Gå til innhold

Det begynte med at jeg startet i 2005..


Anbefalte innlegg

Hei!

 

Hadde egentlig tenkt til å skrive denne posten på de ofisielle forumene til Blizzard, men siden de valgte å skru av forumene sine for maintenance så tar jeg det heller her. Her er jeg uansett veldig komfertabel med å poste, med mine over 7000 poster bak meg allerede.

 

Det er ikke rart at de fleste av postene mine på forumet har vært her inne på denne delen av forumet, altså World of Warcraft. Det hele startet i 2005, når jeg var på besøk hos en venn som satt å spilte på sin dwarf paladin i Loch Modan, han hadde anskaffet seg World of Warcraft etter broren hans anbefalte det, på den tiden var vi begge 11 år gamle, et lysår fra det jeg er nå, nemlig 17, og fyller 18 i år. For meg så var den turen hos vennnen min betydelig med tanke på min framtid, og hva jeg skulle bruke årene mine fremover på.

 

Hvis jeg ikke husker helt feil gikk jeg i sjetteklasse/starten av sjuende klasse når jeg startet. På den tiden var jeg ikke like flink i Engelsk som det jeg er i dag, og ikke like flink til å kunne hoppe inn i splitter nye spill som jeg er den dag i dag, med noen tusen timer mer spilletid under huden. Men det hindret meg ikke i å begi meg ut i det som skulle være det spillet som ville bety mest for meg, og det spille jeg ville bruke mest tid på i hele mitt liv, tett fulgt av Diablo 2, som også er et spill fra samme firma som skapte WoW. Den første karakteren jeg valgte meg var Dwarf Warrior, men det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at det ikke ville være noe for meg, så jeg valgte heller å gå for en Dwarf Hunter, noe som falt i smak og som samtidig føltes helt naturlig. Uker og måneder gikk og jeg nådde stadig nye levler og møtte stadig nye folk. Jeg tror jeg brukte et par uker i Loch Modan og Thelsamar før jeg fikk beveget med videre. Jeg var ikke verdens kjappeste den gangen, men jeg nøt hver eneste øyeblikk.

 

Jeg husker spesielt noen hendelser fra denne lille tiden i spillet, hvor jeg var veldig lavt level og vandret helt til Loch Modan med hunteren min. Alle mobs var rød levels, og jeg prøvde forgjeves å drepe og tame mobs fra denne zonen, men det var alt forgjeves. Jeg klarte ingenting der, og bestemte meg for å løpe opp mot vakttårnet helt nord i Loch Modan, og fant der en annen spiller som spurte meg: '' Is this your alt? '' jeg trodde alt bettyde alt, altså hovedpersonen min, og svarte da '' Yes. '' I senere tid er det veldig morsomt å tenke på slike situasjoner i spillet, og hvor lite jeg skjønte når jeg var så liten som jeg var på den tiden, og så uerfaren.

 

Videre fikk jeg endelig litt fart på meg og var etterhvert i level 40, og ble med i en guild som het den gangen '' Darkshore Lurkers ''. Jeg husker veldig godt tiden med den guilden, fordi det var mitt andre hjem. Jeg kunne snakke med alle i guilden på lik linje og alle var utrolig hyggelige, langt fra det miljøet du finner i de fleste guilds nå for tiden i WoW. Jeg ble etterhvert lvl 60, og om ikke mange ukene kom etterhvert TBC ut, jeg kom meg etterhvert til lvl 70, og der stoppet ferden min veldig fort.

 

Det var ikke fordi jeg sluttet å spille, men fordi jeg ble bannet. Jeg hadde brukt en hack som gjør at du kan bevege deg opp fjell uten restriksjoner, og må vel ha blitt rapportert til Blizzard. I ukene før jeg ble bannet ble jeg kjent med en venn fra England, som jeg forresten snakker ofte med den dag i dag, og som jeg spilte med helt til Wotlk. Uansett. Etter jeg ble stengt ute av spillet fikk jeg lov til å bruke karakteren hans, en lvl 70 Paladin som het Bigtone, og spille når han ikke spilte på kontoen sin. Det er egentlig det WoW har gjort mest inntrykk på meg: Måten spillet på både godt og ondt bringer sammen mennesker fra alle verdens situasjoner, yrker, oppvekst, sosiale forhold osv sammen og tvinger deg til å bli kjent med disse menneskene.

