alt stemte, sjelevenner og alt det der. Bortsett fra håret. Ville du faktisk ha dumpet ham fordi han hadde rødt hår?