y-kastoph

Hadde vært litt gøy om lyset bare sluknet. Alt bare ble svart. Total kaos og jævelskap.

End of the World. Wee.

Det hadde ikke blitt totalt kaos og jævelskap. Vi ville fryst ihjel.

Vi hadde ikke fryst ihjel på 5 minutter heller da. Tror folk hadde klikka/freaka litt ut når vi hadde sunket mot 20,30 minusgrader og fortsatt synkende.

D450? Du mener vel Canon 450D. Hvis jeg var deg ville jeg prøvd meg fram med kit-objektivet som fulgte med kameraet. Lær deg å eksponere riktig; bruke riktig blender/lukkertid og iso-hastighet i begynnelsen. Etterhvert kan du også begynne å se på hvitbalanse-innstillingene (sett disse på auto i begynnelsen). Prøv deg fram på Manuell-modus, evnt A eller P hvis du føler du ikke vet helt hva du gjør.

Jeg holder ikke til i Canon-leiren, men ville ihvertfall lagt litt mer penger i et tele-objektiv enn en 1000 lapp.

Prøvde 18-200mm engang og det virket som et helt greit objektiv. Absolutt verdt 3600 kroner. Jeg hadde ikke kjøpt det til Norsk pris dog.

Hola.

Lurte på om det var noen forhåndsinnstilt innstilling i CS3, slik at man kan bare smekke inn en smukk ramme i et bilde man har tatt eller et bilde generelt? Finnes det noe slikt?

Hvordan ''lager'' man en ramme til et fotografi f.eks?

Takker for all hjelp.

Hadde vært litt gøy om lyset bare sluknet. Alt bare ble svart. Total kaos og jævelskap.

End of the World. Wee.

Overlevelsesinstinktet tar overhånd når man kommer opp i farlige situasjoner (hvis vi ser bort ifra de som har planer om selvmord), det er helt klart. Men noen gang ser jeg bare ikke helt vitsen med alt. Hva er vitsen? Hvorfor skal jeg leve? Er det noe poeng å ta på seg sikrethetsbelte når man kjører/sitter på bil?

Denne tanken blir jeg litt utslitt av å tenke på hele tiden, så jeg seiler gjennom livet som det ikke skulle bety noen verdens ting. Jeg utsetter ting, jeg hopper over skolearbeid/studier, kjører litt uforsvarlig i trafikken, drikker for mye, røyker for mye.

Jeg klarer ikke å se hva som er meningen med livet. De fleste mennesker holder seg gående pga familie, venner, livets goder (? - alt det ''gode'' i livet).

Jeg blir frustrert og forvirret over alt som skjer. Jeg føler jeg lever i en illusjon av et liv. Hva er det som foregår? Hva er meningen med at man skal gå på skole i 10-20år for så å dø i en alder av 80? (og dette er en god levealder).

Jeg regner med at når jeg blir eldre endrer verdiene i livet mitt seg. Jeg HÅPER det. For akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva som skjer videre. Jeg vil finne en mening med alt. Men på en måte alt for lei av å lete også.

Vet ikke om jeg skriver noe av mening her, men syns det er litt vanskelig å uttrykke seg om slikt.

Hm. Kanskje du har rett.

Rasjonelt på hvilken måte? Du burde være redd for å dø, fordi?

Jeg tolker innlegget ditt som at du ikke oppsøker døden, du er bare ikke redd for den når den kommer. Kan det være grunnet fordommer rundt livets "hellighet" som gjør at du føler deg mindreverdig, siden du ikke gjør ditt ytterste for å beskytte det? Kanskje ikke-frykten for døden er den beste måten å holde seg i live på samtidig?

Vel, ut ifra min oppfatning av samfunnet vil enhver person være redd for å miste livet sitt. Er vel fåtall som er likegyldig til hva som skjer neste sekund med enselv. Har inntrykk av at majoriteten av befolkningen i Norge/verden har lyst til å leve / passe på at de ikke dør/mister livet. Blir vanskelig å utrykke seg om akkurat dette syns jeg.

Stemmer nok det du sier der. Oppsøker ikke døden, men er heller ikke redd for den. Jeg tror på en høyere makt, og jeg mener at det skjer noe etter det livet vi kjenner til, hva det er vet jeg aldeles ikke. Jeg føler meg ikke mindreverdig eller noe i den duren, men jeg ser meg ikke selv som noe spesiell, og ser ikke helt vitsen med å være redd døden.

