Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Har blitt kvitt sosial angst, og annen frykt. Min historie!


Anbefalte innlegg

Jeg sitter nå her og kan for første gang si at jeg er frisk på over 10 år. Legen sa at jeg var frisk for 2 år siden, men jeg må si jeg var noe uenig i det han sa. Jeg har også gått til psykolog og andre prate folk siden han sa jeg var frisk. Men nå i dag føler jeg for at jeg har en forståelse og en forklaring på hvorfor det ble sånn det ble.

Foreldrene mine har vært skilt så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri drømt om at de skulle være sammen heller, men det at de var skilt skulle fortsatt ha en stor betydning for meg når jeg var 12 år gammel. Vi bodde i stavanger på denne tiden, og muttern hadde funnet seg en i Vestfold. Det endte med at vi ble å flytte til denne kællen og livet mitt ble vendt opp ned. Jeg flyttet fra alle vennene mine, også min bestevenn Terje, som jeg heldigvis har god kontakt med en dag i dag! Men når jeg kom til vestfold og startet på skole, så trivdes jeg ikke. Jeg ble mobbet pga dialekt og utstøtt på skolen, ble utestengt og hadde egentlig ingen å være med. Husker jeg satt mye hjemme og gråt. Jeg fortalte aldri foreldrene mine eller noen i slekta mi hva som var galt. Jeg gråt aldri foran noen, skjulte meg bort og mente at dette var mitt problem som jeg skulle takle. Det skjedde jo at jeg ble borte fra skolen, Jeg løyg til mamma om ting og hvorfor jeg skulle være hjemme. Fortalte aldri sannheten. Muttern smart som hu er forstod jo at jeg løyg, men jeg fortsatte å lyge. Fordi jeg skulle ta ansvar for mitt eget problem. Muttern skulle ikke trenge å blande seg inn, jeg skulle beskytte henne og ta denne byrden på mine egne skuldre.

Ja, denne planen min gikk jo ikke bra. Jeg begynte å krangle med mamma, fordi hun forstod at jeg løyg. Men jeg fortalte aldri grunnen. Det gikk så langt at barnevernet tvangsflyttet meg fra muttern til fattern i Oslo. Her gikk jeg i 9 og 10 trinn på ungdomskolen. Det var utrolig deilig med fred. Fattern er en ordentlig helge pappa. siden jeg hadde bodd hos muttern i alle år. Så han hadde ikke mye peiling på barneoppdragelse. Men det var nå greit, i oslo begynte jeg og prøve å finne ut hva grunnen var for at det hadde gått som det hadde gått. Hvorfor ble jeg mobbet? hvorfor kranglet jeg og muttern? osv, det er nok de mer overfladiske tankene. Men jeg kan huske jeg tenkte nesten hver dag, for å finne en løsning på problemet på Hvorfor?!?

Husker jeg begynte å gi andre skylden, for at jeg ble mobbet og "utstøtt" av samfunnet, og denne gi andre skylden tanken tok jeg med meg videre til videregående. Her møtte jeg min store kjærlighet, som jeg også flyttet sammen med i vestfold. Må si hun var en helvettes god kvinne, tenker nå så en dag i dag selv om vi ikke er sammen. Var strengt tatt min skyld for at vi slo opp. Ikke var jeg særlig grei heller, husker jeg kunne gi hun skylden for alt! ikke gå med søpla, for at det ikke var vasket hjemme, eller for at ting var som de var. Alt var hennes feil, ingenting var min feil.

Som tiden gikk, sa jeg fra meg mer og mer ansvar, og den lille gutten som skulle beskytte mora si fra den gangs mobbing. Hadde nå selv blitt en mobber fordi han hadde gravd seg ned inn i egne tanker. Jeg slet en god del med fot smerte da jeg begynte å jobbe som sveiser. Husker jeg pleide å gi all skylden på dårlig helsevesen i Norge, uten å prøve å ta kontakt med de selv. "Forstår de ikke at jeg lider." Var en ganske vanlig tanke. "Norge er jo et jævlig dritt land som ikke fungerer i det store og hele." Ikke at jeg noen gang prøvde å gjøre ting bedre. Jeg bare satt der, og gav skylden til andre for at jeg hadde det så vondt, og det var sjefen sin skyld for at jeg mistet jobben også, da jeg fikk sparken. hehe, morsomt ikke sant? Jeg var strengt tatt en dritt, når jeg jobbet. Hadde gitt megselv sparken om jeg hadde møtt megselv den gangen i dag.