 

Jeg har over et dusin mennesker som jeg har blitt kjent med gjennom min ferd gjennom Azeroth som jeg ikke kunne vært foruten, og som har betydd veldig mye for min oppvekst. WoW har vært en stor del av livet mitt siden 2005, og det er kun i den nyere tiden at jeg har klart å slippe tak i spillet.

Det skal også nevnes at jeg har spilt både Starcraft 1 og 2, Warcraft 2 og 3, World of Warcraft og alle dets ekspansjoner, Diablo 1 og 2 og til og med fortsatt spiller mange av disse spillene. Det bør også nevnes at Blizzard Entertainment kroner topp 2 plassene mine over beste spill: World of Warcraft og Diablo 2. Og det sier litt, med tanke på at jeg fortsatt spiller begge spillene aktivt.

 

Jeg skal ikke holde dere lenger, men tenkte bare å dele litt av min egen historie når det gjelder World of Warcraft og hvor mye det har betydd for min oppvekst. Det er med en tåre i øyet at jeg må innrømme at jeg kommer til å savne alle menneskene jeg ble kjent med i løpet av spillet, og alle vennskapene som har falt bort med tiden. Jeg vil gjerne takke Blizzard Entertainment for deres fantastiske innsats med alle deres spill, og lykke til dere som kommer til å fortsette å spille WoW i Mist of Pandaria. Det er mye man kan si om vanilla, men en ting er sikkert: WoW kommer aldri til å gjenskape den følelsen jeg hadde når jeg startet å spille, når bare det å høre på musikken var en stor opplevelse for meg. Takk for meg.

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Det er mye man kan si om vanilla, men en ting er sikkert: WoW kommer aldri til å gjenskape den følelsen jeg hadde når jeg startet å spille, når bare det å høre på musikken var en stor opplevelse for meg.

 

Dette er sanne ord. Jeg begynte også å spille i 2005, men ga meg for et halvt års tid siden. Det har gått veldig i rykk og napp gjennom både TBC, WotLK og Cataclysm, men jeg har nå mistet interessen helt.

 

Jeg har hatt mange fine stunder i WoW, men kan dessverre ikke med hånda på hjertet si at jeg er glad for at jeg har brukt så mye tid på det. Jeg har ofret mye annet, dessverre.

Endret av Funtazz
Lenke til kommentar
Det er mye man kan si om vanilla, men en ting er sikkert: WoW kommer aldri til å gjenskape den følelsen jeg hadde når jeg startet å spille, når bare det å høre på musikken var en stor opplevelse for meg.

 

Dette er sanne ord. Jeg begynte også å spille i 2005, men ga meg for et halvt års tid siden. Det har gått veldig i rykk og napp gjennom både TBC, WotLK og Cataclysm, men jeg har nå mistet interessen helt.

 

Jeg har hatt mange fine stunder i WoW, men kan dessverre ikke med hånda på hjertet si at jeg er glad for at jeg har brukt så mye tid på det. Jeg har ofret mye annet, dessverre.

 

Akkurat den setningen der tror jeg er synonymt med alle som startet helt i begynnelsen, det er ikke rart at spillet har blitt det største MMO'et i verden, og folk som var der fra begynnelsen tror jeg virkelig opplevde noe helt unikt. Jeg kan ikke se for meg hvordan folk som startet i Wotlk eller Cataclysm må oppleve spillet, når de startet midt i spillet når folk var virkelig gode. Når jeg startet ante ikke folk noe som helst, og det ser man på hvordan gamle raids fungerte også, ikke veldig avanserte mechanics, og det er en god grunn bak det; folk hadde ingen aning hva de skulle gjøre, fordi spillet var såpass nytt.

Lenke til kommentar

Dette er jo en fin tråd å introdusere meg i, ettersom vi allerede deler litt erfaringer.

 

Jeg hadde mitt første møte med WoW høsten 2009, etter at en venninne hadde mast på meg i lengre tid om at jeg måtte prøve det. Jeg var veldig avventende fordi jeg har aldri vært en gamer, og har ikke spilt spill "seriøst" siden jeg hadde Amiga 500.

 

Men jeg lastet nå ned en trial da, mest for å glede henne, og for å kunne si senere at "jeg sa det ikke var noe for meg"... jeg tok feil.

 

Jeg ble grepet, faktisk så grepet at jeg forsto i løpet av få dager at jeg måtte gjøre en avtale med meg selv om å kun spille i helgene, og aldri velge spill foran venner. Det er noen år siden jeg gikk skole/studier, men jeg hadde ingen planer om å forsake mitt sosiale liv eller la det gå ut over jobben. Jeg har holdt den avtalen med meg selv, og mener selv jeg har et veldig sunt forhold til det å spille.

