Jeg er selv 18 år, spilte fotball som organisert idrett fra jeg var 6 til jeg var 14 uten å være særlig engasjert i det hele tatt utenfor ordinær trening (=jeg suger fremdeles i fotball), og driver med snowboard om vinteren når vær og føre tillater det (jeg bor i Bergen). Jeg husker ikke helt mål og vekt, men jeg tror jeg er ca 1,73 høy og veier rundt 65-70 kilo.

Det er altså lite fysisk aktivitet på meg utenom gymmen på skolen og alpinbakkene om vinteren. Jeg har så mye annet å gjøre, og er ikke særlig motivert til å trene. Jeg var med noen ganger i og trente i den lokale vektløfterklubben - hvilket definitivt ikke var noe for meg. Jeg er ikke ute etter å bygge noe kropp, men å holde meg i såpass form at ikke ryggen min faller av når jeg runder femogtjue.

Men nå er jeg så heldig at byen min er utstyrt med masse flotte fjell. Hvis jeg er vettug, får jeg med bekjente i nogenlunde samme situasjon som meg, og tar en ukentlig fjelltur. Spasertur/joggetur på byfjellene i Bergen en gang i uken er ihvertfall bedre enn ingen tur

Så var det forholdet teori/handling.

edit: Forresten så fikk jeg 3 i gym i fjor. Det synes jeg er litt merkelig, fordi selv om jeg er fysisk inaktiv og litt nerd og i litt dårlig form, så henger jeg med på det meste om enn jeg ikke er så veldig teknisk med ball osv, og jeg gjør det jeg får beskjed om. En eneste gymtime skippet jeg i fjor - i hele fjor, og prøven (mener vi bare hadde en prøve) gikk det ganske greit på såvidt jeg husker. Men nå er gymlæreren vår ganske streng med karakterene også, men jeg føler at jeg tydeligvis godt kunne ha slappet mer av i gymmen i fjor uten å ha fått merke noe utslag på karakteren for det. Det ville jeg dog muligens ha tapt litt på for min egen del, for min fysiske form. Og dette er absolutt demotiverende for min del. I andre fag jobber jeg mer hvis jeg får dårlige resultater, men i gym tror jeg jeg gir mer og mer opp.

Men jeg føler likevel at jeg er nødt til å gi alt av og til. Og spør du meg, er gym-opplegget i skolen forferdelig lagt opp. I klassen min går det landslagsspillere i volleyball, fotballproffer, friidrettsfolk - og meg, samt endel jenter på nivå langt lavere enn til og med meg. Vi må i veldig stor grad følge det samme opplegget, særlig når vi er f.eks. ute og jogger i området. Vi er ulikt utviklet alt etter hva vi har bedrevet de 18 årene vi har levd, og det noen av oss har lett for å gjøre, har andre mer vansker med. En som driver med f.eks. kappgang, maraton, 3000-meter e.l. har mye lettere for en joggetur på 30 minutter opp og ned bratte veier enn dem som har brukt all sin fritid opp gjennom årene på tv, dataspill og å være med kamerater og venninner og som attpåtil gjerne røyker 20 sigaretter om dagen (gjelder ikke meg, men sikkert andre i klassen min).

Det er forskjell på oss, og det burde planleggingen av gymtimene ta hensyn til. Mange av våre gymtimer består av oppvarming, ballspill og uttøying i den grad det skulle være nødvendig. Dette er ikke spesielt givende for proffe volley- og fotballspillere, men det er likt for alle. Andre timer kan bestå av intervalltrening som du skriver om her, men med lange intervaller med høy intensitet, og korte pauser - mao. rett og slett ikke gjennomførbare for noen. Læreren ser ut til å være klar over dette, og oppmuntrer på en positiv måte de som henger litt etter.

Men vi som ikke utretter så mye i gymtimene, vi som gjerne henger litt etter, blir vi motivert til å gi på enda litt ekstra for å henge med? Jeg blir som regel det, og henger på enda jeg føler at jeg burde ha gitt meg for lenge siden. Det får jeg - som du selv skriver - ofte svi for i etterkant, mens de andre tåler det bra, er kanskje litt stiv i en lår eller en arm, men det er ikke noe store greier. Men det er ikke alle som får den samme motivasjonen til å henge på. Når du ser at det ikke går i det hele tatt, syns du kanskje det er meningsløst å prøve i utgangspunktet.

I slike tilfeller vil dette være destruktivt for den enkeltes holdning til gymfaget og trening generelt, og vedkommende vil aldri få seg ut i frivillig fysisk aktivitet fordi han eller hun bare forbinder det med nederlag uansett hva som skjer. Det burde være lagt opp slik at alle får en følelse av at de faktisk klarer noe (eller at de i det minste har muligheten til å få den følelsen, om de bare er villige til å stå på litt), uten å ha 20 toppidrettstutøvere som har tatt deg igjen med 3x400 meter når dere løper 3000-meteren.

Men nå er jeg litt urettferdig. Jeg går 3. klasse (VK II) allmenn, og i år skal vi ha et egentreningsopplegg som vi ikke har startet på enda. Jeg er ikke helt sikker på hva det går ut på, men jeg regner med vi skal planlegge våre egne gymtimer individuelt, vise til logger, rapporter og resultater. Selve utførelsen er akkurat det jeg forestiller meg og ønsker - individuell måloppnåelse basert på planlegging tilpasset enkeltpersonen. Problemet er bare for oss inaktive: vi har null peiling på treningsplanlegging! (Hvilket også var hovedfaktor for demotivasjon da jeg gjestet vektløfterklubben)

Men dette er igjen det vi er ment å skulle lære i år; treningsplanlegging. Som læreren vår sa det, er meningen med dette hovedsaklig at vi skal få oss for vane å drive fysisk aktivitet også etter at vi har sluttet på skolen. Nå får vi se hva som skjer emd meg om et år, når jeg så skal ha lært noe om fornuftig treningsplanlegging og utførelse, men en ting er sikkert: uten det, vil jeg aldri komme forbi joggetur-stadiet!

Herregud så mye jeg skrev! Jeg burde heller pelle meg ut og trene.