Da jeg mistet jobben, mistet jeg det lille som klarte å holde meg i ballanse sammens med x'n min. Da hun gikk i fra meg, fordi jeg var en ubrukelig kødd som gav alle andre skylden. Da gikk livet mitt rett til helvette. Jeg havnet i en dyp deprisjon, fikk selvmordstanker som det bare holdte, og sosial angst.

Husker jeg kunne låse meg inn i leiligheten min i dager, uten å møte noen eller se noen. Var redd for å prate i telefonen og var nesten på gråten da jeg prøvde å gå på butikken. Ble ofte bare liggende i senga og skalv. Men selv om jeg satt der og var på bånnen av bøtta. Så trur jeg hvordan jeg ble forandret var til det bedre. Fordi når jeg lå i senga og skalv. Så var det ikke emil i 9klasse sin feil at jeg nå satt å gråt og var redd til verdens ende. Det var ikke den udugelige fastlegen som ikke forstod noen sin feil at jeg hadde det vondt inni meg. Det var ikke det at fattern ikke forstod meg som var problemet lengere. Alt var min feil, selv om jeg ofte tenkte at det var andres feil. Så følte jeg ingen trøst i å gi andre skylden lengre. Det var nå jeg som var fokuset, hva har jeg gjort feil? Hvorfor fortjener jeg dette? Livet er uretferdig! Hva kan jeg gjøre for å bli frisk? var vel noen av tankene mine. 

Det skulle gå enda en 2 år til med psykologisk hjelp. Der humøret mitt svingte som en jojo. Frem og tilbake, frem og tilbake. Jeg kjente megselv ikke lengre. Kanskje ikke så rart, etter at jeg hadde en så stor omsvigning i tankegangen min. Men jeg husker spesielt denne ene morgenen. Jeg hadde flyttet sammens med en kompis som sliter også veldig. Han sa at han var dritt lei av og ta ansvar ovenfor venna sine. De er jo en haug med mammadaltere og tapere! Husker han var sur i 2 til 3 dager. Det fikk jo meg til å tenke, er jeg en taper?!? 

Svaret mitt på det ble "ja, jeg er en taper." 

Ingen jobb, snylter på Nav, er redd for å ta bussen, ingen kjæreste, ingen hobby, deler leilighet med en svett fyr som ligger 4 meter fra togskinnene. Ja, jeg er virkelig en taper. 

Som igjen fikk meg til å gå inn i en fase, hvorfor skal jeg bry meg om jeg er en taper eller ikke?!? Det er mitt liv osv. Heldigvis ble jeg å diskutere med mormor, om det her. Trur hun spilte meg ganske godt! Hun inviterte meg til Roma, på juleferie. "Oi, satan for en opplevelse!" Husker jeg satt og var dritt redd på flyet, i bilen, på flyplassen osv. Men i det jeg fikk oppdage noe nytt. Så var det nesten som om jeg hadde fått livet tilbake. Var helt uredd, jeg kunne sitte på en italiensk resturant, bestille noe på italiensk, uten å tenke at servitøren skulle drepe meg! :D

Da jeg kom hjem fra denne turen, kjente jeg at jeg ganske fort kom tilbake i de her gamle rutinene mine. Ikke tør å gå ut, og tenke at det er ingenting der ute for meg. Kan like godt sitte på dataen bare gjøre som jeg vil, NAV gir meg jo penger uansett. Så jeg har jo mat. Det er trygt her inne, ganske koselig i grunn.

Var vel en måned etter turen, satt jeg i sofaen hjemme og så ut utgangsdøren, som stod åpen. Jeg kjente at jeg ble ordentlig forbannet, for at jeg var så redd for å gå ut. Frykten for at jeg skulle dø, eller at jeg skulle drepe megselv. Det å bli akseptert sosialt av andre. Jeg gikk ut, fly forbannet. Gikk 1 time til togstasjonen. tok toget til oslo lufthavn, der jeg tok første ledige flyreise, og endte opp i stockholm. Der jeg tok bussen til et eller annet sted langt uti helvette, fant et vann der jeg ble stående å rope "Er jeg gal nok nå! Helvettes sosiale angst! Pell deg til helvette! Du har satan ikke kontroll over meg nå lengre!"

(ahahahahah så jo unskyld svensker om jeg skremte noen... men jeg holdte på å bli frisk... ^^)

husker ikke helt hvordan jeg kom meg hjem igjen, men jeg husker at jeg hadde 5000kr minus på konto da jeg kom sjekket den. hipp hipp hurra kredittkort!!