 

Men jeg husker de første dagene veldig godt. Jeg var en Night Elf Hunter, og elsket start-area. Fikk en introduksjon og tips av min venninne, men oppdaget stadig ting på egen hånd. Har fått noen alts etterhvert også, er med i to sosiale guild (et alliance og et horde) med mange hyggelige folk, og koser meg fortsatt med spillet i helgene, og jeg må innrømme at jeg spiller litt ekstra i ferier. Følelsen jeg hadde når WoW var helt nytt for meg, får jeg nok derimot aldri igjen (til tross for at jeg begynte midt i WotLK).

 

Romis: Hvorfor velger du å slutte?

Lenke til kommentar

Syns det er helt topp at lese disse innleg, fra folk som har levet lidt som meg selv..

 

Jeg begyndte da eu beta gik igang... Og har holdt på inntil nu..., Men har holdt lenge pauser på et halvt år ind i mellem. Og det skal sige at da wotlk kom sluttet jer nesten med at raide... Syns ting ret og slet ble for let, og spilte kun for jeg fandt aldrig noet alternativ som har givet mig den følelse når jeg spiller wow... Jeg er akkurat begyndt igen efter et halvt års pause..

 

Og føler mig helt meg helt på bunn, det og lvl er jo mere blevet end tam sak, hvor har du heirlooms kunne du lige godt ha fået en frisk lvl 85 der er liesom ingen pointe i det mere....

 

Så, jeg fandt andre veje for at stille mit behov for den gamle wow følelsen... For som de fleste ved findes der muligheder hvis man savner tidne fra tbc / Vanilla som var min "storhedstid" i wow... Og det hjalp faktisk, og har nu "det" installeret isteden for cataclysm wow... Og der r bare super fedt.. Og følelsen fra de der spiller på "de" servere, og som jeg har mødt så langt har slet ikke holdningen og attitude som jeg møder dagligt i cataclysm...

 

 

Men tak for fin lesning...

 

Mvh

Masimo

 

Ps gad ikke at rette stavefejl, sidder på ipad og det er pain at rette..

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Dette er jo en fin tråd å introdusere meg i, ettersom vi allerede deler litt erfaringer.

 

Jeg hadde mitt første møte med WoW høsten 2009, etter at en venninne hadde mast på meg i lengre tid om at jeg måtte prøve det. Jeg var veldig avventende fordi jeg har aldri vært en gamer, og har ikke spilt spill "seriøst" siden jeg hadde Amiga 500.

 

Men jeg lastet nå ned en trial da, mest for å glede henne, og for å kunne si senere at "jeg sa det ikke var noe for meg"... jeg tok feil.

 

Jeg ble grepet, faktisk så grepet at jeg forsto i løpet av få dager at jeg måtte gjøre en avtale med meg selv om å kun spille i helgene, og aldri velge spill foran venner. Det er noen år siden jeg gikk skole/studier, men jeg hadde ingen planer om å forsake mitt sosiale liv eller la det gå ut over jobben. Jeg har holdt den avtalen med meg selv, og mener selv jeg har et veldig sunt forhold til det å spille.

 

Men jeg husker de første dagene veldig godt. Jeg var en Night Elf Hunter, og elsket start-area. Fikk en introduksjon og tips av min venninne, men oppdaget stadig ting på egen hånd. Har fått noen alts etterhvert også, er med i to sosiale guild (et alliance og et horde) med mange hyggelige folk, og koser meg fortsatt med spillet i helgene, og jeg må innrømme at jeg spiller litt ekstra i ferier. Følelsen jeg hadde når WoW var helt nytt for meg, får jeg nok derimot aldri igjen (til tross for at jeg begynte midt i WotLK).

 

Romis: Hvorfor velger du å slutte?

 

For det første: Tusen takk for svar. Spennende lesing. :)

Jeg valgte å slutte fordi man rett og slett går lei etter å ha spilt i 7 år. Den største tingen som gjorde at jeg sluttet var rett og slett av menneskene i spillet forandret seg.. I starten var alle utrolig hjelpsomme og koslige. De første årene i WoW føltes som en liten landsby hvor alle var utrolig hjelpsomme og hyggelig, og man følte at alle kjente hverandre. Etterhvert som spillerne steg med milliontallet etter bare få måneder ble det alt for mange spillere, og alt beveget seg mye fortere. Det ble rett og slett for mye av alt, og jeg orket ikke mer. Nå har alle det travelt, og ingen har tid til noen ting. Her om dagen gav jeg en som akkurat hadde startet igjen 45,000g og han takket meg for det, og kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde klart å tjene så mye penger.

