Utløp for følelser

[Gjest Anonym]

Den følgende teksten vil høyst sannsynlig være uinteressant for folk. I likhet med Karl Ove Knausgårds Min Kamp vil teksten være, i hvert fall til en viss grad, en utleverende tekst om mitt eget liv. Imidlertid innehar den ikke i nærheten de litterære kvalitetene som Knausgårds seksbindsverk gjør, og utgangspunktet for teksten er ikke et langt og turbulent liv, men heller et relativt normal liv til en gutt i slutten av tenårene.

 

Så hvorfor skriver jeg den da? Å skrive en tekst som knapt vil bli lest, og i færre tilfeller vil bli satt pris på, kan vel ikke være tilfredsstillende? Det har seg slik at jeg er en svært lukket person, rent emosjonelt. Å snakke ut om følelser har aldri vært mitt fortrinn her i livet, og det starter neppe nå. Likevel har jeg lenge hatt en trang for å åpne opp. Derfor er internettet en perfekt arena for å vente ut om hva jeg føler, og få fjernet noe av vekten som tynger brystet mitt.

 

For å illustrere nøyaktig hvor lukket jeg er, kan jeg trekke frem mine foreldres skilsmisse noen år tilbake. Faren min har slitt med et alkoholproblem, som min mor til slutt så seg lei av, og ønsket en skilsmisse. Dette resulterte nødvendigvis i salg av eneboligen jeg så naiv og lykkelig hadde bodd i hele mitt liv, fordi ingen av foreldrene kunne takle det økonomisk å beholde den. At foreldrene mine skulle skilles fortalte jeg kun til min aller beste venn – i en bisetning i en ellers vanlig samtale. Ikke noe mer enn en kjapp «du forresten så skal foreldrene mine skilles». Resten av vennene mine fant det ut da salgsannonsen stod i avisen noen uker senere. Alkoholproblemet til faren min har jeg aldri snakket med noen om, annet enn min nærmeste familie, og selv da sier jeg ikke så veldig mye. Dette er ikke noe som i grunn har plaget meg, for han har aldri vært voldelig eller på noen annen måte utålelig å være med, men heller kommet hjem fra jobb beruset, og slengt seg rett ned på sofaen for å sove i flere timer, og ellers vært helt i ørska om man forsøkte å snakke med ham. Mine første 16 år merket jeg ikke noe særlig til det, sikkert fordi jeg ikke ville, for tegnene har jo alltid vært der. Da jeg som seksåring gikk i første klasse på barneskolen, var han på en avrusingsklinikk og var borte i omtrent tre uker. Dette var noe jeg lykkelig hadde fortrengt til de dypeste og mørkeste krokene av hukommelsen min, og som ble gravd frem da misbruket igjen førte til problemer det siste halvåret før skilsmissen. Om noen av vennene mine vet det, er det fordi de har lagt merke til det selv eller at de har blitt fortalt det av noen som har fått høre det fra min mor.

 

Denne emosjonelle innelukkelsen manifesterer seg også når det kommer til følelser for jenter. I mitt liv har jeg kun hatt én kjæreste, og det var i femte klasse. Det holdt i tre uker, og da hun slo opp av en grunn jeg ikke lenger husker, lovet jeg meg selv, veslevoksen som jeg var, at jeg skulle gi opp alle former for kjæresterier før ungdomsskolen, for det var først da det ble seriøst. Da jeg i løpet av ungdomsskolen forble kjæresteløs, skyldte jeg på min veslevoksne oppførsel i femte klasse, for det var jo selvfølgelig fordi jeg ikke hadde fått trening i det, eller «kommet inn i det», at jeg ikke hadde klart å få noen på kroken. Det kan umulig ha noe å gjøre med meg ellers, eller det faktum at jeg faktisk aldri prøvde å få noen på kroken. For det turte jeg ikke, for det involverte å åpne seg opp, og tanken på å bli avvist var for grusom til at jeg i det hele tatt våget å prøve. Og sånn har det også forblitt frem til i dag. Seks år med ungdomsskole og videregående skole, tre jenter jeg har vært betatt av, kun én av dem har jeg egentlig har snakket noe med, og det var fordi jeg ble kjent med henne før jeg fikk følelser for henne. Om det jeg hadde for de to første var følelser, eller bare kun begjær fordi de var attraktive, vet jeg ikke, men det har i hvert fall resultert i flere søvnløse netter over årene. Naturligvis har jeg heller ikke turt å fortelle den siste av jentene at jeg har følelser for henne, og etter et halvt år med ønsketekninger om hva som kunne bli om jeg bare turte, har vi nå avsluttet skolen og vil høyst sannsynlig aldri se hverandre igjen. Skrekken om avvisning veier tyngst når jeg vurderer å si noe, og den er heller ikke bevisst. Bevisstheten ønsker så gjerne å gjøre noe med det, prøve og drite i det om jeg blir avvist, da hadde jeg i det minste gjort et forsøk. Men det ender alltid med at jeg feiger ut.