For dere som ikke deler det samme synet om livet, vil oppføre dere annerledes enn hva jeg gjør i hverdagen. F.eks. Jeg kan ofte komme opp i riskofylte situasjoner i trafikken (involverer ikke andre trafikanter altså) uten at jeg skal nevne spesifikk hva.

Spørsmålet er egentlig hvorfor jeg er likegyldig. Men jeg vet at det er kun jeg som har svaret på noe slikt. Jeg er per i dag likegyldig til om jeg dør eller lever i morgen, og jeg grubler litt for meg selv hvorfor.

Kanskje ikke. Men det skremmer meg at jeg er slik. Det skremmer meg at jeg ikke er redd for å miste livet.

 

Det er veldig interessant. Du er ikke redd for å miste livet, men tanken på at du ikke er redd skremmer deg. Hvordan kan det ha seg? Er det fordi du føler at du burde være redd for det?

Stemmer nok det. Jeg føler jeg burde være redd for å dø, eller i det minste ha litt motvilje hvis noen skulle rett en pistol mot meg. Rasjonell tankegang sier meg at jeg burde være redd for å miste livet. Men faktum er at jeg ikke er en smule redd for det. Nå har jeg aldri opplevd at noen har siktet en pistol mot meg, men jeg mener de fleste ville blitt redde for det. Men jeg tror ikke jeg ville blitt det.

Kanskje ikke. Men det skremmer meg at jeg er slik. Det skremmer meg at jeg ikke er redd for å miste livet.

Ikke føl at ditt syn på livet er dårligere enn det "normale". Det er like sant og usant som å være redd for døden. Hvis du vil, kan du bruke dette synet til din fordel. Du kan leve fullt og helt på måter som er vanskelig om man frykter døden.

Si meg, hvis det var én ting du kunne ønske deg av livet, hva er det?

Du har et godt poeng der.

Ekte kjærlighet. Definitivt.

Hadde jeg hatt en dame jeg kunne stole på, som alltid hadde vært der, som jeg kunne fått barn med, fått en ordentlig familie med, ville det overgodt alt av det livet har å tilby for meg.

Kanskje mitt syn endres etter jeg finner kjærligheten.

For de som har mange kjære kan jeg forstå det, selv om jeg noen jeg holder kjær, så er jeg ikke redd for å forlate dem. Vet ikke om det er jeg som folater dem, eller om det er de som forlater meg.

Husker jeg satt på med søskenbarnet mitt i bilen hans. Så kom det en mot oss i kjørefeltet vårt (han kjørte forbi en annen) og det endte nesten med et krasj. Søskenbarnet mitt blir litt hysterisk å begynner å banne og spør meg diverse spørsmål, mens jeg bare sitter der helt likegyldig, og kunne ikke brydd meg mindre om vi hadde krasjet eller ikke.

 

Jeg på den andre siden (on the other hand ) er deprimert, og har lyst til å dø, vet bare ikke hvordan ^^

Hvor gammel er du?

Har lenge tenkt på dette med hvordan jeg faktisk ser på livet, og jeg kan ikke annet en forstå at jeg er litt annerledes enn alle andre.

Jeg er absolutt ikke redd for å dø. Lettere sagt, jeg bryr meg ikke egentlig. Jeg er ikke redd for noe, da værste utfall av situasjonen kan være død, og det er da ikke så ille?

Jeg blir litt redd selv over hvor lite jeg bryr meg faktisk om livet. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det smertefult og fælt, men hvis jeg krasjer i trafikken har det ikke noe å si for meg. Jeg tenker på en måte ''hva så?'' Kan være jeg tenker slik fordi jeg ikke har noe spesielt godt i livet mitt? Jeg føler ikke at jeg gjør noe nyttig for meg, så hva er vitsen?

Hva er vitsen med å leve? Jeg seiler gjennom livet uten å bry meg om noe som helst. Og det skremmer meg litt. Jeg er ikke spesielt deprimert heller.

Noen tanker rundt dette?

Hva er forskjellen på pola og uv filter, hva trenger man egentlig?

Har et d300.

Ingen som har peiling?

Yo.

Leter etter en plass som selger en slik skinnjakke Autofil-larsen har på noen av programmene sine. Den er helt rød, med to hvite striper (imellom de hvite stripene er det en tjukkere svart stripe). Noen må da kjenne igjen denne jakken larsen avogtil bruker i programmene sine. noen som vet hvor man kan få tak i en slik?

Det kan hende det er en racingjakke/mcjakke, uten at jeg skal si det for sikkert.