Har jeg sosial angst?

[Gjest Gutt 19]

Heisann!

 

Har lest en del på forumet her og andre steder om sosial angst.

Av det jeg forstår er det en generell angst for å snakke med personer du ikke kjenner.

I mitt tilfelle er det litt anderledes. Jeg har ingen problemer å snakke med folk hvor det er en grunn til det, f. eks. i kassen på butikken, jobbintervju og lignende. Da har jeg ingen problemer å snakke med folk, whatsoever. Når jeg blir snakket til av fremmede, f. eks. på fly har jeg heller ingen problemer.

Problemet mitt er tilfeldige samtaler, med personer jeg ikke kjenner. Bekjente eller ikke, jeg har store problemer med å starte en samtale og holde den gående. Ofte kan det vise seg at det er lettere når jeg vet at jeg ikke har noen bekjente med vedkommende. Men er det en i omgangskretsen, som jeg ikke kjenner så godt, er det mye værre.

 

Men det værste er hvis jeg skal komme i kontakt med flere personer som kjenner hverandre. Noe jeg la merke til da jeg begynte å studere. Jeg begynte på studiet etter at de andre hadde hatt et par skoletimer sammen. Det var helt umulig for meg å komme i kontakt med noen av dem. Med umulig mener jeg at jeg ikke klarte å si et ord, men bare skalv og svettet.

 

Skal ikke brodere ut om bakgrunnen til disse problemene, men kan si at mobbing etter skolebyttet vel er hovedgrunnen.

 

Kan dette klasifiseres som sosial angst?

Er det noe man kan gjøre med dette, uten å gå til psykolog?

 

Takker for svar!

[dag1234]

Hei

Sosial angst eller sosial fobi er frykten for å utsette seg selv for andres negative vurdering, altså bli oppfattet av andre som dum, rar, mindreverdig osv. Mange med sosial angst holder seg vekke fra situasjoner der de kan bli oppfattet som ikke gode nok, og utvikler derfor betydelig unnvikelsesadferd.

 

Jeg vil tro ut fra det du skriver, at du har sosial angst.

 

Anbefalte behandling er psykoterapi, og noen har også hjelp av medisiner i tillegg. Det går selvsagt an å øve seg på de vanskelige situasjonene på egenhånd, men det er nok for mange tung å følge dette opp, hvis en ikke også går til samtaler. Er det sånn at du ikke vil til psykolog?

 

Mvh

Dag

[Gjest Gutt 19]

Hei!

 

Jeg kan gjerne tenke meg å gå til psykolog, men det passer hverken inn i jobbsituasjon eller familiesituasjon. Jeg hadde aldri i verden klart å forklare hvorfor jeg skulle der, hverken ovenfor familie eller venner.

[Gjest Slettet-77do0b]

Det tok meg nesten et år fra jeg innså at jeg muligens hadde et psykisk problem til jeg faktisk tok tak i det. Jobber i et miljø hvor jeg er mye i kontakt med folk og gruer meg kontinuerlig til å dra på jobb. Redd for å snakke i offentlige rom i frykt for å bli gjenkjent etc. Etter et nærmest sammenbrudd i jobbsammenheng hvor jeg i tillegg ødela hånda mi i frustrasjon (tendenser jeg ikke hadde vært borti siden puberteten), ble det kontaktet lege for sykemelding og henvisning til psykolog.

Jeg har nå gått sykemeldt i litt over 14 dager, men har fremdeles ikke nevnt det til noen andre enn samboer og foreldrene mine. Selv om jeg stoler veldig på både søsken og svigerfamilie, har jeg store problemer med å si at jeg er sykemeldt. Foreløpig løsning har vært å si at det er lite jobb for tia.

Men jeg vil så absolutt anbefale deg å bestille time hos fastlegen din for henvisning snarest, pga. ventetiden. I en slik situasjon hvor man ikke blir bedre uten behandling, vil det bare forverre situasjonen å fortsette på jobb (dersom man føler at dette er ille vel og merke). Arbeidsgiver har ikke krav på å vite grunnlaget for sykemeldingen i det hele tatt.

Behandling uten hjelp har ikke så mye for seg ut ifra det jeg har lest.

Mer om sosial angst kan leses her; http://nhi.no/sykdommer/psyke/angsttilstan...ngst-19842.html

[Inhabil]

Heisann!

 

Har lest en del på forumet her og andre steder om sosial angst.

Av det jeg forstår er det en generell angst for å snakke med personer du ikke kjenner.

I mitt tilfelle er det litt anderledes. Jeg har ingen problemer å snakke med folk hvor det er en grunn til det, f. eks. i kassen på butikken, jobbintervju og lignende. Da har jeg ingen problemer å snakke med folk, whatsoever. Når jeg blir snakket til av fremmede, f. eks. på fly har jeg heller ingen problemer.

Problemet mitt er tilfeldige samtaler, med personer jeg ikke kjenner. Bekjente eller ikke, jeg har store problemer med å starte en samtale og holde den gående. Ofte kan det vise seg at det er lettere når jeg vet at jeg ikke har noen bekjente med vedkommende. Men er det en i omgangskretsen, som jeg ikke kjenner så godt, er det mye værre.

 

Men det værste er hvis jeg skal komme i kontakt med flere personer som kjenner hverandre. Noe jeg la merke til da jeg begynte å studere. Jeg begynte på studiet etter at de andre hadde hatt et par skoletimer sammen. Det var helt umulig for meg å komme i kontakt med noen av dem. Med umulig mener jeg at jeg ikke klarte å si et ord, men bare skalv og svettet.

 

Skal ikke brodere ut om bakgrunnen til disse problemene, men kan si at mobbing etter skolebyttet vel er hovedgrunnen.

 

Kan dette klasifiseres som sosial angst?

Er det noe man kan gjøre med dette, uten å gå til psykolog?

 

Takker for svar!

Har akkurat det samme problemet som deg, jeg trodde først at det var sosial angst, men det virket etterhvert som om det bare var en slags minimal utgave av det.

 

Er for tiden i psykiatrien og har en del erfaring derfra, uten noe egentlige resultater.

 

PM meg hvis du ønsker å diskutere.

[dag1234]

Hei!

 

Jeg kan gjerne tenke meg å gå til psykolog, men det passer hverken inn i jobbsituasjon eller familiesituasjon. Jeg hadde aldri i verden klart å forklare hvorfor jeg skulle der, hverken ovenfor familie eller venner.

 

De fleste får fri fra jobb for å gå til behandling som en er henvist til av lege. Dine venner trenger ikke å vite hva du sliter med. I grunnen ikke dine foreldre og søsken heller. Du velger selv hva du forteller til andre.

 

Det vanligste er at folk venter for lenge med å oppsøke behandling, og at problemene da har fått vokst seg større enn nødvendig før en ta skikkelig tak i dem.

 

Hilsen

Dag