Badering
-
Innlegg
1 495 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Hendelser
Blogger
Om forumet
Innlegg skrevet av Badering
-
-
1985: Prefab Sprout - Steve McQueen
En av mine favorittskiver. En herlig ambiens og en rå nerve gjennom hele skiva. Dette er vel en av de skivene jeg virkelig liker som faktisk høres ut som den ble gitt ut på midten av 80-tallet, uten at det høres altfor camp ut. Vi befinner oss i et poplandskap med svevende synther, lekre gitarer, skjør vokal og litt saksofon kastet inn for the good measure. Produksjonen er insisterende perfekt, og enhver lyd er i overenstemmelse med hva som burde finnes i et voksenpop-manifest. Dette er hva P4 kunne spilt hvis de hadde hatt respekt for seg selv. Paddy McAloon skriver såre tekster, litt som Smiths uten den ironiserende distansen med Wilde-referanser og humor. Dette høres kanskje kjipt ut, men det blir noe eksepsjonelt når McAloon er den låtskriveren han er.
-
Du får den for ikke så alt for mye blandt annet her, hvis ikke hele diskografien deres digitalt for rundt 20 dollar frister mer!
-
1983: The Fall - Perverted by Language
Det er The Fall.
1984: The Homosexuals - The Homosexuals LP
Et knall album fra slutten av post-punkåra i England, med The Homosexuals. De er i lydbildet veldig like the Wire, med en veldig distinkt vokal ved Bruno McQuillan. Redd for koring er de heller ikke. Jeg skal ikke disse Wire sin låtskriving, men disse gutta er vel nesten på samme nivå i blandt. OBS! 2 og et halvt minutt inni denne låta er de mer sexy enn Marvin Gaye. Bra band!
-
-
1981: Au Pairs - Playing with a different Sex
Bitende post-punk igjen her altså. Det som kanskje er mest sentralt å bemerke seg er kombinasjonen kvinnelig og mannelig vokalist, en hybrid som er kjernen til dette bandet, foruten disse vanlige post-punkinspirasjonene som funk og disco. Tekstene er omfattende og griper om kjønnsroller og seksualitet på en herlig ironiserende og bitende måte, som i We're so cool, Come Again og sporet ovenfor. En av de beste debutskivene jeg har hørt.
-
1
-
-
Hehe, den der må være tidenes åpningslinje i norsk musikk. Jenny Hval kan komme med sine dildoer i åpningsbildene sine, men å kødde med kongebarna på morsmålet, fyyy faen. Er så mange gullkorn i tekstene deres, vanskelig å velge ut en. Gutta er vel et prima eksempel på hvordan man kan formulere seg på norsk i musikken.
Kan også bemerke hvordan Mannen på taket har fått en ny kontekst;
Massemorderen smilte til pressen da han ble dømt
For noen uker sia var han et null, i dag er han berømt
Han lå på et tak og skjøt i ro og mak alle barna som kom fra skolen
Han ville ha et kick, og det tror jeg nok han fikk da han satt i den elektriske stolen
All right
-
Takk for link Merk, den burde jeg kanskje ha... merka. Oida! Ser forøvrig at jeg allerede har klart å fucke opp kronologien, men men.
1980: Kjøtt - Kjøtt
http://www.youtube.com/watch?v=_AIjmffMZ-E
Denne EPen er min favorittskive som har kommet ut av norsk post-punk. Den er leken, morsom og har en tidsnerve som er kollosal. Gaarders nedtona vokal er spesielt majestetisk på dette sporet.
-
Okey, jeg bare tar denne måneden jeg. Dette er vel kanskje den kjipeste måneden også, med eksamensstress, julestress og nyttårskos om hverandre, så vi får se hvordan det går. Vet ikke om jeg klarer det kronologisk, men jeg prøver så langt det går ann. Jeg vil på forhånd beklage om noen av valgene mine overlapper med tidligere måneder, jeg har egentlig ikke fulgt så godt med.
Så, for 1. - 4. desember:
1965-1975: Mulatu Astake - New York–Addis–London: The Story of Ethio Jazz 1965–1975
http://www.youtube.com/watch?v=bDC7oMOnmCc
Her har me juksa litt. Veldig funky musikk fra Etiopia, og en av deres største musikere. Kanskje enda lettere å digge i disse Nicolas Jaar-tider.
1976: The Modern Lovers - The Modern Lovers
Dette er om mulig den beste skiva man kan sette på i bilen. Jonathan Richmans kreative lyrikker over råkka jams er genuint fantastisk.
1977: The Congos - Heart of the Congos
http://www.youtube.com/watch?v=1JhTM0Lar3Q
Reggae har aldri vært en greie for meg hvor jeg hører på skiver i sin helhet, men denne skiva er vel et hederlig unntak. Et av de beste produserte reggaeskivene, og jeg trenger vel ikke å NEVNE at Lee Perry stod bak spakene. Fyren er jo litt notorisk, men dette er noe av det beste jeg har hørt hvor hans navn er involvert. Fisherman er platens høydepunkt.
