Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Føler meg ikke trygg hvis jeg ikke har med venner


AnonymDiskusjon

Anbefalte innlegg

Hei.

 

Jeg trenger litt hjelp. Problemet er at jeg ikke føler meg trygg hvis ikke venner er med. Jeg kan gå i byen alene osv, men jeg føler et sterkt ubehag hvis jeg for eks skal jobbe et sted. Det er derfor jeg er arbeidsledig, nå må jeg få jobb. Jeg har ikke annet valg.

 

Jeg aner ikke hvorfor jeg føler denne utryggheten. Jeg følte den da jeg begynte på ungdomsskolen, men det forsvant heldigivs tilslutt. Jeg følte den aldri på vgs. På jobber har jeg følt veldig sterkt på den. Jeg blir også utrolig usikker.

 

Noen som kan hjelpe meg på å bli tryggere på meg selv? Kanskje dette vil gjøre at jeg slipper å følte dette sterke ubehaget ?

Takk så mye for svar :)



Anonymous poster hash: 6f36d...dd0
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Er ikke noe vits i å være bekymra for noe som mest sannsynlig ikke kommer til og skje

 

Kan anbefale denne boka

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=148066

Takk for svar

 

Jeg er litt usikker på hva du mener. Har du lest gjennom linjene om at jeg bekymrer meg mye?

 

Det stemmer hvertfall. Jeg gjør det.

Jeg er også veldig usikker person. Kan fort begynne å analysere og overtenke, og er ikke glad i å ta mye plass, spesielt hvis jeg er på et ukjent sted.

 

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

Lenke til kommentar

Slike tanker er vanskelige saker. Det er ikke "bare å endre seg". Samtidig er det viktig og bra at du klarer å oppdage dine egne begrensinger. Har du mulighet til å snakke med psykolog?

 

Har det hjulpet deg å få venner på arbeidsplassene du har vært på?

Endret av Quote
Lenke til kommentar

Slike tanker er vanskelige saker. Det er ikke "bare å endre seg". Samtidig er det viktig og bra at du klarer å oppdage dine egne begrensinger. Har du mulighet til å snakke med psykolog?

 

Har det hjulpet deg å få venner på arbeidsplassene du har vært på?

Nei, der jeg har jobbet har jeg så å si aldri sett mine kolegaer.Bare ved skiftbytte.

 

Nei, desverre har jeg ikke det. Selv om jeg vet jeg trenger det. -Jeg har ikke penger til det.

 

Dette begrenser meg veldig. Jeg overtenker for mye, føler meg utrlig mindreverdig.

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

Lenke til kommentar

Nå er jeg ikke helt sikker, men dersom du snakker med legen din og blir henvist - så går det vel via egenandel? Det blir dermed ikke snakk om så veldig høy pris. Det er ikke sikkert at du trenger psykolog. Venner og kjente kan hjelpe, og selvsagt fastlegen din.

Ok. Ja, det er jo en mulighet.

 

Er litt usikker på hva jeg skal fortelle legen min. Synes det kan være vansklig å sette ord på følelser siden jeg hele tiden er så usikker.

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

Lenke til kommentar

Tenkte å skrive litt om meg selv som kanskje kan gjøre det litt enklere for dere som leser.

 

Jeg er en jente på 19 år. Bor for meg selv. Har venner, men henger med litt forskjellige folk. Føler ofte at den ene gjengen jeg henger i ikke inkluderer meg, og er ikke så mye med de lenger. Kan godt hende min usikkerhet har ført til at jeg føler dette. Er ofte det er fester de har som jeg ikke blir inventert på, så ja....

Har en annen gjeng også. Dette er de vennene jeg har hatt lengst.

 

Har en utrolig god bestevenn. Hun stiller opp og er der for meg.