 

Litt av det som jeg opplevde når jeg startet så jeg i han, og jeg håper inderlig han ikke bruker pengene sine på tull. :) Uansett er det alltid gledelig å kunne hjelpe andre. Jeg kan ikke telle på fingrene mine hvor mange ganger jeg har gitt bort 5,000g til en random person i chatten på de forskjellige serverene jeg har spilt på. Men for å gjøre lang historie kort: Tider forandrer seg, og det gjøre menneskene også, noen gang til det bedre, men denne dangen til det værre, derfor sluttet jeg.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
  • 4 uker senere...

370 visninger og ingen kommentarer? :)

Vil dere at jeg skal fortsette å skrive, eller holde kjeft? :)

 

Jeg logget inn på det første MMO`et som ble laget, The Realm. Der møtte jeg en kar som pratet om spillet og at ting ikke var som før. Han hadde spilt med barn og sett disse vokse opp, gifte seg, få egne barn og så komme tilbake til spillet for å hilse på gamle ansikter.

Når han sendte meg tjue millioner gullmynter syntes jeg synd på han, han hadde alt, absolutt alt, i spillet men ingen å dele det med. Han håpte han hadde funnet en ny venn å prate med, men jeg har ikke logget på igjen.

 

Du er ikke den eneste som har brukt for mye tid på et spill, det er rart hvordan tiden ser ut til å stå stille inne i spillet mens egentlig raser livet ditt forbi i et vanvittig tempo. Når du kommer ut av boblen kan flere år av livet ditt ha passert.

 

Dersom du spiller for å bli best i WoW kaster du vekk uhorvelig mye tid og får veldig lite igjen for det.

Endret av Pycnopodia
Lenke til kommentar

Er det sånn at Dere angrer, helt konkret, på at Dere har brukt så mye tid på spilling? Eller er det slik at det bare har blitt med tanken - at Dere kanskje kunne/burde brukt tiden på noe annet?

 

Interessant lesning er det ihvertfall, spesielt for en som ikke spiller. Jeg var akkurat som Dere i de tidlige ungdomsårene: Jeg ble introdusert til CS 1.6, Battlefield (+ Desert Combat), og ikke minst WoW. I starten var jeg ganske ivrig, og det gikk bort mye tid på spilling (både på-, og utenfor data-LAN).

 

Mange jeg kjente på denne tiden - folk fra GK Elektro, VK1 Elektro/Elektronikk/IKT-Driftsfag og de som hadde begynt i jobb som lærling, var alle ivrige spillere, over flere år. Jeg valgte derimot å prioritere annerledes, og ikke kaste bort tid på spilling... (noe jeg jo faktisk sparte et ukjent antall titusener på, så det var jo kjekt).

 

Jeg bestemte at min (eneste) hobby skulle være programmering (etter jeg hadde lest alt om hacking & cracking). Kun programmering.., aldri spilling. Noe jeg idag (10 år senere) kanskje angrer litt på, for jeg er nok generelt blitt en (mer) kjedelig og grå type.

 

For å være helt klar: Jeg har faktisk aldri spilt et eneste sekund i WoW, bare sett på.. Når det gjelder alle de andre spillene var det kun lokal multiplayer det gikk i.

 

Uansett, etter å ha tenkt mye på dette de siste månedene - poenget mitt: Jeg misunner Dere som bare har "gitt faen" (for å sette det litt på spissen), og blåst både mye penger og tid på spillingen.. Dere har klart å nyte livet litt (om man kan kalle det det), istedet for å f.eks. sitte med nesa i bøkene.., bare fordi det er det mest "fornuftige".

 

Å lese bøker er noe man aldri blir ferdig med, og til mer man lærer til mer er det man forstår at man overhodet ikke kan. So much for common sense.

 

....

 

Dette var mitt synspunkt - fra "den andre siden"..

Endret av droidy
  • Liker 4
Lenke til kommentar

Er det sånn at Dere angrer, helt konkret, på at Dere har brukt så mye tid på spilling? Eller er det slik at det bare har blitt med tanken - at Dere kanskje kunne/burde brukt tiden på noe annet?