1979: Lori and the Chameleons - Touch / Love on the Ganges
Okey, dette er egentlig en single, men siden gruppa bare har gitt ut to singler, og at man skal prøve å holde seg unna de åpenbare valgene, så er vel dette legitimt nok? Uansett en knallutgivelse. Lori er så sjarmerende at jeg smelter hver gang, og flørtinga med østen er et herlig utgangspunkt til bra popmusikk. Det er synd dette prosjektet ikke gikk videre, for så og si
de lagde har noe virkelig særegent ved seg. Gutta bak musikken gikk etterhvert over til mer kjente The Teardrop Explodes, men denne utgivelsen er fortsatt min favoritt.-
3
-
-
Hva gjør man? Prosjekterer musikksmaken sin bare?
-
8 favorittregissører + deres beste filmer
-
-
Wong Kar-Wai
Happy Together, Chungking Express, Days of Being Wild -
Hal Hartley
Surviving Desire, Trust, Amateur -
Terrence Malick
The New World, The Tree of Life, Days of Heaven -
John Cassavetes
A Woman under the Influence, Faces, Minnie and Moskowitz -
Krzyzstof Kieslowski
Three Colors: Red, Three Colors: Blue -
Chris Marker
Sans Soleil, La Jetée, Level Five, The Last Bolshevik -
Jean-Luc Godard
Le Mépris, Vivre sa Vie, British Sounds -
Philippe Grandrieux
A New Life, Sombre
-
3
-
-
Banalitet er vel ordet som popper opp i hodet mitt når jeg hører Dream Theater. Banaliteten er i ethvert element, noe som i og for seg er en del av pop-estetikken deres, og som er greit. Men banale elementer må alltid behandles med enten selvironi og/eller en viss form for smak. Dream Theatre ser ut til å alltid feile på dette punktet. Pink Floyd-referansene er kanskje enda mer sentrale i denne sangen, men igjen skjærer en elendig produksjonen gjennom hele lydbildet deres. Og selvsagt en endeløs gitarsolo. 3/10
-
-
Åh, Alice. Min favorittskive av Waits. Tror jeg dævver hver gang jeg hører på det sporet.
It's dreamy weather we're on
You waved your crooked wand
Along an icy pond with a frozen moon
A murder of silhouette crows I saw
And the tears on my face
And the skates on the pond
They spell Alice
FUUUUUUCK
-
- Sans Soleil
- Surviving Desire
- Days of Heaven
- The Man Who Planted Trees
- Happy Together
- Three Colours: Blue
- Lost in Translation
- Gummo
- Oslo, 31. August
- Edvard Munch
- The Passion of Joan d'Arc
- Withnail and I
- Morvern Callar
- Satan's Tango
- Salò, or the 120 Days of Sodom
- A Woman Under the Influence
- Blow-Up
- The Hart of London
- Paranoid Park
- Apocalypse Now!
- The Dreamers
- The Three Penny Opera
- Alice in the Cities
- Liquid Sky
- George Washington
-
3
- Sans Soleil
-
Adulf: Hva slags ord hadde du problemer med? Med noen filmer er det litt vanskelig å fange det man vil si, da spesielt filmer i poesiens navn for å si det slik. Hvis jeg med anmeldelsen min ga innsikt i nye ord for deg, blir jeg jo bare glad
-
2
-
-
Thomas Bernhard. Bare les alt av fyren.
-
Ja, jeg har jo ikke lest Cocka Hola Company, en liten skriveleif som ga det intrykket gitt.
Er enig i det du sier. selv om jeg ikke fant like mye glede i irritasjonenen etter hvert kanskje. For M&R. Syntes Frode Johansen Riopelle er inne på noe av det kjipe i misantropien i denne artikkelen fra Morgenbladet.
Lurer forøvrig på hvordan hans far skriver.
-
Hvorfor det? Jeg syntes det var litt morsomt å lese om å kjøpe agurker som sexleketøy, og ha sex med 14åringer, men samtidig var den veldig insisterende kompromissløs hele tiden. "Se hva jeg skriver! Dette er umoralsk og forjævlig, ikke sant? Blir du ikke sjokka?". Fikk i hvert fall litt sånne vibber mot slutten. Stund siden jeg leste dem dog.
-
THE TREE OF LIFE (Terrence Malick, 2011)
Livets tre er et universielt symbol for håp, visdom, styrke, skjønnhet, selve livets sjel. Og det er dette Malick igjen prøver å lage film om. Men her går han enda hardere til verks, og resultatet er mer kompromissløst enn The New World. I sin poetiske estetikk klarer Malick til dels å fange opp noen av disse temaene på sin usedvanlig vakre måte. Fragmentert barndom, en manns tilbakeblikk på nevnte barndom, og selve universets skapelse og evolusjon kryssklippes i Malicks kjente intuisjonspregede klipperytme, med lag av klassisk musikk, hviskende voiceover, autentiske lydbilde, stillhet.