Jeg sliter litt med at jeg fort kan bli sjalu på de som er med henne. Spesielt noen personer. Var nettopp i tlf med henne, og hun fortalte at hun skulle være med en venninne i kveld. Jeg kunne finne på noe med de hvis jeg ville, men jeg ville ikke så jeg fortalte at jeg skulle legge meg tidlig i dag. Dette er selv om jeg kjenner denne venninnen hennes. Har ikke direkte noe imot henne, men jeg kan fort bli litt sliten av å være med henne, og jeg vet at jeg bare hadde tenkt i evigheter når jeg hadde kommet hjem, og analysert mye.

 

Det er ikke alle jeg orker å være med fordi jeg er veldig sliten i hodet. Noe som er grunnen til at jeg kom på denne unnskyldingen om at jeg ikke kan være med de fordi jeg skal legge meg tidlig. Jeg skal være opp lenge i dag, fordi jeg vet jeg ikke klarer å sovne uansett.

 

Har mye tanker, og sliter en del med identiet, noe som gjør usikkerheten min enda værre.

 

Jeg klarer ikke å se verdien i meg selv, og jeg bekymrer meg ofte over ting.

 

Dette burde egentlig vært første post.



Anonymous poster hash: 6f36d...dd0
Lenke til kommentar

Kanskje. Dette er en idé i farten, og ikke spesialtilpasset deg. Men tenke på alle som har gjort skikkelig kjipe ting, stjålet og svindlet og brukt vold, og som likevel går rundt og synes de eier verden. Hvis du skulle komme til å ta litt mye plass i blant, kanskje gjøre andre flau på dine vegne - så er det en ørliten ting å be verden om å tåle.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-239845

Hva med å rett og slett bare gjøre det, selv om det føles ubehagelig? Du vet jo at du ikke kommer til å dø av det, sant?

 

Jeg har en selvtillit av en annen verden nå. Det eneste jeg er ukomfortabel med (per i dag) er å snakke offentlig i forsamlinger, men jeg antar at det er fordi jeg ikke har trening med det.

 

Men det har absolutt ikke alltid vært sånn. Etter en periode med angst og depresjoner, som kom i kjølvannet av at jeg ble utbrent, følte jeg mye på ubehag i sosiale situasjoner, men jeg bare pushet gjennom. Kunne ofte ha det svært ubehagelig når jeg var i sosiale lag, men jeg fikk til å skjule det. Det skal dog sies at jeg hadde angsten når jeg var alene også, men den ble forsterket når jeg måtte forholde meg til folk.

 

I dag har jeg null slike problemer.

 

Jeg vil si at for min del har det vært viktg å bare pushe gjennom uansett. Ofte innser man i etterkant at det ikke var så farlig som man trodde og at det i alle fall er noe man kan takle.

 

Ellers har vel det med å utvikle generell selvtillit nettopp med å kutte strengen til venner og bekjente og faktisk være litt selvstendig.

 

Jeg har blant annet gått alene på kino. Jeg har sittet på en benk på et kjøpesenter og lest pornoblad. Husker hvor ubehagelig jeg synes det var første gangen, særlig fordi jeg da bodde på et lite sted. "Hva vil alle tenke når de ser meg alene? De synes sikkert jeg er en taper."

 

So what? Hvorfor skulle det bry meg hva en tilfeldig og ukjent person tenker om meg? Det viktigste er hva JEG tenker om meg selv. Dessuten er folk så opptatt av å bekymre seg for hvordan de selv tar seg ut at de knapt legger merke til andre uansett.

Lenke til kommentar

Hva med å rett og slett bare gjøre det, selv om det føles ubehagelig? Du vet jo at du ikke kommer til å dø av det, sant?

 

Jeg har en selvtillit av en annen verden nå. Det eneste jeg er ukomfortabel med (per i dag) er å snakke offentlig i forsamlinger, men jeg antar at det er fordi jeg ikke har trening med det.

 

Men det har absolutt ikke alltid vært sånn. Etter en periode med angst og depresjoner, som kom i kjølvannet av at jeg ble utbrent, følte jeg mye på ubehag i sosiale situasjoner, men jeg bare pushet gjennom. Kunne ofte ha det svært ubehagelig når jeg var i sosiale lag, men jeg fikk til å skjule det. Det skal dog sies at jeg hadde angsten når jeg var alene også, men den ble forsterket når jeg måtte forholde meg til folk.