 

Interessant lesning er det ihvertfall, spesielt for en som ikke spiller. Jeg var akkurat som Dere i de tidlige ungdomsårene: Jeg ble introdusert til CS 1.6, Battlefield (+ Desert Combat), og ikke minst WoW. I starten var jeg ganske ivrig, og det gikk bort mye tid på spilling (både på-, og utenfor data-LAN).

 

Mange jeg kjente på denne tiden - folk fra GK Elektro, VK1 Elektro/Elektronikk/IKT-Driftsfag og de som hadde begynt i jobb som lærling, var alle ivrige spillere, over flere år. Jeg valgte derimot å prioritere annerledes, og ikke kaste bort tid på spilling... (noe jeg jo faktisk sparte et ukjent antall titusener på, så det var jo kjekt).

 

Jeg bestemte at min (eneste) hobby skulle være programmering (etter jeg hadde lest alt om hacking & cracking). Kun programmering.., aldri spilling. Noe jeg idag (10 år senere) kanskje angrer litt på, for jeg er nok generelt blitt en (mer) kjedelig og grå type.

 

For å være helt klar: Jeg har faktisk aldri spilt et eneste sekund i WoW, bare sett på.. Når det gjelder alle de andre spillene var det kun lokal multiplayer det gikk i.

 

Uansett, etter å ha tenkt mye på dette de siste månedene - poenget mitt: Jeg misunner Dere som bare har "gitt faen" (for å sette det litt på spissen), og blåst både mye penger og tid på spillingen.. Dere har klart å nyte livet litt (om man kan kalle det det), istedet for å f.eks. sitte med nesa i bøkene.., bare fordi det er det mest "fornuftige".

 

Å lese bøker er noe man aldri blir ferdig med, og til mer man lærer til mer er det man forstår at man overhodet ikke kan. So much for common sense.

 

....

 

Dette var mitt synspunkt - fra "den andre siden"..

 

Takk for denne posten! Spennende å lese fra din side også - spesielt med tanke på at det ser ut til at du skjønner tankegangen. Nei, jeg syntes ikke det at jeg spiller har vært bortkastet overhodet. Jeg hører til gruppen av spillere som er over gjennomsnittet ivrige, og har alltid seneste teknologi, og de siste spillene som kommer ut, og jeg går til og med så langt at jeg kjøper klær som hyller min elskov til denne hobbyen.

 

For meg har aldri spilling vært bortkastet. Det er akkurat som all annen hobby: Jeg storkoser meg, og elsker det! Hvis vi setter det i perspektiv er faktisk det å spille en utrolig billig hobby. Jeg kan kose meg med et spill til 500kr i 5 år, kjøpe en pc til 16,000kr annenhvert år til tre år og nyte hvert sekund. Hvis man driver med trening er det en heftig mengde penger hver måned. Det blir som å abbonere på et magasin, eller drive med en hobby som f.eks lesing. Det koster penger, men forskjellen med spilling er at jeg kan nye produktet mitt i de fleste tilfeller lenger enn mennesker med andre hobbyer kan.

 

Foruten det så er spilling utrolig sosialt. Jeg kan vedde på at jeg bruker mer av tiden min på å snakke med mange forskjellige mennesker hver dag på forskjellige språk, og diskutere alt mellom himmel og jord med mennsker jeg spiller med mens jeg gjør det jeg elsker. Spilling er ikke anti-sosialt, det er super-sosialt. Det finnes få hobbyer der ute som er så sosialt som spilling, for ikke å snakke om brorskapet. For dere som har opplevd hvordan Starcraft 2 communitiet er, så forstår dere det. Det skapes et bånd mellom spillere som få hobbyer kan skryte på seg.

 

For meg så er spilling mer enn en hobby, det er kultur, det er noe som bringer mennesker fra ulike kulturer og bakgrunner sammen, det er noe jeg elsker å drive med. Spør du meg så har alle godt av å spille. Det å spille bygger mange viktige ferdigheter i livet: Samarbeid, problemløsning, multi-tasking, sosialitet, skrive-evne, språklige kunnskaper, og ikke minst det å bli kjent med andre mennesker og forstå deres kultur og bakgrunn uten å tenke på at man kan bli forfulgt for det man sier. Mennesker oppfører seg annerledes på internett, og er mer åpen der enn andre steder. Internett - og derav spilling er en fantastisk arena for å lære seg livsviktige kunnskaper og sosiale kunnskaper.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke angrer ett sekund på at jeg har forelsket meg i denne utrolige hobbyen. Alle som virkelig kan kalle seg en gamer kan kjenne seg igjen i min tankegang, og filosofi.

