Fortvila, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

[psykodelia]

Ok.. jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne heller, så jeg starter likesågreit på begynnelsen.

 

beklager så mye for at det ble så altfor langt, men måtte bare få det ut siden jeg aldri har snakket mye om dette til noen.. håper noen orker å lese og komme med noen kloke ord...

 

Jeg er 20 år og har hatt en slitsom barndom, både skole og familiemessig. Nå også i forhold og andre saker... Da jeg var liten og begynte på barneskolen ble jeg fort et mobbeoffer. Egentlig hadde jeg masse selvtillitt, men etter at mobbinga startet forsvant den. Jeg var mye alene, lekte for meg selv i skogen og gjemte meg for de andre barna. I starten var det bare gutter, men da jeg kom først i puberteten begynte jentene også. Det var utfrysning, baksnakking, mobbing i dusjen (noe som straks førte til at jeg ikke turte å dusje med andre og gikk hele tiden i baggy klær).. I starten hadde jeg en skikkelig lærer som så problemet og ville at foreldrene mine skulle få ta en del i det. De var selvsagt bare sure for at de måtte kaste bort tiden og kom stadig med "hvorfor er det alltid problemer med deg?" og "kan du ikke bare være som alle andre!". Dette førte til at jeg lukket meg enda mer inne og ville ikke snakke om probleme på skolen. Jeg utviklet problemer med aggresjon, noe som var svært artig for mobberne, men jeg klarte etterhvert å roe meg selv ned på ungdomskolen og har ikke ofte problemer med dette lenger...

 

Selve barneskolen gikk jo greit, hadde to venner og kom videre til ungdomsskolen hvor jeg traff flere som jeg kunne være sammen med. Her begynte jeg å utvikle store problemer angående selvtillitt. Som sagt dusjet jeg ikke med andre, jeg kledde meg i store klær, tenkte alltid negative tanker om megselv. Men dette skjulte jeg selvfølgelig med spøker og vitser, ble en slags klassens klovn som passet meg godt, da kunne venner av meg ha et bilde som jeg trivdes med, mens jeg samtidig kunne skjule hvordan det egentlig var...

Selvskading ble også i en periode et problem for meg, både med å sulte megselv og kutting. Klarte å skjule dette også. Jeg snakket med menn på internett som jeg trodde brydde seg om meg og mente at jeg var pen. Jeg viste fram kroppen min og følte meg som en annen person på internett. Alltid hadde jeg gjemt meg for gutter i virkeligheten, men på internett kunne jeg hete noe helt annet, være i en annen alder og vise meg fram til andre som aldri ville møte meg. Jeg vet nå i dag at det jge gjorde var galt og jeg skammer meg svært mye over det.

 

Hjemme var pappa med aggresjonsproblemer, stadige krangler med mamma og meg. Ofte måtte jeg ta parti hos en av dem, ellers hakket de begge på meg om noe. Det var selvfølgelig ikke ille 24/7, men jeg merket at jeg syntes ofte det var uhyggelig, mange kvelder gråt jeg mens jeg fikk såkalte "gå til rommet ditt"-straffer. I familiebesøk lo de andre barna (De var eldre) av meg og fikk meg til å gjøre rare ting, bare for å le litt. En gang gikk jeg og gjemte meg, da fant pappa meg og låste meg inn i bilen som straff. Det var utrolig flaut og nedverdigende da fettern min kom og hentet meg og jeg måtte inn i selskapet med gråtkvalt ansikt og si unnskyld til alle sammen.. Min bror ble hjerteoperert da jeg var 12, det var en sterk opplevelse, og etter dette har jeg holdt fast med bror, jeg er svært glad i ham. Har også noen gode i familien, to onkler som jeg er svært glad i, og som alltid har brydd seg om meg.

Det var jo ikke alltid vond i familien, vi kunne ha hyggelige kvelder og helger, men jeg følte meg aldri sikker da jeg var liten, ei heller nå.