Ja, med livet i behold. Kom jeg hjem nok engang, kjente jeg fortsatt hadde disse selvmordstankene, og frykten av andre folk. Men nå var det veldig annerledes, nå hadde jeg viljen og styrken til å sloss mot mine egne følelser og tanker. Jeg klarte liksom å si nei. Det er ikke logiskt, dette er ikke realiteten, det er ikke sånn verden fungerer, jeg har ikke lyst å være en taper lengere, jeg vil komme meg ut og oppleve verden. Jeg har allerede opplevd tak tapeten i over 5 år, det er vel på tide å se noe nytt?

På dette tidspunktet sa også psykologen min at jeg var frisk. Noe jeg var helt uenig i, siden jeg slet såpass med energi nivået mitt og det å kunne finne på noe å gjøre. Heldigvis møtte jeg noen fantastiske mennesker, som har reddet meg igjennom dette, og jeg sitter en god del smartere og erfaringsfull enn det jeg var.

Det hjelper ikke lyge og gjømme sannheten, den gjør deg bare blind på degselv. Det hjelper heller ikke å skylde på andre, for hvordan kan du som menneske klare å forbedre degselv om du skal bare gå rundt å skylde på andre, det er da ingen som er perfekte?!? vanlige mennesker kommer ikke til å drepe meg, eller mobbe meg med mindre jeg gjør noe totalt rart.... ehm xD. De kan ikke bestemme hvem du er, det er du som bestemmer hva du liker og hva du har lyst til å gjøre. 

Jeg har rett og slett ikke lyst å være en taper, som bare kan prate om hvordan man kan trykke hoppe knappen i world of warcraft. (selv om det er ganske awzmt...) #forevergamer

gjerne kom med spørsmål eller egne historier, ser denne ble litt mer generell en det jeg tenkte meg. Men det var nå bare deilig og kunne tenke over det her nok engang, og kanskje la historie være historie :)



Anonymous poster hash: 0bf89...f73
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hehe artig historie. Likte spesielt den delen der du tok turen til sverige for og sverge noen banneord :)

 

Er glad og høre at det finnes håp for andre som sliter med dette jævelskapet av en sosial angst :p

 

Har sjølv slitt med sosial angst, og det ødla hele skulegangen min. Har ingen utdannelse, og trodde det ikkje skulle være noko håp. Hadde selvmordstanker flere ganger i løpet av årene som gjekk. Tok si tid før man fekk møte noe psykolog, veit ikkje om da gjorde susen. Men det og møte sin bedre halvdel, da tok virklig tak i tingene. Er utrulig kor mykje kjærligheten kan gjøre med ein, og takk gud for da.

 

Etter 12 år med helvette, har jeg brutt en ond sirkel. 8år senere, har jeg forsatt verdens beste kjæreste, hus, bil og en god jobb. Forsatt ingen utdannelse, men ambisjoner kan føre folk uendelig langt.

 

#forevergamer

 

                                  Peace out!


Anonymous poster hash: 0abb6...d01



Anonymous poster hash: 0abb6...d01
  • Liker 3
Lenke til kommentar

Veldig bra tråd, interessant historie du har!

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver her. Jeg er en 26 år gammel mann, som føler jeg har kastet bort mange år av livet mitt på tull. Jeg har aldri klart å bestemme meg for hva jeg skal jobbe med. Jeg har heldigvis klar å få meg en utdanning, selv om jeg ikke trives i dette yrket. Jeg ble ferdig utdannet snekker for to år siden, men mistrivdes de to årene jeg var lærling, og kroppen klarer ikke de fysiske utfordringene det faktisk er å være håndverker. Det at jeg ikke har funnet ut hva jeg vil jobbe med, eller gjøre med livet mitt har satt sine preg på meg. Jeg vet liksom ikke hvem jeg er.

 

Jeg har sosial angst. Jeg klarer ikke slappe av da jeg er med venner, jeg er anspent og føler jeg må være morsom, og klandrer meg selv hele tiden fordi jeg ikke er morsom nok, eller tenker tilbake til visse situasjoner og tenker "Jeg burde jo sagt det, ikke det. Faen så dum jeg er". Jeg tenker hele tiden på hva folk tenker og tror om meg, og hvordan jeg fremstår.

 

Har vært hos psykolog noen ganger før, men jeg skal ringe til fastlegen min nå til uka, og få en henvisning igjen. Jeg orker ikke ha det sånn, det fører til at jeg isolerer meg, ikke er med venner og koser meg som jeg strengt talt burde.



Anonymous poster hash: dfb5e...feb
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...