 

Jeg ligger ofte og fantaserer om hvordan ting hadde vært om jeg hadde våget å gjøre noe, eller handlet annerledes i en situasjon som hadde oppstått tidligere den dagen. Jeg har aldri sett hva poenget med det egentlig er, for de fantastisituasjonene som jeg drømmer opp kommer sannsynligvis aldri til å skje, og om de gjør det vil de nok utspille seg helt annerledes. Kanskje jeg på en måte kompenserer for mangel på «trening» fra tidligere forhold, eller jeg rett og slett har kommet til den erkjennelsen av at jeg vil forbli ensom resten av mitt liv, og jeg like gjerne kan oppsøke emosjonell kontakt i ly av mitt eget sinn. Uansett hva årsaken er, har det holdt meg våken utallige netter, som gjør at jeg enten møter opp på skolen kjempetrøtt, eller rett og slett blir liggende i sengen og sover ut. Jeg nekter å bruke noen form for medikamenter, fordi jeg ikke orker tanken av å være avhengig av en kjemisk substans for å sove, for det bringer meg tilbake til faren min, og jeg ønsker i hvert fall ikke å ende opp som ham.

 

Det høres kanskje ut som om jeg er på kanten av et sammenbrudd av en eller annen sort, at jeg er deprimert, og at jeg kommer til å dukke opp i et offentlig rom å skyte vilt rundt meg med et våpen. Men det er ikke tilfelle i det hele tatt, for jeg er i bunn og grunn ikke ulykkelig. Jeg lever under gode kår, har flere venner jeg kan være med, og rent materielt sett har jeg en lys fremtid foran meg, med et godt vitnemål ut av videregående skole og planer om en god utdannelse. Men selv om jeg i nærmeste fremtid ikke kommer til å bryte sammen, går jeg med en stadig økende redsel for å være alene i fremtiden, og at mine planer/forhåpninger om å stifte en familie, boende i enebolig med to barn, hund og to Audier, aldri skal bli satt ut i livet.

 

Som nevnt innledningsvis, er dette en kun en tekst for å gi et utløp for følelsene jeg har lagt bak lås og slå. Det er kun et eksperiment for å se om det på noen måte vil hjelpe litt. Derfor ber jeg ikke om løsninger på de nokså trivielle problemene mine. Nå regner jeg egentlig ikke med at noen har lest så langt...

[Yumekui]

Etter hva jeg har erfart, har hørt/lest og vet, hjelper det i mange tilfeller å på en eller annen måte utrykke sine følelser og tanker, slik som denne tråden, for eksempel. Forhåpentligvis vil å ha skrevet ut om dette ha hjulpet deg ihvertfall litt med å lette på ting.

Endret 9. januar 2012 av Yumekui

[ventura87]

Etter å ha lest gjennom teksten må jeg si at jeg kjenner meg igjen i mange av sammenhengene du beskriver, og jeg liker heller ikke å snakke noe særlig om det. En ting har jeg funnet ut hvertfall, det er viktig å ta noen sjanser i livet, selv om jeg selv ikke er noe flink til det. Men de få gangene jeg har gjort det, har det oftest ført til gode ting.

 

Jeg forstår det slik at du akkurat har gått ut av videregående. Alle vokser mye mentalt etter perioden på videregående, og mitt enkle råd må være å bare fortsette med utdanning og gjøre det bra, så dukker mulighetene opp etterhvert. Jeg vet det er lett å si, men på høyskole o.l kommer du i kontakt med mange nye typer folk, noe jeg er sikker på er bra.