 

Jeg søkte meg på videregående i byen for å skifte miljø fra der vi bodde. Det var et såkalt sossemiljø som jeg ikke trivdes i, så håpet på å treffe flere folk i byen. Det var veldig deilig, møtte masse hyggelige mennesker og jeg følte det gikk mye bedre. Selvtillitten kom opp, jeg var ikke så alene lenger, foreldra maste og krangla, men jeg hadde i hvertfall gode venner. Tanker om kjærste gråt jeg bare av, mitt bilde av min kropp var svært forvrengt og jeg hadde fremdeles litt igjen av kutting og sulting.

 

Da jeg endelig følte at alt gikk bedre fikk jeg litt mer mot, en gutt oppdaget dette og han inviterte meg hjem til seg for å se på film. Det var mange kvelder jeg lot han ta på kroppen min, han var jo samme alder og alt, han spilte på mine følelser, jeg fikk selvfølgelig følelser for han, og jeg håpet at jeg kanskje kunne oppleve noe positivt ang kropp og kjærlighet. Etter et halvt år fortalte han at han har fått kjæreste og at vi ikke kan treffes mer. Jeg ble helt knust, ikke bare fordi jeg hadde fått litt følelser, men også fordi jeg hadde nok engang latt noen utnytte det jeg håpet var følelser til å komme nær kroppen min og forsyne seg. Ikke sex, men alt mulig annet...

 

Sommeren 08 ble jeg voldtatt. Jeg skammet meg enda mer, jeg hadde blitt med noen venner for å ha et lite ungdomskoletreff og vi drakk og koste oss. Så inviterte ei jente noen gutter som hun kjente som hadde sprit, og historien er fortalt..

 

Hjemme var det fremdeles store krangler.

 

I russetida fikk jeg møte en gutt som jeg følte virkelig brydde seg, det var artig. Jeg hadde bestemt meg for å ta et friår etter vgs for å tenke på hva jeg ville, vinglepetter til de grader. Planen var å dra til kina i tre mnd (hadde studert kinesisk i tre år og elsket dette). Ble dopet ned og voldtatt igjen denne sommeren, og dette medførte til vanskeligheter da jeg måtte bo aleine i kina, følte meg ikke trygg og måtte avbryte turen.

 

Skuffet kom jeg hjem, med en knust drøm og følte at jeg hadde problemer med alt. Jeg følte meg heldig som i hvertfall hadde en kjærste som var ekstremt glad i meg, og en bror som også ventet på meg. Jeg forstatte og jobbe for å tjene inn penger til neste år med studier..

 

mamma og pappa klaget på at jeg aldri fikk til noe som helst (det hadde de alltid gjort, uansett om jeg hadde ryddet hele huset, fått veldig gode karakterer eller hva som helst, alt var galt), jeg ga opp med å snakke med dem. Hver gang jeg skulle fortelle noe (de klaget jo på at jeg aldri snakket eller lot dem være en del av livet mitt), så bladde de i avisa og mumlet ja ja, eller så kommenterte de negativt på det jeg hadde gjort, slik var det alltid. jeg var svært lei..

 

etterhvert merket jeg at kjæresten ikke var så fantastisk som jeg trodde.. han begynte å klage mer og mer, nærmeste manipulere meg til å få dårlig skyldfølelse for alt jeg gjorde eller som han hadde problemer med. (vi er fremdeles sammen).. jeg synes frihet og likestilling, kunnskap og alle slike ting er ekstremt viktige, men jeg bare lar meg trakke ned og manipuleres, jeg klarer ikke å ikke få dårlig samvittighet eller ei. noen dager er han fantastisk, andre dager er han jævlig. humøret mitt går veldig mye opp og ned pga dette og jeg merker jeg er mye sliten av alt mulig.

 

foreldrene mine tåler ikke at jeg er voksen og gjør det vanskeligere og vanskeligere for meg å både være der for min bror og det å være sammen med kjærsten siden han krever nærmest at vi skal være sammen hele tida, samt det å ha kontakt med gode venner som er overalt og som også vil ha hjelp, besøk osv.