 

I dag har jeg null slike problemer.

 

Jeg vil si at for min del har det vært viktg å bare pushe gjennom uansett. Ofte innser man i etterkant at det ikke var så farlig som man trodde og at det i alle fall er noe man kan takle.

 

Ellers har vel det med å utvikle generell selvtillit nettopp med å kutte strengen til venner og bekjente og faktisk være litt selvstendig.

 

Jeg har blant annet gått alene på kino. Jeg har sittet på en benk på et kjøpesenter og lest pornoblad. Husker hvor ubehagelig jeg synes det var første gangen, særlig fordi jeg da bodde på et lite sted. "Hva vil alle tenke når de ser meg alene? De synes sikkert jeg er en taper."

 

So what? Hvorfor skulle det bry meg hva en tilfeldig og ukjent person tenker om meg? Det viktigste er hva JEG tenker om meg selv. Dessuten er folk så opptatt av å bekymre seg for hvordan de selv tar seg ut at de knapt legger merke til andre uansett.

Hei :)

 

Takk for at du tok deg tid til å svare.

 

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har sosial angst. Jeg føler ikke ubehag i sosiale situasjoner. Det jeg sliter med er bekymringer, og noen ganger føler jeg også uro hvis jeg snakker om ting. Det behøver ikke være noe personlig for at jeg kan føle meg urolig, jeg bare får indre uro. Får ikke fred.

 

De stedene jeg har jobbet har jeg følt meg urolig, ikke likt det. Gikk bra på den ene jobben etter å ha vært der en stund.

 

Jeg er livredd for å bli erstattet. Det er sikkert derfor jeg overtenker, og derfor jeg bekymrer meg. Kan ikke noe for dette. Har ei vennine jeg er livredd for å miste, eller få dårligere forhold til. Vi kommer godt overens, men hver gang jeg er med henne så angrer jeg på ting jeg har sagt eller gjort. Jeg angrer ikke når jeg sier det, men gjør det når jeg kommer hjem. Så blir jeg urolig. Det at hun henger så mye med andre gjør meg også urolig, siden jeg er så redd for at nå erstatter hun meg, eller nå er hun lei meg og snakker kanskje til andre at hun tregner tid fra meg.

 

Så det er mye tanker. Veldig mye.

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

Lenke til kommentar

 

Been there, done that. Mitt beste råd er å eksponere seg selv mer og mer for det som er ubehagelig.

Skjønner.

 

Noe jeg kan gjøre for selvfølese, som gjør meg mer sikker på meg selv? Ikke være redd for å gjøre noe feil, si noe feil, analysere alt, bekymre meg over ting jeg har sagt? :)

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

 

Jeg gjør også det, men jeg sier til meg selv at det bare er tull. Prøver å tenke litt på hvordan jeg analyserer det andre sier? Gjør jeg egentlig det? Analyserer jeg oppførselen deres på samme måte jeg innbiller meg de analyserer meg? Nei.

Lenke til kommentar

 

 

Been there, done that. Mitt beste råd er å eksponere seg selv mer og mer for det som er ubehagelig.

Skjønner.

 

Noe jeg kan gjøre for selvfølese, som gjør meg mer sikker på meg selv? Ikke være redd for å gjøre noe feil, si noe feil, analysere alt, bekymre meg over ting jeg har sagt? :)

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

 

Jeg gjør også det, men jeg sier til meg selv at det bare er tull. Prøver å tenke litt på hvordan jeg analyserer det andre sier? Gjør jeg egentlig det? Analyserer jeg oppførselen deres på samme måte jeg innbiller meg de analyserer meg? Nei.

 

Hei. takk for svar.

 

Det var en utrolig godt tips.:) Skal prøve å tenke slik. Tror faktisk det vil hjelpe! :D

 

Anonymous poster hash: 6f36d...dd0

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...