Familien O'Brien består av far, mor, og tre sønner. De vidt forskjellige perspektivene på livet til henholdsvis mor og far preger sønnene, hvor far er en hard figur som tror på styrken, at man må kjempe seg gjennom livet, ingenting kommer gratis. Som motsetning står mor for kjærligheten, en slags dydsfilosofi om kjærlighet, tilgivelse, forståelse. Samtidig en naivitet, et lekent syn på livet, et syn som i hjemmet blir overskygget av Fars dominante rolle. Jack (Sean Penn), en av sønnene som vi også følger i voksen alder, prøver på et vis å forenes faren, samtidig som han mediterer på barndommen. Gjennom filmene spørr alle karakterene harde, essensielle eksistensielle spørsmål. Tree of Life er om noe annet en meditasjon på livet. Her følger vi flere stadier av livet, selv før livets spede begynnelse.
Det er egentlig vanskelig å kommentere noe på denne filmen, da den åpenbart er av en dypt personlig art. Det som alltid har fascinert meg med Malick er hans evne til å skape disse cinematiske øyeblikk. Ikke rent visuell pryd, men en kombinasjon av insisterende poesi og levende estetikk. For hans filmer LEVER, i all sin celluloid. Det er så lekent, så vilt, så kaotisk samtidig som den er håndgripelig. Uten å kaste abstraksjoner rundt. Faktisk tenker jeg litt på beat-forfatterne når jeg ser Malick. En slags hybrid av et romantiserende syn på livet, insisterende poesi, og et villt rammeverk rundt det hele.
Jeg har sett frem til denne filmen i flere år, og spørsmålet om den infridde kan svares med et ja. Dog har jeg noen få problemer med den, for eksempel av rytmen i filmen noen få steder virker litt ute av takt, og at noen sekvenser ga mindre enn andre. Men man står alikevel igjen med et impresjonistisk verk som gnistrer, blodet bruser i dens årer. Og alt var godt.
93/100
-
7
-
-
Tree of Life, har insane høye forventninger. Kan minne om at Cinemateket i Oslo viser alle Malicks filmer denne måneden. Must!
-
Det er lagersalgsesong, og listen forventes å økes.
Thomas Bernhard - Billigspiserne
Franz Kafka - Dagbøker i utvalg
Olav H. Hauge - Dikt i samling
Jens Bjørneboe - Uten en tråd
Michel Foucault - Seksualitetens Historie I, II & III
Diverse - Filmkunstnere om Film
Samuel Beckett - Skodespel II
Alt til ca 300 spenn. Bor du i Oslo bør du sjekke dem ut, de er flere steder i disse tider.
-
Forbrytelse og Straff, Dostojevskij. Ikke at jeg hadde hatt tatt han i særemnet mitt da.
-
Kjell Askildsen. Skriver som regel korte noveller, nøkternt formspråk, og har definitivt eksistensialistiske trekk ved seg. Etter min mening en av våre største moderne forfattere i Norge. Thomas Fs siste nedtegnelser til almenheten blir vel sett på som hans beste, men fyren har mye annet på lager også. Hundene i Tessaloniki er en annen favoritt.
-
Spørsmål: Er EP-er lov?
I såfall:
@ #1
Desember - Badering
i Musikk
Skrevet
SOZ.
Hopper over et par år, så jeg når 2011 til nyttår.
-
1988: My Bloody Valentine - You Made Me Realise
Også kjent som Verdens Beste EP™. Valentines sterkeste utgivelse, i det at jeg prefererer den yngre energien og kaoset i YMMR fremfor den mer kalkulerte sangskrivinga på Loveless. Disser ikke Loveless da, HERREGUD.
1992: Henryk Górecki - Symhpnoy No. 3
Trist som Faen.
1993: PJ Harvey - Rid of Me
Debuttskiva til unge PJ Harvey. Rått og brutalt, grungeaktig men samtidig smakfult, spesielt Albinis laissez-faireproduksjon. Rå skive, jeg blir litt redd dama når jeg hører på den.
1994: Pulp - His 'N' Hers
Så mens man blir redd kvinnfolk, er det greit å søke komfort i flotte Jarvis Cocker. Deres beste plate. Den har ikke de største hitsa, men er mer komplett som et album.
1995: Boards of Canada - Twoism
1996: Belle and Sebastian - Tigermilk
Jeg tror jeg har en greie for debutalbum, og førstespor på debutalbum. Dette er i hvert fall den koseligste plata som noensinne kan omsverme begrepet twee uten å bli kvalmende kjipt. Drikker alltid te til dette albumet.
-
BE BACK 4 MORE