 

problemet mitt er at jeg alltid har latt meg tråkke på, og det er vanskelig å endre det, jeg merker at jeg er mer og mer fortvila, jeg vil flytte ut, men har ikke råd, jeg vil tørre å si ifra, men er redd for å ende opp helt alene igjen, jeg vil at foreldrene mine skal forstå meg, men der er det vel bare å gi opp. jeg har tenkt på psykolog, men har aldri tid. er alltid veldig opptatt med å være der for mine venner, bror og kjæreste, men aldri for megselv.. føler meg bare mer og mer opp i et hjørne, kanskje på vei mot en depresjon..

hva skal jeg si til mine foreldre? hvordan skal jeg klare å få livet på en ok-kjøl?

 

tusen takk for at du orket å lese

[Sk!ppy]

Flytt ut, gjerne langt unna, slå opp med kjæresten, Stå på ditt. Om de slår - Politi.

Skaff deg jobb, og det høres ikke ut som du burde bo hjemme lenger.

[Locrin]

Kjære vene. Det var mye vonde opplevelser for en person på kort tid. Jeg synes det er utrolig at du allikvel har klart å holde hodet så høyt med tanke på alt som har skjedd. Du sier at du lar deg tråkke på, men jeg ser allikvel en sterk psyke med tanke på at du har venner og kjæreste.

 

Jeg ser allikevel utifra det du skriver en tendens til at du er veldig opptatt av å støtte venner og familie noe som er bra, men muligens et substitutt for at du selv trenger hjelp, kjærlighet og støtte. Har du prøvd å åpne deg for en av de som du ser på som nær venn? Det vil også være en god mulighet til å finne ut om det er ekte venner eller ikke.

 

Jeg ser at du skriver at du ikke har råd til å flytte ut, men det vil du få hvis du klarer å finne noen å bo sammen med og jobber fulltid. Deretter får du vel studielån når den tiden kommer og da er du i gang med en nytt uavhengig liv. Ønsker deg lykke til, og håper du aldri møter noen som kun er ute etter å utnytte deg igjen.

 

[Gjest Guest_Vanskelig_*]

Det første jeg vil si, og som bare er å innse, er at det ikke finnes noen enkel og kjapp løsning på dette.

 

Med foreldre som ikke klarer å stille opp for deg, kjæreste som antakelig tapper deg mer for krefter enn han gir deg, en bror som antakelig har fått all oppmerksomheten pga hjerteproblemer, dine egne psykiske problemer pga lav selvtillit, lavt selvbilde og ikke minst 2 voldtekter, gjør at du trenger hjelp - av profesjonelle.

 

Profesjonelle tar ikke vekk alle problemene, men hjelper deg å jobbe deg gjennom dem. Du vil aldri glemme alt det som er skjedd, og som har påvirket deg så negativt som det har, men du kan lære deg å leve med det.

 

En ting du også gjør, som veldig mange med psykiske problemer gjør, er å hjelpe andre - istedet for seg selv. Jo mer tid du bruker på andre, jo mindre tid slipper du å tenke på deg selv. Klassisk måte å distansere seg fra egne problemer. Kutting, spiseforstyrrelser osv er bare måter å "koble vekk" negative følelser på.

 

Dersom alt er slik du beskriver det, så anbefaler jeg deg følgende:

-Slå opp med kjæresten

-Hør med onklene dine om du kan få bo på hybel e.l. hos dem, sånn at du kommer deg vekk fra foreldrene dine, og får noen mer positive voksne å forholde deg til

-Motiver deg selv til å oppsøke hjelp. Dette kan du få ordnet via fastlegen din.

 

Det kan hende du bør vurdere innleggelse på en psykiatrisk institusjon av noe slag. Men helst ikke et sted med folk som aldri kommer til å bli bedre, og ikke er så heldige med utdelt IQ og sånn. Et slikt sted kan være veldig greit for å få tid til å jobbe med deg selv, og komme deg vekk fra de negative miljøene rundt deg.

