ponnikos

Lemmy er sexy.

Gitaristmessig er John Petrucci, Bumblefoot, Jeff Loomis og til en viss grad Steve Vai gode inspirasjonskilder.

Fløytemessig er Eric Dolphy og Ian Anderson på topp når det gjelder (henholdsvis) jazz og rock, mens Sharon Bezaly og Emmanuel Pahud er forbilder for den mer klassiske stilen.

Jeg synes å huske at grunnen til at det ikke ble noen flere LTE-album var fordi Portnoy kranglet med Magna Carta om rettighetene og endte opp med å betalte store summer til dem for å kunne utgi platene. Derfor oppfordret han folk til å laste ned albumene i stedet for å kjøpe dem slik at Magan Carta tjente minst mulig på platesalget.

"Endelig"? Så vidt jeg vet lagde de musikkvideo til Pull Me Under og Lie ihvertfall.

Det finnes faktisk god noise.

 

Coil - Plastic Spider Thing (remixalbum av Black Sun Productions) inneholder det jeg vil kalle bra noise, men det er ikke rein noise. De tar med elementer som drone, ambient o.l.

 

Ulver - First Decade in the Machines (nok et remixalbum av diverse artister som går løs på Ulver) inneholder en rekke musikkstiler, men mest prominent er noisen og glitchen. Et album jeg forakta ved de to-tre første gjennomlyttingene, men som jeg føler er på gli nå.

 

Jeg klarer ikke å like rein noise helt. Merzbows superhit "Hairgun" var en av de første (og eneste) låtene jeg har hørt av ham. Det er litt interessant, men det er mest fravikende musikk.

 

Poenget med noise var vel å spytte platebransjen i ansiktet. Andre sjangre tett knyttet opp mot noise, som paraplybetegnelsen industrial og dens utallige "undersjangre", inkorporerer noiseelementer i en mer lyttbar grad.

 

Ta albumet Harsh Frequencies av Carbon 12, f.eks. Eller låta "Reformat" av Alter Der Ruine, eller "Closer to God" og "Burn" av Nine Inch Nails. Det er det beste ved noise, at det kan inkorporeres på en såpass genial måte i mer tradisjonell musikk.

 

Til slutt må jeg nevne Morten Moes "Tropos"

8378857[/snapback]

Merzbow - Music For Bondage Performance er mulig verd å sjekke ut for din del. Ikke noe særlig ekstremt tungt eller høyt.

Ellers vil jeg anbefale Jazzkammer.

På dette albumet kan vi forhåpentligvis regne med å få høre Portnoy's fortsettelse på 12-stegs programmet innenfor alkohol-terapi (han ahr gått gjennom 7 av stegene på 6DoIT, ToT og Octavarium). Så det blir spennenede å høre utviklingen

Jeg håper virkelig de disker opp med noe mer spennende enn The Root Of All Evil fra Octavarium, for selv om den var en fortsettelse fra This Dying Soul, så ble det litt for mye bein rip-off i stedet.

Selv om jeg er på vei til å slutte å like Dream Theater så gleder jeg meg likevel en liten smule til det nye albumet. Men hvorfor høres alle låtene ut som powermetal-låter, sånn tittelmessig? ;_;

Nevermore - Enemies Of Reality

109,- på Platekomp.

Stod i grunnen mellom den og This Godless Endeavour. Jeg tok EOR siden jeg allerede kjenner til TGE.

Noise, eller støy på godt norsk, er en rimelig kontroversiell musikksjanger fordi den krever et åpent syn på hva som er musikk og hva som ikke er musikk. Har vært borti folk som mener at støy burde høre under "Soundscapes" i motsetning til musikk. Jeg vil våge å påstå at det er som med kunst. Hvis du vil oppfatte støy som musikk - greit. Hvis ikke - helt greit det også. Whatever floats your boat.

Så, for min del handler det om å være åpen. Musikksmaken min (i den grad jeg har noen - jeg liker å tro at jeg ikke har noen musikksmak i det hele tatt, for på den måten kan jeg høre på absolutt hva jeg vil) er såpass åpen til at jeg kan få en verdig lytteopplevelse av støymusikk.

Har bare vært borti Converting Vegetarians-albumet siden jeg fikk en mixtape av en venninne som hadde låten Shakakaw på seg. God plate. Jeg er veldig åpen for anbefalinger av flere album.

Spørs hvilket aspekt ved Trivium som appellerer til deg.

Jeg vil uansett få anbefale noen av mine favorittartister innenfor metal: Nevermore, Meshuggah, Deathspell Omega, Drudkh, SikTh, Slayer, Endstille, Death og Opeth.