Håper dette svarer på spørsmålet ditt. Takk igjen for et kjempebra innlegg! :)

Lenke til kommentar

Jeg satt i går faktisk og tenkte på første gang jeg så en horde. når jeg levlet min første karakter, etter og ha tatt questene i "hogger" området begynte jeg og vandre nedover mot westfall. når jeg gikk over brua der kom det plutselig et troll ridenes på en dinosaur (raptor) og stoppet rett foran meg. jeg skjønte ikke en dritt! jeg blei ståans der stiv som en pinne. navnet hans var i rødt samme som mobs og når jeg tok musa over så fikk jeg attack ikon. jeg blei seriøst nervøs IRL! jeg hadde aldri sett en horde før, kun hørt om de. kunne det være en horde? jeg husker det var mye rart som gikk igjennom hue mitt da. etter 5-10min (som det føltes som var vel egentlig bare 15-20sec :D ) gjorde han en /cheer emote og reiste videre. seinere på dagen etter og ha snakket med noen kompiser skjønte jeg at det var en horde som var der.

 

sånne minner har jeg mye av etter og ha spilt wow. det har kanskje mye med at wow var det første MMO jeg spilte og ble på en måte introdusert til en helt ny verden. men jeg angrer ikke et sekund på at jeg har spilt wow. minner som dette og første gang jeg hørt om deadmines, meg og broren min sto utta for utgangen av deadmines hvor det var en "instance" vi kunne ikke komme inn der for vi var ikke høyt nok lvl. første gang jeg så Ragnaros, første gang en rogue stjal pengene mine! En rogue utfordret meg til duel og mens jeg sloss med han så jeg plutselig i chatten: "*Navn* just pickpocket You for 2g24s" rett etter kampen kikket jeg i baggen min for og se hvor mye penger jeg hadde igjen. jeg sa aldri noe og det tok vel flere uker før jeg fant ut om /emote og innså at de var de som bare lurte meg :D

 

A trip down memory lane <3

Lenke til kommentar

Selv takk, dine innlegg er og var en øyeåpner.

 

Jeg tror det er altfor vanlig å overse hva man får igjen, av å spille mye med andre. Problemløsning i samarbeid med andre, gjerne på et annet språk enn morsmålet, er jo gull verdt uansett yrke. Og faktisk noe som vanskelig kan læres bort, samtidig som det burde ha vært mye mer av det (ihvertfall når man skal bli ingeniør - da er det to-tre prosjekter i alt). I tillegg har man jo åpenbart det sosiale aspektet.

 

(Jeg tror faktisk jeg burde begynt å spille online ASAP, fordi jeg vil bli flinkere til å samarbeide..)

 

Det spørs bare om man klarer å balansere det. Skole (og jobb) kan være kjedelig, og om man har lite tålmodighet og motivasjon går (skole)arbeidet ofte føyken, og da er det lett å erstatte det med bekymringsløs (og avhengighetsdannende) spilling (for å "rømme" unna litt).

 

Jeg kjenner mange som har gått i den fella, og en av dem fikk ikke engang fagbrevet sitt, selv etter å ha prøvd to ganger (og hvor jeg hjalp han mye begge gangene).

 

Jeg mener også å huske at både jeg og andre fikk kortere lunte av å spille mye, og dårligere tålmodighet. Vi ble også mer rastløse, og generelt fikk vi et mer dårlig (og ustabilt) humør. Sånn i ettertid, tror jeg det var fordi vi måtte balansere det med skolearbeid samtidig (dessuten er masete foreldre noe som også kan få sinnet til å koke inniblant).

 

Jeg tviler ikke på at spilling over lengre tid, og via Internett, er svært sosialt og spennende. Tvert imot, det er noe som frister veldig, med jevne mellomrom. Men, når man aldri har drevet med det, da har man liksom ingenting å savne.. (bortsett fra det sosiale livet, som jo eksisterer / ikke eksisterer uansett).

 

Og for alle har jo ikke tilværelsen vært like "rosenrød" (som Deres), mange har jo gått til grunne, og f.eks. fått ødelagt skolegangen sin helt.

 

Det er lite i livet som skremmer mer enn tanken på å ikke ha fullført videregående, så man ikke får jobbet (og får den jobben man vil ha).

 

Hvordan var tilværelsen Deres, når Dere gikk på skole samtidig som Dere bedrev aktiv spilling? Og er Dere der Dere vil være idag? (Dette er viktige spørsmål).

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...