 

Jo tidligere du kommer igang med å jobbe med deg selv, og "bli frisk i tankegangen", jo bedre. Selv ventet jeg til jeg ble godt over 30 år, og ting tar tid. For mange kan det ta like lang tid å "rydde i hodet" som det tok å komme seg helt ned der man var på det verste.

 

Hvis du underveis kan det, så styr unna anti-depressiva. De kan ødelegge mer enn de hjelper til, sånn i lengden. Selv sliter med med å være følsesmessig "avstumpet", fordi jeg ikke tør å kjenne på følelser, hverken negative eller positive - men det er noe jeg jobber med, sammen med psykologen min. Anbefaler ikke "stedet", så kom igang med å skaffe deg selv hjelp.

 

DU er viktig.

[Gjest Guest_psykodelia_*]

tusen takk for raske svar som tydet på at dere faktisk hadde lest og tenkt litt, setter veldig stor pris på det!

 

jeg igjen bruker litt tid på å svare, siden jeg liker å tenke litt over hva som blir sagt og at jeg skriver det jeg faktisk mener selv

 

foreldrene mine har aldri slått meg eller skadet meg fysisk. men det har vært mye tøft psykisk. problemet har vel vært at jeg ALDRI visste hvordan det var hjemme. en dag var alle glade, på kvelden kunne det være dritt, og neste uke kun kjefting, forså at det plutselig var brus og kake.. og tanken på at de aldri er fornøyde og at de ikke respekterer at jeg har egne meninger og ønsker i livet har også vært store krangler om (av og til har jeg bare rømt til naboen for jeg orker ikke all kjeftinga). men aldri noe fysisk...

 

planen er å flytte ut til sommer/høst når studiene begynner, akkurat nå jobber jeg, og sparer disse pengene til å flytte ut + studier.. planen var egentlig å flytte ut med en veldig god venninne, men det er usikkert om hun skal studere utenlands neste år, så er litt usikkert enda, men jeg håper virkelig at det går. kjæresten vil jo selvfølgelig flytte ut med meg, problemet mitt med han er vel stort sett at han vil være sammen med meg 24/7, noe som ikke alltid passer så bra for meg, og da begynner han å gi meg dårlig samvittighet for diverse... tar mye energi..

 

psykolog er det jeg håper jeg får tid til snart, virkelig. blant mennesker virker jeg ekstremt sterk og sikker, en maske jeg har på for å skjule megselv. men jeg liker veldig godt å hjelpe andre og trekker meg automatisk til andre for å hjelpe dem, og de kommer så og si automatisk til meg for råd og hjelp. jeg har prøvd å åpne meg av og til, men jeg synes det fungerer så dårlig. først blir de svært overraska over at jeg har problemer, også klarer jeg ikke helt komme videre, blir lite konstruktivt, mest klaging som etterhvert går over til at alle klager på alles problemer.. hvordan er det man egentlig går ordentlig fram uten at det blir kun klaging?

 

tusen takk for svar, setter veldig stor pris på det

[Locrin]

Hmm. En mulighet er kanskje å skrive til en venn på msn eller mail. Eventuellt linke til denne tråden hvis det er vanskelig å snakke ansikt til ansikt uten å miste fokus. Uansett kan et tankekart være lurt slik at du ikke glemmer hvilke tema som du vil ta opp.

 

En ting du må huske på er at hvis den du betror deg til ikke har opplevd vanskelige ting selv i livet og -eller har hjulpet andre gjennom vanskelige ting før kan det være vanskelig å gi gode råd. Du må huske på at du har blitt umm profesjonell når det kommer til å snakke om og vurdere vanskelige ting, og du kan dermed ikke forvente å få like god hjelp når du prøver å snakke med andre om dine egne problemer.

 

Det kan være en mulighet å ta kontakt med en psykolog hvis ingen av vennene er gode lyttere. En god ide er å bare plukke opp telefonen og booke en time en uke eller 2 frem i tid. Da har du en avtale som du må holde og du slipper å føle at du svikter venner og kjæreste. Du har uansett rett til å være litt egoist fra tid til annen

 

Du skal forresten ikke være skamfull for at du viste deg fram på internet. Du ble utnyttet av eldre menn med dårlig moral. Ansvaret lå hos dem, ikke hos en jente som søkte vennskap og kontakt hos andre.

