Jeg mener at eldreomsorg er et statlig ansvar. Uansett hvor man bor i landet bør staten garantere for at man har et godt omsorgstilbud når man blir gammel og svak, det vil bl.a si gode syke- og gamle-hjem.Dersom man overfører ansvaret til kommunen så vil det bli store variasjoner i kvaliteten på tjenestene, alt etter som de forskjellige kommunene prioriterer. Det er ikke akseptabelt at de gamle nedprioriteres fordi et lokaldemokrati mener andre oppgaver lokalt er viktig. Og fordi det ikke er akseptabelt, så bør ikke muligheten til å gjøre dette finnes heller. Derfor bør dette være et statlig ansvar, og ikke et kommuneansvar.Statens ansvar er altså at tjeneste finnes, og er gode. Men det betyr ikke at staten eller det offentlige trenger å drive tjenestene. Tjenestene kan gjerne drives av private, eller av kommunen der private ikke ønsker å gi noe tilbud.Måten å løse på dette er å likestille offentlige og private gamle- og syke-hjem. Der pasienten selv kan velge hvor vedkommende ønsker å få pleie, og der staten betaler for tjenesten.Men når man blir gammel er det ikke alle som er i stand til å gjøre dette valget, eller har noen familie som kan trå til å hjelpe dem. Dette må aldri bli noe argument fra å ta valget fra de som kan gjøre valget. Derimot så betyr det at i disse tilfellene må kommunen trå til og hjelpe til å gjøre dette valget på vegne av de som ikke klarer dette på egen hånd.Kommunens videre ansvar er å kontrollere at alle får de tjeneste de har krav på, og å være pasientens talerør ovenfor staten, eller ovenfor de som driver hjemmet, dersom ting ikke er som de skal.Dermed får vi en tredeling av ansvar. En stat som sørger for at tjenestene finnes. En kommune som etterser at kvaliteten er god nok, og hjelper pasientene til å få det tilbudet de trenger og ønsker. Og en bedrift som sørger for driften. Fordelen men denne fordelingen av ansvar er, utover at man er garantert et godt tilbud uansett hvor man bor, at den som drifter, og den som skal kontrollere driften ikke er en og samme innstans. Dersom kommunen både skal være klageinnstans, og drifter, så blir det vanskelig å være klagende klient. Man risikerer stempel som kranglefant. Og når man samtidig er prisgitt at de menneskene som anser deg som kranglefant er de som skal hjelpe deg med det du ønsker å klage på, og samtidig skal gi deg omsorg, da kan man fort bli fanget i en ubehagelig felle.I situasjoner der kommunene drifter hjemmene, så vil man, med valgfrihet, i det minste ha mulighet til å velge seg bort til et annet hjem i en annen kommune.En annen, og viktig, fordel med privatisering er økt variasjon i tilbudene. Samfunnet består av mange individer med forskjellige behov. Noen ønsker spesielle tjenester som bare finnes enkelte steder. Noen ønsker landlige omgivelser. Noen ønsker å være nær byen. Noen ønsker religiøse tilbud. Noen ønsker trening i svømmebasseng. Noen ønsker ergoterapi. Noen ønsker nærhet til familien. Og mange ønsker ting jeg ikke har fantasi nok til å komme på. En ovenfra og ned struktur, der løsninger vedtas på toppen, mangler ofte kreativitet. Kreativitet er vanskelig, for ikke å si umulig, å vedta. I et konkurranse-basert system, så er kreativitet en forutsetning for å være vellykket. Hvis man ikke er kreativ og finner på løsninger som konkurrentene ikke kan tilby, så vil man heller ikke tiltrekke seg kunder. Dermed vil konkurranse medføre en større variasjon i tilbudene.Mange er redd for at konkurranse handler bare om pris, og om å kutte hjørner for å få mest mulig profitt. Det er ikke riktig. Når det er slik at det er staten og ikke pasientene selv som betaler, så vil ikke konkurransen bli på pris. Konkurransen vil være på å gi tjenester som klientene selv ønsker. Om noen kutter hjøreer og tilbyr dårligere kvalitet, så vil de gi et dårligere tilbud, og miste kunder. Dette systemet medfører derfor at vi får en konkurranse om å tilby best mulig kvalitet. For det er bare ved at pasienter ønsker å benytte seg av tilbudet, at bedriftene vil tjene penger.Se også denne diskusjonen om en konkret sak: 5037542[/snapback]