 

Det ser også ut som om det kommer til å bli bedre for deg fremover når du får flyttet ut og kanskje også klarer å dumpe kjæresten. Det finnes mange andre der ute som er bedre kjæresteemner. Du fortjener noen som behandler deg bra hele tiden.

 

Å poste anonymt på et forum er uansett et god måte å få snakket ut på ettersom mange har muligheten til å komme med råd og synspunkter, og man kan skrive åpent uten å legge skjul på noe.

[Locrin]

Jeg har bevisst ungått temaet voldtekt da jeg og de fleste andre har liten mulighet til å gi noen god hjelp på dette området. Det var også et tema du skrev lite om noe som ledet meg til å tro at det ikke var noe du var klar for å snakke om enda.

 

Det finnes allikvel en egen tråd på foumet som kanskje kan være til hjelp.

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=858649&hl=

[psykodelia]

takk igjen zeitgeist skal prøve å snakke litt om voldtektene...

 

jeg merker jeg har store problemer med å snakke om voldtekten, jeg har prøvd flere ganger, men når de jeg snakker med blir lei seg eller stiller for mange spørsmål klarer jeg ikke å komme meg videre. får klump i halsen, av og til på gråten, ellers så blir jeg bare veildig stille og lei..

 

har fortalt endel, men føler at jeg fremdeles sitter igjen med all skam og nedverdighet. begge gangene det hendte var jeg delvis blacka ut, så jeg husker flash her og der, og hadde ingen mulighet til å motsi meg eller gjøre noe for å forhindre det.

har snakket endel med kjæresten om det, han bryr seg veldig mye og har selv sliti litt med at jeg ikke har gjort noe med saken, siden han mener at det er så ekstremt urettferdig at jeg skal sitte igjen med all skyld. noe jeg er helt enig i, men jeg har problemer med å ta det opp siden det er så mye skam i det..

 

etter at en kompis snakket om at de jentene som drikker seg så drita at de ikke har kontroll ikke har noe å si om noen puler dem, mista jeg helt lysten på å noen gang ta det opp igjen...

 

har vært mye på helsestasjoner, fikk endel sykdommer, har testet meg for mye annet, og de har selvsagt snakket litt med meg om forskjellige steder jeg kan gå til.. må nok bare ta meg sammen og gå dit engang, men det er svært vanskelig..

 

og hvordan vil jeg føle meg om jeg sitter der på et voldtektsenter hvor noen jenter har opplevd virkelig grusom voldtekt med vold og husker alt sammen, mens jeg sitter der og var delvis blacka ut, husker litt her og der, var ikke fysisk vondt, men.. jeg føler jeg får dårlig samvittighet bare av tanken :/

[Locrin]

Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det føles, men jeg håper at du klarer å bearbeide det på et vis. Hvis du kikket litt i tråden jeg linket til vil du se at det er mange som sitter igjen med skam og vanskeligheter med å ta det opp. Det er aldri offeret som har skyld i en voldtekt, og jeg tror at dersom du etterhvert innser det og virkelig klarer å tro på det så vil en tung bør løftes fra skuldrene dine.

 

Hvis du snakker med noen om det og tårene kommer så la det strømme. Ikke gjem deg bak en maske, men slipp ut følelsene. Du tjener ingenting på å sitte å holde dette for deg selv.

 

Hvis kameraten din mente det han sa om fulle jenter så har han elendig moral. Jeg håper det bare var et flåsete utsagn for å virke tøff akkurat der og da. Man burde uansett være forsiktig med å si slikt da man aldri vet hvem man kan såre.

 

Jeg vet ikke hvilken type voldtekt som er værst. Men det er tydelig at du sitter igjen med en del vonde følelser og skam rundt opplevelsen. Det er det du eventuellt går til en psykolog for å snakke om. Ikke graden av voldtekten. I mitt hode høres det uansett like ille ut å være maktesløs som å bli slått rundt.

 

Jeg er som nevnt ingen fagperson, men jeg vet at det anbefales å snakke om ting som er vondt. Det er antageligvis en god grunn for det. Flott å høre at kjæresten støtter deg når du prater med han om det.

 

Det er ikke sikkert det teller så mye når det kommer fra en ukjent person på et forum, men for alt det er verdt:

 

Det var på ingen måte din skyld.

 

Du har ingen ting å skamme deg over.

 

Det kunne like godt vært en annen jente på feil sted til feil tid.

[Gjest Guest_psykodelia_*]

Hei igjen, tok lang tid før jeg fikk svare. Beklager. Har ikke hatt tilgang, mulighet (har vært endel hendelser siste tida, og da har jeg verken ork eller lyst) ... Mange ganger jeg angrer på at jeg skrev alt dette, men det er veldig fram og tilbake. Nå angrer jeg ikke, så da skriver jeg.

 

ja, får vel bare ta megselv i nakkeskinnet og få satt igang noe. Ikke så lett, men skal tenke mer på det. kanskje bare ta en telefon eller noe...

 

tusen takk for mange gode tanker og intensjoner og ønsker og tips, er jo ikke måte på hva dere har kommet med tusen takk!

 

det er jo ikke så mye dere egentlig kan gjøre, og det skjønner jeg. men det var litt godt å få sagt det (i hvertfall føles det slik akkurat nå), og få litt tips og tilbakemelding. blir så lett usikker og vet ikke helt hva jeg vil. takk skal dere ha uansett!

[Gjest Gjest]

Gjore meg vondt å lesse alt du har vært gjenom! og eg føller at eg ikke kan kome med så mange mer tips en å anbefale deg en bok som eg selv lesser på akurat nå

 

Å bekjempe lav selvfølelse av Melanie Fennell

ellers så må eg si at du burde prioriter vennene dine akurat nå, når kjæresten din gjør at du får de enda være, gir deg lit rom til å se på forholde fra en annen vinkel

 

håper så inderlig de bedrer seg for deg med tiden! !

[psykodelia]

takk takk! skal se om jeg finner den boka

 

nå prøvde jeg å gjøre noe igjen, men jeg er så usikker at jeg blir helt kvalm..

 

sa til kjærsten at jeg vurderer å slå opp og at jeg trenger en liten pause for å tenke på dette. han har jo selv sagt at han har lagt merke til at jeg er mer inneslukket og trekker meg oftere unna.. og at jeg er tristere, smiler når han ser på meg, akkurat som jeg smiler når han forventer det, og det gjør jo at han lurer litt..

 

men nå har jeg nesten tenket meg i hjel, jeg vet jo hva som er lurt, men jeg gruer meg. jeg vil ikke sitte alene, jeg vil ikke føle meg ensom og jeg er utrolig.. redd.

 

når jeg tenker på det, knyter det seg så mye i brystet at det gjør fysisk vondt, jeg rødmer (ikke sånn flau, men jeg blir så varm at det brenner i kinnene mine), og jeg begynner å svette. det er helt jævlig...

 

snakket med typen, og vi avtalte å møtes på fredag. jeg må snakke med han, føle hvordan det er, om dere skjønner..

 

har jeg driti på leggen? hvorfor reagerer jeg slik når jeg tenker på det? er det noe jeg kan gjøre for å hindre det?

[Eoy]

Bryt ut av alt. Flytt til et nytt land og start på nytt. Finn noe du føler er deg, og bruk mye tid på det.

[psykodelia]

vel, da har jeg klart å sette ned foten.. og er aleine igjen. det føles både bra og ikke bra. ikke fordi jeg savner han, men jeg savner noen.. men det føles i allefall riktig, så får heller holde ut

 

har også hatt mareritt hver eneste natt i over en måned (noe som er lengre enn vanlig, pleier å gå opp og ned her og der, men dette har vært slitsomt). har noen noe tips ang mareritt?

 

ja, har planer om å dra til legen, så får se hva som skjer der.

 

tusen takk til alle som har giddi å lese, og svare